Brevet

Regnet trommer hardt mot den slitte teltduken. En mann sitter krumbøyd på den lave feltsengen, bøyd over en kasse han har satt på høykant. Han blåser varm luft på de kalde og stive fingrene, trekker jakkekragen tettere rundt halsen før han plukker opp blyanten og myser mot det fuktige papiret. Han vet hva han ønsker å skrive, men ordene sitter fast i halsen på ham. De kalde fingrene knuger på blyanten, klare for ordene, men han vet ikke hvordan han skal begynne. Han sukker og slipper ut en stor dampsky. Det er så kaldt. Kulden har kommet seg helt inn til margen. Og selv her, i ly for regnet med en liten gasslampe til lys og varme, kjenner han hvordan kulden favner om ham. Det er lenge siden han sluttet å kjenne tærne i de våte støvlene. Buksen er fulle av flenger og under de åpne hullene er huden sår og lilla. Grublende klør han seg i det uflidde skjegget, før han tar sats.

 

Min sønn. Min kjære, lille sønn.

Hvor mye jeg ønsker å holde om deg. Le med deg. Se deg smile. Kjenne lukten av deg. Her jeg sitter nå lukter jeg ikke annet enn død, sult og kulde. Dagene er lange. De er uendelige, og de er alle mørke. Mørke som natten. Jeg kan ikke huske når jeg så solen sist. Jeg kan ikke huske når jeg kjente varmen sist. Bare det evinnelige regnet. Og vinden. Jeg savner deg så. Deg og din mor. Den lille varmen som fremdeles finnes i mitt hjerte er fylt av minnet av dere. Min kjærlighet til dere.

Jeg sitter her, den siste dagen i mitt liv. Jeg vet at jeg aldri vil se dere igjen. Jeg vet at jeg snart vil stå ved himmelens porter. Jeg er ikke redd. Jeg er bare så veldig kald. Jeg ønsker døden velkommen. Alt jeg ønsker er å si farvel. Å fortelle deg at jeg elsker deg. Du min sønn. Min førstefødte. Min eneste. At jeg elsker min kone, din mor. Hun som alltid ga meg slik varme og kjærlighet. Selv om jeg nå forlater verden, vil jeg aldri glemme dere. Jeg vil aldri forlate dere.

Denne krigen er meningsløs. Jeg ser det. Jeg har alltid sett det. Allikevel har jeg vært nødt til å kjempe. Jeg har gjort ting. Grusomme ting. Jeg har tatt liv. Alt i navnet til en konge som snart vil være glemt. Alt for en meningsløs krangel som skulle ha vært diskutert ferdig i en stor hall på et staselig slott. Det er vi som må lide for de mektiges nykker. Vi, folket, som ikke er annet enn bønder og fattige stakkarer for de med alle privilegier.

Min sønn, ikke la min skjebne bli din. Ikke gå inn i en kamp du ikke vet hvorfor kjempes. En kamp du ikke er enig i. Hold øynene og ørene dine åpne. Hør! Se! Kjemp for det du mener er rett. For de du er glad i. Du er like mye verdt som en konge. Ditt liv er ikke deres til å ødsle vekk. En mann som tror på det han kjemper for er en farlig motstander. En verdig motstander. Ikke slik som meg. En sliten og kald mann som skyter fordi han befales til det. Jeg er ufarlig. Jeg er som en liten maur på en stor slette. Bare én blant millioner. Unnværlig.

Krigen er over. Vi har allerede tapt. Nå sendes vi ut i et siste slag fordi vår konge nekter å innse det innlysende. Fordi han legger nederlaget på oss. Fordi vi ikke er annet enn små tall i en stor bok for han. Han vil aldri se våre liv. Vil aldri se vår kjærlighet. Han ser oss ikke som mennesker. Vi er kyr på vei til slakting. Min sønn, han er ikke verdig deg. Du, en sønn av en bonde, prinsen i mitt liv.

Det vil komme flere konger. Flere ledere. Og de vil alle tro at de er bedre enn oss. De vil alltid trekke oss med seg i meningsløse kriger. Vi må sloss og dø for deres lyster, uten at de trenger å miste en eneste dråpe blod. Verden flyter over av blod, min sønn. Vårt blod. Noen må stanse det. Noen må demme denne flodbølgen. Jeg kan ikke. Det er for sent for meg. Jeg kan høre himmelens klokker kime i ørene. Jeg kan kjenne dødens kulde sive inn i kroppen. Hva er det jeg dør for? La meg få dø for deg, min sønn. La meg få dø for din fremtid.

Lev livet ditt, min prins. Lev det slik det er ment å skal leves. Hør på hva andre sier, hva de mener, men ikke gå blindt inn i andres oppfatninger. Lytt! Se! Dann dine egne meninger. Gode meninger. Og kjemp for dem. Ikke la deg overtale av søte ord. Ikke ty til våpen når ord så lett kan avslutte en uenighet. La ikke andre utkjempe dine slag. La ikke andre lide for dine overbevisninger. Krig skaper ikke fred. Krig skaper mer krig. Våpen skaper død. Bruk ordene dine, min sønn. Gi en tale som egger til fred, ikke til krig. Og min død vil ikke være meningsløs. Min død vil være frøet som spirer til fred.

Du har mitt hjerte. Du har hatt det siden du begynte livet i din mors mage. Jeg pleide å legge hånden på den og kjenne hvordan du beveget deg der inne. Jeg var der da du trakk ditt første livgivende åndedrag. Jeg var den første som holdt deg. Jeg holdt dere begge. Ta vare på din mor for meg. Hun vil sørge over meg. Ta hennes hånd og før henne til trygghet. Gi henne min kjærlighet i tillegg til din.

Jeg vil se dere igjen, min sønn. Men ikke før dere er gamle. Når du har levd et fullt liv og dør som en gammel mann. Etter et langt liv fullt av glede og kjærlighet. Og fred. Jeg vil leve gjennom deg. Jeg er en mann som bare fikk levd et halvt liv. Og halvparten av det i gjørme, blod og regn. Men jeg fikk oppleve kjærligheten. Jeg går inn i døden med hjertet mitt fullt av deg og din mor.

Min sønn. Min kjære, lille sønn. Prinsen i mitt liv.

Han legger blyanten fra seg. Den triller ned fra det provisoriske bordet og lander på det sølete jordgulvet. Han plukker den ikke opp. Det er ikke noe behov for en liten blyant der han skal. Han bretter brevet sammen. Sønnens navn og adresse reflekteres i det svake lyset før han stapper brevet i innerlommen på jakken. Stiv og støl reiser han seg fra feltsengen. Han strekker seg og prøver å stampe litt varme i føttene. Ute begynner trommene å egge til strid, mens regnet fremdeles pøser nådeløst fra himmelen og trekker seg inn i alt av klær og humør. Han strekker seg etter musketten som står lent mot teltduken. Deretter stikker han en kniv i beltet ved siden av pungen av fuktig krutt. På nytt trekker han kragen tettere om halsen. Han trekker pusten dypt, lukker øynene et øyeblikk og sender noen siste tanker til de der hjemme før han går ut i regnet. Ut til døden.

Reklamer

5 thoughts on “Brevet

    • Tja, si det du. Stort sett bare kommer det av seg selv. Noen ganger så bare flyter det. Hvis jeg må tvinge frem noe blir det som regel veldig dårlig, men så plutselig kan noe komme over meg og da skriver jeg det som kommer ut av fingertuppene. På den måten overrasker jeg meg selv også 😉

      Likt av 1 person

      • Nei, ikke en spesifikk krig egentlig, men jeg så for meg et eller annet sted i 1600-1700 tallet. Jeg har et bilde i hodet av han, hva han har på seg osv, og det passer inn der et sted.

        Det morsomste når ideer kommer på den måten er når de også inneholder noe dypere. En visdom eller tanke man gjerne vil dele. Nå er det ikke det jeg starter med når ideene kommer, men de dukker ofte opp mens jeg skriver. Så bruker jeg litt tid på å finskrive, og da kan det dukke opp andre ting. Det jeg ender opp med å legge ut er sjelden det første utkastet.

        Likt av 1 person

  1. Tilbaketråkk: Året som gikk, 2016 | edgeofaword

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s