Skrevet av Terry Pratchett og Stephen Baxter

Forlag: Doubleday (2012)

Sjanger: Science fiction

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

 

There are worlds waiting. All it takes is one small step.

 

En av verdens fremste fantasy forfattere, Terry Pratchett, gikk for noen år siden sammen med Stephen Baxter, en verdenskjent Sci-fi forfatter, for å skrive en bok serie. The Long Earth er den første boken i denne serien. Boken er en god blanding av humor, samfunnskritikk og fantasi.

Kort fortalt handler historien om oppdagelsen av parallelle jordkloder. Alt du trenger for å bevege deg mellom verdenene er en liten innretning med bryter (mot høyre eller venstre) og en potet som energikilde. Med denne dingsen kan du forflytte deg mellom et uendelig antall ubebodde jordkloder, alle i forskjellige stadier av evolusjonen. Etter hvert oppdages det at noen mennesker ikke trenger denne dingsen for å forflytte seg, andre må ha den (men det er veldig viktig at den er skrudd sammen riktig), mens en tredje gruppe ikke kan forflytte seg i det hele tatt. Her begynner problemene. Boka tar opp flere relevante samfunnsspørsmål som vil kunne oppstå etter en slik oppdagelse ut ifra slik verden er i dag, alle med et snev av selvkritikk og sarkasme.

 

“Why don’t we give it a go, boys?” “Yeah, but this is our country. This one right here.” Albert leaned forward, eyes sparkling. “Yes, but you know what? So are those others! All of them! I heard the scientist guys talking. Every rock, every stone, all there. It’s true!” … Finally Albert said, “look, tomorrow, I’m going over for good. Who’s with me? It’s all there, mates. It’s all been left there waiting for us, since the beginning…” By the next day the songlines had begun to expand, as the never-never become the ever-ever. Although sometimes the blokes came back for a beer.

Man blir kjent med en rekke ulike karakterer, innimellom fortalt i førsteperson. Noen karakterer møter du igjen senere i boka, andre ikke. Etter hvert som man kommer lenger inn i boka, trer det frem én karakter som man kan karakterisere som en hovedperson, Joshua Valienté, og det er hovedsakelig hans reise vi følger. Noen ganger ut ifra hans ståsted, andre ganger ut ifra de menneskene han møter. Han er en karakter det er lett å like og en mann som passer godt inn i The Long Earth bildet.

 

Joshua always did things meticulously. He was the kind off boy who always, but always, paints before assembly, and then assembles the pieces in the right order, with every single component laid out with care before commencing. Joshua always commenced things. In the Home, when he worked on one off the old and worn and incomplete jigsaw puzzles, he would always sort out the pieces first, separating sky and sea and edge, before even putting two pieces together. Sometimes afterwards, if the puzzle was incomplete, he would go into his little workshop and very carefully shape the missing pieces out off hoarded scrap wood and then paint them to fit.

Jeg er ikke normalt en person som liker å veksle mellom hovedkarakterer i en bok, og hvis du også er en slik leser kan det være noe slitsomt i starten. Til å begynne med syntes jeg det var slitsomt, men alle kapitlene er relativt korte og de fleste karakterene er fascinerende som personer, så jeg ble fort vant til det. Det er et vidt spekter i personlighetstrekk, det er svært få flate karakterer, og alle presenterer et varierende innblikk i The Long Earth.

Det blir som et puslespill hvor du må pusle sammen hendelsene og erfaringene til hver person i The Long Earth for å få med hele historien.

Jeg har lest flere av bøkene i Discworld-serien til Terry Pratchett opp gjennom årene, og er veldig glad i hans tørre og enkle humor. Denne humoren kommer frem flere ganger i løpet av boka, og selv om jeg aldri har lest noe av Stephen Baxter, var det enkelt å se hvem som har skrevet hva. Dette føltes ikke oppstykket eller teit. Historien har en god flyt og en tydelig rød tråd. Personlig synes jeg det var ekstra morsomt å oppdage gode, gamle Prachetts tydelige preg på boka.

Språket er veldig rett på. Det flyter godt med svært få metaforer eller andre poetiske formuleringer. Det kan bli noe tungt til tider. Jeg møtte flere nye ord, men mangelen på forståelse av disse ødela ikke leseopplevelsen. Boka er foreløpig kun å få tak i på engelsk.

Boka har fått kritikk ved at den ikke har et tydelig hovedpoeng. Dette er ikke en typisk bok hvor man får presentert et problem, med en flott spenningskurve og et utløsende klimaks nær slutten. The Long Earth er ikke bare lang i navnet, det tar også lang tid før du møter noe som helst som kan karakteriseres som et hovedproblem, og det utløsende klimakset er over før du egentlig skjønner at problemet er løst. Forfatterne har tydeligvis ment at ideen om flere jordkloder og menneskenes utnyttelse av disse er spennende nok, og jeg er absolutt enig. De presenterer et hav av muligheter ved en slik oppdagelse, alt fra de kriminelle til de religiøse til de godtroende, og jeg synes boka er veldig gjennomtenkt og spennende. Det hjelper også å vite at dette er første bok i en serie.

Anbefaler jeg boka? Absolutt!

Dette er kanskje ikke den mest lettleste boka jeg har lest, heller ikke den mest spennende. Det var lett å legge den fra seg underveis, men også lett å plukke den opp igjen. Hvis du er på utkikk etter noe rolig og noe du må lese en del mellom linjene og bruke hjernen på, er dette boka for deg.

Neste bok i serien er The Long War