Zombieutbruddet

Skrevet av Robert NæssZombieutbruddet (Byrået for ikke-hendelser, episode én) av Robert Næss | edgeofaword

Serie: Byrået for ikke-hendelser (bok én)

Forlag: Juritzen jr. (2017)

Sjanger: Barn og ungdom, grøsser

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Stine-Marie

 

«Stopp bilen, slipp oss ut!»

«Hjeeeeelp!»

«Hvem er dere?»

«Hva vil dere?»

«Vi har ikke gjort noe!»

Sprøytespissen kommer nærmere.

«Neeei!»

Det er bare et mareritt. Når den stikker, våkner jeg, det er bare et mareritt.

Sprøytespissen borer seg inn gjennom buksa, gjennom huden, inn i muskelen. Det svir.

Det er bare et mareritt … må våkne nå … hvorfor våkner jeg … ikk … e …?

Med dette begynner Robert Næss sin nye spenningsserie for barn, Byrået for ikke-hendelser, en serie spekket med fantasi og overnaturlige vesener.

Vi møter Thelma og Tico, to barndomsvenner som kjeder seg gjennom en monoton hverdag i hovedstaden, Oslo. Én dag blir imidlertid litt mer spennende enn de kunne drømt om, dagen de blir kidnappet og forsøkt rekruttert som paranormale agenter for Byrået for ikke-hendelser.

Etter mye frem og tilbake, takker både Thelma og Tico ja til den nye jobben, og til en helt ny hverdag. De rekker imidlertid bare så vidt å begynne agentopplæringen før krisen inntreffer og de blir kastet inn i sitt første oppdrag.

Dette var deres lille verden. Alt her var så trygt og godt og fint. Men etter en million år blir jo alt kjedelig. Som å tygge på den samme tyggisen helt til smaken har gått ut – og så bare fortsette å tygge til kjevemusklene stivner. Akkurat sånn følte de at byen var. En oppbrukt tyggis.

Zombieutbruddet er en grøsser for barn. Jeg suste gjennom historien (som jeg også burde da jeg er en god del eldre en målgruppen) og satt igjen med et relativt middels inntrykk. Dette er ren og skjær underholdning gjennomsyret av enkle vendinger, dog med litt fantasi.

Så til det litt mer tekniske og analytiske.

Kapitlene er korte, perfekt overkommelige for unge lesere. Språket er lett og ledig, men byr også på noen fine sammenligninger og mer krevende uttrykk. Med de sistnevnte fulgte det som regel med en forklaring, dette føltes ganske så pedagogisk.

Etter den første spenningen med kidnappingen er over, faller vi tilbake i et roligere tempo. Næss tar seg god tid til å sette scenen og gjøre oss kjent med karakterene, og vi er på drøye 100 sider før vi igjen befinner oss innenfor veggene til Byrået for ikke-hendelser og spenningen igjen tar av. Dette var litt for lenge for min smak, og jeg føler Næss kan miste noen lesere her.

Men kommer man seg hit, vil man suse videre i et stadig raskere tempo med stadig mer spenning. Kun til slutt kan man spørre seg selv om det var verdt det.

Så hva kan jeg egentlig si om utførelsen?

Zombieutbruddet byr på spenning og grøss, men innehar også et snev av humor.

«Kan du ta det litt rolig?» Ropte Thelma.

«Ta det rolig? Når man er så gammel som meg, er tid det mest verdifulle man har», ropte Lyana.

«Og når man er så ung som oss, så er livet det mest verdifulle man har», ropte Thelma tilbake.

Jeg strevde imidlertid litt med dialogen til Tico og Thelma, og ble stadig sittende med spørsmålet: Snakker elleveåringer virkelig slik?

«Det er akkurat som om det ligger et uvirkelighetens slør over det», sa Tico en kveld de lå i sengene sine og skypet.

«Snakk vanlig», sa Thelma.

«Det var noe jeg leste i en bok», sa Tico. «Det betyr at noe du husker blir mer og mer uvirkelig etter som tiden går. Et bilde som sakte blir ute av fokus, på en måte. Eller en drøm du hadde for lenge siden og som du bare husker bruddstykker av».

Jeg er usikker da jeg sjeldent prater med elleveåringer, men dialogen føltes for meg unaturlig og keitete, som om den er skrevet av en voksen forfatter som ikke helt får til å være et barn. Nå er det klart at barnebøker som regel skrives av voksne, men det er likevel alfa og omega at den unge leseren skal kunne kjenne seg igjen i karakterene. Ellers kunne jo forfatteren like så godt ha skrevet om voksne agenter. Noe som for så vidt ville vært en hel del mer realistisk.

Men så er jo selvfølgelig Thelma og Tico usedvanlig intelligente: Tico allerede en mesterhacker, og Thelma den smarteste på trinnet. Noe annet kan man umulig forvente seg av to nybakte agenter i Byrået for ikke-hendelser. Eller kan man kanskje det?

Zombieutbruddet er ikke en bok for lettskremte barn. Den er spennende, ja, men til tider også nokså skummel og grufull. Her er det forelderens skjønn som gjelder.

Hun traff perfekt. Zombiehodet ble kappet rett av. Kroppen veltet overende og traff steingulvet mens den rødbrune væsken sprutet ut av halsen. Hodet trillet bortover gulvet og stoppet på luka, rett foran Tico og stirret opp på ham.

Likevel er det de som vil like boken nettopp på grunn av dette, så igjen, det blir opp til foreldrene å avgjøre om dette er noe for deres barn.

Alt i alt er Zombieutbruddet en spennende historie som kan engasjere barn som liker det litt skumle og makabre. Jeg vil anbefale en nedre aldersgrense på 10, men her er det foreldrenes skjønn som gjelder. Dette er ren underholdning, og ikke nødvendigvis en av de bøkene barna kommer til å tenke tilbake på med varme om hjertet når de blir voksne. Jeg gir Byrået for ikke-hendelser episode én: Zombieutbruddet en sterk treer, eventuelt en svak firer på en god dag.

Tico hvilte tommelen på knappen. Skulle de leve eller dø? I løpet av et tusendels sekund ville alt bli avgjort.

 

Reklamer

En kommentar om “Zombieutbruddet

  1. Tilbaketråkk: Zombieutbruddet : Norske bokblogger

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s