Cranford

Skrevet av Elizabeth GaskellCranford | edgeofaword

Forlag: Penguin Classics (2005)

Sjanger: Klassiker/roman

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

I 2018 satte jeg meg som mål å lese romanene til Elizabeth Gaskell, ei forfatter som ga ut en rekke romaner og noveller på midten av 1800-tallet. Jeg klarte dessverre ikke å lese alle, det stod en igjen ved årets slutt, og det tok en lang stund før jeg fikk startet med den siste. Nå, endelig, er den lest.

Cranford ble første gang utgitt i 1853 som en serie med noveller. Nå er novellene samlet til et verk, med hver novelle som et kapittel. Selve romanen er ikke lang, knappe 180 sider, og hvert kapittel ligger på omtrent 10 sider. Derfor burde boka være overkommelig. Så hvorfor klarte jeg ikke å lese den i fjor?

Vel, så mange klassikere på kort tid viste seg å bli for mye. Det tar tid å sette seg inn i 1800-tallets engelsk og skrivestil, dermed tar bøkene mer tid å lese og krever mer konsentrasjon.

In the first place, Cranford is in possession of the Amazons; all the holders of houses, above a certain rent, are women.

I Cranford bor det flere middelaldrende enslige kvinner. Enten de er enker eller ugifte er de alle klare i sin sak: de trenger ikke menn! Kvinnene følger et sett med strenge og utdaterte sosiale regler som er særegne for Cranford og liker dårlig at det kommer innflyttere som ikke passer inn i deres levesett.

Unge miss Smith er ofte på besøk hos Jenkyns søstrene i Cranford og det er gjennom hennes beretninger vi tar del i livene til damene i Cranford. Gjennom sorger og gleder, dødsfall og bryllup (for det meste uønskede), tåpelige innfall og kvinnelist. Boka er et flott portrett av en liten engelsk landsby på 1800-tallet.

«I only hope it is not improper; so many pleasant things are!»

Av alle bøkene til Gaskell er denne den mest ironiske. Gaskell legger ikke skjul på tåpelighetene til flere av karakterene og dette er nok den romanen jeg har ledd mest av.

Siden romanen består hovedsakelig av små noveller følger vi ikke et vanlig historieforløp. Ja, saker bringes over fra kapittel til kapittel, men vi får ikke den tradisjonelle oppbyggingen med den oppklarende toppen til slutt. Noen ting ordner seg, men boken er bare et innblikk i noen år av damenes liv. Noen saker forblir uløste, mens andre ser man kun en aning av oppklaring på. Noen ting ender godt, andre ikke.

«… He used to say, the old ladies in the town wanted something to talk about… and I remember the clacking noise there always was when some of the ladies got together.»

Romanen er som et kortvarig, men varmt vennskap. I de årene vennskapet varer er man med i alle hemmeligheter og drømmer. Man tar del i alle begivenheter og sladder, men så snart vennskapet er over hører man ikke mer fra menneskene igjen. Så hva som skjer videre med kvinnene i Cranford kan man bare gjette seg til siden miss Smith ikke lenger forteller hva som skjer der.

Jeg vil ikke påstå at Cranford er av Gaskells beste, men den er verdt en lesing. Med sarkasme og ironi har Gaskell skrevet et flott portrett av ugifte kvinner og hvordan deres liv var på 1800-tallet.

Bøkene til Gaskell krever en leser som er stødig i engelsk. Det er en ordliste bakerst i boka for å hjelpe med de vanskeligste og gammeldagse ordene. Det er også en oversikt over de mest brukte klesdraktene, som hjelper mye siden damene er veldig opptatte av klær og korrekte hodeplagg. Boken er like mye en informasjonskilde til viktorianske England som den er til underholdning.

The ladies of Cranford always dressed with chaste elegance and propriety.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s