Skrevet av Sarah Lark

Utgitt av Bazar Forlag (2013)

Sjanger: Roman

Original tittel: Im Land der weissen Wolke

Oversatt av Ute Neumann

Kilde: julegave

Anmeldt av Julie Karoline

Sarah Lark er en tysk forfatter som har skrevet en trilogi om utvandringen til New Zealand. Selv har hun jobbet som guide i New Zealand i mange år og hennes kunnskap om landet kommer godt frem i bøkene. Hun har skrevet doktoravhandling om kvinners dagdrømmer, så da er det kanskje ikke rart at bøkene har truffet så mange?

Den anglikanske kirken i Christchurch, New Zealand, søker ærbare, unge kvinner som er vant med husstell og barneoppdragelse og kunne tenke seg å inngår kristelig ekteskap med velsituerte og vel ansette medlemmer av vår menighet.

Vi møter Helen, en 27 år gammel prestedatter som jobber som guvernante i London. Hun finner en annonse som søker gifteklare kvinner til enslige menn i New Zealand og overrasker alle, til og med seg selv, da hun svarer på annonsen. På båtreisen møter hun Gwyneira. Gwyneira er en walisisk adelsjente som blir lovet bort til en rikmannssønn på New Zealand. En mann hun aldri har møtt. Kvinnene er forskjellige, både i oppførsel og personlighet. I tillegg hører de til vidt forskjellige sosiale kretser. Allikevel blir de fort gode venner og holder sammen i tykt og tynt. For deres nye liv i New Zealand blir alt annet enn det de forventer.

Boken er full av latter, tårer, kjærlighet, lengsel, forbudte drømmer, uoppnåelige mål og brutte løfter. Vi følger kvinnene over mange år og er med dem fra de første strabasiøse årene til de omfavner sin nye liv og sitt nye hjemland. Dette er en familiesaga, og selv om det er Helen og Gwyneira vi følger får vi også være med en rekke andre personer som kommer inn og ut av kvinnenes liv.

Karakterkartet er stort og mangfoldig. Lark har greid å lage mange interessante og forskjellige karakterer. Alle med egne lyster og drømmer, og alle med skjebner som fletter seg sammen med kvinnene. Mange av karakterene er lette å like, selv med sine tyngre sider, og det var en fryd å lese en familiesaga hvor jeg likte de fleste (i motsetning til Sukkerplantasjen på Puerto Rico hvor jeg mislikte alle).

I begynnelsen syns jeg det var mange navn å forholde seg til, men det gikk seg til etter hvert. Introdusering av nye karakterer stagnerer noe utover i boka, og vi møter de samme om og om igjen. Noe som kan virke irriterende er hvordan de tilsynelatende møter hverandre tilfeldig flere ganger, selv med de store avstandene det var. Men når man tenker over hvor få europeere de var til å begynne med kan det forstås. Det føltes allikevel litt for enkelt.

Når det regner, kan man søke ly, sa Gwyneira lavt. Og når det er sol, kan man finne skygge. Jeg kan ikke forhindre at det regner eller at solen steker, men jeg trenger ikke bli våt eller solbrent for det.

Skrivestilen er noe haltende. Ja, Lark kan skrive, og språket er lett og romantisk, men til å begynne med syns jeg Lark lot mange røde tråder ligge uløst, uten noen slags driv eller hint om at de skulle tas opp igjen. På slutten tok forfatteren plutselig tak i dem alle og løste dem opp i forrykende fart. Jeg har hørt noen kalle boken for en løkkeskriftroman, den er så pen og pyntelig hele tiden, og jeg vil nok si at dette er en skikkelig jentebok. Selv om karakterene kommer opp i flere ubehagelige situasjoner blir det aldri for ekkelt, men heller lettere frustrerende. Den er trygg og lettlest. Og for alle oss som liker lykkelige slutter er dette absolutt noe for oss. Selv om slutten på flere områder er overraskende, er den lykkelig og avsluttende. Det er ingen løse tråder som hinter til neste bok.

Jeg liker å lese bøker jeg lærer noe av, og her svikter Lark ikke. Det var mye ny (for meg) informasjon i boka. Hennes kunnskapsforråd om New Zealand er enormt. Vi er inne på gullrushet, sel- og hvalfangst, saueoppdrett, maoriene (deres kultur og språk), og selvfølgelig New Zealands storslåtte og vakre natur.

Den lange hvite skyens land er den første boken i en trilogi, og er med sine 719 sider en tykk bok, men tung kan den ikke sies å være. Den begynte nokså tregt, jeg syns den først ble spennende rundt side 400. Da klarte jeg ikke å legge den fra meg og de siste 300 sidene ble lest i sengen i løpet av natten. Farvel nattesøvn. Allikevel er jeg delt i min mening om den. Den var treg, kjedelig og forutsigbar i starten, men fornøyelig overraskende, spennende og fin på slutten. Jeg lot meg virkelig rive med til slutt, spesielt syns jeg hendelsesforløpet til to av karakterene var ekstremt spennende en stund. Jeg måtte faktisk jukse og sjekke ut slutten på et kapittel før jeg leste videre. Dette var vendepunktet for meg, og endret min mening fra trøtt og kjedelig bok, til en over gjennomsnittet. Hvis bare starten bare hadde vært bedre ville den fått toppscore.

«Matahorua,» henvendte hun seg til tohungaen. «Dette er venninnen min som vi snakket om her forleden. Hun med… hun som…» «Som sier hun ikke kan få baby?» spurte Matahorua og saumfor .x. med blikket, brystene hennes og underlivet. Det virket som hun likte det hun så. «Jo,jo,» sa hun til slutt. «Pen kvinne. Helt frisk. Kan få mange baby, bra baby…» «Men hun har prøvd så lenge…» Matahorua trakk på skuldrene. «Prøve med annen mann,» rådet hun simpelthen.