Tåkens hersker

Skrevet av Carlos Ruiz ZafónTåkens hersker av Carlos Ruiz Zafón | edgeofaword

Forlag: Juritzen forlag (2017)

Sjanger: Roman

Original tittel: El príncipe de la niebla (Editorial Planeta, S.A, 20018)

Oversatt av Kjersti Velsand

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Stine-Marie

 

Jeg fikk tilsendt Tåkens hersker av Juritzen i høst i bytte mot en ærlig bokanmeldelse. Det har kommet og gått en del måneder siden jeg leste den ferdig og skrev denne anmeldelsen, men med bytte av PC forsvant denne litt i kaoset av filer på minnepennen. Så her kommer endelig min mening om denne romanen av Carlos Ruiz Zafón.

Max ville nok sent komme til å glemme den sommeren da han – nærmest ved en tilfeldighet – oppdaget magien.

Året er 1943, og Max er tretten år når familien flykter fra krigens herjing til en fredelig landsby ved havet. De flytter inn i et gammelt hus i enden av stranden som har stått ubebodd i lang tid, og som snart viser seg å ha sin egen mystiske historie.

I fyrtårnet i den andre enden av stranden, bor Roland sammen med sin bestefar. Max og Roland blir raskt venner, og sammen med Max sin eldre søster Alicia, skal de komme til å grave opp den grufulle sannheten om skipsvraket som ligger på bunnen av bukta.

Tåkens hersker er karakterisert som en grøsser som er rettet mot både ungdom og voksne. På mange måter er det en spøkelseshistorie.

Max ble sittende med uret fra faren i hånden og betrakte resten av familien, som slepte kofferter opp og ned. Ikke visste han at denne dagen skulle bli barndommes siste.

Romanen er blitt beskrevet som velskrevet og poetisk, og leser du gjennom sitatene i anmeldelsen min, kan du skjønne hvorfor. Selv foretrekker jeg imidlertid en litt mer direkte fortellerstil, og jeg fant den overdrevne bruken av adjektiver en smule forstyrrende. Jeg satt igjen med en følelse av at historien er overskrevet, den er så grundig forklart til hver minste detalj, gjerne ved bruk av en overflod av adjektiver.

Dette behovet for å forklare absolutt alt kommer også til syne i de plutselige hoppene i fortellerstemme. Gjennom mesteparten av boken følger vi Max. Enkelte steder følger vi Roland. Men plutselig og uten forvarsel, befinner vi oss hos Alicia eller bestefaren til Roland, Víctor Kray.

Han hadde holdt seg i skyggene og ventet, uten å forhaste seg, på en kraft som skulle føre ham tilbake til de levendes verden. Og ingenting er så kraftfullt som et løfte …

Disse hoppene tilførte veldig lite annet enn et sekunds forvirring etterfulgt av et minutts irritasjon. Her er jeg kanskje en smule konservativ, men enten så velger du å bruke flere fortellerstemmer konsekvent (merk Game of Thrones) gjennom hele historien, eller så holder du deg til én eller to.

Jeg fant fortellerstilen litt anstrengt og en smule irriterende. Men da dette er en oversettelse, er det vanskelig å si om dette skal tilskrives forfatteren eller oversetteren.

Max merket hvordan det dødbringende grepet hindret både pusten hans og blodtilførselen til hodet.

Leseopplevelsen var fornøyelig nok, men den manglet magi, og jeg ble aldri trukket helt inn i historien. Tåkens hersker fremkalte hverken de store følelsene eller begeistring. Resultatet ble en litt over gjennomsnittlig opplevelse og terningkast fire.

Reklamer

2 kommentarer om “Tåkens hersker

  1. Tilbaketråkk: Tåkens hersker : Norske bokblogger

  2. Tilbaketråkk: Forlagstreff med Juritzen og Vega forlag | edgeofaword

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s