I Skumringen Synger Svarttrosten

Skrevet av Linda OlssonI skumringen synger svarttrosten av Linda Olsson | edgeofaword

Forlag: Vigmostad & Bjørke (2015)

Sjanger: Roman

Original tittel: I skymningen sjunger koltrasten (Brombergs, 2014)

Oversatt av: Gunnhild Magnussen

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Jan Erik (red. Stine-Marie)

 

Linda Olsson har igjen levert en sterk roman. Etter å ha lest både La meg synge deg stille sanger og Taushetens Konsekvenser hadde jeg ventet (eller kanskje mer fryktet) en nedtur da jeg startet på denne boken. Men der tok jeg feil. Det tar ikke lang tid før du blir sugd inn i, eller kanskje heller bergtatt av fortellingen, selv om den ikke er dramatisk på noen måte. Det må være noe med måten hun beskriver og tegner bildet av bokens personer. De blir så levende; leseren identifiserer seg og blir ett med dem.

Linda Olsson er egentlig utdannet jurist. Man kunne være fristet til å tro at hennes litterære univers ville vært begrenset til å studere lovparagrafer og juridiske spissfindigheter, men slik er det absolutt ikke. Vi bokelskere skal være takknemlige for at hun ble forfatter.

Denne gangen blir vi kjent med tre personer, som etter hvert blir viklet inn i hverandres liv. Det er tegneserietegneren Elias, enkemannen Otto og den nyinnflyttede Elisabeth, som alle bor i samme oppgang i en bygård i Stockholm. Elias er dyslektiker, Otto er bokelsker og Elisabeth skriver. Elisabeth har i utgangspunktet intet ønske om å ha kontakt med andre mennesker, men blir mot sin vilje dratt inn i de andres tilværelse. Det starter med at hun finner Elias hardt skadet under leiligheten sin. Hun henter Otto, og sammen får de bragt ham inn i leiligheten hennes. Dermed er kontakt opprettet mellom Elisabeth og Otto.

Elisabeth er nok den som sliter mest med livet sitt. Hun har ikke pakket ut en eneste eske siden hun flyttet inn. Hun slår ikke på lyset, hun går nødig ut. Hun er redd: for seg selv, for livet, for verden?

Hun hadde lukket døren bak seg og sto lent mot den med lukkede øyne. Kinnene brant av solen, og hun pustet tungt. Da hun tilslutt åpnet øynene igjen, så hun entreen med skremmende tydelighet. Hver detalj avslørt som av en ubarmhjertig scenebelysning.

Otto er enkemann. Hans kone, Eva, gikk bort for 18 år siden. De fikk aldri barn. Tre år etter hennes død, selger han deres felles hjem og flytter til sin nåværende leilighet i Stockholm, én etasje opp for Elisabeth og Elias. Leiligheten er overfylt med bøker, et resultat av mange år som antikvitetshandler og en motvilje mot å kvitte seg med dem.
Bøker trenger gode hjem, sier han.

Elias er altså dyslektiker. Han leser eller skriver ikke, men skaper fortellinger gjennom sine tegninger.

Elias gikk bort og åpnet vinduet på vidt gap.
«Jeg tror fortellingen begynner å ta form,» sa han med ryggen til Otto. «Men det er ikke noen enkel historie. Ikke i det hele tatt som dem jeg har laget før. Det er som om denne har sitt eget liv.»

Temaet i Linda Olssons bøker handler ofte om mennesker som strever med å åpne seg for omverdenen og menneskene i sin nærhet. Tausheten og de uuttalte ord er det som går igjen. I denne boken gjelder det først og fremst Elisabeth. Elisabeth som forsøker å isolere seg fra omverdenen og menneskene rundt seg, men som sakte og sikkert blir dratt ut av isolasjonen og motstrebende trekkes inn i et nært og varmt vennskap med Elias og Otto. Et vennskap som gir henne en trygghet i hverdagen og en optimisme i tilværelsen.  Men det ligger hele tiden en usikkerhet skjult i kulissene.

Til tross for at jeg likte boken veldig godt, synes jeg at noe av intensiteten svekkes litt mot slutten. Men allikevel, den lever i deg en god stund etter at du har lest den ut. Vent litt med å begynne på en ny bok.

Jeg tror ikke jeg skal si så mye mer om boken. Kjøp den, ta del i hovedpersonenes liv. LES DEN, OPPLEV DEN.

Oversetteren, Gunnhild Magnussen, bør også fremheves. Hun har på en fremragende måte greid å formidle forfatterens vare fortellermåte.

Zombieutbruddet

Skrevet av Robert NæssZombieutbruddet (Byrået for ikke-hendelser, episode én) av Robert Næss | edgeofaword

Serie: Byrået for ikke-hendelser (bok én)

Forlag: Juritzen jr. (2017)

Sjanger: Barn og ungdom, grøsser

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Stine-Marie

 

«Stopp bilen, slipp oss ut!»

«Hjeeeeelp!»

«Hvem er dere?»

«Hva vil dere?»

«Vi har ikke gjort noe!»

Sprøytespissen kommer nærmere.

«Neeei!»

Det er bare et mareritt. Når den stikker, våkner jeg, det er bare et mareritt.

Sprøytespissen borer seg inn gjennom buksa, gjennom huden, inn i muskelen. Det svir.

Det er bare et mareritt … må våkne nå … hvorfor våkner jeg … ikk … e …?

Med dette begynner Robert Næss sin nye spenningsserie for barn, Byrået for ikke-hendelser, en serie spekket med fantasi og overnaturlige vesener.

Vi møter Thelma og Tico, to barndomsvenner som kjeder seg gjennom en monoton hverdag i hovedstaden, Oslo. Én dag blir imidlertid litt mer spennende enn de kunne drømt om, dagen de blir kidnappet og forsøkt rekruttert som paranormale agenter for Byrået for ikke-hendelser.

Etter mye frem og tilbake, takker både Thelma og Tico ja til den nye jobben, og til en helt ny hverdag. De rekker imidlertid bare så vidt å begynne agentopplæringen før krisen inntreffer og de blir kastet inn i sitt første oppdrag.

Dette var deres lille verden. Alt her var så trygt og godt og fint. Men etter en million år blir jo alt kjedelig. Som å tygge på den samme tyggisen helt til smaken har gått ut – og så bare fortsette å tygge til kjevemusklene stivner. Akkurat sånn følte de at byen var. En oppbrukt tyggis.

Zombieutbruddet er en grøsser for barn. Jeg suste gjennom historien (som jeg også burde da jeg er en god del eldre en målgruppen) og satt igjen med et relativt middels inntrykk. Dette er ren og skjær underholdning gjennomsyret av enkle vendinger, dog med litt fantasi.

Så til det litt mer tekniske og analytiske.

Kapitlene er korte, perfekt overkommelige for unge lesere. Språket er lett og ledig, men byr også på noen fine sammenligninger og mer krevende uttrykk. Med de sistnevnte fulgte det som regel med en forklaring, dette føltes ganske så pedagogisk.

Etter den første spenningen med kidnappingen er over, faller vi tilbake i et roligere tempo. Næss tar seg god tid til å sette scenen og gjøre oss kjent med karakterene, og vi er på drøye 100 sider før vi igjen befinner oss innenfor veggene til Byrået for ikke-hendelser og spenningen igjen tar av. Dette var litt for lenge for min smak, og jeg føler Næss kan miste noen lesere her.

Men kommer man seg hit, vil man suse videre i et stadig raskere tempo med stadig mer spenning. Kun til slutt kan man spørre seg selv om det var verdt det.

Så hva kan jeg egentlig si om utførelsen?

Zombieutbruddet byr på spenning og grøss, men innehar også et snev av humor.

«Kan du ta det litt rolig?» Ropte Thelma.

«Ta det rolig? Når man er så gammel som meg, er tid det mest verdifulle man har», ropte Lyana.

«Og når man er så ung som oss, så er livet det mest verdifulle man har», ropte Thelma tilbake.

Jeg strevde imidlertid litt med dialogen til Tico og Thelma, og ble stadig sittende med spørsmålet: Snakker elleveåringer virkelig slik?

«Det er akkurat som om det ligger et uvirkelighetens slør over det», sa Tico en kveld de lå i sengene sine og skypet.

«Snakk vanlig», sa Thelma.

«Det var noe jeg leste i en bok», sa Tico. «Det betyr at noe du husker blir mer og mer uvirkelig etter som tiden går. Et bilde som sakte blir ute av fokus, på en måte. Eller en drøm du hadde for lenge siden og som du bare husker bruddstykker av».

Jeg er usikker da jeg sjeldent prater med elleveåringer, men dialogen føltes for meg unaturlig og keitete, som om den er skrevet av en voksen forfatter som ikke helt får til å være et barn. Nå er det klart at barnebøker som regel skrives av voksne, men det er likevel alfa og omega at den unge leseren skal kunne kjenne seg igjen i karakterene. Ellers kunne jo forfatteren like så godt ha skrevet om voksne agenter. Noe som for så vidt ville vært en hel del mer realistisk.

Men så er jo selvfølgelig Thelma og Tico usedvanlig intelligente: Tico allerede en mesterhacker, og Thelma den smarteste på trinnet. Noe annet kan man umulig forvente seg av to nybakte agenter i Byrået for ikke-hendelser. Eller kan man kanskje det?

Zombieutbruddet er ikke en bok for lettskremte barn. Den er spennende, ja, men til tider også nokså skummel og grufull. Her er det forelderens skjønn som gjelder.

Hun traff perfekt. Zombiehodet ble kappet rett av. Kroppen veltet overende og traff steingulvet mens den rødbrune væsken sprutet ut av halsen. Hodet trillet bortover gulvet og stoppet på luka, rett foran Tico og stirret opp på ham.

Likevel er det de som vil like boken nettopp på grunn av dette, så igjen, det blir opp til foreldrene å avgjøre om dette er noe for deres barn.

Alt i alt er Zombieutbruddet en spennende historie som kan engasjere barn som liker det litt skumle og makabre. Jeg vil anbefale en nedre aldersgrense på 10, men her er det foreldrenes skjønn som gjelder. Dette er ren underholdning, og ikke nødvendigvis en av de bøkene barna kommer til å tenke tilbake på med varme om hjertet når de blir voksne. Jeg gir Byrået for ikke-hendelser episode én: Zombieutbruddet en sterk treer, eventuelt en svak firer på en god dag.

Tico hvilte tommelen på knappen. Skulle de leve eller dø? I løpet av et tusendels sekund ville alt bli avgjort.

 

Visning

Skrevet av Sofie SarenbrantVisning av Sofie Sarenbrant | edgeofaword

Forlag: Cappelen Damm (2017)

Sjanger: Krim

Originaltittel: Visning pågår (Damm förlag, 2014)

Oversatt av Henning J. Gundersen

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Jan Erik (red. Stine-Marie)

 

Familien Gøransson har visning på huset sitt i Bromma, et idyllisk villastrøk i Stockholm. Morgenen etter visningen finner den 6 år gamle Astrid sin pappa drept i husets gjesterom, et rom han er henvist til på grunn av forestående skilsmisse.
Det er ingenting som tyder på innbrudd, og mordvåpenet er en av husets kjøkkenkniver.

Kriminalinspektør Emma Sköld får saken. Et av spørsmålene hun stiller seg er om noen kan ha gjemt seg i huset etter visningen, noe som forsterkes av at Astrid påstår at en fremmed var inne på rommet hennes den natten.

Hun ligger helt stille i himmelsengen. I lyset fra den røde nattlampa ser jeg de lukkede øynene hennes og et ansikt i fredelig harmoni. Dyna har glidd litt på skeive, men den langermede, småblomstrede nattkjolen holder henne varm nok.

Gjennom hele boka får vi også følge, det vi kan anta er, morderens egne tanker. Men forfatteren holder oss på pinebenken fordi det ikke er opplagt hvem (dvs. bokens jeg-person) som kommer med disse tankene. Jeg er normalt ikke så begeistret for slike «brudd» i en spennende handling, men i dette tilfellet gir det boken en ekstra dimensjon.

I god tradisjon leder forfatteren mistanken i flere retninger i løpet av historien. Selv offerets kone, Cornelia, slipper ikke unna mistanke i og med at hun holder informasjon tilbake overfor politiets etterforskere.

I boken treffer vi mange personer, som alle er vevd inn i hverandres liv. Deriblant Hugo, Emma Skölds ekskjæreste.  Hugo er sjalu og forøker å gjøre livet surt for Emmas nye samboer, Kristoffer, som er eiendomsmegler, ved å møte opp på visninger og komme med negative påstander om visningsobjektet.

«Jeg synes det lukter mugg her», mumler Hugo høyt nok til at andre rundt ham hører hva han sier. Effekten lar ikke vente på seg. Straks begynner en dame å snuse inn lufta i det eksklusive badet med påkostet mosaikk, fjernvarme i gulvet og håndkletørker fra gulv til tak.

At Hugo får mistanken rettet mot seg forsterkes også av at Kristoffer hadde megleransvar for Cornelias hus.

Cornelias mann, Hans, har et alkoholproblem og er tidvis voldelig. Cornelia vil ut av dette forholdet og ønsker derfor skilsmisse, hvilket er foranledningen for salget av huset deres. Cornelia lever i konstant frykt for hva Hans kan foreta seg når han har drukket.

Lyden av slepende skritt får Cornelia til å sperre opp øynene og stirre ut i mørket. Hun blir øyeblikkelig lysvåken og lytter etter tegn til at han befinner seg utenfor soverommet. Frykten griper fatt i henne med det samme.

Personer som er sekundære i handlingen blir også bragt inn i dramatiske og livstruende hendelser. Dette gjelder i særdeleshet Josefin, som er Emmas søster og i tillegg Cornelias venninne.

Den rare drømmen tar liksom aldri slutt. Josefin blendes av et lys som er så sterkt at hun må lukke øynene. Øyelokkene føles blytunge. Hele tiden trekkes hun mot lyset, samtidig som hun kjemper imot. Når hun kommer til bevissthet igjen, ligger hun taus og stille.

At vi her har med en kvinnelig forfatter å gjøre er tydelig (en rent personlig «analyse»). Vi får delta i barnefamiliers daglige gjøremål, med levering og henting av barn i skole og barnehage, beskrivelser av husets interiør osv. Dette er kanskje ikke mannlige forfattere så opptatte av, men på denne måten blir man bedre kjent med menneskene i historien.

Er dette en spennende bok?

Ja, definitivt.

Den starter langsomt – det er ikke så mye som skjer i første halvdel av boken. Denne delen bruker forfatteren til å bygge opp persongalleriet og handlingsmønsteret. Men jeg lover, den blir spennende nok, og etter hvert blir den en skikkelig «page turner». Og når morderens identitet endelig blir avslørt vil nok mange lesere bli overrasket. Derfor er konklusjonen: løp og kjøp. Jeg står inne for en femmer.

En del av meg

Skrevet av Maren EngelschiønEn del av meg av Maren Engelschiøn | edgeofaword

Forlag: Cappelen Damm (2016)

Sjanger: Ungdomsroman

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Stine-Marie

 

Ida har alltid følt seg litt utenfor, annerledes enn de rundt seg. Vokst opp hos sin norske mor og halvsøster i skyggen av en far hun aldri har møtt. Faren til Ida var indianer, en foreleser ved et universitet i Minnesota der moren tilbrakte en sommer for nesten nitten år siden. Faren til Ida er død, og mer vil ikke moren fortelle henne.

Jeg prøver å huske tilbake, hvordan det var da jeg satt på barnerommet mitt som liten og de verste lydene jeg visste om snek seg inn under døra. Lyden av Kine som trippet rundt og gledet seg til å bli hentet av faren sin. Og så, ringeklokken. Fysisk bare satt jeg der, urørlig og lyttende. Mentalt så jeg alt Kine foretok seg, som om jeg var den berømte fluen på veggen.

En dag finner Ida ut at hun har to halvbrødre, og hun bestemmer seg for å melde seg på et sommerkurs innen journalistikk på samme universitet som hennes far underviste ved. Dermed begynner jakten på brødrene, og etter hvert så veldig mye mer.

Dette er ikke bare en historie om Idas jakt etter en familie. En del av meg er en søken etter røtter og tilhørighet, og aller mest om det å finne seg selv.

Jeg stirrer på henne. Kjenner en dyp følelse av avmakt. At hun har tatt fra meg noe jeg ikke visste jeg kunne hatt. Og så betyr det ikke mer for henne enn at det kan fleipes bort og gjenoppstå som … min feil?

Jeg ba om et leseeksemplar på denne boken etter å ha lest et sitat på Facebook. Sitatet ga meg assosiasjoner til Edgar Mints mirakuløse liv av Brady Udall, en bok jeg leste for mange år siden og som jeg husker godt den dag i dag. Jeg plukket dermed opp En del av meg med forventninger. Kanskje det var problemet, med en gang man sitter med forventninger, løper risikoen høy for at de ikke blir innfridd.

Og nok en gang ble ikke mine forventninger innfridd. Med unntak av det ene sitatet jeg leste, bærer boken få likhetstrekk med Edgar Mints mirakuløse liv. Det er selvfølgelig ikke noe problem i seg selv, og det er ikke noe direkte galt med boken. De ulike elementene som oppbygging, karakterutvikling og språk er godt utført. Problemet er heller at En del av meg ikke utfordrer hverken sjangeren eller leseren på noen som helst måte. Engelschiøn viker unna alle modige valg, og vi sitter igjen med en intetsigende historie som forsvinner fra lesehjertet så snart boken er satt tilbake i hylla.

Som sagt er likevel flere av enkeltelementene godt utført. En del av meg er lettlest med en direkte fortellerstil i førsteperson og korte kapitler. Dette passer både fortellingen og sjangeren.

Språket er enkelt og direkte. Her og der støter vi imidlertid på metaforer og lyriske beskrivelser som ved sin sjeldenhet føles litt unaturlige og malplasserte i forhold til tekstens generelle flyt. Disse er likevel interessante og melodiøse, og jeg kan se for meg at Engelschiøn er veldig fornøyd med dem.

Selve handlingen forløper i en periode på omtrent tre måneder. I løpet av denne tiden reiser Ida hjemmefra for første gang, støter på moralske dilemmaer verdig en erfaren journalist, har sine første ublide møter med alkohol, forelsker seg og får alt hun trodde hun visste veltet fullstendig på hodet. Ida har en roller coaster av en sommer, og vi får en leseropplevelse med få kjedelige øyeblikk.

Alt virker stille og rolig – normalt. Og likevel er alt endret. Etter to og en halv uke i USA føles det som om jeg er på vei til å bli en annen. Verdenen jeg lever i, er heller ikke helt sånn som jeg trodde den var. Det kryr av mørke hjørner som jeg ikke har kontroll over, til og med inni meg selv.

En del av meg er fin og engasjerende, men absolutt intetsigende. Den går inn i en masse av ungdomsromaner om det å finne seg selv, og tilfører lite nytt til sjangeren. Forfatteren har ved ingen anledninger tatt modige valg, og resultatet blir dermed så som så. Dette er ikke en bok som kommer til å sette spor; det er lett og underholdende lektyre for ungdom fra femten år og eldre.

Bokryggpoesi #5

I dag er det fredag og på tide at jeg gjør et aldri så lite come back på bloggen med et beskjedent poetisk innslag.

Bokryggpoesi #5 | edgeofaword

Nåde

liv etter liv

Det aller fineste

Dette er som du kan se vår femte bokryggpoesi; de første fire finner du her.

God helg!

Den stumme jenta

Skrevet av Hjort & RosenfeldtDen stumme jenta | edgeofaword

Forlag: Aschehoug (2015)

Sjanger: Krim

Originaltittel: Den stumme flickan (2014)

Oversatt av Håvard Syvertsen

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Jan Erik (red. Stine-Marie)

 

I dag har vi gleden av å legge ut en gjesteanmeldelse her på edgeofaword. Dette er den første anmeldelsen vi legger ut som ikke er skrevet av Julie Karoline eller meg, noe som gjør det ekstra spennende. Sjangeren er selvfølgelig krim og anmelderen er Jan Erik, en erfaren og ivrig krimleser. Det er et par år siden boken kom ut, men hvem sier at man bare kan ta med årets krim på påskefjellet?

Den stumme jenta er fjerde bok i serien om kriminalpsykologen Sebastian Bergmann. Tradisjonen tro i krimverdenen, er selve historien frittstående og kan leses uavhengig av om man har lest tidligere bøker i serien. Du vil da imidlertid gå glipp av litt karakterutvikling og bakgrunn, noe som kan føre til at det tar litt lengre tid å komme inn i bokens univers.

De var to nå.

Hun var to.

Utenpå og innvendig.

Historien starter med drapet på en hel familie, mor, far og to små sønner. Det lokale politikammeret i Torsby skjønner straks at de trenger hjelp fra spesialistene i «Riksmord», Sveriges svar på Kripos. I teamet fra Stockholm finner vi også Sebastian Bergmann, kriminalpsykologen som er spesialist på å tegne forbryterprofiler.

Ganske snart finner etterforskningsteamet ut at det, i tillegg til den drepte familien, også befant seg et annet barn i huset. Et barn som er forsvunnet. Dermed har politiet to oppgaver som må prioriteres, nemlig å finne morderen og det forsvunne barnet. De finner raskt ut at barnet er guttenes kusine, som var på besøk hos sine slektninger, og politiet antar at hun har vært vitne til tragedien. Men dessverre viser det seg, etter en vellykket leteaksjon, at jenta ikke vil snakke. Sebastian Bergmann tar på seg oppgaven med å få henne til å gi etterforskerne den informasjonen de trenger. En oppgave som krever profesjonalitet og følsomhet.

Hvis du tar hånden min, skal jeg ikke slippe deg. Jeg kommer ikke til å slippe deg før du vil at jeg skal slippe. Når du er hel igjen. Når det ikke gjør vondt lenger. Jeg kan gjøre det. Jeg lover deg det. Jeg kan hjelpe deg. Vær så snill, la meg få hjelpe deg.

Historien er profesjonelt og tradisjonelt bygd opp ved at mistanken rettes mot flere ulike personer gjennom boka og at den endelige løsningen kommer helt mot slutten. Spenningen er der hele tiden. Klarer de å ta ham? Er det flere gjerningspersoner? Er det en gal massemorder som går løs i lokalsamfunnet?

I tillegg til den faktiske krimhistorien, er dette også en fortelling om Sebastian Bergmann. En traumatisert og sexavhengig mann. Han blir betraktet som en kald, til dels uvennlig kar, med totalt fraværende sosiale antenner. Det er tydelig at han har sine demoner å slåss mot, demoner som hjemsøker ham gjennom nattlige mareritt. Spesielt har han et vanskelig forhold til sin kollega Vanja, som viser seg å være hans datter. Men dette vet ikke hun og hun misliker direkte sin eldre kollega.

Dessverre har han lagt seg til en vane å lyve. Løgnen blir hans følgesvenn, som blir stadig vanskeligere å kvitte seg med. Dette plager ham, men det ser ikke ut til at han har mot eller krefter til å komme ut av den onde sirkelen. At han, tross sitt harde ytre, har en myk side med evne til å vise ømhet kommer etter hvert fram.

Alkohol gir deg ingen nye tanker, den får deg bare til å si det du allerede tenker, men har vett til å holde kjeft om når du er edru.

Er dette en bok som kan anbefales?

Mitt svar er et klart ja (hvis man liker krim).

Som tidligere påpekt, så er historien og beskrivelsen av den troverdig. Plottet er godt gjennomarbeidet og uten logiske brister, og Hjort & Rosenfeldt leverer på spenning. Slutten kunne har vært lykkeligere, men da hadde ikke boka handlet om Sebastian Bergmann. Det må også nevnes at flere bøker har vært filmatisert for TV. Neste bok i serien er Ikke bestått, som kom ut i 2016.

Bak et lavt gjerde åpnet fjellet seg rett inn i glemselen. Det steinete gapet som skulle sluke henne. Gjemme henne på utsiden akkurat som hun var gjemt inni seg.

 

 

Halvveis i NaNoWriMo

Det er femten dager siden NaNoWriMo gikk av stabelen. Vi er dermed halvveis og skal stå klare med 50 000 ord om kun femten dager.

Jeg visste allerede i våres hva jeg ønsket å skrive. I flere år har jeg nemlig gått rundt med en Fantasy inne i meg. Jeg hadde en start og en slutt og en vag idé om hva jeg ønsket at skulle skje i derimellom. Jeg hadde noen flotte karakterer og en kick-ass tvist.

Nanowrimo2016 | edgeofaword

Dette er første gangen jeg deltar i NaNoWriMo så bortsett fra noen tips fra Julie Karoline, visste jeg ikke så mye om hva jeg kunne forvente meg.

Så hvordan har det egentlig gått?

Jeg må innrømme at jeg kom skjevt ut allerede første dag. Gravid i fjerde måned, hadde jeg ingen interesse av å sitte våken til etter midnatt for å skrive ned mine første ord. Dagen etter sto jeg ovenfor en 12 timers arbeidsdag. Da jeg endelig kom hjem kl. 22:00 var ønsket om å starte på historien min på bunn. I stedet havnet jeg i sofaen foran TV-en.

I oktober begynte jeg å ane hvor travel november skulle bli, og jeg bestemte meg for ikke å stresse med skrivingen. Derfor satt jeg meg ned relativt avslappet kvelden etter, og jeg ble belønnet med 3 500 ord i løpet av få timer. For en start det var. Jeg tok igjen det forsømte, og tenkte at dette skulle gå bra.

Med det var før en travel syv dagers arbeidsuke etterfulgt av utskifting av verandadør og vinduer i leiligheten. Få av de som deltar i NaNoWriMo har nok tid til å vie lange stunder og fullt med energi til konkurransen. Livet tar dessverre ikke ferie i én måned for at du skal få skrevet en roman.

Selv har jeg nå hatt flere dager der jeg ikke har fått satt meg ned for å skrive før klokken ti på kvelden og så vidt har klart å skvise ut 1000 ord før midnatt. Et par dager har jeg ikke skrevet noe i det hele tatt.

Men så har jeg også hatt et par dager der godt over 3000 ord har svømt ut gjennom fingrene mine og inn på skjermen. Relativt gode ord også.

25 000 ord burde jeg ha ligget på nå. Jeg ligger på 20 366.

Og det er ikke ille.

Litt har jeg jo likevel lært. Det viktigste kan nok oppsummeres i de følgende tre punktene:

Ikke stress så mye med å skrive minimum 1667 ord hver dag. Skriv så mye du kan når du kan.

Selv ser jeg at jeg er mer fornøyd med det jeg skriver de dagene det flyter, enn med det jeg presser ut kun for å nærme meg målet.

Og bare tenk: om femten dager har du nesten skrevet en roman.

Husk at dette kun er et første utkast.

Ble kapittel tre kjedelig og uoriginalt? Da kan du begynne å glede deg til å skrive det om på nyåret allerede nå.

I tillegg dukker det stadig opp små handlingstvister du ikke kunne forutse. Jeg har allerede en lang liste over små detaljer og handlingsendringer jeg må føre inn i tidligere kapitler. Noen ganger vet du ikke hva du trenger å ta med i begynnelsen før du har skrevet deg inn mot midten.

Begynn tidlig med å føre en liste med hint og detaljer om bakgrunn og plott som du senere kan føre inn i tidligere kapitler.

Så hva ser jeg for meg disse neste ukene?

Jeg spår at jeg kommer til å ligge like bak målet hver dag frem til få dager før 30. november. Her ser jeg for meg en innspurt i stilen til Petter Northug.

Høstens pocketparty hos Gyldendal

Den siste torsdagen i september var det igjen tid for pocketparty hos Gyldendal. Til tross for vakkert høstvær holdt vi oss innendørs denne gangen, og det var rigget til party i storsalen i Gyldendalhuset.

Fokuset denne gangen var krim, og vi møtte veteranene Jørn Lier Horst og Jan Mehlum, krimblogger og debutforfatter Geir Tangen, samfunnskritiske Agnes Lovise Matre og TV-veteranene og forfatterparet Cilla og Rolf Börjlind.

Pocketparty hos Gyldendal september 2016 | edgeofaword

Julie Karoline er starstruck to meter fra blogger-kollega og krimforfatter Geir Tangen. Jørn Lier Horst leser høyt fra høstens utgivelse, Når det mørkner.

Jørn Lier Horst innledet kvelden med å lese høyt fra sin nye bok, Når det mørkner. Dette blir den ellevte boken om William Wisting, og handlingen finner sted på tidlig åttitallet der William er en fersk konstabel på politivakta. Når det mørkner kommer i begynnelsen av november og er kortere enn de andre bøkene i William Wisting-serien. Også er den billigere da.

«Dette er også da faktisk, fant jeg ut når jeg leste gjennom, et sånt klassisk lukket rom mysterium», delte Jørn Lier Horst med oss.

Jan Mehlum jubilerer som forfatter denne høsten; det er tyve år siden den første krimromanen hans kom. Nå er da den femtende romanen hans, Et hardt slag, tilgjengelig i pocket.

Igjen møter vi tønsbergadvokaten Svend Foyn. «Det er noen fordeler ved å la de semiprofesjonelle, altså de amatørmessige, etterforskerne herje vilt fordi de er i mindre grad styrt av byråkratiske og all verdens andre regler for hvordan etterforskningen bør foregå», sier Mehlum der han trekker klare paralleller til sine  amerikanske forbilder. Han prøver likevel alltid å plassere sin inspirasjon i den norske virkeligheten.

Den sekstende romanen til Jan Mehlum er rett rundt hjørnet. Den har da tittelen To komma åtte sekunder og forventes i butikken i midten av oktober.

Agnes Lovise Matre er aktuell med pocketversjonen av sin andre bok, den psykologiske trilleren Kledd naken. Her er det voldtekt som er temaet, et absolutt tidsaktuelt tema. Så langt i sin karriere som krimforfatter, og spesielt med sitt nye manus, berører Matre vesentlige temaer i samfunnet, «Den første boken jeg skrev handlet om spiseforstyrrelser fordi det er noe som jeg selv har hatt som voksen. Så da hadde jeg lyst til å si noe om det vi ikke snakker om. Og da ble det liksom en greie. Så da ble voldtekt det neste».

Til tross for sin status som debutforfatter er Geir Tangen kjent for oss fleste bokbloggere. I flere år har han anmeldt og skrevet om krim på bloggen sin, bokbloggeir. Tidligere i år tok han imidlertid Norge med storm da han debuterte som forfatter med krimromanen Maestro. Nå tilgjengelig i pocket er denne en roman forlagsredaktøren hans karakteriserer som en «krim-krim» eller en slags meta-krim.

Selv sier Tangen, «Ja, for jeg leker meg en del med krimsjangeren i Maestro. Det har nok litt med at jeg er krimblogger, så jeg har skrevet en god del om krimlitteratur, og jeg har anmeldt en del krimbøker. Også var det noe med denne historien som lokka og lurte veldig med at jeg hadde lyst til å få dette meta-perspektivet, med at det på en måte er en krim om en krim». Som forlagsredaktøren hans sier, «dette er en krim spekket med krim».

Både Agnes Lovise Matre og Geir Tangen har levert inn manus til det som vil bli deres tredje og andre bok, respektivt.

Cilla og Rolf Börjlind på pocketparty hos Gyldendal

Cilla og Rolf Börjlind er aktuelle med en ny krimroman på nyåret 2017.

Forfatterparet Cilla og Rolf Börjlind er aktuelle med pocketutgivelsen av Svart Daggry, den tredje boken i serien om Olivia Rönning og Tom Stilton. Til de som lot seg rive med av Springflo i sommer, kan vi jo også fortelle at innspillingen av deres andre bok, Den tredje stemmen, er planlagt til neste vår. I tillegg er dette radarparet aktuelle på nyåret med sin fjerde bok i serien, nemlig Sov du vesle spire.

Med en så karismatisk gjeng med krimforfattere (og forlagsredaktører) var det vanskelig ikke å kose seg. Vi tok et par bilder på vei ut (av oss selv, selvfølgelig) og gikk ut i det deilige høstværet med hver vår goodiebag i hånden. Her fant vi et forhåndseksemplar av Belgravia av Julian Fellowes som kom ut i sommer, Den siste gode mann av A.J. Kazinski og Springflo av Cilla og Rolf Börjlind. Sistnevnte gleder vi oss spesielt til å lese.

 

 

En vakker dag

Skrevet av Colleen HooverEn vakker dag av Colleen Hoover | edgeofaword

Forlag: Gursli Berg (2016)

Sjanger: Roman

Originaltittel: Maybe Someday (Atria Paperback, 2014)

Oversatt av Dorthe Erichsen, Hilde Lyng og Lisa Vesterås

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Stine-Marie

 

Bursdagen til Sidney blir ikke som hun hadde tenkt seg. Først får hun vite at hennes kjæreste er utro med hennes beste venninne. Deretter mister hun jobben. Knust og hjemløs tas hun inn av naboen Ridge. De to har pratet sammen et par uker over tekstmeldinger, for det meste om hans musikk. Men hun finner fort ut at han ikke har fortalt den fulle sannhet om seg selv.

Gjennom musikken finner de to felleskap og nærhet, og snart begynner gnistene å fly. Men Ridge har kjæreste, og deres voksende kjærlighet er umulig.

Jeg liker det ikke.

Jeg liker det.

Jeg gjør ikke det.

Jeg gjør det.

Nettopp. Råtten sjel. Korrumpert, råtten sjel.

En vakker dag er sukkersøt. Den er så søt at du får pels på tennene av å lese den. Alt er så intenst og så viktig og så fantastisk. Og det er så vondt og så godt på en og samme tid.

Fjerner vi dette fra historien innser vi at det egentlig skjer veldig lite ellers i historien. Liker du ikke å lese side opp og side ned om inderlige følelser, kan jeg si med en gang at dette ikke er boken for deg. Her får du en smakebit du kan gange med ti:

Jo nærmere han kom og jo lenger vi stirret på hverandre, desto sterkere ble behovet som fylte kroppen. Det var ikke et grunnleggende behov, som behovet for vann når jeg er tørst eller behovet for mat når jeg er sulten. Det var et umettelig behov for lindring. Lindring for all lyst og alt begjær jeg hadde holdt inne.

Jeg visste ikke at begjær kan kjennes så sterkt. Det fortærer hver eneste del av deg, og forsterker sansene en million ganger. Der og da forsterker det synssansen, og det eneste du klarer å fokusere på er mennesket foran deg. Det forsterker luktesansen, og plutselig blir du bevisst på at håret hans er nyvasket og at skjorta kommer rett fra tørketrommelen. Det forsterker følesansen så huden kribler og fingertuppene sitrer, og det eneste du vil er at han skal ta på deg. Det forsterker smakssansen, gjør munnen sulten og krevende, og det eneste som kan tilfredsstille, er lindringen fra en annen munn som søker det samme. Og hvilken sans forsterker begjæret aller mest?

Hørselen.

Hoover deler fortellerrollen mellom Sidney og Ridge. Spørsmålet om hvorvidt følelser gjengjeldes fjernes derfor fra historien, og vi sitter igjen med et følelsesladet trekantsdrama.

Beretningen fortelles i et lett og ledig språk, som til tider kan føles litt keitete. Hoveddialogen er i form av tekstmeldinger, noe som gjør dette til en bok du kan lese på en ettermiddag. Dessverre inneholder boken en del skrivefeil og gramatiske feil. Gursli Berg kunne derfor med fordel ha påspandert en omgang til med korrekturlesing.

En vakker dag vil tilfredsstille søtsaksbehovet ditt og gi deg en real injeksjon av følelser og umulig kjærlighet. Len deg tilbake og la deg rive med, gjerne med musikken til Griffin Peterson og Colleen Hoover på øret.

Dette er nok en bok for mange, men den var ikke for meg. De gangene jeg leser romantisk litteratur foretrekker jeg humoren til en god chicklit. Her ble humoren erstattet av drama, og resultatet ble litt for kvalmende søtt for meg.

Beathes bokhjerte  og Pervoluto har også anmeldt denne, og førstnevnte tilbyr en helt annen mening enn min.

Bokryggpoesi #3

Poesi er ikke alltid enkelt, faktisk er det aldri enkelt.

Noen ganger svømmer vi i et hav av inspirasjon, andre ganger går vi milevis i en ørken på leting med en ønskekvist.

Det som skiller en poet fra en som pusler med poesi er trangen til å skrive når havet av inspirasjon for lengst er tørket inn.

Jeg vil ikke kalle meg en poet. Jeg trenger min inspirasjon for å bevege meg inn i denne kunstformen, og denne gangen fant jeg den i bokhylla. Her er mitt første bidrag til tradisjonen med bokryggpoesi på fredager.

Bokryggpoesi | edgeofaword

Hjertet er en ensom jeger,

alltid redd,

når vi mister oss selv

liv etter liv

Julie Karoline var versemakeren bak bokryggpoesi #1 og #2, men vi er ikke de eneste bokbloggerne som legger ut bokryggpoesi. Du kan lese flere på Pias kulturkrok, Beathes bokhjerte og Med bok og palett.