Skrevet av Maren Engelschiøn

Forlag: Cappelen Damm (2016)

Sjanger: Ungdomsroman

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Stine-Marie

Ida har alltid følt seg litt utenfor, annerledes enn de rundt seg. Vokst opp hos sin norske mor og halvsøster i skyggen av en far hun aldri har møtt. Faren til Ida var indianer, en foreleser ved et universitet i Minnesota der moren tilbrakte en sommer for nesten nitten år siden. Faren til Ida er død, og mer vil ikke moren fortelle henne.

Jeg prøver å huske tilbake, hvordan det var da jeg satt på barnerommet mitt som liten og de verste lydene jeg visste om snek seg inn under døra. Lyden av Kine som trippet rundt og gledet seg til å bli hentet av faren sin. Og så, ringeklokken. Fysisk bare satt jeg der, urørlig og lyttende. Mentalt så jeg alt Kine foretok seg, som om jeg var den berømte fluen på veggen.

En dag finner Ida ut at hun har to halvbrødre, og hun bestemmer seg for å melde seg på et sommerkurs innen journalistikk på samme universitet som hennes far underviste ved. Dermed begynner jakten på brødrene, og etter hvert så veldig mye mer.

Dette er ikke bare en historie om Idas jakt etter en familie. En del av meg er en søken etter røtter og tilhørighet, og aller mest om det å finne seg selv.

Jeg stirrer på henne. Kjenner en dyp følelse av avmakt. At hun har tatt fra meg noe jeg ikke visste jeg kunne hatt. Og så betyr det ikke mer for henne enn at det kan fleipes bort og gjenoppstå som … min feil?

Jeg ba om et leseeksemplar på denne boken etter å ha lest et sitat på Facebook. Sitatet ga meg assosiasjoner til Edgar Mints mirakuløse liv av Brady Udall, en bok jeg leste for mange år siden og som jeg husker godt den dag i dag. Jeg plukket dermed opp En del av meg med forventninger. Kanskje det var problemet, med en gang man sitter med forventninger, løper risikoen høy for at de ikke blir innfridd.

Og nok en gang ble ikke mine forventninger innfridd. Med unntak av det ene sitatet jeg leste, bærer boken få likhetstrekk med Edgar Mints mirakuløse liv. Det er selvfølgelig ikke noe problem i seg selv, og det er ikke noe direkte galt med boken. De ulike elementene som oppbygging, karakterutvikling og språk er godt utført. Problemet er heller at En del av meg ikke utfordrer hverken sjangeren eller leseren på noen som helst måte. Engelschiøn viker unna alle modige valg, og vi sitter igjen med en intetsigende historie som forsvinner fra lesehjertet så snart boken er satt tilbake i hylla.

Som sagt er likevel flere av enkeltelementene godt utført. En del av meg er lettlest med en direkte fortellerstil i førsteperson og korte kapitler. Dette passer både fortellingen og sjangeren.

Språket er enkelt og direkte. Her og der støter vi imidlertid på metaforer og lyriske beskrivelser som ved sin sjeldenhet føles litt unaturlige og malplasserte i forhold til tekstens generelle flyt. Disse er likevel interessante og melodiøse, og jeg kan se for meg at Engelschiøn er veldig fornøyd med dem.

Selve handlingen forløper i en periode på omtrent tre måneder. I løpet av denne tiden reiser Ida hjemmefra for første gang, støter på moralske dilemmaer verdig en erfaren journalist, har sine første ublide møter med alkohol, forelsker seg og får alt hun trodde hun visste veltet fullstendig på hodet. Ida har en roller coaster av en sommer, og vi får en leseropplevelse med få kjedelige øyeblikk.

Alt virker stille og rolig – normalt. Og likevel er alt endret. Etter to og en halv uke i USA føles det som om jeg er på vei til å bli en annen. Verdenen jeg lever i, er heller ikke helt sånn som jeg trodde den var. Det kryr av mørke hjørner som jeg ikke har kontroll over, til og med inni meg selv.

En del av meg er fin og engasjerende, men absolutt intetsigende. Den går inn i en masse av ungdomsromaner om det å finne seg selv, og tilfører lite nytt til sjangeren. Forfatteren har ved ingen anledninger tatt modige valg, og resultatet blir dermed så som så. Dette er ikke en bok som kommer til å sette spor; det er lett og underholdende lektyre for ungdom fra femten år og eldre.