Skrevet av William E. Barrett

Forlag: Popular Library (1962)

Sjanger: Roman

Kilde: Lånt av pappa

Anmeldt av Julie Karoline

He was free like the lilies of the field.

Jeg pleier alltid å pakke med meg en stor bunke bøker når jeg drar på ferie, spesielt når jeg skal på hytta. For en ukes ferie regner jeg 4-6 bøker, antallet varierer etter hvor tykke bøkene er. Som regel rekker jeg å lese alle, noen ganger går jeg faktisk tom for lesestoff. Da er det godt med leseglade foreldre som har ordnet med flere fulle bokhyller på hytta. Det var der jeg fant denne.

The Lilies of the Field er ikke tykk, kun 127 sider, men siden noen familiemedlemmer syntes jeg leste for mye og dermed var kjedelig, ble det ikke til at jeg leste den ferdig på hytta. Den ble da med hjem, hvor jeg  kunne nyte boken til det fulle i ro og fred.

There is a young legend developing on the west side of the mountains. It will, inevitably, grow with the years. Like all legends, it is composed of falsehood and fact. In this case, the truth is more compelling than the trappings of imagination with which it has been invested.

Homer Smith er en afro-amerikaner og eks-soldat. Han har ingen adresse, ingen forpliktelser, men kjører rundt i en van han har bygd om til en liten bopel på jul. Han kjører hvor han vil og tar strøjobber når det passer. Han er en mann som er på jakt etter seg selv og etter meningen med livet.

En dag kjører han forbi et jorde der han ser flere nonner streve med å sette opp et gjerde. Før han vet ordet av det, svinger han av veien og stopper for å hjelpe. Det viser seg at nonnene ikke ønsker hjelp med gjerdet, men de ønsker svært gjerne hjelp til å bygge en kirke. Homer har aldri gjort noe slikt før, og blir overrasket av seg selv da han sier ja til oppdraget. Dermed setter han i gang med et prosjekt som vil endre han for alltid.

Always he had worked for someone telling him what to do. Nobody, in all his life before this, had told him to build a church. Nobody had ever said to him: Here is the ground and here I want a church and it is your job to build it.” It was like a call. It elevated him. He was all alone, one man, with a hole in the ground and a church to be built, and no one to tell him how.

Med sine 127 sider er det begrenset hva forfatteren klarer å fylle historien med, men skrivestilen er så tett, så fin, at ingen ting mangler. Her er alt unødvendig skrellet bort, det er få beskrivelser, med få og korte samtaler. Allikevel kom meningen og stemningen klart frem. Det var en fryd å lese noe så gjennomført og tett. Dette er skriveri på sitt beste.

Det er ikke mange karakterbeskrivelser, men karaktergalleriet er fortsatt bredt og variert. Du har Homer, en stille og tankefull mann som ikke liker forpliktelser eller ansvar. Du har Old Mother, lederen av nonnene, som virker sur og tverr, men som du aner har en mykere side bak steinansiktet. Alle de andre karakterene er personer og navn som flyter inn og ut av historien. De andre nonnene, en prest, en kafeeier, en byggmester med flere. Barrett har klart mesterstykket å få frem ulike karakterer med få ord.

A man was free when he could say “yes” or say “no”. Old mother had her ways and she was a tricky woman but she hadn’t asked him… He had to be honest about it; she hadn’t asked him that. That wasn’t her way. She put a problem up to a man. She knew how to set a problem up for him so there wasn’t anything he could do but take it from him.

Skrivestilen matcher tiden den ble skrevet i. Dette er en bok fra begynnelsen av -60 tallet. Engelsken innehar noen vanskelige ord, men er ikke uforståelig. Skrivestilen har god flyt, men den krever en leser som evner å tyde mellom linjene. Alt er ikke skrevet rett ut og teksten må tolkes flere steder.

A man couldn’t calculate on time that hadn’t arrived, happenings that hadn’t happened: he had all that he could do in coping with what was already here.

 

Mange amerikanske bøker har en tendens til å bli religiøse. Man kan fort bli lei av all praten om gud og kristendom. Vi kommer ikke unna det her heller, Homer hjelper tross alt en gjeng med nonner. Allikevel ble det ikke slitsomt, det religiøse preget er tonet ned. Det morsomme var å møte en liten bit av en latinsk salme som jeg synger en variant av med koret. Det satte et litt mer personlig preg på historien.

Jeg har absolutt ingen ting å utsette på denne historien. Den er sår og full av håp. Av nestekjærlighet og søken. Skrivestilen er tett og språket vakkert. Dette er virkelig en liten perle jeg er glad jeg plukket ned fra hylla. Noen korte timer fulle av perfeksjon og livsvisdom.

“He was not of our faith, nor of our skin,” she says, “but he was a man of greatness, of an utter devotion.”