lesehest

En vakker dag

/ Stine-Marie / 4 kommentarer

Skrevet av Colleen HooverEn vakker dag av Colleen Hoover | edgeofaword

Forlag: Gursli Berg (2016)

Sjanger: Roman

Originaltittel: Maybe Someday (Atria Paperback, 2014)

Oversatt av Dorthe Erichsen, Hilde Lyng og Lisa Vesterås

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Stine-Marie

 

Bursdagen til Sidney blir ikke som hun hadde tenkt seg. Først får hun vite at hennes kjæreste er utro med hennes beste venninne. Deretter mister hun jobben. Knust og hjemløs tas hun inn av naboen Ridge. De to har pratet sammen et par uker over tekstmeldinger, for det meste om hans musikk. Men hun finner fort ut at han ikke har fortalt den fulle sannhet om seg selv.

Gjennom musikken finner de to felleskap og nærhet, og snart begynner gnistene å fly. Men Ridge har kjæreste, og deres voksende kjærlighet er umulig.

Jeg liker det ikke.

Jeg liker det.

Jeg gjør ikke det.

Jeg gjør det.

Nettopp. Råtten sjel. Korrumpert, råtten sjel.

En vakker dag er sukkersøt. Den er så søt at du får pels på tennene av å lese den. Alt er så intenst og så viktig og så fantastisk. Og det er så vondt og så godt på en og samme tid.

Fjerner vi dette fra historien innser vi at det egentlig skjer veldig lite ellers i historien. Liker du ikke å lese side opp og side ned om inderlige følelser, kan jeg si med en gang at dette ikke er boken for deg. Her får du en smakebit du kan gange med ti:

Jo nærmere han kom og jo lenger vi stirret på hverandre, desto sterkere ble behovet som fylte kroppen. Det var ikke et grunnleggende behov, som behovet for vann når jeg er tørst eller behovet for mat når jeg er sulten. Det var et umettelig behov for lindring. Lindring for all lyst og alt begjær jeg hadde holdt inne.

Jeg visste ikke at begjær kan kjennes så sterkt. Det fortærer hver eneste del av deg, og forsterker sansene en million ganger. Der og da forsterker det synssansen, og det eneste du klarer å fokusere på er mennesket foran deg. Det forsterker luktesansen, og plutselig blir du bevisst på at håret hans er nyvasket og at skjorta kommer rett fra tørketrommelen. Det forsterker følesansen så huden kribler og fingertuppene sitrer, og det eneste du vil er at han skal ta på deg. Det forsterker smakssansen, gjør munnen sulten og krevende, og det eneste som kan tilfredsstille, er lindringen fra en annen munn som søker det samme. Og hvilken sans forsterker begjæret aller mest?

Hørselen.

Hoover deler fortellerrollen mellom Sidney og Ridge. Spørsmålet om hvorvidt følelser gjengjeldes fjernes derfor fra historien, og vi sitter igjen med et følelsesladet trekantsdrama.

Beretningen fortelles i et lett og ledig språk, som til tider kan føles litt keitete. Hoveddialogen er i form av tekstmeldinger, noe som gjør dette til en bok du kan lese på en ettermiddag. Dessverre inneholder boken en del skrivefeil og gramatiske feil. Gursli Berg kunne derfor med fordel ha påspandert en omgang til med korrekturlesing.

En vakker dag vil tilfredsstille søtsaksbehovet ditt og gi deg en real injeksjon av følelser og umulig kjærlighet. Len deg tilbake og la deg rive med, gjerne med musikken til Griffin Peterson og Colleen Hoover på øret.

Dette er nok en bok for mange, men den var ikke for meg. De gangene jeg leser romantisk litteratur foretrekker jeg humoren til en god chicklit. Her ble humoren erstattet av drama, og resultatet ble litt for kvalmende søtt for meg.

Beathes bokhjerte  og Pervoluto har også anmeldt denne, og førstnevnte tilbyr en helt annen mening enn min.

Rebel of the Sands

/ Julie Karoline / 7 kommentarer

Skrevet av Alwyn HamiltonRebel of the Sands | edgeofaword

Forlag: Faber Faber Limited (2016)

Sjanger: ungdom/YA; fantasy

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Når man finner en bok i fantasyhylla hos bokhandleren hvor det står: Like Katniss? Love Rey? Meet Amani. Hva gjør man da? Jo, man kjøper den. Fint omslag har den og.

Amani er ei foreldreløs jente i et mannsdominert samfunn. Hun står i fare for å bli gift med sin onkel (som har flere koner fra før) og er villig til å gjøre hva som helst for å komme unna. Så da hun møter Jin, en kjekk, ung mann som gir henne muligheten til å komme unna, griper hun den. Før hun vet ordet av det står hun midt oppe i et opprør. Et opprør mot landets overhode, Sultan Oman.

And then came that grin. I might have traitor eyes, but Jin had that kind of smile that would turn over whole empires to the enemy – that made me feel like suddenly I understood him exactly, even though I knew nothing about him.

Sammen begir Amani og Jin ut på en farefull ferd i et land full av sand og magi. De havner i flere livsfarlige situasjoner, men så lenge de holder sammen kommer de seg gjennom farene. Etter som dagene går og de smetter unna den ene situasjonen etter den andre oppstår det følelser mellom dem.

Dette er en veldig søt og lettlest ungdom- og fantasy bok. Amani er ei tøff jente med bein i nesa. Hun er rappkjefta, sterk og modig. Jeg vil si at hun, akkurat som både Katniss og Rey, er et godt forbilde for mange unge jenter. Hun har lært seg selv å skyte, hun er faktisk flinkere enn flere menn, og hun er tøff nok til å kjempe mot et samfunn som ser ned på henne pga kjønnet hennes.

Dette er en bok som bruker Midtøstens folketro og overtro, med djinner og gouhls. Det er som tatt ut av tusen og en natt. Verdenen Amani bor i er et land av sand og ørken, med en nådeløs sol og uutholdelig tørste. Hvis ikke fiender tar henne, står overnaturlige vesener og venter i skyggene, og en hard ørken som tar livet av de som ikke er forberedt venter rundt hushjørnet.

The desert didn’t let weakness live. And we were still alive.

Boken er veldig lettlest. Det tok ikke mange timene å komme gjennom den. Det er få stillestående pauser, det skjer noe hele tiden. Actionscenene er korte og flere er dessverre litt repetitive. Her kunne forfatteren gjort det bedre. Boken føles litt som en filmatisering av en bok, hvor mye er kuttet ned eller forkortet. Jeg kunne ønske den var lenger.

Verdenen som er brukt ligner mye på vår, alle landene heter noe som ligner på virkelige land. Menneskene har navn som kommer fra Midtøsten. I starten trodde jeg alt snakket om overnaturlige vesener og magi bare var historier, men det viser seg fort at i denne verdenen er det virkelig. Jeg fant det artig at forfatteren har brukt en verden så lik vår.

Jin og Amani faller fort for hverandre, og jeg fant det forfriskende å lese en ungdomsbok som ikke inneholdt et kjærlighetstriangel. Jin og Amani passer sammen. De hører sammen. Det føles naturlig og troverdig. Vi slipper de klisjèaktige elsker han meg? Hvem elsker jeg? Han eller han? Det er ikke noe påtvunget med denne kjærlighetshistorien. Den har en fin naturlig kurve.

Jeg likte denne boken godt. Veldig godt. Jeg likte hovedpersonen, verdenen og kjærlighetshistorien. Hvis det er noe jeg kan utsette er det nettopp det at jeg kunne ønske boken var lenger. Det var flere situasjoner som kunne holdt på litt lenger. Men som ungdomsbok er den herlig. Den har tempo, overraskende momenter, kjærlighet og action. Språket er ikke for vanskelig, så den kan godt leses på engelsk.

Tell me how you want your story to og, he says, and we’ll write it straight across the sand.

Rebel of the Sands er Alwyn Hamiltons debutroman. Vi kan jo alltids håpe at det kommer flere bøker om Amani og Jin. Uansett om det skjer eller ikke skal jeg absolutt holde et øye med denne YA forfatteren.

These Shallow Graves

/ Stine-Marie / Legg igjen en kommentar

Skrevet av Jennifer DonnellyThese Shallow Graves av Jennifer Donnelly | edgeofaword

Forlag: Hot Key Books (2015)

Sjanger: Ungdomsroman

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Stine-Marie

 

These Shallow Graves er satt i 1890-tallets New York og faller innenfor sjangeren ungdomsroman med videre vinkling inn mot historisk krim.

«The truth can be a hard thing, Jo. It’s often best left hidden.»

Vår heltinne er Josephine Montfort, en sytten år gammel kvinne fra en av New Yorks eldste, rikeste og mest respekterte familier. Som de fleste andre unge piker født inn i velmøblerte hjem, er hennes fremtid nøye planlagt: hun skal se vakker ut og oppføre seg uklanderlig slik at hun kan gifte seg med en av byens rikeste unge menn. Deretter skal hun få så mange barn hun kan og ellers være til så lite bry som mulig.

Men dette er ikke nok for Jo. Hun ønsker seg det spennende livet til en journalist, og med pennen i hånden drømmer hun om å avdekke urettferdighet og utnyttelse i de lavere sammfunnsklasser.  Når hennes far dør under mistenkelige forhold, trosser hun både klasse og kjønnsrolle i sin søken etter sannhet og rettferdighet. Dessverre er dette livet ikke forenelig med tidens oppfatning av dannede kvinner. Og hennes privilegerte bakgrunn viser seg fort å være mer til hinder enn til hjelp.

Det er tross alt ikke passende for en ung kvinne å stille spørsmål om ting som betyr noe. Passende samtaleemner inkluderer interiør, blomster, mote, ball og været, og under ingen omstendigheter inkluderte de politikk, menneskerettigheter og mord.

«You can’t possibly find my work interesting. No girl could. Let’s find a subject more pleasing to the feminine sensibilities – the weather.»

Den unge journalisten Eddie Gallagher blir den ufrivillige partneren til Josephine. Han er gatesmart og ærlig, og den første personen Jo kan vise sin sanne karakter. Sammen tråler de New Yorks slibrigste strøk på jakt etter ledetråder. Det viser seg imidlertid raskt å være minst like utfordrende å holde Jo ute av trøbbel og hennes gode rykte inntakt.

Jeg koste meg veldig med denne romanen. Den har alt: originalitet, spenning, velutviklede karakterer, morderisk ondskap, kjønnsrollepolitikk og kjærlighet, alt med en god dose humor. Dette er ingen typisk og klisjétung ungdomsroman.

Spennende og interessant, er These Shallow Graves en ungdomsroman som er verdt å få med seg.

«If you’re going to bury the past, bury it deep, girl. Shallow graves always give up their dead.»

Som det overveldende flertall av romaner, er den imidlertid ikke perfekt, og som vanlig har jeg ingen skrupler mot å fortelle deg hvorfor.

Handlingstvistene var ofte lette å resonnere seg frem til på egen hånd. Gjerne lenge før Jo og Eddie, som kom med sin resonnering ett eller to kapitler senere og strakk den ut i det langtekkelige. Det legges dermed lite press på å måtte lese mellom linjene eller fange opp ledetråder; du får alt forklart likevel, gjerne et par ganger. Dette bidrar til å skape en lettlest roman.

Dette er relativt vanlig i ungdomsromaner, ungdommer har tross alt mindre erfaring både i liv og i lesing enn oss voksne, men det er lov til å utfordre leseren. These Shallow Graves går den trygge veien og skaper en veldig fornøyelig og relativt spennende krim. Men i sitt trygge format, vil den heller aldri nomineres til priser eller gå inn som en av de bøkene som former livene til de rundt seg.

Likevel er det aspekter ved denne romanen som gjør den til flott lesing. Det største av disse er en fantastisk utført kjønnsrolletematikk. Gjennom Jo Montefort vil dagens ungdom oppleve på nært hold hvordan det var å være en ung kvinne for drøyt hundre år siden. De samfunnsmessige normene og forventningene er perfekt innbakt i historien.

Why is it, she wondered now, that boys got to do things and be things and girls only get to watch?

De store spenningselementene var godt skrevet. Romanen har tempo og driv, og med unntak av de langtekkelige og forsinkede avsløringene, holder den leseren engasjert gjennom det hele. Til tross for et gjennomgående preg av forutsigbarhet, bæres vi med storm gjennom en avløsning og en slutt som står perfekt til romanen.

These Shallow Graves er en veldig god krimroman for ungdom. Den berører sentrale temaer som er like viktige den dag i dag. Jeg anbefaler den spesielt som en levende og spennende illustrasjon av kjønnsrolleproblematikken.

«My darling Jo, there is no one more unfortunate than we ourselves,» she said. «We are not engaged yet, you and I. We’re spinsters. Pathetic nobodies. We can go nowhere on our own. We must not be too forward in speech, dress, or emotion lest we put off a potential suitor. We are allowed no funds of our own, and most of all» – she squeezed Jo’s hand for emphasis – «no opinions.»

Harry Potter and the Cursed Child

/ Julie Karoline / 1 kommentar

Skrevet av J.K. Rowling, Jack Thorne, John Tiffany Harry Potter and the Cursed Child | edgeofaword

Forlag: Little, Brown (2016)

Sjanger: Fantasy

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

The eight story. Nineteen years later.

Endelig! Endelig får vi en fortsettelse på Harry Potter-eventyret. Jeg er en stor Harry Potter fan. Det er ikke slik at jeg eier masse stæsj og klær osv., men jeg leser hele Harry Potter-serien med jevne mellomrom. Disse bøkene har alt: spenning, kjærlighet, karakterutvikling, humor og originalitet. Jeg har ikke savnet å få vite mer om Harry Potter i seg selv, men jeg ønsker mer fra det magiske universet som J.K. Rowling utarbeidet.

Det er lenge siden nyheten om teaterstykket kom ut. Det har florert rykter, både sanne og usanne, om hva stykket skulle handle om. Teaterstykket åpnet 30. juli i London og skal vises ut 2017. Samtidig som stykket åpnet på scenen ble Harry Potter and the Cursed Child gitt ut i bokform.

Denne gangen har ikke J.K. Rowling skrevet historien alene, hun har fått god hjelp fra to store teatermoguler: Jack Thorne og John Tiffany. Boken er scenemanuskriptet, med få tilpasninger. Jeg kjøpte boken noen dager etter den kom ut og leste den i løpet av en kveld. Høres imponerende ut, men med bare dialoger og veldig lite tekst per side var det ikke så vanskelig å få til.

Ginny: Does your scar hurt?

Harry: No. No, I’m fine. …

Ginny: Harry. How long has it been since your scar hurt?

Harry turns to Ginny, his face says it all.

Harry: Twenty-two years.

Harry Potter and the Cursed Child handler om Albus Severus Potter, Harry Potters andre sønn. Harry selv er en godt voksen mann, med en stressende jobb som tar mye av hans tid. Han er gift med Ginny Weasly og sammen har de barna James, Albus og Lily. Historien starter da Albus skal begynne på Galtvort, skolen for landets unge hekser og trollmenn.

Albus liker ikke å være sønnen til den verdenskjente Harry Potter. Han føler at han ikke passer inn i familien. Han føler seg ikke modig nok, flink nok eller sosial nok. Harry selv vet ikke hvordan han skal komme nær sønnen sin. De skjønner rett og slett ikke hverandre.

We don’t choose who we’re related to.

Harry har mange liv og hendelser på samvittigheten etter kampene med Voldemort, og i et forsøk på å skaffe et navn for seg selv prøver Albus å rette opp i noe av det han mener er farens feil. Sammen med bestevennen Scorpius Malfoy tar han fatt på en spennende og farlig vei. På veien møter de stor fare, men også erfaring og kunnskap. Det skrantende forholdet mellom Harry og Albus settes på prøve. Vil de noensinne få det forholdet de begge ønsker seg?

We cannot protect the young from harm. Pain must and will come.

Spennende, spennende.

Boken er, som nevnt, manuset til teaterstykket. Handlingen foregår for det meste gjennom dialoger. Noen steder er det korte beskrivelser av scenen rundt karakterene og enkelte ganger også sinnsstemninger. Vi får alltid greie på hvor de er, men vi må fylle ut en god del på egenhånd. Denne stilen tok det noen sider å komme inn i. I begynnelsen følte jeg at ting føk forbi, jeg fikk ikke noe ordentlig tak på historien. De første scenene dekker tre år av historien, men årene får bare noen få kapitler hver. Etter hvert roer dette seg, og resten av boken går over en kortere tidsperiode. Da hadde jeg også blitt vant til stilen.

Boken er spennende, om enn litt forutsigbar. Siden dette er et teaterstykke (i to deler) har de tross alt ikke mye tid til å bygge opp et stort mysterium. Noe av den negative kritikken som har kommet er nettopp dette, at den er for forutsigbar. En anmeldelse jeg hørte på radio, av teaterstykket, mente at avsløringen av hvem the Cursed Cild var er for påtatt, at det ødela for historien. Jeg synes ikke det. Selv om jeg raskt skjønte hvem det var, synes jeg ikke dette ødela noe som helst. Jeg synes heller ikke historien ble dårligere etter denne avsløringen.

Noe som er artig er at vi møter igjen mange av karakterene fra tidligere. Karakterer vi både liker og misliker. Alle har blitt eldre, men de har ikke endret seg så mye fra sist. Det er noen karakterer jeg savnet, men igjen: dette er et teaterstykke. Tid og plass setter store begrensninger. Jeg likte at Albus blir venn med Scorpius. Hans far, Draco, har alltid vært en interessant karakter, og nå tvinges Harry og Draco til samhandling. Jeg har alltid tenkt at disse to kunne vært gode venner under andre omstendigheter, og Albus og Scorpius sitt vennskap beviser dette.

Scorpius: thank you for staying for my sweets, Albus!

Jeg likte boken. Så klart kunne jeg ønske det var mer. Hadde dette vært i bokform, kunne det lett blitt skrevet en trilogi av dette. Dessverre har J.K. Rowling sagt at nå er det nok. Dette er det siste vi får høre om våre elskede karakterer. Dette sa hun jo også da den siste Harry Potter-boka og filmen kom, og siden den gang har hun gitt oss flere bøker (Fantastic Beasts and Where to Find Them, Quidditch Through the Ages, The Tales of Beedle the Bard og Harry Potter and the Cursed Child), et teaterstykke og nå snart enda en film. Jeg tar uttalelsen hennes med en klype salt.

Harry Potter and the Cursed Child er en bok for fansen. Det er ikke en bok for små barn, da stilen gjør den vanskelig å følge. Man må tolke en del på egenhånd. Sammen med en voksen vil det gå bra. Jeg anbefaler den virkelig, men det er vel strengt tatt ikke nødvendig. Er du en Harry Potter fan har du nok allerede skaffet deg den.

Bokryggpoesi #2

/ Julie Karoline / 2 kommentarer

Ja, da jeg snublet over denne artige diktningen for noen måneder siden ble jeg inspirert. Så inspirert at jeg lagde et med en gang: bokryggpoesi #1. Dette, tenkte jeg, skal bli noe fast. Noe jeg skal gjøre ofte.

Så viser det seg at det faktisk ikke er så lett å lage disse diktene. Flere ganger har jeg stått ved bokhylla og trukket ut bok etter bok uten å kunne lage noe dikt ut av dem. Dermed har ukene gått. Så, plutselig, så jeg et. Helt tilfeldig. Dette diktet nærmest skrev seg selv, jeg var bare så heldig at jeg så det.

Bokryggpoesi 2 | edgeofaword

En sang fra fortiden

Besettelse

arven

etter deg

Flere bokbloggere lager bokryggpoesi, men det betyr ikke at det bare er vi som kan holde på med det. Har du et, kom gjerne med det så legger jeg det ut eller linker til det.

God helg

Arven

/ Julie Karoline / 1 kommentar

Skrevet av Katherine WebbArven | edgeofaword

Forlag: Gyldendal (2011)

Sjanger: Roman

Originaltittel: The Legacy (Orion, 2010)

Oversatt av Jan Chr. Næss

Kilde: goodiebag Gyldendal pocketparty

Anmeldt av Julie Karoline

Katherine Webb er navnet som har blitt hvisket på manges lepper de siste årene. Hennes forfatterskap og følgerskare har vokst jevnt og trutt siden hennes debut med Arven i 2010. Jeg har flere ganger stått med hennes bøker i hendene i bokhandelen, men alltid gått fra dem til fordel for andre bøker. I vinter var Stine-Marie og jeg på pocketparty hos Gyldendal og denne boken lå i goddiebagen vi tok med oss derfra. Den ble raskt lagt i lesebunken min, og nå, endelig, var turen kommet til denne.

Arven er en slektssaga som følger familien Calcott. Vi møter to søstre, Erica og Elisabeth, som arver et herskapshus etter sin bestemor. Som barn tilbrakte de mange somre her, men en tragisk hendelse som involverte deres fetter Henry har holdt dem borte i mange år. I et siste desperat forsøk i å få Beth ut fra sin dype depresjon overtaler Erica henne til å tilbringe en vinter der mens de bestemmer seg for hva de skal gjøre med huset. Huset rommer mange hemmeligheter, ikke bare om hva som skjedde med Henry, men også om oldemoren Carolines fortid.

Vi er ikke klare. Jeg er ikke overbevist om at vi noensinne vil bli det, men det er en del ting jeg har lyst til å spørre søsteren min om. Jeg skal vente, jeg skal sørge for at jeg stiller de riktige spørsmålene. Jeg håer at jeg kan gjøre henne friskere hvis jeg stiller de rette spørsmålene. At sannheten vil frigjøre henne.

Gjennom boken hopper vi mellom Erika og Caroline. Erica delen er skrevet i jeg form, mens Caroline er i tredje person, og vi holder oss kun til disse personenes tanker. Jeg elsker det. Jeg elsker det at vi ikke hopper mellom sinnene til hver og en karakter. Her må vi tyde de andre karakterenes følelser og sinnsstemning gjennom hovedpersonenes øyne og vi er flere ganger like mye i villrede som dem. Spesielt Caroline, som er så usikker og redd for å gjøre feil at hun ikke er den flinkeste til å lese mennesker.

Allerede fra første side får leseren vite at huset rommer flere hemmeligheter, men hintene er så små, så forsiktig spredd utover at det skal godt gjøres å treffe blink med en gang. Man sitter med flere teorier og vipper mellom dem gjennom hele lesningen. Det aller beste er at noen av hemmelighetene ikke blir helt avklart for karakterene, ei heller leseren. Dette føltes ikke irriterende, men passende. Det er tross alt ikke alle fortidens hemmeligheter vi klarer å løse. En herlig tvist. Innimellom er det greit å lese en bok hvor ikke alt løser seg på slutten med en rosa sløyfe rundt.

Enkelte ting er tapt i fortiden – det må jo være derfor fortiden er så mystisk, derfor den fascinerer oss.

Språket er lett og vakkert. En fin balanse av metaforer og klartekst. Ting er forklart og beskrevet, men ikke overdrevent. Kapitlene er lange, som oftest over 30 sider, og annen hvert er om Erica og Caroline. Denne hoppingen mellom karakterer er normalt ikke noe jeg liker så godt, men siden kapitlene er såpass lange går det fint. De slutter sånn passelig spennende, jeg ble aldri irritert over å bli avbrutt. Noe kommer også av at begge historiene er like fascinerende. Jeg ønsket å lese om og finne ut om dem begge. Det er ikke ofte jeg finner en slik familiesaga hvor alle historiene interesserer meg like mye.

Jeg har omrisset i meg. Jeg trenger bare å fylle inn fargene. For jeg har utsatt det. Noe blokkerer meg. Jeg kommer ingen vei før jeg klarer å fylle dette hullet i mitt eget hode. …

Noen har kritisert boken for å være treg i begynnelsen, dette kan jeg si meg enig i. Det tok litt tid å komme i gang og å få med seg hvem alle er, men når alt det er på plass suste sidene avgårde. Andre har også nevnt at Caroline var irriterende, hun er så utrolig hjelpeløs. Også sant, men samtidig er hun en ung, rik kvinne av sin tid og det vil nok alltid oppleves som irriterende for nåtidens kvinner.

Alt i alt leverte Webb en fantastisk debutroman. Kanskje ikke så rart at hennes forfatterkarriere skjøt fart. Nå har hun skrevet en rekke bøker, og de er solgt til en rekke land. Jeg sitter med to til i lesebunken som nå skal prioriteres. Arven anbefales!

The Infinite Sea

/ Stine-Marie / 1 kommentar

The Infinite Sea av Rick Yancey | edgeofawordSkrevet av Rick Yancey

Forlag: Penguin Books (2014)

Serie: The 5th Wave

Sjanger: Ungdomsroman (YA); Science Fiction

Norsk tittel: Det endeløse havet (Gyldendal, 2015)

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Stine-Marie

 

He was squeezed between what the world had been and what the world had become, who he was before and who he was now, and the cost of all the unspoken promises weighing on his heart. He’s just a baby. Would you shoot a child?

The Infinite sea er andre bok i Rich Yanceys trilogi og oppfølgeren til The 5th Wave. Denne anmeldelsen vil mest sannsynlig røpe deler av handlingen i den første boken, så har du ikke lest den er dette et godt sted å avslutte.

Vi plukker opp bekjentskapet med Cassie, Sam, Ben, Ringer, Teacup, Poundcake og Dumbo. Denne gangen på det rotteinfiserte hotellet der Cassie og Evan Walker avtalte å møtes igjen etter redningsaksjonen. Men tiden drar ut, og Evan Walker dukker ikke opp. Nå som treningsbasen er blåst til himmels, er spørsmålet hvordan de skal overleve vinteren. Kulda er nådeløs og mat en mangelvare. De kan ikke bli på hotellet.

En brosjyre om et gammelt hulesystem gir dem løsningen. Ringer legger i vei for å finne hulene, mens de andre blir igjen på hotellet. De ser hverandre ikke igjen.

Promises are the only currency left.

Mens bok én var actionfylt med et raskt hendelsesforløp, er bok to adskillig mer bedagelig. Ikke alle spenningselementene er viktige med hensyn til plott, men er tilført for å forhindre at vi kjeder oss. Oppgaven til bok to er å forklare hva som skjer og sette scenen for finalen. Dette merkes godt.

Som i forrige bok hopper vi litt mellom fortellerstemmer, men i motsetning til første bok befinner vi oss hovedsakelig hos Ringer. Ringer viser seg å være nøkkelen til gåten om de andres strategi og deres tilstedeværelse på jorden.

«Run», he whispers.

I shake my head. «I can’t.»

Vi tilbringer veldig lite tid sammen med Cassie, og jeg savnet hennes galgenhumor og snedige kommentarer. Ringer er mer alvorlig, direkte og fåmælt. Dette skiftet i personligheten til fortellerstemmen, bringer også med seg en endring i stemningen i boken.

Samtidig betyr det at vi blir bedre kjent med de andre personene i boken. Vi lærer om bakgrunnshistorien til både Poundcake og Ringer. Dette aspektet var veldig bra og sårt nødvendig for å skape dybde i historien. Yancey har virkelig brakt disse flotte karakterene til live.

The Infinite Sea klarte ikke å holde det høye tempoet som ble etablert i første bok. Tatt i kombinasjon med stemningsendringen og mangelen på humor, nådde leseopplevelsen ikke opp til det samme nivået. Disse er likevel så små ting, kanskje et resultat av å være en veldig kritisk leser, at det ikke påvirker min anbefaling av denne serien. Jeg skal absolutt lese siste bok i trilogien.

I am drowning in blood. Not mine. The blood of the billions who died before me, an infinite sea of blood that envelops me and bears me down to the lightless bottom.

“If you are human, there is no hope.”

The Cement Garden

/ Stine-Marie / 1 kommentar

The Cement Garden av Ian McEwan | edgeofawordSkrevet av Ian McEwan

Forlag: Vintage, 2006

Sjanger: Roman

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Stine-Marie

 

I did not kill my father, but I sometimes felt I had helped him on his way. And but for the fact that it coincided with a landmark in my own physical growth, his death seemed insignificant compared with what followed.

Vi møter Jack, Julie, Sue og Tom. Fire søsken oppvokst i et fraflyttet og forsvinnende strøk i utkanten av en by i England. Deres far dør plutselig av slag, og kort tid etter blir moren også syk. Med beskjeden fra legene om at hun ikke kommer til å bli bedre, holder hun seg borte fra helsevesenet og dør hjemme i sin egen seng. Ingen vet at de fire søsknene er blitt foreldreløse.

No one ever came to visit us. Neither my mother nor my father when he was alive had any real friends outside the family. They were both only children, and all my grandparents were dead.

I sorgen og sjokket over hva som har hendt, trekker de fire seg vekk fra samfunnet og vekk fra hverandre. Huset blir et gravkammer der tiden står nesten stille, og deres isolasjon setter stadig dypere spor.

Historien fortelles i førsteperson, og hovedpersonen er Jack. Femten år gammel og nest eldst, faller mye av ansvaret over huset og hans søsken på ham. Men Jack ønsker ikke å være voksen, han ønsker ikke å ta vare på sine yngre søsken. Han trekker seg stadig vekk fra sine søstre, han slutter å dusje eller klippe neglene, han slutter å ønske noe som helst.

When I was four I had believed it was my mother who devised the dreams I had at night. If she asked me in the morning, as she sometimes did, what I had dreamt it was to hear if I could tell the truth.

The Cement Garden er den tredje boken jeg har lest av Ian McEwan så langt, som del av min 2016 utfordring. Dette er også den av de tre jeg har likt best.

Plottet er tungtveiende, og handlingen er til tider vanskelig å fordøye. McEwan drar den langt; han går hele veien. Men han krysser tabuens grenser på en så mesterlig og avdramatisert måte at det føles både innlysende og naturlig. Det hele føles så utrolig sikkert.

I forhold til Amsterdam og The Child in Time, er språket mye mer direkte og handlingsorientert. Her finner vi ingen lange, poetiske beskrivelser av landskap eller følelser. Språket reflekterer Jack på en god måte og bidrar til å skape den avdempede og melankolske stemningen i boken.

Jeg kan absolutt anbefale The Cement Garden. Kort, direkte og tungtveiende er dette en bok du kommer til å huske.

The Child in Time

/ Stine-Marie / 2 kommentarer

Skrevet av Ian McEwanThe Child in Time av Ian McEwan | edgeofaword

Forlag: Vintage 1992

Sjanger: Roman

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Stine-Marie

 

The Child in Time er min andre bok i årets utfordring. Det betyr at jeg har ikke kommet så langt på vei som jeg burde. Halve året er gått og hele elleve bøker gjenstår etter denne.

He had been back a thousand times, seen his own hand, a shelf, the goods accumulate, heard Kate chattering on, and tried to move his eyes, lift them against the weight of time, to find that shrouded figure at the periphery of vision, the one who was always to the side and slightly behind, who, filled with a strange desire, was calculating odds, or simply waiting. But time held his sight for ever on his mundane errands, and all about him shapes without definition drifted and dissolved, lost to categories.

I The Child in Time møter vi Stephen Lewis, en suksessfull barnebokforfatter engasjert i en komite for å utforme en nasjonal retningslinje for barneoppdragelse. Hans liv er en ensom blanding av savn, sorg og alkohol.

To år tidligere var Stephen lykkelig. Han bodde i et flott hus med en fantastisk kone og deres tre år gamle datter, Kate. Men på en helt vanlig dag, under en helt vanlig tur på butikken, blir Katie kidnappet. Stephen blir en mann besatt. I flere måneder tråler han Londons gater med bilder av Katie. Han ser henne overalt, men finner henne aldri. Hans kone blir apatisk og begraver seg selv i sorgen. Deres manglende evne til å bearbeide sorgen og kommunisere med hverandre driver de to fra hverandre. Ekteskapet faller i grus.

Their old intimacy, their habitual assumption that they were on the same side, was dead. They remained huddled over their separate losses, and unspoken resentments began to grow.

The Child in Time er en sørgende manns selvransakelse etter et tragisk tap, tap av et barn, av en familie. Han studerer sitt eget liv og sin barndom opp mot tidens ubarmhjertige tann. Men dette er ikke bare en bok om å miste seg selv etter å ha mistet et barn, dette er en bok om tap av barndommen selv.

Jeg brukte veldig lang tid på å komme meg gjennom boken da min leseopplevelse ikke var spesielt fornøyelig. Mitt engasjement for historien og Stephen, dog veldig høyt i starten, ble slipt stadig mindre av handlingens uendelighet og svært usammenhengende plott. Jeg fant boken langtekkelig og veldig treg. Dette var ikke boken for meg.

Jeg mistet taket i den røde tråden gang på gang, og famlet rundt i mørket etter noe som etterlignet et poeng. Poenget, når endelig funnet, var noe annet enn hva jeg forventet og ikke et jeg fant spesielt interessant.

He had nowhere to go, no moment which could embody him, he was not expected, no destination or time could be named; for while he moved forward violently, he was immobile, he was hurtling round a fixed point. And this thought unwrapped a sadness which was not his own. It was centuries, millennia old. It swept through him and countless others like the wind through a field of grass. Nothing was his own, not his strokes or his movement, not the calling sounds, not even the sadness, nothing was nothing’s own.

Historien er vanskelig å følge med kontinuerlige brudd i tidslinjen og utvisking av grensen mellom fantasi og virkelighet. Den er lang, svevende og mangler en tydelig retning. Det er så mye i den som kunne (kanskje burde) ha blitt utelatt.

Dette er ikke en bok jeg personlig vil anbefale. Jeg syntes den var treg og lite interessant. Jeg krysser fingrene for at jeg liker de andre bøkene hans bedre.

Utvelgelsen

/ Stine-Marie / 1 kommentar

Skrevet av Kiera CassUtvelgelsen av Kiera Cass | edgeofaword

Forlag: Vigmostad & Bjørke (2016)

Sjanger: Ungdomsroman (YA)

Originaltittel: The Selection (HarperTeen, 2012)

Oversatt av Frøydis Arnesen

Serie: The Selection

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Stine-Marie

 

Vi befinner oss i det fremtidige Nord-Amerika som nå går under navnet Illéa. Illéa er et monarki med et sterkt kastesystem. Det unge riket er preget av strenge regler og tunge straffer som reflekterer den konstante trusselen for opprør, terror og krig, både innenfor og utenfor egne grenser.

Kronprinsen har nådd gifteklar alder, og det er på tide å velge hans fremtidige dronning. Landets lover krever at hans prinsesse skal velges fra folket. Alle unge kvinner i gifteklar alder mottar en invitasjon til å melde seg på konkurransen. Av disse velges 35 håpefulle kvinner på tvers av kaster til å delta i Utvelgelsen, et tv-sendt mediesirkus der gevinsten er ære for familien, kronen og prinsen selv.

Mamma var i ekstase da vi fikk brevet i posten. Hun hadde allerede bestemt seg for at all problemene våre var løst, borte for alltid. Det store hullet i den lysende planen hennes var meg.

America Singer er en femmer, noe som vil si at hun er kunstner. Hennes spesialitet er piano, fiolin og sang. America er håpløst forelsket i sekseren Aspen, og ønsker ikke å ha noe som helst med konkurransen å gjøre. Presset utenfra er imidlertid enormt. Blir hun valgt ut som en av de 35 deltakerne, blir hun automatisk en treer og trenger aldri å gå sulten igjen. Vinner hun, blir hun og hele familien hennes enere. Dette er tidenes lotteri.

Jeg ville ikke bli kongelig. Og jeg ville ikke være en ener. Jeg ville ikke engang prøve.

Utvelgelsen kan beskrives som Ungkaren møter Dødslekene. Beretningen er et sjarmerende eventyr om en prins som skal finne sin prinsesse, og det er romantikk fra start til slutt.

Vi finner ørsmå innspill av politikk som viser at beretningen kan bli til så mye mer. Kanskje blir den det etter hvert som vi leser oss videre gjennom serien, men jeg vil ikke vedde på det foreløpig. Denne første boken er nesten ren underholdning, og underholdende er den absolutt.

De øvre kastene så på meg som jeg hadde stjålet noe fra dem. Fra firere og ned jublet de for meg – ei helt alminnelig jente som hade kommet seg opp i verden. Jeg skjønte med ett hva jeg betydde for dem. Det var som om jeg representerte dem, på den ene eller den andre måten.

I Utvelgelsen støter vi igjen på en av de vanligste klisjéene i ungdomslitteraturen, nemlig trekantsdramaet. Denne gangen ble det litt vel mye og litt for påtatt. America trekkes mellom hennes første kjærlighet og hennes voksende kjærlighet for prinsen. Akkurat som i Hunger Games, Twilight, Rød dronning, osv. er det ikke vanskelig å gjette hvem hun kommer til å velge til slutt. Med mindre det blir ingen av dem.

America er en flott heltinne man lett kan bli glad i. Hun er rappkjeftet, lojal, sta og snakker før hun tenker. Hun kjenner ikke seg selv så godt. Hennes ord og handlinger viser en person, men i tankene sine påberoper hun seg egenskaper hun ikke har. Hun hevder det ikke ligger i henne å beordre folk rundt seg, likevel er dette noe hun gjør regelmessig og tidlig. Hun hevder hun ikke liker rampelyset, men hun tiltrekker seg fort og ofte oppmerksomhet. Hun er 17 år gammel, og det kommer til syne.

De andre karakterene føles litt flate, men dette er jo også bare første boken i en serie. Det kommer mer, og med mer kommer nok også personskildringer med dybde og personlig vekst. La oss håpe det.

Beretningen fortelles i førsteperson i et lett og ledig språk uten lyriske skildringer og vakre formuleringer. Språket som egenskap står ikke i fokus, men dette kan være et resultat av oversettelsen. Uansett bidrar dette til å skape en veldig lettlest bok. Det kan være en idé å ta med flere bøker på ferien, gjerne Eliten.

Plottet er enkelt, klisjéene ruver og personskildringene er mangelfulle. Men sidene og tiden flyr forbi, og man sitter igjen med et glis om munnen, sulten på mer. Boken har noe, det skal være helt sikkert. Man kan si hva man vil om kvalitet, men det krever litt å skrive en bok som får deg så hekta.

Så da kommer spørsmålet. Har jeg lyst til å lese neste bok i serien? Absolutt, dette ga mersmak.

Utvelgelsen er utrolig underholdende. Dette er sjarmerende feelgood fra start til slutt, og god sommerlektyre for den romantikk sultne. Dette kan også være en god bok for ungdommer som ikke er så glade i å lese, spesielt for de som likte både Twilight– og Hunger Games-filmene.

Neste bok i serien er Eliten, som allerede er kommet ut på norsk.