Skrevet av J.K. Rowling, Jack Thorne, John Tiffany

Forlag: Little, Brown (2016)

Sjanger: Fantasy

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

The eight story. Nineteen years later.

Endelig! Endelig får vi en fortsettelse på Harry Potter-eventyret. Jeg er en stor Harry Potter fan. Det er ikke slik at jeg eier masse stæsj og klær osv., men jeg leser hele Harry Potter-serien med jevne mellomrom. Disse bøkene har alt: spenning, kjærlighet, karakterutvikling, humor og originalitet. Jeg har ikke savnet å få vite mer om Harry Potter i seg selv, men jeg ønsker mer fra det magiske universet som J.K. Rowling utarbeidet.

Det er lenge siden nyheten om teaterstykket kom ut. Det har florert rykter, både sanne og usanne, om hva stykket skulle handle om. Teaterstykket åpnet 30. juli i London og skal vises ut 2017. Samtidig som stykket åpnet på scenen ble Harry Potter and the Cursed Child gitt ut i bokform.

Denne gangen har ikke J.K. Rowling skrevet historien alene, hun har fått god hjelp fra to store teatermoguler: Jack Thorne og John Tiffany. Boken er scenemanuskriptet, med få tilpasninger. Jeg kjøpte boken noen dager etter den kom ut og leste den i løpet av en kveld. Høres imponerende ut, men med bare dialoger og veldig lite tekst per side var det ikke så vanskelig å få til.

Ginny: Does your scar hurt?

Harry: No. No, I’m fine. …

Ginny: Harry. How long has it been since your scar hurt?

Harry turns to Ginny, his face says it all.

Harry: Twenty-two years.

Harry Potter and the Cursed Child handler om Albus Severus Potter, Harry Potters andre sønn. Harry selv er en godt voksen mann, med en stressende jobb som tar mye av hans tid. Han er gift med Ginny Weasly og sammen har de barna James, Albus og Lily. Historien starter da Albus skal begynne på Galtvort, skolen for landets unge hekser og trollmenn.

Albus liker ikke å være sønnen til den verdenskjente Harry Potter. Han føler at han ikke passer inn i familien. Han føler seg ikke modig nok, flink nok eller sosial nok. Harry selv vet ikke hvordan han skal komme nær sønnen sin. De skjønner rett og slett ikke hverandre.

We don’t choose who we’re related to.

Harry har mange liv og hendelser på samvittigheten etter kampene med Voldemort, og i et forsøk på å skaffe et navn for seg selv prøver Albus å rette opp i noe av det han mener er farens feil. Sammen med bestevennen Scorpius Malfoy tar han fatt på en spennende og farlig vei. På veien møter de stor fare, men også erfaring og kunnskap. Det skrantende forholdet mellom Harry og Albus settes på prøve. Vil de noensinne få det forholdet de begge ønsker seg?

We cannot protect the young from harm. Pain must and will come.

Spennende, spennende.

Boken er, som nevnt, manuset til teaterstykket. Handlingen foregår for det meste gjennom dialoger. Noen steder er det korte beskrivelser av scenen rundt karakterene og enkelte ganger også sinnsstemninger. Vi får alltid greie på hvor de er, men vi må fylle ut en god del på egenhånd. Denne stilen tok det noen sider å komme inn i. I begynnelsen følte jeg at ting føk forbi, jeg fikk ikke noe ordentlig tak på historien. De første scenene dekker tre år av historien, men årene får bare noen få kapitler hver. Etter hvert roer dette seg, og resten av boken går over en kortere tidsperiode. Da hadde jeg også blitt vant til stilen.

Boken er spennende, om enn litt forutsigbar. Siden dette er et teaterstykke (i to deler) har de tross alt ikke mye tid til å bygge opp et stort mysterium. Noe av den negative kritikken som har kommet er nettopp dette, at den er for forutsigbar. En anmeldelse jeg hørte på radio, av teaterstykket, mente at avsløringen av hvem the Cursed Cild var er for påtatt, at det ødela for historien. Jeg synes ikke det. Selv om jeg raskt skjønte hvem det var, synes jeg ikke dette ødela noe som helst. Jeg synes heller ikke historien ble dårligere etter denne avsløringen.

Noe som er artig er at vi møter igjen mange av karakterene fra tidligere. Karakterer vi både liker og misliker. Alle har blitt eldre, men de har ikke endret seg så mye fra sist. Det er noen karakterer jeg savnet, men igjen: dette er et teaterstykke. Tid og plass setter store begrensninger. Jeg likte at Albus blir venn med Scorpius. Hans far, Draco, har alltid vært en interessant karakter, og nå tvinges Harry og Draco til samhandling. Jeg har alltid tenkt at disse to kunne vært gode venner under andre omstendigheter, og Albus og Scorpius sitt vennskap beviser dette.

Scorpius: thank you for staying for my sweets, Albus!

Jeg likte boken. Så klart kunne jeg ønske det var mer. Hadde dette vært i bokform, kunne det lett blitt skrevet en trilogi av dette. Dessverre har J.K. Rowling sagt at nå er det nok. Dette er det siste vi får høre om våre elskede karakterer. Dette sa hun jo også da den siste Harry Potter-boka og filmen kom, og siden den gang har hun gitt oss flere bøker (Fantastic Beasts and Where to Find Them, Quidditch Through the Ages, The Tales of Beedle the Bard og Harry Potter and the Cursed Child), et teaterstykke og nå snart enda en film. Jeg tar uttalelsen hennes med en klype salt.

Harry Potter and the Cursed Child er en bok for fansen. Det er ikke en bok for små barn, da stilen gjør den vanskelig å følge. Man må tolke en del på egenhånd. Sammen med en voksen vil det gå bra. Jeg anbefaler den virkelig, men det er vel strengt tatt ikke nødvendig. Er du en Harry Potter fan har du nok allerede skaffet deg den.