Skrevet av Katherine Webb

Forlag: Gyldendal (2011)

Sjanger: Roman

Originaltittel: The Legacy (Orion, 2010)

Oversatt av Jan Chr. Næss

Kilde: goodiebag Gyldendal pocketparty

Anmeldt av Julie Karoline

Katherine Webb er navnet som har blitt hvisket på manges lepper de siste årene. Hennes forfatterskap og følgerskare har vokst jevnt og trutt siden hennes debut med Arven i 2010. Jeg har flere ganger stått med hennes bøker i hendene i bokhandelen, men alltid gått fra dem til fordel for andre bøker. I vinter var Stine-Marie og jeg på pocketparty hos Gyldendal og denne boken lå i goddiebagen vi tok med oss derfra. Den ble raskt lagt i lesebunken min, og nå, endelig, var turen kommet til denne.

Arven er en slektssaga som følger familien Calcott. Vi møter to søstre, Erica og Elisabeth, som arver et herskapshus etter sin bestemor. Som barn tilbrakte de mange somre her, men en tragisk hendelse som involverte deres fetter Henry har holdt dem borte i mange år. I et siste desperat forsøk i å få Beth ut fra sin dype depresjon overtaler Erica henne til å tilbringe en vinter der mens de bestemmer seg for hva de skal gjøre med huset. Huset rommer mange hemmeligheter, ikke bare om hva som skjedde med Henry, men også om oldemoren Carolines fortid.

Vi er ikke klare. Jeg er ikke overbevist om at vi noensinne vil bli det, men det er en del ting jeg har lyst til å spørre søsteren min om. Jeg skal vente, jeg skal sørge for at jeg stiller de riktige spørsmålene. Jeg håer at jeg kan gjøre henne friskere hvis jeg stiller de rette spørsmålene. At sannheten vil frigjøre henne.

Gjennom boken hopper vi mellom Erika og Caroline. Erica delen er skrevet i jeg form, mens Caroline er i tredje person, og vi holder oss kun til disse personenes tanker. Jeg elsker det. Jeg elsker det at vi ikke hopper mellom sinnene til hver og en karakter. Her må vi tyde de andre karakterenes følelser og sinnsstemning gjennom hovedpersonenes øyne og vi er flere ganger like mye i villrede som dem. Spesielt Caroline, som er så usikker og redd for å gjøre feil at hun ikke er den flinkeste til å lese mennesker.

Allerede fra første side får leseren vite at huset rommer flere hemmeligheter, men hintene er så små, så forsiktig spredd utover at det skal godt gjøres å treffe blink med en gang. Man sitter med flere teorier og vipper mellom dem gjennom hele lesningen. Det aller beste er at noen av hemmelighetene ikke blir helt avklart for karakterene, ei heller leseren. Dette føltes ikke irriterende, men passende. Det er tross alt ikke alle fortidens hemmeligheter vi klarer å løse. En herlig tvist. Innimellom er det greit å lese en bok hvor ikke alt løser seg på slutten med en rosa sløyfe rundt.

Enkelte ting er tapt i fortiden – det må jo være derfor fortiden er så mystisk, derfor den fascinerer oss.

Språket er lett og vakkert. En fin balanse av metaforer og klartekst. Ting er forklart og beskrevet, men ikke overdrevent. Kapitlene er lange, som oftest over 30 sider, og annen hvert er om Erica og Caroline. Denne hoppingen mellom karakterer er normalt ikke noe jeg liker så godt, men siden kapitlene er såpass lange går det fint. De slutter sånn passelig spennende, jeg ble aldri irritert over å bli avbrutt. Noe kommer også av at begge historiene er like fascinerende. Jeg ønsket å lese om og finne ut om dem begge. Det er ikke ofte jeg finner en slik familiesaga hvor alle historiene interesserer meg like mye.

Jeg har omrisset i meg. Jeg trenger bare å fylle inn fargene. For jeg har utsatt det. Noe blokkerer meg. Jeg kommer ingen vei før jeg klarer å fylle dette hullet i mitt eget hode. …

Noen har kritisert boken for å være treg i begynnelsen, dette kan jeg si meg enig i. Det tok litt tid å komme i gang og å få med seg hvem alle er, men når alt det er på plass suste sidene avgårde. Andre har også nevnt at Caroline var irriterende, hun er så utrolig hjelpeløs. Også sant, men samtidig er hun en ung, rik kvinne av sin tid og det vil nok alltid oppleves som irriterende for nåtidens kvinner.

Alt i alt leverte Webb en fantastisk debutroman. Kanskje ikke så rart at hennes forfatterkarriere skjøt fart. Nå har hun skrevet en rekke bøker, og de er solgt til en rekke land. Jeg sitter med to til i lesebunken som nå skal prioriteres. Arven anbefales!