Skrevet av Elizabeth Gaskell

Forlag: Oxford World’s Classics (2006)

Sjanger: Roman

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

«He’s spoilt my life,- he’s spoilt it for as long as iver I live on this earth.»

I fjor hadde jeg satt meg som mål å lese romanene til Elizabeth Gaskell. Et mål jeg ikke nådde. Jeg rakk akkurat å lese ferdig Sylvias Lovers (faktisk på formiddagen på nyttårsaften), men mangler fremdeles én roman til. Å lese romaner skrevet på 1800-tallet, er ingen enkel lesing. Det tar tid. Og Sylvias Lovers engasjerte meg såpass lite at jeg brukte alt for lang tid på den.

Sylvias Lovers er satt til slutten av 1700-tallet, og vi følger Sylvia og flere andre mennesker i en liten hvalfangstby i England. Sylvia er ganske ung når vi møter henne første gang, men er allerede beundret som landsbyens vakreste kvinne, og flere menn kappes om hennes gunst. Hun får spesielt mye oppmerksomhet fra sin fetter Philip og den unge seileren Charley. Når én av dem blir kidnappet og tvunget inn i marinen, virker det som valget blir tatt ut av hennes hender.

No; he was resolved he would go on; as long as there was life there was hope; as long as Sylvia remained unpledged to any one else, there was a chance for him.

Vi følger Sylvia gjennom flere år. Men selv om hun kan regnes som hovedkarakteren, følger vi hennes fetter Philip mest. Gaskell er ikke redd for å hoppe mellom karakterene som det passer henne. Noen ganger også i samme avsnitt, noe som gjør lesingen forvirrende og historieforløpet noe usammenhengende.

Det er ikke bare Sylvia og Philip vi hopper mellom, men vi er også innom Charley og en rekke andre karakterer. For meg blir dette for enkelt. Leseren vet alltid hva karakterene føler og tenker, noe jeg finner lite interessant. Samtidig viser karakterene svært lite forståelse overfor hverandre og klarer ikke å tolke hverandres signaler riktig. Dette gjør lesingen noe mer spennende, men kanskje aller mest irriterende.

She was too dizzy with happiness to have attended much to his details of his wordly prospects, but at the sound of his tender words of love her eager heart was ready to listen.

Engelsken er vanskelig, med lange setninger og ord som ikke brukes lenger. Det er også en del ord som har endret betydning i løpet av de 150 årene siden romanen ble skrevet.

Grunnen til at denne historien ikke engasjerte meg like mye som noen av de andre til Gaskell, er fordi denne er for treg og full av repetisjoner. Den kom aldri helt i gang, før alt plutselig skjedde på de siste 50 sidene.  Vi har noe karakterutvikling i løpet av boken, men ikke før på slutten. Det ble rett og slett for mye stillstand for meg.

In looking back to the last century, it appears curious to see how little our ancestors had the power of putting two things together, and perceiving either the discord or harmony thus produced. Is it because we are farther off from those times, and have, consequently, a grater range of vision? Will our decendants have a wonder about us, such as we have about the inconsistancy of our forefathers, or a surprise at our blindness that we do not percieve that, holding such and such opinions, our course of action must be so and so, or that the logical consequence of particular opinions must be convictions which at present we hold in abhorence? 

Samtidig ser jeg at mange liker Sylvias Lovers, og den er rangert som en av Gaskells bedre romaner. Hadde jeg likt den bedre om jeg hadde lest den tidligere? Aner ikke. For meg ble dette en bok jeg tvang meg gjennom, og det er aldri en god leseopplevelse. Det finnes en del andre klassikere jeg heller anbefaler enn denne.