Skrevet av Jostein Gaarder

Forlag: Aschehoug (1993)

Sjanger: Barn og ungdom

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

I år, som de fleste siste årene, har jeg årlig tatt på meg utfordringen å lese alle bøkene til en selvvalgt forfatter. Dette året er det første hvor jeg har valgt meg en norsk forfatter, nemlig Jostein Gaarder. Gaarder er en forfatter jeg er vokst opp med. Han var (og er fremdeles) godt likt av både voksne og barn i min familie, og det er derfor med stor glede at jeg valgte ham i år. Selvfølgelig var det før jeg så hvor mange bøker han faktisk har skrevet, men jeg har nå satt i gang denne utfordringen med godt mot. Og nå er det I et speil, i en gåte som anmeldes.

Jeg leste denne en gang i min ungdom og husket overraskende mye av den. Allikevel var det en koselig opplevelse å lese den på nytt nå. Eller koselig er kanskje ikke helt det riktige begrepet, for handlingen er ganske trist og sår.

Vi møter Cecilie, ei ung jente som er alvorlig syk. Hun er hjemme fra sykehuset og tilbringer dagene i sengen, mens hun hører og lukter juleforberedelsene som gjøres i huset. Jula skal nemlig feires som vanlig, har Cecilie bestemt, og det er ikke lov å snakke om sykdom. Men selv med alle lydene og menneskene i huset er det ensomt oppe på pikerommet, helt til hun en natt får besøk av engelen Ariel. Natt etter natt kommer Ariel tilbake for å sitte vakt ved sykesengen, og sammen utforsker de hva det vil si å være menneske og hva livet og døden faktisk er. Deres samtaler blir et sjeldent møte mellom himmel og jord.

– Vi ser alt sammen i et speil. Nå har du fått gløtte gjennom glasset til den andre siden.

Handlingen i boken er sår og tung. Cecilie er meget syk og om hennes møter med Ariel faktisk skjer eller kun er hennes feberfantasier, spiller ingen rolle. Det er samtalene mellom henne og engelen som er så vakre og forunderlige. For hva vil det si å være menneske? Hvordan er det å trekke pusten inn og ut, gang på gang? Hva vil det si å leve? Og hva skal vi fylle livet med? Er det nok å vite at vi har fått være en del av skaperverket, en del av universet? Er det en trøstende tanke at vi er en klump med energi som aldri forsvinner, men som fortsetter videre selv etter at kroppene våre er borte?

Det er store tanker Cecilie og Ariel utforsker. Gaarder har gjort en fabelaktig jobb med å konstruere en setting der det himmelske og det jordlige møtes. Trenger man å være religiøs for å sette pris på boka? Nei. Selv om handlingen er basert på den kristne tro, er det de filosofiske undringene leseren sitter igjen med. Undringer man blir sittende å fundere på lenge etter at boka er lest ferdig.

-Det er mye som er rart, mamma. Men det er akkurat som om jeg forstår alt sammen mye bedre nå når jeg er syk. Det er som om hele verden blir litt skarpere i kantene. 

-Det er ofte sånn. Vi behøver bare å få en kraftig influensa, så hører vi fuglene utenfor på en helt annen måte.

Selv om tematikken i boka er sår og til tider tung, er språket lett og forståelig. Dette er en bok skrevet for de unge og de filosofiske undringene er enkle å følge og forstå. Det betyr ikke at boken ikke kan nytes av eldre lesere. Jeg vil nok tørre å påstå at I et speil, i en gåte er tidløs. For selv om enkelte av ordene og noe av språket kanskje allerede nå kan sees på som noe utdatert, er det noe tidløst ved den, slik som Gaarders bøker har en tendens til å være.

Handlingen i boka er lett å følge, og selv om realitet og fantasi blandes, har det ingenting å si for opplevelsen. En ung leser vil nok tenke at alt som skjer i boka faktisk skjer for Cecilie, mens en eldre leser vil tenke at dette er feberfantasier og hennes måte å takle sykdommen på. Og hva spiller det for noen rolle om man tror det ene eller det andre? Det er nettopp det som er så fint med I et speil, i en gåte; den har så mange lag og hver leser vil kunne finne noe i den som passer for seg.

-Har du vært her før? spurte hun. 

Han nikket høytidelig.

-Hvordan kommer du inn, da?

-Vi kommer inn overalt, Cecilie.

-Pappa pleier å låse døren. Om vinteren lukker vi alle vinduene…

Han bare slo det fra seg:

-Sånt spiller ingen rolle for oss.

-Sånt?

-Låste dører og den slags.

I et speil, i en gåte er filmatisert. Jeg så den på kino da den kom ut i 2008, men jeg er usikker på hvor lett den er å finne i dag. Personlig syns jeg boka er bedre, men filmen er absolutt verdt en titt hvis du får tak i den (men les boka også).