Anna

juli 13, 2024 / Julie Karoline / 2 kommentarer

Skrevet av Jostein Gaarder Anna | edgeofaword

Forlag: Aschehoug (2013)

Sjanger: Barn og ungdom / fabel

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Tidligere i år bestemte jeg meg for å ta på meg forfatterskapet til Jostein Gaarder som årets utfordring. Utfordringen går ut på å lese alle bøkene til en selvvalgt forfatter i løpet av et år, og selv om jeg ligger etter med å legge ut anmeldelser er jeg godt i gang med lesingen. Flere bøker ligger klare til å bli anmeldt, men nå er det Anna sin tur.

Anna er en bok jeg ikke har lest tidligere, jeg hadde faktisk ikke hørt om den heller. Ganske merkelig egentlig, for det er en meget relevant bok med fokus på dagens miljøpolitikk. Anna er en tidsaktuell fabel om klima og miljø.

-Er det noe du er redd for, Anna?

-Global oppvarming.

…

-Hva var det du sa nå?

-Jeg mener jeg er redd for menneskeskapte klimaendringer. Jeg er redd for at vi som lever nå skal sette klodens klima og miljø på spill uten å ta hensyn til dem som kommer etter oss.

Vi møter Anna kun dager før hennes 16 årsdag. Hun er ei ivrig og underfundig jente som bor i et lite tettsted i en unevnt dal i Norge. Som de fleste 15 åringer bekymrer og interesserer Anna seg for mye forskjellig, men størst er hennes bekymring for dagens miljøpolitikk, klimaendringer og for klodens fremtid. Om nettene har Anna svært livlige drømmer, nesten som hun forflytter seg i tid, og hun får oppleve mange ulike liv og tidsaldre. Akkurat nå drømmer hun om sitt eget oldebarn, Nova, et sted inn i fremtiden, som lever på en meget forandret jordklode. For Nova er det vanlig å se klimaflyktninger reise gjennom landsbyen på dromedarer og å få varslinger på mobilen hver gang en ny dyrerase er utdødd. Gjennom Nova får Anna et innblikk i en fremtid hun ikke liker, som hun frykter er høyst reell slik verden drives nå, og hun lover å gjøre hva hun kan for å endre denne fremtiden.

Å skue ut i universet er å innse grensene for vår forstand… Eller å skue inn i sitt eget sinn. Anna syntes det var like mystisk. Men kunne det tenkes at det var noen sammenheng? Kunne det være en sammenheng mellom alle gåtene hun opplevde i dypet av sitt eget sinn og alle gåtene som skjulte seg bak det fysiske universet der ute?

En meget relevant bok med et engasjerende tema. Gaarder er kjent for sitt samfunnsengasjement og det kan fort tenkes at boken i grunnen er et opprop for ungdom. Et slags kamprop for å starte en endring før det er for sent. For det er slik boken føles. Den føles som et kamprop. Den er proppfull av informasjon rundt klimaendringer og den oppdiktede fremtiden virker, dessverre, høyst troverdig.

Er det viktig med slike bøker? Ja. Gjør det boken bra? Nei.

Jeg kan ikke noe for det. Anna er ikke en av mine favoritter blant Gaarders bøker. Nå er ikke jeg det tiltenkte publikum, men jeg skulle så gjerne ønske at Gaarder hadde brukt litt mer tid på boken. For meg virket den forhastet og alt for intens. Med litt mer tid, litt lavere tempo, kunne denne boken vært så mye bedre. Men igjen: jeg er ikke i målgruppen her. Det kan tenkes at 13-17 åringer vil like intensiteten og det høye tempoet bedre enn meg.

Mellom de voksne ble det mumlet noe om «global oppvarming» og «klimaendringer», og Anna bet seg merke i de nye ordene. Hun fikk for første gang i livet en anelse om at verden var i ulage.

Anna er en meget intens ungdom. Som de fleste i den aldersgruppen er hun skråsikker på sin egen overbevisning og går fullt inn i det hun engasjerer seg for. Akkurat dette er troverdig. Men så er det stunder da hun snakker i vendinger som føles malplassert. Det skinner godt igjennom at hun er skrevet av en voksen mann som aldri har vært en 15 år gammel jente. Dette ødelegger dessverre troverdigheten en god del, og gjør det vanskelig å si om hun er en godt utviklet karakter eller ikke. Hun har også en meget liten karakterutvikling, om noe så går hun fra intens til mer intens.

Språket i boken er greit. Det flyter bra, til tross for intensiteten. Jeg likte de filosofiske innslagene, og de fungerer akkurat som tiltenkt: de får leseren til å stoppe opp og tenke. Disse innslagene har et mye saktere tempo enn resten av historien og jeg satte pris på pausene.

Men jeg har en dypere identitet enn min egen kropp og min egen korte stund på jorden. Jeg er en del av – og jeg tar del i – noe som er større og mektigere enn meg selv.

Delene som kanskje skremte mest var kapitlene om Nova. Ikke fordi de var dårlig skrevet, for det er de ikke, men fordi de virket så troverdige. Gaarder har gjort en super jobb med å skrive en fremtid som er høyst reell og troverdig. Og det er det som er skummelt. Den fremtiden han skildrer vil skremme de fleste. Så selv om boken ikke er en av hans beste klarer Gaarder det han ønsker boken skal gjøre: å skape engasjement som kan føre til endringer.

Og det gjør kanskje boken bra allikevel?

I et speil, i en gåte

mars 28, 2024 / Julie Karoline / 2 kommentarer

Skrevet av Jostein Gaarder I et speil, i en gåte | edgeofaword

Forlag: Aschehoug (1993)

Sjanger: Barn og ungdom

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

I år, som de fleste siste årene, har jeg årlig tatt på meg utfordringen å lese alle bøkene til en selvvalgt forfatter. Dette året er det første hvor jeg har valgt meg en norsk forfatter, nemlig Jostein Gaarder. Gaarder er en forfatter jeg er vokst opp med. Han var (og er fremdeles) godt likt av både voksne og barn i min familie, og det er derfor med stor glede at jeg valgte ham i år. Selvfølgelig var det før jeg så hvor mange bøker han faktisk har skrevet, men jeg har nå satt i gang denne utfordringen med godt mot. Og nå er det I et speil, i en gåte som anmeldes.

Jeg leste denne en gang i min ungdom og husket overraskende mye av den. Allikevel var det en koselig opplevelse å lese den på nytt nå. Eller koselig er kanskje ikke helt det riktige begrepet, for handlingen er ganske trist og sår.

Vi møter Cecilie, ei ung jente som er alvorlig syk. Hun er hjemme fra sykehuset og tilbringer dagene i sengen, mens hun hører og lukter juleforberedelsene som gjøres i huset. Jula skal nemlig feires som vanlig, har Cecilie bestemt, og det er ikke lov å snakke om sykdom. Men selv med alle lydene og menneskene i huset er det ensomt oppe på pikerommet, helt til hun en natt får besøk av engelen Ariel. Natt etter natt kommer Ariel tilbake for å sitte vakt ved sykesengen, og sammen utforsker de hva det vil si å være menneske og hva livet og døden faktisk er. Deres samtaler blir et sjeldent møte mellom himmel og jord.

– Vi ser alt sammen i et speil. Nå har du fått gløtte gjennom glasset til den andre siden.

Handlingen i boken er sår og tung. Cecilie er meget syk og om hennes møter med Ariel faktisk skjer eller kun er hennes feberfantasier, spiller ingen rolle. Det er samtalene mellom henne og engelen som er så vakre og forunderlige. For hva vil det si å være menneske? Hvordan er det å trekke pusten inn og ut, gang på gang? Hva vil det si å leve? Og hva skal vi fylle livet med? Er det nok å vite at vi har fått være en del av skaperverket, en del av universet? Er det en trøstende tanke at vi er en klump med energi som aldri forsvinner, men som fortsetter videre selv etter at kroppene våre er borte?

Det er store tanker Cecilie og Ariel utforsker. Gaarder har gjort en fabelaktig jobb med å konstruere en setting der det himmelske og det jordlige møtes. Trenger man å være religiøs for å sette pris på boka? Nei. Selv om handlingen er basert på den kristne tro, er det de filosofiske undringene leseren sitter igjen med. Undringer man blir sittende å fundere på lenge etter at boka er lest ferdig.

-Det er mye som er rart, mamma. Men det er akkurat som om jeg forstår alt sammen mye bedre nå når jeg er syk. Det er som om hele verden blir litt skarpere i kantene.

-Det er ofte sånn. Vi behøver bare å få en kraftig influensa, så hører vi fuglene utenfor på en helt annen måte.

Selv om tematikken i boka er sår og til tider tung, er språket lett og forståelig. Dette er en bok skrevet for de unge og de filosofiske undringene er enkle å følge og forstå. Det betyr ikke at boken ikke kan nytes av eldre lesere. Jeg vil nok tørre å påstå at I et speil, i en gåte er tidløs. For selv om enkelte av ordene og noe av språket kanskje allerede nå kan sees på som noe utdatert, er det noe tidløst ved den, slik som Gaarders bøker har en tendens til å være.

Handlingen i boka er lett å følge, og selv om realitet og fantasi blandes, har det ingenting å si for opplevelsen. En ung leser vil nok tenke at alt som skjer i boka faktisk skjer for Cecilie, mens en eldre leser vil tenke at dette er feberfantasier og hennes måte å takle sykdommen på. Og hva spiller det for noen rolle om man tror det ene eller det andre? Det er nettopp det som er så fint med I et speil, i en gåte; den har så mange lag og hver leser vil kunne finne noe i den som passer for seg.

-Har du vært her før? spurte hun.

Han nikket høytidelig.

-Hvordan kommer du inn, da?

-Vi kommer inn overalt, Cecilie.

-Pappa pleier å låse døren. Om vinteren lukker vi alle vinduene…

Han bare slo det fra seg:

-Sånt spiller ingen rolle for oss.

-Sånt?

-Låste dører og den slags.

I et speil, i en gåte er filmatisert. Jeg så den på kino da den kom ut i 2008, men jeg er usikker på hvor lett den er å finne i dag. Personlig syns jeg boka er bedre, men filmen er absolutt verdt en titt hvis du får tak i den (men les boka også).

Det spørs

februar 10, 2024 / Julie Karoline / 2 kommentarer

Skrevet av Jostein Gaarder

Det spørs | edgeofaword

Illustrert av Akin Düzakin

Forlag: Aschehoug (2012)

Sjanger: Bildebok

Kilde: Lånt på biblioteket

Anmeldt av Julie Karoline

I flere år har jeg tatt på meg utfordringen å lese alle utgitte bøker til en selvvalgt forfatter i løpet av et år og denne gangen har valget falt på Jostein Gaarder. Gaarder har skrevet en rekke bøker for både barn og voksne, hovedsakelig med filosofi som tematikk. Jeg valgte å starte mitt Gaarder maraton med en søt liten bildebok: Det spørs.

Det spørs er en bildebok til refleksjon og ettertanke. Filosofiske spørsmål flettes sammen med en bildefortelling om vennskap, kjærlighet og sorg, og om å våge å leve sitt eget liv.

Dette har ikke jeg skrevet selv, men skrevet ordrett fra jakkeomslaget på boken. Hvorfor omskrive noe som er så flott skrevet og som forklarer boken så godt?

For det er nøyaktig det boken består av: en rekke spørsmål som har som mål å skape undring og ettertanke.

Hvorfor lever jeg? Hvorfor finnes det en verden? Hvorfor finnes noe i det hele tatt?

Filosofiske spørsmål har ikke bestemte svar. De er, rett og slett, spørsmål uten svar, eller kanskje heller spørsmål med mange svar. Spørsmål som kan skape gode diskusjoner og undringer. Det spørs er en perfekt bok å bruke for å starte undrende samtaler med både barn og voksne.

Jeg brukte ikke lang tid på å lese den, den er tross alt ikke lang, men jeg kunne lett se for meg hvordan boken kan brukes i undervisning, som samtaleåpnere og en drøss andre situasjoner. Jeg vil tørre å påstå at boken nesten bør oppleves sammen med andre.

Vi møter få spørsmål per side og hver side har et tilhørende illustrasjon. Illustrasjonene av Akin Düzakin er nydelige, om enn litt mørke og dystre. Det er mer de som skaper historien og bokens røde tråd. Spørsmålene på sin side gir illustrasjonene noe å henge på. De utdyper hverandre perfekt. Boken hadde blitt ganske så stusselig med kun det ene eller det andre, men satt sammen fungerer oppsettet veldig bra.

Går det an bare å være i verden uten å tenke på noe som helst?

Det spørs er en mer enn en bok, det er en opplevelse. Det kanskje ikke så rart at den har sanket flere seksere hos bokelskere.no. Hvis du befinner deg i det filosofiske hjørnet en dag er denne absolutt verdt en titt.

Julie Karolines valgte forfatter 2024

januar 29, 2024juli 13, 2024 / Julie Karoline / 3 kommentarer

Da er tiden inne for en ny utfordring. Nok en forfatter skal velges og bøkene leses. Utfordringen går ut på å lese alle utgitte bøker av en valgt forfatter i løpet av et år. Tidligere har jeg tatt for meg Nicholas Sparks, Suzanne Collins, Elizabeth Gaskell og Dan Brown. Nå er det på høy tid at jeg prøver meg på en norsk forfatter.

Bildet er hentet fra Aschehoug.no og er tatt av Kimm Saatvedt.

Valget har falt på en forfatter jeg har kjent til siden jeg var barn. Flere av hans bøker er å finne i mine bokhyller, i hyllene til min familie og sikkert også i din bokhylle. Han er en forfatter de fleste har hørt om, nemlig Jostein Gaarder.

Den første boken jeg leste av ham var Kabalmysteriet, som er sett på som hans litterære gjennombrudd, men det er nok Sofies verden han er mest kjent for. Sofies verden er oversatt til 60 språk og var verdens mestselgende romanen i 1995. Jostein Gaarder har skrevet en rekke bøker, både skjønnlitterære og faglitterære, samtidig som han har vært engasjert i samfunnsdebatten rundt miljø og menneskerettigheter. Hans forfatterskap preges av religion, etikk og filosofi. (Hentet fra Wikipedia, januar 2024).

Jeg valgte Gaarder som min utfordring før jeg sjekket hvor mange bøker han egentlig har skrevet. Angret jeg på valget mitt da jeg så listen over bøker? Ja, litt. Vurderte jeg å velge meg en annen forfatter? Aldri.

Så, utfordringen er som følger: jeg skal lese Gaarders skjønnlitterære verk (jeg holder meg unna faglitteraturen). Bøkene som leses skal anmeldes her på bloggen og på slutten av 2024 får vi se hvor mange jeg rakk og hva jeg tenker om hans bøker sett under ett.

Jeg har lest flere av hans bøker, men det begynner å bli såpass lenge siden at jeg leser de på nytt nå med unntak av én som ble lest og anmeldt i 2022: Det er vi som er her nå.

Bøkene som skal leses (i tilfeldig rekkefølge) er:

Diagnosen og andre noveller

Barna fra Sukhavati

Froskeslottet

Kabalmysteriet

Sofies verden

Julemysteriet

Bibbi Bokkens magiske bibliotek

I et speil, i en gåte

Hallo? Er det noen her?

Vita Brevis

Maya