Å føle skogens ro

Å sitte på en stein dypt inne i skogen, med øynene igjen og beina godt plantet på jorda. Å føle vinden stryke over kinnet og en liten edderkopp som kravler sakte oppover armen. Å høre fuglene synge og insektene summe mellom trærne. Å lukte de mangefargede blomstene som vokser spredd bortover bakken og den fuktige jorda under føttene.

Helen Keller sa en gang «de vakreste tingene i verden kan ikke bli sett eller hørt. De må føles med hjertet». Det å sitte her og bare være til. Bare være en del av naturen, av skaperverket. Hvor ofte tar vi oss egentlig tid til det? Hvor ofte tar vi oss tid til å sitte og bare kjenne på all skjønnheten rundt oss?

Denne fantastiske jordkloden som har skapt oss, utviklet oss og fostret oss. Denne nydelige verdenen som lever og puster rundt oss. Med alle sine vakre farger og gode lukter. Med den store himmelhvelvingen over oss og den dype, varme jorden under oss. Med havet og fjellet og ørkenen og jungelen. Alt som kryper, kravler og går. Alt som svømmer og flyr. Alt som vi er en del av. I denne evige runddansen av liv. Eller som Elton John sang; sirkel av liv.

Å trekke pusten dypt inn, kjenne den friske skogsluften fylle lungene. Å børste forsiktig bort en liten edderkopp som vil få et bedre liv på en liten skogblomst enn under en genser. Å la bikkja få løpe fritt rundt trærne, uten bånd og mas. La ham få lov til å være en hund i noen minutter før han må tilbake til hverdagens restriksjoner og strenge regler. Å høre ham snuse og undersøke hver lille busk og stein. Å sitte sånn midt i alt livet, og føle det med hele kroppen.

Albert Einstein sa en gang «se dypt inn i naturen, og du vil forstå alt bedre». Kanskje det er det vi trenger mest i hverdagens mas og kjas? Kanskje det vi trenger aller mest er å gå ut og være en del av moder jord?

Det er så lett å glemme at vi tilhører skaperverket vi også. Vi som blir så opptatte av karriere, suksess og rikdom. Vi har plassert oss selv på utsiden. Vi har fjernet oss fra naturen, fra røttene våre. Vi tenker ikke over at det som er rundt oss ikke er skapt for oss, men med oss. Det er ikke oss og dem, men vi. Vi har vokst og utviklet oss sammen.

Å høre en hakkespett hamre løs på en trestamme dypt inne i skogen. Å se en humle surre tungt og dovent fra blomst til blomst. Å føle en våt hundesnute dytte til en hånd, letende etter godbiter. Å kjenne skogens ro senke seg over sinn og sjel. Å senke skuldrene og kjenne stresset sive ut gjennom hver pore i kroppen. Å fylle kroppen med skogens energi og liv.

Mahatma Gandhi sa en gang «det er mer til livet enn å øke livets fart». Skogen følger sin egen takt. Den bryr seg ikke om tidsskjemaer og tidsfrister. Den fortsetter sitt liv i sin egen rolige marsj. I sin evige sirkel av liv. Det å sitte her uten hensyn til tiden er befriende, og kanskje noe vi alle burde gjøre oftere. Det å sitte her og bare være til. Det å være en liten del av den fantastiske naturen, som vi har så lett for å ta for gitt. Så lett for å glemme.

Det å sitte i moder jords armer, å føle seg trygg og levende. Å høre henne puste og se alt det vakre hun har skapt. Å føle og se og høre hennes glede over at du tar deg tid til henne. Det å bruke et øyeblikk på å være en del av naturen. En del av verden. En del av livet. Som Cesare Pavese sa «vi husker ikke dager, vi husker øyeblikk».