En moderne familie

Skrevet av Helga FlatlandEn moderne familie | edgeofaword

Forlag: Aschehoug (2017)

Sjanger: Roman

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Som bokbloggere flest her til lands ønsker jeg å lese flest mulig norske nyutgivelser. Ikke bare med tanke på bokbloggerprisen, men også for å følge litt med på hva som rører seg i det norske litterære miljøet. En moderne familie har solgt meget bra. Den har mottatt en god del positiv kritikk og Flatland vant bokhandlerprisen 2017 for romanen.

Det er en stund siden jeg leste boka nå, og jeg har vært litt usikker på om jeg skulle skrive en anmeldelse på den. Ikke bare ligger det uendelig mange anmeldelser ute allerede, men jeg deler heller ikke den nærmest ensidige positive opplevelsen av den.

Joda, boka går an den, men jeg fant den for det meste masete, sutrete og rett og slett kjedelig. Det var få lyspunkt av interessante biter i den. Og når de endelig kom, gikk de så fort over at de lett kunne bli oversett.

Boken handler om en familie, Torill og Sverre, og deres tre voksne barn. Torill og Sverre bestemmer seg for å skilles etter 40 års ekteskap. Boken følger de tre voksne barnas, Liv, Ellen og Håkon, reaksjoner på skilsmissen. Skilsmissen rokker ved familiens grunnmur, og ved dynamikken i familien. Barna må også ta stilling til verdier de før så på som urokkelige.

Det har ikke skjedd noe spesielt, sier han. Du tror alltid at alt tar utgangspunkt i en begivenhet, noe konkret, dette er mye seigere og langsommere, sa han. Jeg vet ikke engang når det begynte.

Interessant nok tema, absolutt, og det var det som gjorde at jeg ønsket å lese den, men makan til egoistiske unger har jeg aldri møtt. Og dette er godt voksne mennesker? At de ikke har oppdaget at foreldrene faktisk er to egne, tenkende individer, med egne, selvstendige følelser, før de er over 40? Dette er slik små barn tenker og føler, men jeg håper da virkelig at voksne mennesker vet bedre.

Det har blitt sagt om boken at den er lett å kjenne seg igjen i, men nei, det gjorde ikke jeg. Eneste grunnen til at jeg faktisk leste den ferdig var fordi jeg ville lese om Håkon, men han fikk kun et lite kapittel på slutten av boken. Den karakteren som var mest interessant, som hadde flest lag, ble nesten oversett. Dermed endte jeg som en meget skuffet leser.

Jeg måtte pine meg gjennom delene med Liv, for fysj, for en sutrete og usikker karakter. Jeg hadde så utrolig lyst til å riste henne skikkelig. Så egoistisk. Med null innsikt i personene rundt seg.

Jeg likte delene om Ellen bedre. Hennes forståelse for familien og den personlige kampen som overskygger det meste. Ellen, som blir stemplet som den mest egoistiske, men som egentlig er den mest innsiktsfulle av dem alle.

Det som kunne reddet boka for meg var Håkon, familiens yngste, men han får veldig liten scenetid. Jeg fant han mest interessant av de tre barna, måten han distanserer seg fra det hele på, men som overrasker seg selv med at han faktisk har en del følelser rundt skilsmissen han også.

Jeg trodde ikke du trodde på kjærlighet, jeg, sa hun. Det er et bevis på hvor lite dere faktisk hører etter når jeg snakker, sa jeg og ble hissig. Dette har jeg sagt hundre ganger, jeg tror sikkert mer på det du kaller kjærlighet, enn både deg og Ellen og mamma og pappa og alle andre til sammen, men jeg tror ikke på å regulere den, jeg tror på at den må eksistere uten regler og uten at et den skal presses inn i former andre har bestemt for oss.

Nei, jeg kan ikke si at jeg falt pladask for boken. Den skuffet meg. Ikke bare karakterene, men også den plutselige innsikten flere av dem fikk. Virkelig? Det er jo nettopp erfaringen og måten karakterene vokser gjennom en bok jeg liker. Her føler jeg meg snytt. Den biten er for raskt, for uvirkelig. Det virker som Flatland ble litt lei av historien og bare ønsket en rask slutt.

Jeg kan ikke si at jeg har så til overs for denne typen romaner. Romaner som tar et lite innsnitt i noen karakterers liv. Uten en klar begynnelse og uten en klar slutt. De føles så ufullstendige. Så meningsløst. Og når man i tillegg slenger inn karakterer som jeg ikke klarer å føle en smule av sympati for? Da ender man opp med en leser som ikke følger den store andelen av frelste lesere.

Og det er vel helt greit? Man kan ikke skrive en bok som fenger alle. Og denne fenget dessverre ikke meg.

Vi gir ikke opp. Vi slutter ikke. Vi tar oss sammen og vi holder ut.

Reklamer

2 kommentarer om “En moderne familie

  1. Tilbaketråkk: En moderne familie : Norske bokblogger

  2. Tilbaketråkk: Året som gikk, 2017 | edgeofaword

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s