Sjelens nøkler

Hun kommer pesende opp bakken. I hendene bærer hun tunge poser, fulle av mat. Hun stopper for å trekke pusten. Setter posene fra seg en liten stund og strekker på ryggen. Den tykke vinterkåpen henger løst rundt den tynne kroppen. Den subber nesten i bakken på grunn av den krumme ryggen. De grå krøllene er gjemt under en pelslue og de knokete hendene er kalde selv pakket inn i ullvotter. Hun trekker pusten dypt og slipper ut en tåkesky i den kalde luften, før hun plukker opp posene igjen. Den kramme snøen krummer seg under de tunge vinterskoene hennes, og broddene lager spisse hull i fotsporene.

På toppen av bakken ligger en barneskole. Hun liker å gå gjennom skoleplassen på turene sine, spesielt i friminuttene. Leende og lekende barn som løper forbi henne, fulle av livslyst og glede. Hun pleier å smile til dem og koser seg med minner fra hennes egen barndom som kommer tumlende tilbake. Minner hun trodde hun hadde glemt for lenge siden.

I dag, når hun endelig kommer seg til toppen av bakken, er skolegården tom. Friminuttet er over og gjennom vinduene kan hun se barn sitte på rad og rekke inne i klasserommene. Hun sukker. Hun brukte for lang tid opp bakken i dag. Det er tungt med de fulle posene og snøen som ikke har blitt måkt ordentlig. Hun peiler seg inn på en benk ved fotballplassen og setter seg tungt for en hvil. Sakte strekker hun på fingrene som er stive av kulde og tung bør. Hun blir sittende og se på fotsporene i snøen på banen. Hundrevis av barnefotspor går i kryss og tvers over den umåkte plassen. En stor snømann har blitt reist i det ene hjørnet, mens et annet hjørne av banen vitner om snøballkamp. Hun må smile av den barnlige gleden krum snø kan vekke.

Det tar henne en stund før hun oppdager et lite barnefjes som titter på henne fra buskene ved siden av benken. To røde kinn, under blanke øyne som stirrer nysgjerrig på henne. Hun legger hodet på skakke,

«Skal ikke du være inne og ha time? Friminuttet er over nå.» Det tar en liten stund før barnet svarer,

«Jeg har langt friminutt i dag. Jeg har lov.» Den eldre kvinnen ser seg om. Det er ingen andre voksne der, ingen lærere med refleksvest som passer på.

«Jeg tror ikke du har lov til å være her alene, gutten min.» Igjen tar en stund før barnet sier noe. Ansiktet lyser av trass,

«Jeg ga meg selv friminutt. Jeg vil ikke ha norsk. Jeg vil leke.»

«Aha,» sier kvinnen, «jeg skjønner. Ja, norsk kan være kjedelig.» Gutten kommer frem fra busken, snø har klebet seg til den fuktige dressen. Lua sitter på snei og vottene er tunge av smeltet snø.

«Kjempe kjedelig. Jeg liker ikke bokstaver og bøker.» sier han. Kvinnen bøyer seg ned og romsterer i den ene posen. Hun kjenner igjen denne gutten. Ofte har hun sett han her ved buskene, alene selv i de folksomme friminuttene. Opp fra posen trekker hun boller og tilbyr gutten en. Han tar sakte av seg vottene og forsiktig tar han en bolle. Hun smiler, tar en bolle selv og setter seg bedre til rette på benken. Kulden siver inn gjennom kåpa i baken, men hun blunker muntert til gutten.

«Jeg pleide ikke å like bokstaver og ord og sånn da jeg var på din alder jeg heller, men det er lenge siden nå. Nå liker jeg bøker veldig godt.»

«Jeg hater bøker,» sier gutten med munnen full av rosinbolle. De blir sittende en stund og tygge. Når gutten er ferdig med bollen tilbyr hun han en til.

«Men det er litt synd,» sier hun. «For bøker er fulle av ord. Smarte ord, spennende ord. Fulle av gåter bare de som leser dem kan løse.»

«Gåter?» spør gutten mistenksomt.

«Ja, du skjønner, ord har makt. Stor makt.»

«Nei, det har de ikke.» sier han bestemt.

«Åjo, det har de. Mye større makt enn noe annet. Men de gir bare makt til de som leser dem. Til de som forstår dem.» Gutten ser på henne med store øyne. Han tror ikke helt på henne, men samtidig er han nysgjerrig på om hun kan ha rett.

«Når du kan alle bokstavene og du kan sette dem sammen til ord, da vil du se at ordene har makt. At de er fulle av hemmeligheter. Hemmeligheter som bare venter på å bli funnet.»

«Hva slags hemmeligheter?»

«Åhh, det er så mange. Jeg har ikke funnet dem alle ennå.»

«Har du ikke? Men du er jo gammel.» Den barnlige åpenheten får henne til å le.

«Ja, det er jeg, men jeg begynte å like bøker for sent. Jeg har ikke rukket å finne dem alle.»

«Men hva slags hemmeligheter har du funnet?»

«Nei, det kan jeg ikke fortelle deg. Du må finne dem selv.»

«Åhh,» sier han skuffet.

«Du skjønner, ordene vil bare fortelle hemmelighetene sine til den som leser de. Og hemmeligheten er ikke alltid de samme for alle.»

«Jeg liker hemmeligheter,» sier han. «Jeg liker å finne ting og se hvordan de virker. Slik som den døde fuglen i busken.»

«Jeg kan se at du er en oppdager,» smiler hun. «Jeg ser det i øynene dine.» Han ser stort på henne.

«Du kan lære mye av å se på naturen. Ved å se og oppdage hvordan ting henger sammen. Men da vil du bare oppdage hvordan det er her. Her, under busken din, i skolegården. Bøkene vil fortelle deg hvordan det er i resten av verden. De vil fortelle deg om dyr som ikke lever her. Om insekter, dyr og planter du aldri vil oppdage under busken din. Bøkene vil fortelle deg om hele verden.»

«Vil de?»

«Ja, de vil fortelle deg om alt som finnes. Og om ting som bare finnes i fantasien.»

«Som drager?»

«Ja, som drager.» Gutten sitter med den siste bollebiten i hendene. Han snurrer den rundt og rundt.

«Ord er som nøkler inn til sjelen,» sier hun etter en liten stund. «Når du leser dem vil de åpne opp sjelen din.»

«Men sjelen skal jo være inne i kroppen.»

«Ja, men den liker ikke å være innesperret. Den liker å oppleve og føle ting.»

«Sjelen min liker ikke det.»

«Åjo, det gjør den. Jeg kan se sjelen din titte ut av øynene dine. Øynene dine er som vinduer for sjelen, skjønner du, men den kan bare se det du ser. Den kan bare høre det du hører. Og akkurat nå ser jeg at sjelen din er lei seg.»

«Hvorfor er den lei seg?»

«For du har ikke funnet nøklene ennå. Du har ikke låst opp døren. Sjelen din er låst inne.»

«Og ord er nøklene?»

«Ja!»

«Men vi snakker jo med ord nå. Er det nøklene?»

«Nei, jeg er redd de ikke er det. Nøklene ligger gjemt inne i ordene, i bøkene, skjønner du. Det er hemmeligheten inne i ordene. Og bare du kan finne de.»

«Så jeg må lære å lese så jeg kan finne alle hemmelighetene? Så jeg kan finne nøklene så sjelen min kan komme ut?»

«Ja, og når du finner nøklene vil du oppdage mange andre hemmeligheter også. Du vil finne hele verden, ja hele verdensrommet.»

«Oj, det er masse.»

«Ja, det er det.»

«Læreren min sier at jeg må lære meg å lese så jeg får meg en jobb når jeg blir voksen.»

«Ja, det er også en god grunn.»

«Kan jeg ikke få jobb når jeg ikke kan lese?»

«Jo, det kan du sikkert, men hvis du kan lese kan du bli hva som helst. Og hvis du ikke lærer deg å lese vil sjelen din fortsatt sitte fast.»

«Jeg vil ikke at sjelen min skal sitte fast.»

«Nei, jeg trodde ikke det. Du er en god gutt, det ser jeg.» Han rødmer litt av rosen og smiler fornøyd.

«Ja, det er jeg.» Han sitter og tenker hardt. Han sparker med de korte beina sine. Hun har blitt skikkelig kald i rumpa, men flytter seg ikke.

«Kan ikke du fortelle meg en av hemmelighetene da?» Han spør med håp og nysgjerrighet skrevet over hele seg. Hun smiler lunt,

«Nei, det kan jeg ikke. De hemmelighetene jeg har funnet er bare mine. Du må finne dine egne hemmeligheter. Du må oppdage dem selv.»

«Så teit,» sier han og sparker hardere med beina.

«Nei, det syns jeg ikke.»

«Jo, det er det.»

«Alle de hemmelighetene du vil finne blir dine. Bare dine. Ingen andre vil vite om dem. Bare du og sjelen din.»

«Det liker jeg,» han smiler.

«Og alle de tingene du vil oppdage; alle de følelsene du vil føle og kunnskapen du vil lære deg. Det blir bare ditt. Og det er makt, gutten min. Det er en makt ingen kan ta fra deg.» Hun kan se at gutten blir ivrig. Ansiktet hans skinner og øynene glitrer lurt.

«Kan ingen ta dem fra meg? Ikke engang Preben i femte?»

«Nei, ikke engang han kan ta fra deg den makten. For den makten vil sjelen din passe på, og ingen vil klare å få tak i den.»

«Sjelen min er sterk.» sier han stolt.

«Ja, det er den.» Gutten spiser opp den siste bollebiten og de blir sittende en liten stund i stillhet. Plutselig hopper han ned fra benken og løper noen skritt over banen mot skolen. Hun smiler fornøyd og reiser seg stiv og kald fra benken. Han snur seg og løper tilbake.

«Jeg skal lete etter noen av nøklene dine også, så du rekker å finne alle hemmelighetene.» Hun bøyer seg ned på stive knær og ser på han med tårer i øynene.

«Tusen takk, gutten min.» Han gir henne en rask klem før han løper til skolen. Hun reiser seg forsiktig, strekker seg etter posene og går over den tomme skolegården.

Pain

Pain
It is simple, she says
Quell the darkness
Snuff the mind
And the feelings will shift
It is soon over, she says
Then you forget
And life carries on
Joyful
Painless
I stare
And shake my head
Disbelieving
It is all in your head, she says
The blackness
The pain of not belonging
Does that mean it is not real?
Being in my mind
Always screaming
Behind a smiling mask
Silently
Invisibly
Longing for understanding
It is only a feeling, she says
Not always true
Never really important
I laugh
And cry
A feeling can not be silenced
Or carelessly thrown away
However unwanted
Unjustified
Barely numbed
It envelops me
Drags me down
You are being difficult, she says
I glare
I am not the difficult one
Not the one with closed eyes
A closed mind
She refuses to see the darkness
Shuts out the screaming
Always helping
Wrongly
Egotistically
You are delusional, she says
I sigh
And turn
She will never understand
My pain

Sommerlige tanker fra en kvinne med filosofisk solstikk (eller mangelen der av)

Vannet plasker forsiktig rundt føttene mine. Solens varme stråler brenner lett på ryggen. Jeg sitter og følger med på bølgenes ertende lek med steinene strødd bortover stranden. Bølgene kommer inn og går ut. Det skummer rundt steinene, som etter tusenvis av år med lek med bølgene har blitt runde. De vugger frem og tilbake, med små klirr og knepp, sammen med bølgene.

Sommerlige tanker fra en kvinne med filosofisk solstikk | edgeofawordJeg beveger på tærne. Det lunkne vannet strømmer mellom dem. Utrolig deilig for vinterslitne føtter.

Solhatten min skygger for den varme sola, som strålende fornøyd skinner ned fra en lyseblå, skyfri himmel. Jeg sitter i en strandstol helt i vannkanten, med føttene godt plantet i vannet. Jeg er helt alene. Det er bare meg, sola og havet.

Da jeg var yngre var noe av det rareste jeg visste de mennesker som kaster av seg klærne med en gang sola kommer. Som hele sommeren går med bikini under bukser og gensere, konstant klare for sola hvis den klarer å vise sitt blide ansikt gjennom skydekket. Akkurat som min mor. Jeg trodde lenge at dette var en typisk trøndersk ting, og har vel ertet min mor for det ved flere anledninger. Ikke for at hun er trønder, men for den galopperende farten hun kunne ha for å komme seg ut i sola og for sollivet som alltid var på, selv på de mest regntunge dagene. Det kunne jo hende at sola tittet frem noen minutter nå og da.

Nå som jeg sitter her i sola, skjønner jeg henne godt. For gjorde ikke jeg nettopp det samme? Så fort sola kom over fjellet og skyene forsvant, var jeg i bikinien min og smurte meg inn med solkrem mens jeg løp ned til vannkanten. Før jeg selv egentlig var klar over hva jeg gjorde satt jeg her for å absorbere så mye sol som mulig.

Nå er jeg jo halvt trønder.

Når man drar på hytteferie i en lenge etterlengtet sommerferie kan man fort bli depressiv når regnet pøser ned dag etter dag og temperaturen sjelden klarer å klatre over 15 grader. Når man nærmest glemmer hvordan sola ser ut og vinteren virker mye nærmere enn den egentlig er.

Jeg har aldri skjønt poenget med å klage på været. Været er som det er. Det er like liten vits å klage på det som det er mulig å endre på det. Men til og med jeg blir lei når himmelen er dekket av et tykt lag med mørkegrå skyer og vannpyttene på gårdsplassen er store som basseng dag etter dag, uke etter uke.

Vel, man slipper å vanne plantene.

Nå som jeg sitter her og kjenner solen varme kroppen min, og ser det rødlige skjæret i huden, virker regnværsdagene langt unna. Og selv om jeg kan lukte den våte jorda og se dampen som stiger opp fra gresset på enga bak meg, er det utrolig deilig her i sola. Hvor heldig er ikke jeg som kan sitte sånn og bare nyte det å være i live mens ryggen sakte, men sikkert blir solbrent? Hvor mye deiligere det er nettopp fordi det skjer så sjelden?

Det er lett å ta det for gitt når sola skinner dag etter dag. Når de få skyene som våger å vise seg er små, florlette og hvite. Når temperaturen holder seg over 20 tallet på gradestokken hele sommeren gjennom. Man blir fort vant til det, kanskje litt for fort, og det blir ikke lenger noe spesielt.

Når regnet trommer mot taket. Når man har ullgenser på og må fyre i peisen midt i juli. Når den sure vinden uler ustanselig forbi veggene. Når man har lagt enda et puslespill på over 1000 biter og hele bokhylla er full av ferdig leste bøker. Man blir fort vant til det også, men ikke særlig glad. Man blir slapp og sur. Man krangler med hverandre om de mest latterlige ting. Man krangler med seg selv.Sommerlige tanker fra en kvinne med filosofisk solstikk | edgeofaword

Og så, midt i alt dette våte og sure, titter sola plutselig frem. Helt uanmeldt. Og man forter seg ut, i bikini, fordi man vet at det ikke kommer til å vare lenge.

Dagen blir spesiell. Og vi nyter det. Nyter det til det fulle. Vi sitter i sola lenge etter at ryggen er blitt brent. Og når solen går ned, sitter vi fremdeles ute og lar oss spise opp av mygg og knott. En hel dag er vi i sola og gjør ingen verdens ting. Vi bare nyter denne dagen. Denne plutselige og overraskende dagen. Denne deilige dagen hvor vi koser oss glugg i hjel. Denne spesielle dagen vi har ventet så lenge på.

Vi vanner til og med plantene.

For meg er slike dager de beste. Nettopp fordi de ikke kommer hver dag. Fordi de er sjeldne. Fordi på slutten av en slik dag vet jeg at jeg nettopp har hatt en spesiell og unik dag. Fordi når det igjen pøser ned utenfor vinduet i morgen kan jeg fryde meg over at jeg er så solbrent at jeg ikke kunne ha vært ute i sola allikevel.

Men jeg er jo halvt trønder.

To Kill a Darling

De som kjenner meg vet at jeg ofte sitter og skriver på historier. Mange historier. Sjelden skriver jeg dem ferdig, men hva gjør vel det? Jeg koser meg sånn når jeg skriver. Ofte syns jeg det er mer spennende å sitte med mine egne historier enn å se på film. Netflix har jo tross alt ikke godt utvalg (kremt). 

Ofte skriver jeg om de samme delene, igjen og igjen. Noe legges til. Noe kuttes ut. Kill your darlings er det noe som heter i skriveryrket. Selv om du liker noe du har skrevet veldig godt, er det ikke sikkert at det passer inn i historien som helhet, og det bør derfor kuttes. Det er viktig å tenke på helheten når man skriver. Skriverstilen bør være lik gjennom hele historien, og tempoet bør opprettholdes.  Så selv om du sitter med en god setning eller et godt avsnitt, kutt det ut hvis det ødelegger flyten i historien din.

Ting bør heller ikke beskrives ihjel, såkalt purple prose.To Kill A Darling | edgeofaword Noen ganger kan purple prose være nydelig og gi en flott leseropplevelse, men det kommer an på hvilken sjanger du skriver og på skriverstilen din. I en svært poetisk og metaforisk historie (som for eksempel drama), kan det passe med en to-siders lang forklaring på hvordan himmelen ser ut. I en litt mer actionfylt historie der spenning og tempo er målet (for eksempel krim), passer det mest sannsynlig ikke. Les gjennom det du har skrevet flere ganger, eller få noen andre til å lese, og slett ord og setninger som blir overflødige. Blir betydningen den samme, trenger du dem ikke. Unngå unødvendige gjentagelser og bruk av for mange «store» ord.

Jeg har flere ganger måtte «drepe mine favoritter». Det er ikke lett. Noen ganger skriver jeg ting jeg liker veldig godt. Og ja, noen ting er jeg veldig stolt av.

Jeg skal nå dele av mine «darlings» med deg. Da jeg skrev førsteutkastet, var den over dobbelt så lang. Den led rett og slett litt av «purple prose»-syndromet. Jeg måtte tenke på tempo og flyt, så jeg ga den er real omgang med saksa. Kutt, kutt, kutt. Da det var gjort, innså jeg at biten ikke passer inn i historien i det hele tatt. Skriverstilen samsvarer ikke med resten. I en historie der det er få metaforer og poetiske formuleringer, blir det feil å plutselig ha det. Så selv om jeg liker denne biten godt, får den ikke bli med. I stedet deler jeg den her med deg. Hva syns du?

Alt er hvitt. Det svir i øynene og siver inn i tankene. Hendelsene fra de siste minuttene svirrer rundt i den hvite tåka. Bruddstykker av støy og skrik blander seg sammen til en usammenhengende masse, før det blir uhyggelig stille.

Han svever i det hvite og i stillheten. Kroppen er tung. Tanker, minner og følelser kverner rundt i hodet så raskt at de er borte før han får tak i dem. Er jeg død?

Familie og venner dukker opp som spøkelser. Fulle av latter glir de forbi i det hvite. Alle han er glad i kommer, en etter en. Som en parade til ære for et liv vel levd. Med faner for hver begivenhet. Det første steget, det første ordet. Første bursdag, første skoledag. Latter, fyll og ablegøyer. Hjertesorg og dødsfall. Alt legges frem, uten retusjering. Ingen scener kuttes. Som en bok man både elsker og hater.

De marsjerer for han; de danser akkurat utenfor rekkevidde. Han prøver å strekke seg etter dem, men armene vil ikke lystre. Han åpner munnen for å rope, men ikke en lyd unnslipper. Vent! Han samler all sin kraft og roper så høyt han kan i sinnet. Ingen stopper. Ingen venter. De smiler og vinker, før de blir borte i tåka. Vent, jeg er ikke klar. Det er så mye mer han vil oppleve. Det er så mange faner med uoppnådde ønsker og drømmer. Skal de forbli blanke? Livet kan ikke ende sånn. Han kjenner adrenalinet pumpe rundt i kroppen og vekke ham til live. Hele kroppen sitrer. Han nekter å si ha det til livet. Nekter å gi opp.

Med en kraftanstrengelse åpner han øynene.

Å føle skogens ro

IMG_20111004_124559

Å føle skogens ro

Å sitte på en stein dypt inne i skogen, med øynene igjen og beina godt plantet på jorda. Å føle vinden stryke over kinnet og en liten edderkopp som kravler sakte oppover armen. Å høre fuglene synge og insektene summe mellom trærne. Å lukte de mangefargede blomstene som vokser spredd bortover bakken og den fuktige jorda under føttene.

Helen Keller sa en gang «de vakreste tingene i verden kan ikke bli sett eller hørt. De må føles med hjertet». Det å sitte her og bare være til. Bare være en del av naturen, av skaperverket. Hvor ofte tar vi oss egentlig tid til det? Hvor ofte tar vi oss tid til å sitte og bare kjenne på all skjønnheten rundt oss?

Denne fantastiske jordkloden som har skapt oss, utviklet oss og fostret oss. Denne nydelige verdenen som lever og puster rundt oss. Med alle sine vakre farger og gode lukter. Med den store himmelhvelvingen over oss og den dype, varme jorden under oss. Med havet og fjellet og ørkenen og jungelen. Alt som kryper, kravler og går. Alt som svømmer og flyr. Alt som vi er en del av. I denne evige runddansen av liv. Eller som Elton John sang; sirkel av liv.

Å trekke pusten dypt inn, kjenne den friske skogsluften fylle lungene. Å børste forsiktig bort en liten edderkopp som vil få et bedre liv på en liten skogblomst enn under en genser. Å la bikkja få løpe fritt rundt trærne, uten bånd og mas. La han få lov til å være en hund i noen minutter før han må tilbake til hverdagens restriksjoner og strenge regler. Å høre han snuse og undersøke hver lille busk og stein. Å sitte sånn midt i alt livet, og føle det med hele kroppen.

Albert Einstein sa en gang «se dypt inn i naturen, og du vil forstå alt bedre». Kanskje det er det vi trenger mest i hverdagens mas og kjas? Kanskje det vi trenger aller mest er å gå ut og være en del av moder jord?

Det er så lett å glemme at vi tilhører skaperverket vi også. Vi som blir så opptatte av karriere, suksess og rikdom. Vi har plassert oss selv på utsiden. Vi har fjernet oss fra naturen, fra røttene våre. Vi tenker ikke over at det som er rundt oss ikke er skapt for oss, men med oss. Det er ikke oss og dem, men vi. Vi har vokst og utviklet oss sammen.

Å høre en hakkespett hamre løs på en trestamme dypt inne i skogen. Å se en humle surre tungt og dovent fra blomst til blomst. Å føle en våt hundesnute dytte til en hånd, letende etter godbiter. Å kjenne skogens ro senke seg over sinn og sjel. Å senke skuldrene og kjenne stresset sive ut gjennom hver pore i kroppen. Å fylle kroppen med skogens energi og liv.

Mahatma Gandhi sa en gang «det er mer til livet enn å øke livets fart». Skogen følger sin egen takt. Den bryr seg ikke om tidsskjemaer og tidsfrister. Den fortsetter sitt liv i sin egen rolige marsj. I sin evige sirkel av liv. Det å sitte her uten hensyn til tiden er befriende, og kanskje noe vi alle burde gjøre oftere. Det å sitte her og bare være til. Det å være en liten del av den fantastiske naturen, som vi har så lett for å ta for gitt. Så lett for å glemme.

Det å sitte i moder jords armer, å føle seg trygg og levende. Å høre henne puste og se alt det vakre hun har skapt. Å føle og se og høre hennes glede over at du tar deg tid til henne. Det å bruke et øyeblikk på å være en del av naturen. En del av verden. En del av livet. Som Cesare Pavese sa «vi husker ikke dager, vi husker øyeblikk».

Mitt Livs Hus

Edgeofaword mitt livs hus

Mitt Livs Hus

Jeg bygde mitt livs hus da jeg var ung og uerfaren. Med de erfaringer, drømmer og håp jeg hadde. Vegger, tak og gulv var av strå, isopor, gummistrikk og dobbeltsidig teip. Vaklevorent og utett, utsatt for vær og vind, har det klamret seg fast. I en konstant tilstand av vedlikehold. Men strikkene fortsetter å ryke. Isoporen har for lengst smuldret opp. Stråene er brutt ned og teipen tørket inn. De lyserosa tapetene har falmet for lengst.

Jeg vil bygge et nytt livs hus.

Jeg skal bygge meg et nytt livs hus. Med de erfaringer, drømmer og håp jeg har nå. Mer modnet og klar. Denne gangen bygger jeg med stein, sement, stål og tykke trestokker. Jeg skal bruke tid. All den tiden jeg trenger. Jeg skal overveie hver stein, hver stokk. Jeg skal plassere dem der de passer best. Jeg skal passe på at alle hull og sprekker er tette. Jeg skal vente til jeg er klar for hver nye del. Jeg skal nøye overveie hvert tilbygg. Alt på en stødig grunnmur.

Mitt nye livs hus.

Edgeofaword Mitt livs hus

Mitt nye livs hus skal ha tredoble vinduer, og alle skal kunne åpnes. Åpnes uten at veggene faller ned. Min nye dør skal være tykk og solid. Med en lås som aldri går i vranglås. Taket skal være tett. Pipa skal være høy. Huset skal være stort, solid og trygt. Med åpne, lyse rom og god plass. Hvert rom skal ha hver sin funksjon. Hvert rom hver sin farge, i hele regnbuens spekter.

Mitt evige livs hus.

Mitt evige livs hus skal være fullt av livsnytelse. Fullt av aksept, ærlighet og respekt. Tro, håp og kjærlighet. Mitt livs hus skal stå trygt, uansett vær og vind. Det skal være rom for mørke tanker og rom for lyse tanker. Det skal være peis for kalde dager og taktvifte for varme dager. Mitt evige livs hus skal være åpent for alt. Ha plass til alt. Alle fremtidige erfaringer, drømmer og håp. Og det skal takle det. Mitt livs hus raser ikke sammen igjen.

Mitt evige, gledens livs hus.

En fornøyd ordoholiker med null interesse for helbredelse

EdgeofaWord by Stine-Marie & Julie Karoline

En bokorm har jeg blitt kalt. En ordoholiker er det jeg liker å kalle meg.

Ord på hjernen.

Ord på tunga.

Ord på arket.

I hodet surrer historier og eventyr. Symboler, metaforer og ord blander seg sammen til nye verdener. Verdener som forandrer seg hvert sekund.

Jeg ler.

Jeg gråter.

Jeg føler.

Jeg opplever.

Et velvalgt ord kan endre hele min sinnstilstand. Mitt perspektiv. Jeg har flere hyller fulle av bøker. Dusinvis av verdener som er åpne for meg. Jeg lever flere liv i løpet av noen timer.

Jeg dør og blir gjenfødt.

Jeg er en mann og en kvinne.

Et barn og en voksen.

En kongelig og en trell.

Liv etter liv opplever jeg, alt mens jeg sitter i sofaen. I senga. På toget.

Hvor enn jeg går, er jeg dem alle sammen. Jeg bærer dem med meg. En god bok blir aldri glemt. Ikke en dårlig en heller. Og ofte kommer mine egne historier frem. Mine egne ord. De kommer i tide og utide. Om dagen og om natta.

De kommer mens jeg jobber. Sover. Støvsuger.

Ord som bretter seg ut og vrir seg rundt. Ord som skaper historier som bare er mine.

Jeg elsker å lese.

Jeg elsker å skrive.

Jeg elsker ord.

De enkle. De doble. Jeg elsker ordspill og kryssord. Jeg elsker hvordan et ord kan forme en hel dag. Et helt liv. Ordene former meg. De fyller meg og renner over. Og nå skal de fylle en blogg også. Hvordan skjedde det? En blogg hvor ordene mine kan få utløp. Hvor bøkene jeg leser får et sted å boltre seg på. Hvor historiene jeg skriver kan få et publikum.

En stolt bokorm er jeg. En fornøyd ordoholiker med null interesse for helbredelse.