ungdomsbok

Rød dronning

/ Stine-Marie / 2 kommentarer

Skrevet av Victoria AveyardRød dronning av Victoria Aveyard | edgeofaword

Forlag: Cappelen Damm (2015)

Sjanger: Fantasy, Ungdomsroman (YA)

Originaltittel: Red Queen (2015)

Oversetter: Carina Westberg

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Stine-Marie

 

Alle kan forråde alle.

Samfunnet består av to folkeslag: rødblods og sølvblods. Rødblods er oss vanlige, sårbare og dødelige mennesker. Sølvblods er alt annet enn med sitt sølvfargede blod og overnaturlige krefter. Krefter som å kontrollere elementer, lese tanker og manipulere lys. Du kan kalle kreftene magi, men i utførelsen minner dette mer om x-men.

Vår heltinne, Mare, er en ung rødblods kvinne fra fattige kår. Gjennom en betimelig handlingstvist reddes hun fra den sikre død i en krig ingen kan vinne og engasjeres som tjener for kongefamilien.

Jeg skal ikke dø, jeg skal ikke engang i krigen. Jeg skal arbeide, og jeg skal klare meg.

Det tar imidlertid ikke lang tid før hun havner i en situasjon hun umulig skal kunne overleve. En situasjon som avdekker hennes skjulte krefter. Krefter hun, som rødblods, ikke skal kunne ha. I et desperat forsøk i å dekke over denne feilen, plasseres hun rett i løvens hule, nærmere bestemt det kongelige hoff.

Så hva skjer når du har et dystopisk samfunn bestående av et sterkt og et svakt folkeslag? Jo, samfunnet blir et sterkt klassedelt imperium der all makt og rikdom ligger hos det privilegerte fåtall, og den underdanige majoriteten må sloss om liv og rester.

Hva skjer hvis vi kaster Katniss fra Dødslekene og en genetisk mutasjon inn i det hele? Jo, vi får den sterke heltinnen Mare med krefter til å rive ned dette imperiet.

Kast spenning, overnaturlige krefter, intriger og en kjærlighetstrekant inn i blandingen, og vi har en fantasy for ungdom med tittelen Rød dronning.

I kveld vil det flyte blod.

Så da kommer spørsmålet, likte jeg boken?

For min egen del ble jeg ikke veldig imponert. Nå har det seg imidlertid slik at jeg ikke befinner meg i målgruppen for denne typen roman. Til tross for min forkjærlighet for ungdomsbøker, ble denne litt for enkel og uoriginal og inneholdt litt for mange klisjéer for min smak.

Men jeg skal anmelde den som det den er: en fantasy for ungdom.

Når det kommer til plott er Rød dronning på ingen måte original. I motsetning til de fleste slike fantasy-romaner, befinner vi oss imidlertid i en mer teknologisk moderne verden med både elektrisitet og motordrevne kjøretøy. Denne verdenen er spennende og detaljert beskrevet.

Mare har sjarm og dybde, men også her mangler historien originalitet. Mare er på ingen måte unik innenfor ungdomslitteraturen; Mare er Katniss. Faktisk bærer flere av bipersonene tydelige likhetstrekk med karakterer i Dødslekene-serien (Hunger Games); Cal er den stillferdige og grublende Gale, Manel er den sympatiske Peeta, Evangeline er den endimensjonalt onde Clove. Om vi kommer til å se dynamiske karakterer og interessante personutviklinger er for tidlig å si.

Romanen har imidlertid driv og plottutviklingen er god, ikke dårlig for første bok i en trilogi. Mengden av spenning er passelig, slåsscenene er ikke for detaljert beskrevet og volden ikke for blodig.

Språklig er boken enkel og god, og fortellerstemmen engasjerende. Her ligger alt fokus på handling og verdenen Aveyard har skapt. Lettlest er et adjektiv jeg gjerne vil bruke her.

Så er det på tide å påpeke følgende:

Dersom du er lei klisjéene som preger ungdomslitteraturen, dersom du ikke kan fordra kjærlighetstrekanter og den evige «liker jeg ham/liker jeg ham ikke», da er ikke Rød dronning boka for deg.

«Han misliker å tape. Og» – han senker stemmen og er nå så nær meg at jeg kan se ørsmå sølvskimrende flekker i øynene hans – «det gjør jeg også. Jeg vil ikke miste deg, Mare. Det vil jeg bare ikke.»

Mangelen på originalitet i plott og karakterer er det boken har mottatt mest kritikk for. Den blir rett og slett for lik andre bøker i ungdomssjangeren. Det er lite nytt som tilføres sjangeren, handlingen er gjennomtrukket av klisjéer og de store handlingstvistene er lette å forutsi. Enkelte av handlingstvistene føles også tvungne og kunstige, som om det var noen gapende plotthull som måtte dekkes over i siste liten.

Rød dronning har likevel det meste som skal til for å skape en god fantasyroman for ungdom: en tøff heltinne, spenning, magi og en god dose kjærlighetsdrama under et teppe av intriger og bedrag. Dette er en trygg og spennende roman for de mellom 13 og 15 år. Dette betyr selvfølgelig ikke at den ikke kan nytes av de litt eldre; smaken er jo, som de sier, som baken.

Neste bok i serien er Glass Sword og ble utgitt på engelsk tidligere denne måneden. Noen tittel eller utgivelsesdato for den norske utgaven kan jeg ikke gi ennå.

The Strange and Beautiful Sorrows of Ava Lavender

/ Stine-Marie / 1 kommentar

The Strange and Beautiful Sorrows of Ava Lavender | edgeofawordSkrevet av Leslye Walton

Forlag: Walker Books (2014)

Sjanger: Ungdomsroman (YA)

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Stine-Marie

 

TO MANY, I WAS MYTH INCARNATE, the embodiment of a most superb legend, a fairy tale. Some considered me a monster, a mutation. To my great misfortune, I was once mistaken for an angel. To my mother, I was everything. To my father, nothing at all. To my grandmother, I was a daily reminder of loves long lost. But I knew the truth – deep down, I always did.

                I was just a girl.

Slik innledes debut romanen til Leslye Walton, og allerede her blir vi lovet en unik og magisk fortelling. Dette er historien om Ava Lavender, ei jente født med vingene til en fugl.

Hvem er Ava Lavender og hvorfor ble hun født? Dette er spørsmålene Ava stiller der hun sporer livene til sin mormor og sin mor. Gjennom hennes fortellerstemme følger vi livene og skjebnene til de to kvinnene gjennom migrasjon, drømmer, sorg og knuste hjerter. Det hele leder frem til en stormfull natt der Avas egen skjebne endelig blir avslørt.

I’ve been told things happen as they should.

The Strange and Beautiful Sorrows of Ava Lavender er som tittelen angir både merkelig og vakker. Det er en generasjonsfortelling preget av magisk realisme som utfolder seg gradvis og hensiktsmessig. Det er en historie om tap, sorg, kjærlighet, lyst, glede og håp. Slik som skjebnen spiller en avgjørende rolle gjennom historien, er lite overlatt til tilfeldighetene når det gjelder utførelsen. Dette er fortellerkunst.

               There it was again. Fate. As a child, that word was often my only companion. It whispered to me from dark corners during lonely nights. It was the song of the birds in spring and the call of the wind through bare branches on a cold winter afternoon. Fate. Both my anguish and my solace. My escort and my cage.

Så hva var det jeg likte så godt ved denne boken?

For det første elsket jeg de tre kvinnene, alle vidunderlig tragiske og smertefullt realistiske.  Vi blir først kjent med Emilienne og Vivianne som unge, håpefulle jenter og ledes gjennom hendelser som bryter dem ned. Livet og sorgene deres reflekteres i de to voksne kvinnene Ava kjenner som sin mormor og sin mor. Du kan ikke unngå å føle sorgen og mørket som gjennomborer Emilienne, det bunnløse håpet og den evigvarende evnen til å elske som styrer Vivianne, den barnlige gleden og nysgjerrigheten til Ava.

Ava selv er intet annet enn fortryllende.

Dette er for all del ingen spenningsroman. Spenningselementene er heller få, og det er karakterene som driver historien fremover. Karakterene til Leslye Walton er fengslende og med en dybde sjeldent oppnådd i en debutroman. Alle vi møter er levende og fargerike, unike, men realistiske. Karaktertegningene- og utviklingene er glimrende og mesterlig utført. Historien utfolder seg i et godt tempo og føles aldri kjedelig eller treg.

Boken inneholder mystiske og overnaturlige elementer og krever at du tar et visst «leap of faith». Disse elementene setter et helt særegent og forførende preg på en generasjonsfortelling om livene til tre kvinner med uhell i både liv og kjærlighet. Det mystiske føles her både naturlig og uunnværlig.

After failing every other attempt to get the ornithologist to notice her – including a rather disastrous event where she appeared at the stoop of his apartment building wearing nothing but a few feathers plastered to an indiscrete place – Pirette took the extreme step of turning herself into a canary.

Hvis du ikke liker tanken på at en person kan forvandle seg til en kanarifugl, eller bli født med vinger, dersom du foretrekker bøker som er 100 % naturtro, vil du ikke like denne boken.

Det lyriske språket og de levende beskrivelsene gjenspeiler og forsterker det mystiske i fortellingen. Det bidrar til å skape en vakker leseopplevelse som hverken føles tung eller tilgjort. Leslye Walton har funnet en fortellerstemme som er både vidunderlig og enestående.

                For a very long time, Vivianne and Jack lived in that world people inhabit before love. Some people called that place friendship; others called it confusing. Vivianne found it a pleasant place with an altitude that only occasionally made her nauseous.

Denne boken burde komme med en advarsel; den er så vidunderlig vakker, men også så sjeledrepende tragisk. De siste 100 sidene bør leses uten forstyrrelser og med en god dose papirlommetørkler.

Dette er en magisk, forførende og utrolig vakker roman som jeg anbefaler på det sterkeste. Min anbefaling kommer imidlertid med en advarsel om at boken inneholder enkelte sterke scener av voldelig seksuell natur; den bør nok helst unngås av personer under 15 år. Bli imidlertid ikke skremt av dette, boken er fantastisk og de sterke scenene absolutt nødvendige for å oppnå et så høyt kvalitetsnivå på en historie av dette slaget.

Me and Earl and the Dying Girl

/ Stine-Marie / Legg igjen en kommentar

Me and Earl and the dying girl | edgeofawordSkrevet av Jesse Andrews

Forlag: Allen & Unwin (2015)

Sjanger: Ungdomsroman (YA)

Norsk tittel: Jeg og Earl og jenta som dør (2015)

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Stine-Marie

 

I have no idea how to write this stupid book.

Can I just be honest with you for one second? This is the literal truth. When I first started writing this book, I tried to start it with the sentence «It was the best of time; it was the worst of time.» I genuinely thought that I could start this book that way.

Slik innleder Greg Gaines, bokens hovedperson og oppdiktet forfatter, historien om sitt avsluttende år på High School. Historien fortelles dermed i førsteperson, og Gregs opplevelser og tanker står i sentrum av alt. Vi introduseres for de ulike sidene av hans liv i tur og orden. Ikke overraskende, begynner vi med hans tanker om High School

In fact, high school is where we are first introduced to the basic existential question of life: How is it possible to exist in a place that sucks so bad?

Vi hører om hans historie med jenter og familie og andre ting som normalt opptar gutter på den alderen. Den utløsende handlingstvisten kommer da hans mor tvinger han til å bli venner med en jevngammel jente som nylig har blitt diagnostisert med en sjelden type leukemi. Herfra tas vi med på hans utvikling fra en selvopptatt og selvgod tenåringsgutt til en … nei, jeg skal ikke røpe for mye.

Likte jeg boken? Ja.

Til tross for den alvorlige tematikken, er boken overraskende og befriende morsom. Dette kan høres relativt morbid ut, men jeg lo mer enn jeg gråt.

Jesse Andrews, bokens faktiske forfatter, veksler mellom ulike skrivestiler gjennom boken med deler skrevet som et filmmanus

Int. Rachel’s bedroom – day

The second or third time that GREG has gone over to RACHEL’S. Both are sitting cross-legged on the floor.

GREG

So. What TV do you like watching?

RACHEL

Whatever’s on, I guess.

GREG

unnerved by the calm blankness of this response.

So, like. Nature Shows? Reality Shows?

Just everything’s fair game?

Hvis du tror dette kommer til å irritere livet av deg, er dette kanskje ikke boken for deg. Jeg synes det ga struktur og liv til en ellers ganske resitativ fortellerstil. Jeg sier resitativ, ikke nødvendigvis et positivt ord i forbindelse med skjønnlitteratur, men fortellerstilen er også direkte og personlig. Greg Gaines snakker direkte til leseren, og som et resultat dras man inn i historien og livet til Greg Gaines.

Det virker som om Jesse Andrews har lagt litt arbeid i karakterutvikling. Dessverre forhindret ikke dette boken fra å være full av ganske så stereotypiske karakterer; du har den overbeskyttende og innblandende moren, den godhjertete og sedvanlige jenta med leukemi, den engasjerende og gira favorittlæreren, den sinte og vanskeligstilte bestevennen fra gettoen og den pene og selvopptatte populære jenta. Dette er en ungdomsbok, og mange vil si at stereotypiske karakterer er en del av den sjangeren. Jeg er ikke enig i det utsagnet. Som alltid og uavhengig av sjanger, trakk disse karakteriseringene opplevelsen noe ned for meg. Likevel er ikke historien som helhet avhengig av disse karakterene. Greg Gaines er i fokus, og han er absolutt ikke stereotypisk; Greg er både morsom og interessant.

At the very least, people thought we were casually dating. And here’s the thing: Most people, especially girls, seemed to get fired up about that. I have a theory about that, and the theory is depressing.

Theory: People always get fired up when an unattractive girl and an unattractive dude are dating each other.

No one came out and said anything to this effect, but I feel like it’s probably true.

Jesse Andrews har med denne produsert en ganske god debutroman. Den er underholdende, lett, leken og morsom. Jeg vil absolutt anbefale denne.

We Were Liars

/ Stine-Marie / 2 kommentarer

We Were Liars | edgeofawordSkrevet av E. Lockhart

Forlag: Delacorte Press  (2014)

Sjanger: Ungdomsroman (YA)

Norsk tittel: Vi var løgnere (2014)

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Stine-Marie

 

                             Welcome to the beautiful Sinclair family.

                                           No one is a criminal.

                                           No one is an addict.

                                           No one is a failure.

Slik begynner boken og ditt forhold med the Sinclairs. Det første kapittelet er en knapp side lang beskrivelse av hvem the Sinclairs er og ikke er. Setningene er korte, ordene er valgt med omhu. Bildet som blir malt gir en følelse av noe stygt som skjuler seg under overflaten til denne tilsynelatende perfekte amerikanske overklassefamilien. Allerede her dras du inn av forfatteren.

                             Perhaps this is all you need to know.

Vi følger Cadence Sinclair Eastman, ei tenåringsjente og førstefødte barnebarn og arving i den priviligerte Sinclair-familien. Hun pleide å være blond, men nå er håret svart. Hun pleide å være sterk, men nå er hun svak. Hun pleide å være pen, men nå ser hun syk ut. Hun har vært i en ulykke og har siden lidd av migrene og hukommelsestap. Vi blir kjent med henne som femtenåring, rett før ulykken, og involveres i hennes jakt på sannheten to år senere.

Historien utfolder seg gradvis, sannheten drypper sakte og hensiktsmessig ned på sidene, den perfekte familien rakner uanstrengt og nådeløst i sømmene.

Det første ordet jeg vil bruke for å beskrive mine tanker rundt denne boken er

WOW

Sånn kan det gjøres, dere. Sånn skal det gjøres.

Det er intriger, løgner, bedrag og en katastrofe. Avdempet, men full av intensitet.

Så hva er det som er så bra med den?

Språkbruken er helt nydelig. Fra første side innser vi at mange ord, setninger og replikker er fulle av doble betydninger, ofte motsatte betydninger. Dette er gjort med overlegg og er en stor del av hva som gjør boken så fantastisk.

Jeg elsket den lekne fortellerstilen, blandingen av det prosaiske og poetiske. Jeg elsket den tidvise bruken av dramatiske setninger og linjeskift, alltid med hensikt og aldri i utide. Avkortede og ufullstendige setninger blir brukt i situasjoner der Cadence er forvirret eller følelsesmessig oppkavet, og det er virkningsfullt. Jeg vet at enkelte kan synes at dette fort blir pretensiøst og irriterende. Er du en av disse, vil du ikke like denne boken.

Språket er ofte på grensen til spartansk, til tider fullt av metaforer. Dette er en refleksjon av Cadence selv. Historien fortelles i førsteperson, og hun kaster ikke bort tiden på å forklare og beskrive det hun selv bryr seg lite om. Beskrivelser av omgivelsene, av hennes foreldre, liv og øvrige familie er begrenset. Beskrivelsene av hennes følelser, migreneanfall og løgnere er forseggjorte og fantasifulle, fulle av metaforer.

Cadence er ei tenåringsjente. Hun er dramatisk på grensen til det overdramatiske, selvopptatt på grensen til det selviske.

Boken har fått kritikk av enkelte lesere for de, til tider, overdrevne metaforene for følelsene hennes,

                             Then he pulled out a handgun and shot me in the chest. I was standing on the lawn and I fell. The bullet hole opened wide and my heart rolled out of my rib cage and down into a flower bed. Blood gushed rhythmically from my open wound,

                                           then from my eyes,

                                           my ears,

                                           my mouth.

Her beskriver hun hvordan det føltes å stå utenfor huset, som femtenåring, og se på at faren pakket tingene sine i bilen for å flytte fra henne og moren. Like dramatiske metaforer følger for å beskrive migreneanfallene hennes. For meg ble bruken av metaforer helt riktig. Det passet Cadence sin personlighet. De virkeliggjorde og personifiserte følelsene og smertene til Cadence, og jeg følte alt selv.

Dersom du ikke liker metaforer, ikke liker selv å måtte ta avgjørelsen om det som står skrevet, faktisk er det som skjedde, vil du ikke like denne boken.

Jeg elsket karakterbeskrivelsene:

                             Johnny, he is bounce, effort, and snark.

                             Mirren, she is sugar, curiosity, and rain.

 

                             Gat, my Gat, once upon a time my Gat –

                             He is contemplation and enthusiasm.

                             Ambition and strong coffee.

Historien utfolder seg i et perfekt tempo. Det ekstra fettet har blitt trimmet bort, og det som gjenstår er nødvendig, hensiktsmessig og avgjørende for plottet og for karakterene. Ikke et øyeblikk var den kjedelig.

Lockhart har viet en passende mengde oppmerksomhet til karakterutvikling, og jeg roper HURRA for det. Historien er plotdrevet, ikke karakterdrevet.

For å forstå Cadence, spesielt mot slutten av historien, må du huske at hun er en Sinclair. Det er viktig, og derfor gjentas følgende frase, i ulike variasjoner, i ulike sammenhenger

                             Be normal, now, she said. Right now, she said.

                                           Because you are. Because you can be.

Jeg elsket de små eventyrene til Cadence. Hvordan de reflekterer følelsene og tankene hennes. Hvordan de hinter til en dypere sannhet hun selv ikke ennå husker eller forstår.

Mislikte jeg noe?

Nei.

Å elske denne boken krever at du leser mellom linjene. De individuelle delene er vakre, men det er summen av det hele som gjør den fantastisk.

Dette er en bok der du, når du har lest ferdig og titter opp fra siste side, ikke klarer å forstå hvordan verden fortsatt kan være den samme.

Dette er en bok der du, når du har lest siste side, ikke løper rett til bokylla for å velge ut en ny bok du vil lese. Du kan ikke lese noe annet nå, du vil ikke.

Du klapper sammen boka, stirrer ut i løse lufta og føler. Du føler alt og bare er. Du er Cadence, du er en Sinclair, du er en løgner. Mest av alt er du deg selv, og det du nettopp har gjort er å lese en skikkelig god bok.