Skrevet av Vibeke Riiser-Larsen
Forlag: Aschehoug (2015)
Sjanger: Roman
Kilde: Leseeksemplar
Anmeldt av Stine-Marie
I KJØKKENAVDELINGEN HADDE man fått forklær som en del av arbeidsantrekket. Det skulle virke tillitvekkende på kundene. Ikke i informasjonsdisken. Der hadde man ikke forklær. Man syntes ikke fra livet og ned likevel. Derimot var det obligatorisk å ha på seg blå collegegenser med gul løkkeskrift hvor det sto ‘Hva kan jeg hjelpe deg med i dag?’, og grønne bukser.
Slik begynner historien om Sigrid. Hun jobber som informasjonsmedarbeider i en alt-mulig-butikk à la clas ohlson. Hun er hardtarbeidende og lojal. Hennes uniform og navnskilt er hennes rustning, og med den på er hun en helt vanlig kvinne.
I lommen har hun likevel et barberblad; det er for de vanskelige situasjonene, de som får hodet til å dunke og vrenger sjelen. Når hun presses forbi det komfortable og det sosiale blir for personlig, presser hun barberbladet inn i låret eller i håndflaten. Hver dråpe blod letter på trykket og gjør henne i stand til å holde seg flytende, smilende.
Men de vanskeligste situasjonene er det bare naturen og dyrelivet som kan lindre. Bare ved hjelp av små muse- og rottekropper kan smerten dempes, tankene bli klare og normaliteten returnere. Bare i skogen føler hun ro og tilhørighet.
FRA LEILIGHETEN HENNES tok det tjue minutter å gå dit skogen begynte. Det var akkurat langt nok. Langt nok til å rekke å glede seg ordentlig til stillheten og til å slippe alt man måtte forholde seg til når man var sammen med andre mennesker. På de gamle stiene som gikk utenom alleene der joggerne, pensjonistene og barnevognene befant seg, var hun stort sett alltid alene. Noen ganger hørte hun hakkespetter og skogduer, og en gang hadde hun sett en stålorm som krøp over stien. Men ellers var det bare henne. Og skoene hennes mot skogbunnen.
Et sted skinner det er en historie om isolasjon og ensomhet. Om å mangle det følelsesmessige grunnlaget for å skape relasjoner og delta i et sosialt samfunn. Det er en historie om usynlighet i hverdagen og om å befinne seg på ytterkanten av samfunnet.
Så deprimerende, tenker du kanskje nå. Ja, boken er trist og til tider ubehagelig. Likevel har den humoristiske undertoner, og flere ganger måtte jeg dra på smilebåndet. Som en som selv har jobbet mye i butikk, kjente jeg meg igjen i de mange innslagene av Sigrids hverdag med kundebehandling.
– Hei. Hva kan jeg hjelpe deg med? Sa hun og dro munnvikene utover.
Det var en voksen mann med dress og vannkjemmet sideskill.
– Jeg skal ha en sånn greie som man setter på tuppen av et skrujern for å få det til å virke.
– Hva slags greie er det, spurte Sigrid.
– Ja, men det er det jo du som skal vite! Det er jo du som jobber her!
Sigrid blunket, og idet øyelokkene traff hverandre, så hun blodet tyte ut av alle åpningene i det vannkjemmede hodet hans.
– Hvordan ser den ut, da?
– Ja, det er jo da altså en sånn liten skrutrekkeraktig greie som man setter på tuppen. Alle vet da hva det er!
– Jeg er ikke sikker på hva du mener, men vi kan titte i katalogen og se hva vi finner, sa Sigrid, akkurat som hun hadde lært under bolken ‘Utfordrende kunder, utfordrende situasjoner’.
– Dette er da helt standard vare! Få snakke med noen andre. Noen som faktisk kan jobben sin. Jøssenavn.
Med temaet slikt det er, har boken imidlertid også et mørke over seg. Denne kombinasjonen bidrar til å danne en nyansert historie og en god leseopplevelse.
Språket er enkelt og direkte, kapitlene korte og nødvendige. Riiser-Larsen har målet i sikte og beveger seg hensiktsmessig og uredd gjennom historien. Boken holder dermed et godt tempo og har en sterk rød tråd. Dette er en lettlest og elegant bok.
Selv om en del karakterer deltar i historien til Sigrid, er det få gjengangere. Sigrid er stillferdig, blyg og innesluttet og holder seg for det meste for seg selv. Derfor blir man heller ikke kjent med mange andre karakterer. De få karakterene vi får et innblikk i er imidlertid varierte og troverdige.
Sigrid opplever kjærlighet, glede og sorg, men aller mest død og isolasjon. Hennes tanker og handlinger kan til tider være uforståelige på grensen til det avskyelige, men de er absolutt troverdige og akseptable ut ifra situasjonen. Hun er en hovedkarakter utenom det vanlige og absolutt en man kan komme til å like.
Dette er den første romanen til Vibeke Riiser-Larsen, og resultatet er sårt og usminket. Det er en bok jeg ikke kommer til å glemme med det første. Plukk den opp, les den, la deg gripe. Les den ut i fred og ro med tid til å fordøye historien.
edgeofaword 