Skrevet av Vanessa Diffenbaugh

Forlag: Aschehoug (2012)

Sjanger: Roman

Originaltittel: the Language of Flowers (2011)

Oversetter: Bente Klinge

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Det begynner å bli noen år siden jeg leste denne boken nå, men den hjemsøker meg fremdeles. Sjelden rører bøker meg så til de grader at jeg får tårer i øynene mange år senere bare jeg ser på omslaget.

Boken handler om Victoria, et hardhudet fosterbarn. Under oppveksten flyttet hun fra familie til familie uten å finne seg et sted å kalle hjemme. Hun fikk sjelden oppleve kjærlighet, ømhet og trygghet. Som 18 åring blir hun stående helt alene uten familie og venner. Hun har dårlige kommunikasjonsevner, stoler ikke på noen og vet egentlig ikke hva kjærlighet er. Blomstene og deres betydning blir hennes måte å kommunisere på og det er med hjelp av de at hun sakte, men sikkert bygger opp tilliten til et lite kneppe mennesker.

«Nå, er du klar?» spurte hun. Jeg trakk på skuldrene. «Du vet, det er nå det skjer,» sa hun. «Her begynner livet ditt. Herfra og ut har du ingen andre enn deg selv å skylde på.»

Dette er en rå bok. Følelsene ligger som svarte, blødende sår rett bak ordene fra første side. Dette er ikke en bok du sitter med ved bassengkanten på sydenferie. Denne leses alene i sofakroken under et pledd med tente stearinlys på bordet og med en bunke lommetørklær i fanget. For du kommer til å gråte. Masse. Du kommer til å føle Victorias smerte og usikkerhet helt inn til ryggmargen. Du kommer til å se på fosterbarn på en helt annen måte. Du kommer til å se på livet på en annen måte. Du kommer til å lese en utrolig godt skrevet historie med en hovedperson du vil elske. Du kommer til å bære med deg denne historien resten av livet.

Dette er en bok jeg anbefaler på det sterkeste.