Skrevet av Esmeralda Santiago

Forlag : Bazar (2015)

Sjanger: Roman

Originaltittel: Conquistadora (2011)

Oversetter: Miriam Lane

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

 

Sukkerplantasjen på Puerto Rico handler om Gloriosa Ana María de los Ángeles Larragoity Cubillas Nieves de Donostia, kalt Ana. Hun vokser opp i de bedre kretser i Spania på tidlig 1800 tallet, men drømmer om de gamle conquistadorene og eventyrene deres i den nye verden. Som 18 åring gifter hun seg med Ramón, som har arvet en sukkerplantasje på Puerto Rico sammen med sin tvillingbror Inocente. Hun overtaler tvillingene til å reise til plantasjen for å leve ut conquistadora-fantasiene sine.

Etter hvert som Ana oppmuntret og smigret dem, begynte Ramón og Inocente å se seg selv gjennom hennes øyne. Ja, de var unge, modige, sterke og fulle av fantasi. De hadde lært mye om hvordan man driver forretning. Hvorfor skulle ikke de kunne dra til Puerto Rico og dyrke landet onkelen hadde etterlatt familien?… Etter hvert som hun ga næring til de svermeriske fantasiene hennes, begynte de å se seg selv slik hun gjorde og de bli like ivrige som henne etter et liv fullt av eventyr. For dem representerte hun uavhengigheten. For henne representerte de friheten.

Bakteppet gir grunnlag for en storslått historie. Vi følger Ana gjennom mange år. Hun strever med datidens kvinnesyn og kultur, etikken ved slavehold, utfordringene ved plantasjen og de politiske urolighetene i verden. Høres spennende ut, ikke sant? Og det er det. Historien i seg selv er spennende. Den byr på utrolig mye variasjon og flere spenningsmomenter. I tillegg har Santiago gjort grundig forarbeid og boken er full av historiske fakta. Jeg følte virkelig at jeg lærte noe om en liten spansk koloni i karibien.

Så hva var det jeg ikke likte? Jo, karakterene. Jeg kunne ikke fordra noen av dem. Og jeg er ikke den eneste. I følge anmeldelsene på Goodreads var det få som likte karakterene. For det var ikke en eneste sympatisk og normal person i hele boka, med unntak av kanskje én. Dessverre har hun en veldig liten rolle og holder til for det meste i bakgrunnen, der jeg gjennom det hele ventet på at hun skulle få seg litt ben i nesa. Ana er irriterende, tvillingene er rett og slett ekle, foreldrene og svigerforeldrene er tåpelige, naboene manipulerende og så videre og så videre. Var det virkelig så mange sære folk på 1800-tallet?

Det eneste som drev meg fremover i boka var selve historien, for selv om Ana er irriterende og sta, ønsket jeg å lese hvordan det gikk med henne. Karakterutviklingen hennes er treg, men hun tar noen forsonlige avgjørelser mot slutten av boka.

Publishers Weekly har kalt denne boka for «En karibisk Tatt av Vinden». Hvis alt man trenger for en slik sammenligning er et storslått historisk drama, så kan jeg se den. Man kan også argumentere at Ana og Scarlett O’Hara har noen likeheter. De er begge sterke kvinner med sterke meninger i en tidsalder der de kvinnelige idealene var føyelige, naive og kunnskapsløse. Både Ana og Scarlett bruker andre mennesker for å få det slik de vil, ofte med store konsekvenser, og ender opp med knuste hjerter. De må begge ofre mye for drømmene sine. Men her stopper sammenligningene. Jeg klarte ikke å like Ana. Hun er manipulerende, egoistisk, hovmodig og sta.

Boken har også blitt kalt «en trollbindende familiesaga». Ja, boken er trollbindende. Eller rettere sagt: historien er trollbindende. Men å lese en bok hvor man håper at de fleste karakterene skal dø så fort som mulig er ikke helt min greie.

Andre ting verdt å nevne er språket. Santiago skriver bra. Veldig bra! Og oversettelsen er god. Noe som irriterte meg var den hyppige bruken av spanske ord. De ble forklart, men jeg husket aldri betydningen på alle ordene, så lesingen ble noe haltende.

Boken er lang, men det er mest fordi den er proppfull av historisk fakta. Santiago har ikke brukt mye tid på lange, kjedelige samtaler, men fokusert mer på beskrivelser. Både av bakgrunn, områder og karakterer. Alle karakterene har lange historier, og de fleste av dem har blitt tildelt hvert sitt kapittel. Dette ble fort kjedelig. De lange karakterbeskrivelsene trakk meg bort fra «hovedstien» i boka, og den røde tråden var til tider vanskelig å følge.

Så, hva er dommen? Klarer jeg å bestemme meg? Liker, liker ikke…. Dessverre må jeg konkludere med at jeg ikke likte den noe særlig. Det at så mange av karakterene var usympatiske ødela for mye for meg, og de lange avsporingene med hver enkelt karakter ble kjedelige. Det at historien er spennende i seg selv er dessverre ikke nok.