Skrevet av Øivind Borge

Forlag: Font (2016)

Sjanger: Krim

Kilde: leseeksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

Ikke på denne måten, vær så snill! Gode Gud, vær nådig – ikke på denne måten.

Den syvende demonen er en vaskeekte krim. Du har det merkelige mordet, etterforskeren med mentale sår og mistenkte i bøtter og spann. Boken har for det meste fått gode anmeldelser. Noen har også gått så langt som å spå at dette kommer til å bli årets beste norske krim.

Bogart Bull er hovedpersonen. Han utnevnes til den norske representanten i et europeisk etterforskningssamarbeid, og allerede den første uken blir han sendt til Frankrike der en norsk milliardær blir funnet brutalt drept i sitt eget hjem. Bull samarbeider godt med det franske politiet og viser seg å være en veldig god og smart etterforsker. Flere ting skjer i løpet av etterforskningen, og det er mange spor å ta tak i før saken blir løst på slutten av boken.

Boken følger krimsjangeren til det fulle og er proppfull av klisjeer. Heldigvis er boken uten mye blod og gørr. Ja, mordet er ganske bestialsk, men vi slipper de grundige og detaljerte beskrivelsene av liket. Vi hopper mye frem og tilbake i tid, fra begynnelsen av 1900 tallet, via andre verdenskrig og frem til i dag. Hvorfor vi stikker innom disse tidsperiodene er ikke like lett å skjønne med det første, men bidrar med å legge bakteppet for morderen.

Hendelsesforløpet er relativt uforutsigbart. Forfatteren kaster inn enkelte skruballer med jevne mellomrom, og det skal godt gjøres å gjette hvem den skyldige er. Jeg gjettet meg i hvert fall frem til feil mistenkt. Allikevel fant jeg ikke historien spesielt spennende; det var aldri noen situasjoner hvor spenningen drev meg videre. Tempoet er rolig, og på grunn av hoppingen i tid, blir det også nokså oppstykket.

Øistein Borge skriver bra, det skal han ha. Det er få lange overdådige beskrivelser. Språket er ikke romantisk og metaforisk, men rett på og enkelte ganger relativt bombastisk. Samtidig har han klart det kunststykket å ikke bli for ekkel, for rå.

Det er tydelig at han har gjort grundig forarbeid med de historiske delene av boken. Det meste virket realistisk og troverdig. Det er ingen av karakterene som gjør noe totalt uforventet, selv om jeg ikke syns morderens motiv var spesielt godt. Som morder trenger man kanskje ikke gode grunner?

Persongalleriet er bredt og spennende. Karakterene er troverdige og har flere lag. Det er ikke mange flate karakterer i denne boken. Det jeg savner er en karakterutvikling, selv om Bull tar noen avgjørelser på slutten som bringer noen endringer. Nå er ikke karakterutvikling i fokus her, og for meg virket det mer som om forfatteren følte han måtte slenge inn noe på slutten for å gi Bull mer dybde, mer retning.

I morgen er det ett år siden. Det holder, Bogart. Herfra finnes det bare to veier: fortapelse eller et anstendig liv. Det finnes ingen mellomting, bare et limbo…

Det kan virke som om det kommer flere bøker om Bogart Bull. Det hintes om et par utfordringer som kan komme i en eventuelt oppfølger. Personlig kommer jeg nok ikke til å lese de.

For meg var denne boken helt grei. Jeg har lest verre krimbøker, men også bedre. Nå er jeg mer glad i spenningskrim/thrillere enn bøker av denne typen, og jeg syntes denne var gjennomsnittlig. Likevel er dette en bok som godt kan leses ved hytteveggen på påskefjellet.