Skrevet av Line Nyborg

Forlag: Cappelen Damm (2015)

Sjanger: Roman

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Stine-Marie

Jeg går langs gata som ikke er mi. Det er så mye lys her, men alle dørene er låst. Jeg bor ingen steder. Jeg har ei leilighet hvor ungen min ligger og sover. Men bor vi der egentlig, jeg vet ikke. Han våkner ikke på denne tida. Enn om han gjorde det, i kveld. Når jeg først har begynt å tenke på det, vil det ikke slippe. Jeg går fortere og fortere. Føttene mine lander ikke. De har aldri landa på den her gata. Ungen min og jeg har aldri landa her vi bor. Vi svever. Trærne i skogen utafor blokka mi hører mer hjemme enn jeg. Ingen kommer til å huske oss.

For deg, for deg alene er en sår og vakker roman om en ung kvinne og hennes tilværelse som alenemor til et lite barn. Elin har ingen far til barnet sitt, og etter at hennes mor gikk bort, har hun ingen familie til å hjelpe til. Hun og ungen bor på en liten studenthybel ved Sognsvann, der hverdagen preges av barnehage, forelesninger, husarbeid og trilleturer. Hun har bygd høye murer rundt seg selv og ungen. Dette har skapt en ensomhet og isolasjon der en følelse av usynlighet og sårbarhet ligger.

Boken er en frittstående fortsettelse av «Bare mamma som er Gud» og «Du vet ikke hvem jeg er». Jeg har ikke lest de to foregående romanene om Elin, men det var ingenting som manglet for meg her. Boken fungerer veldig godt på egen hånd og man får et godt innblikk i livet til Elin, både før og etter hun ble mor.

Nyborg beskriver det svingende humøret til Elin, de gode dagene og de tøffe. Hun beskriver ensomheten Elin føler, i hverdagen, i feriene og på helligdagene.

Så mange dager er det i en sommerferie, dager som skal fylles med noe, deles opp for ikke å bli en tung klut, for at det ikke skal kjennes for lite, for tynt, det vi er.

Hun har ingen å dele de spesielle anledningene med, ingen å dele ungen sin med. Alt han gjør, er det kun hun som ser. Hun lever for ham, og ham alene.

Alle dagene som går, jeg lever for en annen. Han har et livstidskrav på meg, noe jeg skylder han, det er ei gjeld jeg må betale hver dag til ungen, såret i magen er hullet hvor den gjelda skal puttes, betales ned, rate for rate. Det er en ovn som brenner opp alt jeg gir den, og den får aldri nok, den brenner opp alt uansett hvor mye jeg legger inn der, og den har brent helt sida den dagen han kom ut, den dagen han sprengte seg vei ut med åpne øyne.

Nyborg beskriver sjalusien overfor de som har mer. Mer penger, større hus, hus med hager, fine klær. Verst er den hun føler overfor de som har mer familie, de som har fedre til ungene sine og besteforeldre som kan stille opp. Alt dette ser Elin på utenfra, og alt river i ensomheten og trettheten hennes og får sjalusien til å bite seg tak innerst i brystet.

Blir henta av mormor hver torsdag, blir ho. Hver torsdag. Jeg blunker meg forbi dem. Det er som å stå utafor en butikk jeg aldri vil ha råd til å gå inn i, og inne i den butikken er alt jeg ønsker meg. Der står pappaer og besteforeldre på rekke og rad i alle størrelser og former, og de lyser, for de finnes, men de er ikke for meg. Og de som har, vet det ikke engang, de tenker ikke over hva de har.

Nyborg har en egen og unik stemme. Denne stemmen er full av nydelige formuleringer og treffende beskrivelser. Tonen er til tider dyster, gjennomtrukket av ensomheten og det voksende sinnet til Elin. Men i kjærligheten til sønnen kommer også skjønnheten og varmen frem. Språket er vakkert og jeg har aldri tidligere skrevet ned så mange sitater i notatene mine.

Ungen vokser ut mellom hendene mine. Det er han som viser meg vei ut i verden. Han som viser hvor føttene skal gå. At det finnes trær. At bakken, veien vi går på er annerledes, ikke den samme hele tida. At det går an å stoppe og undersøke den, veien, stien, grøfta. Ungen min ser noe nytt hele tida.

Historien fortelles i førsteperson, og Elin er en sterk og levende forteller. Dette er en utviklingsroman, og utviklingen er god. Vi følger henne gjennom hennes mors død, hennes tidlige periode som mor der hun hadde en slags far til barnet sitt, hennes skuffelse og fortvilelse over å bli alene, hennes voksende sjalusi og sinne. Gjennom det hele er det ungen som står i fokus. Hennes egne følelser begravd i det voksende såret i magen. Historien driver fremover i et godt tempo.

Nyborg skriver rått og ærlig om en tilværelse jeg tror bare andre alenemødre kan forstå. Ensomheten og fortvilelsen er til å ta og føle på. Dette er en godt skrevet roman som jeg anbefaler på det sterkeste.