Bazar

Det tapte symbol

/ Julie Karoline / 2 kommentarer

Skrevet av Dan BrownDet tapte symbol | edgeofaword

Forlag: Bazar (2009)

Originaltittel: The Lost Symbol (Doubleday 2009)

Oversatt av Kjell Olaf Jensen

Sjanger: Krim

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Da er tiden kommet for å legge ut en anmeldelse av den tredje boka om Robert Langdon, og den tredje boka i min pågående utfordring. Utfordringen går normalt ut på å lese alle bøkene til en selvvalgt forfatter, men denne gangen bestemte jeg meg for å kun fokusere på en bokserie av en forfatter, nemlig Robert Langdon serien av Dan Brown. Du kjenner kanskje til Engler og demoner? Eller Da Vinci koden? Da kan det nok hende du har hørt om Det tapte symbol også.

Robert Langdon får en merkelig melding om å møte opp for å holde et foredrag på kort tid. Siden det er hans gode venn Peter Salomon som har sendt beskjeden, stiller Langdon villig opp. Dessverre viser det seg raskt å være en felle. Noen har lokket Langdon til Washington, men det er ikke Salomon. Hva har skjedd med hans gode venn? Og hvorfor blir det funnet en uhyggelig og okkult gjenstand i den amerikanske kongressbygningen akkurat når Langdon er der? Igjen må Langdon nøste opp i et nettverk av mysterier og hemmeligheter, med det religiøse og det okkulte som bakteppe.

Intet er skjult som ikke vil bli gjort kjent, intet er hemmelig som ikke vil komme for en dag.

Det er ikke lett å skrive anmeldelse og ikke virke for gjentagende fra anmeldelsene jeg allerede har skrevet av Dan Brown sine bøker. Så annerledes er de nemlig ikke. Brown ha funnet sin nisje, sin skrivemåte. Om det gjelder bøkene om Robert Langdon eller de andre krimbøkene han har skrevet, er de i oppsett veldig like. Du har en kriminell handling som avslører noen gamle hemmeligheter og skjulte organisasjoner, gjerne innenfor det religiøse eller okkulte miljøet. En hverdagshelt som kunne vært hvem som helst, men med kunnskaper som er akkurat de man trenger for å løse mysteriene rundt de kriminelle handlingene.

Kjedelig, tenker du kanskje? Repeterende? Tja, repeterende, kanskje, men kjedelig? Absolutt ikke!

Når man henter inspirasjon fra religioner, er det mye å ta av. Og selv om oppskriften på bøkene til Brown er relativt lik, er ikke gjennomførelsen det. Men, dette er bøker for oss som liker spenningsromaner. Som liker handlinger med religiøse fanatikere og okkulte innslag. Som liker den heseblesende skrivestilen, hvor man blir andpusten kun ved å lese noen sider. Hvor man rives stadig videre i et forrykende tempo, til man har kommet til siste side og lurer på hvor det ble av dagen (eller natta) og hvor lenge siden det er siden man var på do eller spiste noe.

Jeg kommer til å være uendelig mye mektigere når jeg forlater denne bygningen enn da jeg kom.

Det tapte symbol er dessverre ikke min favoritt i serien og grunnen til det er at skurken er så overdrevet og lite troverdig at det er vanskelig å virkelig sette seg inn i situasjonen Langdon befinner seg i. Ja, Langdons søken etter sin venn er spennende, og mye av de religiøse undertonene er også det, men hele plottet rundt skurken virker forhastet og for enkel. Jeg skulle ønske Brown hadde brukt litt mer tid på skurken og hans utvikling. Kanskje jeg pirker litt mye? Boka er nemlig spennende. Det burde holde det.

«Symbolsk,» sa Langdon, «representerer dette menneskehetens mislykkede forsøk på å forvandle det menneskelige intellekt til gudelignende makt…»

I 2021 kom det en filmatisering av boken. Eller mer korrekt: en tv-serie. Denne gangen er det ikke Tom Hanks som briljerer i sin tolkning av Rober Langdon, men en mye yngre Ashley Zukerman. Zukerman gjør en god jobb han, men jeg savnet Tom Hanks. Og selv om en serie gir boken en mye bedre plass til å utfolde seg, er det en del endringer jeg ikke skjønner. Hvorfor endret de alderen til Langdon? Hvorfor endret de flere familiære relasjoner? Er det kun for å få til en kjærlighetshistorie? Er det virkelig slik at en serie uten et kjærlighetsplott blir for kjedelig? Endringene som er gjort gjør nemlig ingenting for historien, så hvorfor ha dem? Og selv om serien var spennende, så anbefaler jeg boken fremfor den.

Da gleder jeg meg til neste bok ut, Inferno, hvor vi igjen møter Tom Hanks i filmatiseringen.

 

 

Da Vinci koden

/ Julie Karoline / 3 kommentarer

Skrevet av Dan BrownDa Vinci koden | edgeofaword

Forlag: Bazar (2017)

Originaltittel: The Da Vinci Code (Broadway Books, 2004)

Oversatt av Inge Ulrik Gundersen

Sjanger: Krim/thriller

Kilde: Kjøpt

Anmeldte av Julie Karoline

Nå og da bryner jeg meg på ekstra utfordringer i lesingen min, og denne gangen hadde jeg bestemt meg for å lese Dan Brown sine bøker om Robert Langdon. Slike konspiratoriske thrillere er noe jeg liker godt (sjekk gjerne ut mine anmeldelser av Tom Egelands bøker om Bjørn Beltø), så selv om jeg har lest noen av bøkene fra før, gledet jeg meg til å ta fatt på utfordringen og lese de igjen. Dessverre, på grunn av en rekke hendelser i familien, rakk jeg ikke å bli ferdig med utfordringen i fjor. Men i stedet for å gi opp, bestemte jeg meg for å gi meg et år til på å fullføre, og nå har turen endelig kommet til Da Vinci koden.

Da Vinci koden er den tynneste boken i Robert Langdon serien, men det gir så absolutt ingen begrensning på spenningen. Jeg har tidligere anmeldt Engler og demoner, som er min favoritt av Dan Brown, men Da Vinci koden er nok den boken han er mest kjent for. Hvis man skal lese bøkene i riktig rekkefølge, er dette bok nummer to, etter Engler og demoner.

P.S. Finn Robert Langdon

Vi blir kastet rett inn i handlingen ved oppdagelsen av et grusomt mord på en bekjent av Langdon. Dessverre peker bevisene mot ham som morderen og han kastes ut i et heseblesende kappløp, ikke bare for å bevise sin egen uskyld, men også for å finne den egentlige morderen. Samtidig må han må løse et gammelt mysterium som kan endre hele den kristne troen. Et mysterium mange ønsker skal forbli en hemmelighet.

«Sophie,» sa han, «dette er seglet jeg fortalte om! Våpenskjoldet til Sion-ordenen.»Hun nikket. «Bestefar sa at jeg aldri skulle nevne den nøkkelen igjen.»

…

Langdon grøsset. Sion-ordenens eneste formål var å beskytte en hemmelighet. En hemmelighet som som innebar stor makt.

Robert Langdon i seg selv er ikke en typisk helt, men en helt ordinær mann med et noe sært interessefelt. Han er ikke over gjennomsnittet sterk eller modig, men er en mann man kan treffe hvor som helst. Det som skiller han ut er hans fotografiske minne og hans interesse for symboler og religiøs ikonologi. Langdon er er godt utviklet hovedkarakter, med en godt utarbeidet forhistorie og dybde, som det er lett å like og heie på.

Karaktergalleriet ellers i boken er stort, med flere karakterer man møter ofte, mens andre kommer og går raskt. De fleste er godt utarbeidet, med forhistorier og noe ekstreme mål. Vi møter dessverre noen stereotypiske karakterer, som den eksentriske mangemillionæren (det virker som det finnes en i hver Dan Brown bok), men ikke så mange at det blir irriterende. De fleste karakterene er godt plassert for å bringe historien videre, og ja, det er flere det er helt greit å mislike.

Å lage en hovedkarakter som på mange måter er gjenkjennelig gir boken et troverdig løft. Langdon er kunnskapsrik og skarp, og selv om noen av hans opplysninger og oppramsing av fakta kan virke noe malplassert, er de svært interessante og opplysende. Hele boken er proppfull av faktisk informasjon blandet sammen med fiktiv historiefortelling. Summen blir en spennende og tankevekkende historie med høyt tempo og spenningsnivå.

Denne kvelden har blitt den merkeligste og mest magiske i mitt liv.

Brown klarer nemlig på mesterlig vis å spinne en historie som tar for seg konspirasjonsteorier, historiske fakta og kristen historie, ispedd en stor dose kunst- og arkitekthistorie, og selvfølgelig: fri fantasi. Mengden med research for denne boken må være enorm! Men så absolutt verdt det, for boken er spennende og tankevekkende. Var du ikke interessert i konspirasjoner fra før, blir du kanskje det nå. For hva om..?

Alle elsker konspirasjonsteorier.

Språket i boken er helt greit, og litt mer ryddig enn i Engler og demoner. Det er tydelig at Brown har fått litt mer erfaring i skrivingen. Oversettelsen er grei og flyter godt. Jeg føler ikke at jeg har gått glipp av noe ved å kun lese boken på norsk. I boken møter vi flere språk, som latin og fransk, og alt blir heldigvis oversatt slik at leseren slipper å sitte og lure.

Da Vinci koden er filmatisert, og den første i filmserien. Litt rart, og selv om jeg ikke skjønner helt hvorfor, tenker jeg det kan være fordi denne boken er mer populær enn Engler og demoner. Filmatiseringen er grei, den holder seg ganske nærme boken, og man går ikke glipp av så alt for mye ved kun å se filmen. Ikke slår det feil at det er Tom Hanks i hovedrollen som Robert Langdon heller.

Alt i alt er Da Vinci koden er god og spennende thriller, hvor vi rives med i en verden av konspirasjonsteorier og ekstremisme. Anbefales!

Neste bok ut i min utfordring er Det tapte symbol.

Engler & demoner

/ Julie Karoline / 4 kommentarer

Skrevet av Dan BrownEngler & demoner | edgeofaword

Forlag: Bazar Forlag AS (2004)

Sjanger: Krim

Originaltittel: Angels & Demons (Pocket Books, 2000)

Oversatt av Peter A. Lorentzen

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Igjen prøver jeg meg på en ny utfordring, hvor jeg leser bøker til en bestemt forfatter. Det er noen år siden sist jeg tok på meg en utfordring, så det er absolutt på tide. Denne gangen valgte jeg bøkene om Robert Langdon, skrevet av Dan Brown, og først ut er selvsagt Engler & demoner.

«Robert Langdon … det er meg.»

Mange er kjent med Dan Browns Da Vinci koden, men det mange kanskje ikke vet er at Engler & demoner kom først. Det er gjennom denne boken Dan Brown introduserte Robert Langdon til verden.

Robert Langdon er professor i religiøs ikonologi ved Harvard, relativt populær blant sine studenter og noe verdenskjent via sine publiserte bøker om symbolsk semiotikk. Tidlig en morgen blir han oppringt av direktøren ved Cern, som søker hans bistand i å oppklare et mord på en ansatt. Langdon sier først nei, men når det kommer frem at mordet har tilknytning til det gamle Iluminati brorskapet, pirres hans nysgjerrighet og han lar seg overtale til å bistå. Snart innvikles Langdon i et dødelig mysterium med Vatikanet som bakteppe.

Illuminati hadde ålet seg som en slange opp fra historiens svunne dyp og tatt kvelertak på en gammel fiende. Ingen krav. Ingen forhandlinger. Bare gjengjeldelse. Demonisk enkelt. De klemte til. En hevn de hadde forberedt i fire hundre år.

Jeg leste denne boken første gang for mange år siden, og den har siden da stått som min favoritt av Robert Langdon bøkene. Det har ikke endret seg etter å  ha lest den en gang til. Dette er en spennende historie som byr på flere overraskelser underveis og det skal godt gjøres å gjette seg til hva som skjer.

Dan Brown skriver greit, om noe gjentagende og lettvint. Det merkes at dette er en av hans første bøker. Jeg er ikke superfan av beskrivelser av matlaging, som ikke har noen annen hensikt enn å fylle ut sider, eller av at karakteren beskriver seg selv når han ser i speilet. Hvem er det egentlig som står og beskriver seg selv mens de titter i speilet? Det gjør nå ikke jeg, og jeg vil jo tro at ikke mange andre gjør det heller. For meg tyder dette på en litt uerfaren skribent. Heldigvis retter dette seg noe utover i bokserien.

Jeg har valgt å lese bøkene på norsk, og Lorentzen har gjort en god jobb med oversettelsen.

Kritikken til tross, så er dette en godt utarbeidet historie, med hemmelige organisasjoner, religiøse tradisjoner og en drøss av gamle hemmeligheter. Robert Langdon er en motvillig helt, som blir dratt gjennom mysteriet av sin nysgjerrighet og lojalitet til mennesker han møter. Han er absolutt ingen actionhelt. Dette er en litt støvete professor som ofte havner i situasjoner han har ingen forutsetninger til å mestre, men som, ved å bruke kløkt og sin kunnskap om symboler og historie, kommer seg gjennom prøvelsene.

Teknikeren stirret på gjenstanden en lang stund og fornemmet bulderet fra en storm i anmarsj.

Det er lett å like Robert Langdon, han er en god og velutviklet karakter. Brown er flink til å skape et bredt og variert karaktergalleri, hvor de fleste karakterene virker troverdige. Dessverre kommer man ikke helt unna enkelte stereotyper. Vi møter en del karakterer i boken, og det kan kanskje bli litt mange, men heldigvis ikke så mange unødvendige.

Engler og demoner er filmatisert og er å finne på flere Streaming tjenester. Selv om denne er plassert som nummer to i filmrekken, med Da Vinci koden som den første. I hovedrollen som Robert Langdon finner vi Tom Hanks,  som gjør en god jobb i rollen som en støvete professor. Dessverre kutter filmen ut en del av de tingene som gjør boken så spennende. Dette er ikke uvanlig når det gjelder filmatiseringer, men det er vanskelig å skjønne noen av endringene. Har du bare sett filmen anbefaler jeg på det sterkeste å lese boken. Den er mye bedre.

 

Møt meg på museet

/ Julie Karoline / 1 kommentar

Skrevet av Anne YoungsonMøt meg på museet | edgeofaword

Forlag: Bazar forlag (2019)

Originaltittel: Meet Me at the Museum (Greene & Heaton 2018)

Oversatt av Kirsti Øvergaard, MNO

Sjanger: Roman

Kilde: Anmeldereksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

Mange romaner handler om det samme, det finnes ikke så mye variasjon egentlig. Det handler om å finne seg selv, om familiehemmeligheter og kanskje aller mest om kjærlighet. Møt meg på museet er i den sammenhengen ikke spesielt original, men er fremdeles en unik roman.

Tina Hopgood føler seg fanget i en tilværelse, et liv, hun ikke kan huske at hun noensinne valgte selv. Etter at hennes beste venninne dør uten at de fikk gjennomført sin største plan, skriver Tina et brev til et museum i Danmark for å vise at hun i hvert fall fikk gjort noe. Hun forventer ikke et svar og overraskelsen er derfor stor når hun får et brev tilbake.

Anders Larsen har nettopp mistet kona og klarer ikke lenger å drømme om eller planlegge en fremtid. Brevet fra Tina, selv om det ikke er adressert til han spesifikt, setter igang en helingsprosess.

Ikke tenk at du må slutte å skrive. Brevene dine får meg til å tenke, og jeg liker denne tenkingen, så vær så snill, ikke slutt å skrive.

Snart skriver de to jevnlig brev til hverandre. Sakte, men sikkert åpner de seg og skriver om gleder, sorger, oppdagelser og drømmer. For Tina blir dette veien ut av en tilværelse hun ikke holder ut, mens for Anders gir brevene han muligheten til å finne frem drømmene og planene sine igjen.

Kan to fremmede, i to forskjellige land, hjelpe hverandre gjennom sorg og skuffelser?

Hvorfor hadde jeg levd det livet jeg hadde levd, gjort så lite, oppnådd så lite? Når livet mitt er så betydningsfullt for meg, hvordan kan det ha seg at jeg ikke kunne gjøre krav på betydningsfullhet i øynene til en uinteressert observatør?

Møt meg på museet er en typisk roman om å finne seg selv, om sorg og kjærlighet, så hva er det som gjør denne unik?

Hele handlingen fortelles gjennom brev. Det er korrespondansen mellom Tina og Anders vi leser, to fremmede som tilfeldigvis starter en brevveksling og klarer på denne måten å fylle en hel roman med handling.

Jeg vet ikke hvor disse tankene kom fra, bortsett fra at når jeg setter meg ned for å skrive til deg, er det som om alle båndene som holder bevisstheten min sammen, løsner og lar underbevisstheten tyte frem.

En grei måte å gjøre sin roman annerledes på, og Youngson har en fin og lett skrivemåte. Den kan føles litt gjentakende og masete, spesielt i begynnelsen, men har en del fine bemerkninger og tolkninger på livet.

Brevene kommer i kronologisk rekkefølge. Vi møter heldigvis to karakterer som klarer å vente på et brev før de svarer, noe som gjør handlingen enkel å følge.

Oversettelsen er dessverre så som så. Altså selve oversettelsen av ordene er grei, men det er en del tunge og kronglete setninger som ikke fungerer helt på norsk. Det engelske skriftspråket har lange setninger og utallige kommaer, og jeg kunne ønske oversetteren hadde skrevet om litt på disse. Det hadde ikke endret noe på handlingen, men heller gjort teksten mer helhetlig. Men kanskje oversettere ikke har lov til å endre slik på teksten?

Jeg er bekymret for at vi nå, etter å ha hjulpet hverandre med å komme over sorg, graver oss ned i håpløshet. Hjelpeløshet.

Både Tina og Anders er fine og interessante karakterer. De oppleves som litt tafatte til å begynne med, men de tar seg fort opp og har noen flotte karakterutviklinger. Det meste som skjer er relativt forutsigbart, men det dukker opp noen overraskelser allikevel.

Vi treffer flere karakterer gjennom boken, alle forskjellige og heldigvis ikke for forutsigbare og stereotypiske. Siden vi blir kjent med dem gjennom Tina eller Anders er det ikke rom for egen tolkning av personligheter, men vi blir overrasket, skuffet eller gledet slik Tina og Anders blir.

Det finnes øyeblikk, ikke sant, når man får en undertrykt tanke fremst i bevisstheten og forstår at man har tenkt dette, uten å tenke det, en god stund, og tid og sted for når dett gikk opp for en, blir et fysisk minne, for alltid komplett og fullt mulig å gjenkalle.

Alt i alt en fin, unik og koselig roman som passer for deg som søker lett underholdning.

Tusen takk til Bazar forlag for anmeldereksemplar.

Sammen

/ Julie Karoline / 1 kommentar

Skrevet av Julie CohenSammen | edgeofaword

Forlag: Bazar forlag (2019)

Originaltittel: Together (Orion Books 2017)

Oversatt av Kirsti Øvergaard, MNO

Sjanger: Roman

Kilde: Anmeldereksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

Innimellom snubler man over en bok som er så original og annerledes at du vet at den vil bli med deg lenge. Sammen er en slik bok. På coveret står spørsmålet om boka er en stor kjærlighetsroman, eller en roman om stor kjærlighet? Og det er nettopp dette vanskelige, men samtidig viktige spørsmålet som gjennomsyrer boka.

Jeg elsker deg, skrev han. Du er min begynnelse og min slutt, Emily, og alle dager imellom dem.

Robbie og Emily har vært sammen i over femti år. Deres kjærlighet for hverandre binder dem sammen og avgjør hvilke valg de tar. Valg som er så oppskakende og livsendrende at de forsaker mye for å kunne være sammen. Og hele tiden murrer spørsmålet i bakgrunnen: gjorde de det riktige?

Det var et mønster de hadde skapt i begynnelsen av forholdet, ikke helt i begynnelsen, men siden, da de oppdaget at kjærligheten bare kunne vare hvis tausheten holdt den sammen på bestemte steder.

I Sammen er det ikke bare historien som er annerledes, men også oppsettet av boken. Historien begynner på slutten og vi leser oss bakover. Ganske så interessant skrivemåte, og man kunne tro at det var irriterende, men det er det ikke. Måten Cohen har lagt opp historien på gjør det hele til en sammenhengende roman. Du presenteres for mange avgjørelser i begynnelsen og må lese deg bakover for å finne ut hva som forårsaket de avgjørelsene. Litt som å få svarene presentert før spørsmålene.

Som i de fleste romaner får vi store avsløringer på slutten av boka, men samtidig tidlig i historien. Romanen hadde ikke fungert ellers. Det hadde rett og slett ikke vært like spennende å lese romanen i kronologisk rekkefølge. Og følelsene man sitter igjen med etter at boken er ferdiglest ville vært noen helt andre. Jeg kan gå så langt å si at de hadde nok vært motsatte av det de er nå. Bare det at Cohen har klart en slik tveegget oppfatning står det mye respekt av.

… men av og til snakker vi ikke om de tingene som er viktigst for oss. Av og til greier vi ikke det.

Selve språket i boka er bra. Det flyter godt samtidig som det ikke er for avslørende eller overforklarende. Bare det å skrive en bok bakfra må være fryktelig mye arbeid, men Cohen mestrer det. Boken er som et puslespill. Du blir presentert for helheten i starten av romanen, men ikke hver enkelt brikke som avgjør helheten. Den må du lese deg frem til, eller bakover til.

Fortiden var et tveegget sverd. Det påførte sår, og sårene du ikke snakket om, ble betente. De vokste inni deg og bare ventet på å briste.

Bøker som hopper mye i tid har aldri vært av mine store favoritter, men det tenkte jeg ikke mye over her. Vi følger kun Robbie og Emily, og vi går bare bakover i tid hele veien. Vi slipper dermed den forvirrende tidshoppingen. Hver tidsepoke vi følger gir oss en avslørende bit av puslespillet samtidig som de driver oss videre.

Både Robbie og Emily er de fortellende stemmene og det er litt irriterende at vi hopper mellom de to ofte, noen ganger i samme avsnitt. Samtidig er det et viktig virkemiddel. Det å få ta del i begges virkelighet gir en super trygghet i kjærligheten deres. Hvis denne tryggheten ikke hadde ligget til bunn ville nok leserne reagert annerledes på noen av valgene til paret.

Alt i alt en bok jeg anbefaler varmt. Og det store spørsmålet om de gjorde det riktige? Les den og avgjør selv.

Dette øyeblikket kan ikke vare, men det gjør det ikke mindre virkelig.

Tusen takk til Bazar forlag for anmeldereksemplar.

Passasjeren

/ Julie Karoline / 1 kommentar

Passasjeren | edgeofawordSkrevet av Lisa Lutz

Forlag: Bazar Forlag (2019)

Originaltittel: The Passenger (Spellman Enterprises (2016)

Oversatt av Kjell Jørgen Holbye

Sjanger: Thriller/krim

Kilde: Anmeldereksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

Uka før påske anmeldte og tipset vi om fire krimbøker til årets største krimsesong før vi reiste på fjellet. En uke på hytta betyr mengder av lesetid, og Passasjeren var en av bøkene jeg leste i solveggen.

Vi lever alle bare halvveis.

Tanya Dubois er på rømmen. Mannen hennes ligger død i gangen, hun har tømt bankkontoen, farget håret og byttet navn. Det er ikke første gangen Tanya rømmer. Tanya er heller ikke hennes egentlige navn.

På rømmen møter hun Blue. Blue tilbyr Tanya et sted å bo, men Blue er ikke slik hun først fremstår og en farlig allianse skapes. For å overleve må Tanya ta valg hun aldri tidligere ville tatt, og hun tvinges til å ta et oppgjør med fortiden og hemmeligheten som forfølger henne.

Min første tur ut … var en påminnelse om at livet mitt var som et jenga-spill: hvis én kloss var feilplassert, ville hele min verden falle sammen.

Høres ut som en spennende thriller dette, ikke sant? Og ja, selve plottet og historien er engasjerende og spennende til tider, men allikevel falt jeg ikke helt for denne.

Jeg fant språket hakkete og dårlig, og noe av det kommer av oversettelsen. Det var et par setninger og ord som fungerer på engelsk, men som gir veldig liten mening på norsk. Er det slik at bøker oversettes ord for ord? Er det ikke viktigere at setningene gir mening på språket det oversettes til?

Men det var bare en liten del av det. Oversettelsen har ikke all skylden. Skrivestilen til Lutz holder rett og slett ikke mål. Jeg følte lenge at dette var mer som et tidlig utkast (eller kanskje en litt famlende debutroman), men Lutz har gitt ut flere bøker, også bestselgere, noe som betyr at hun burde klare bedre. Eller er det rett og slett jeg som er for streng?

Nå leser jeg relativt mye, og bøkene leses tett i tett, men det er sjelden jeg reagerer så voldsomt på språket. Språket i Passasjeren er dessverre for dårlig og mye av spenningen forsvinner rett og slett mellom linjene. En spenning historien egentlig fortjener, men aldri får.

Du kan ikke forestille deg hvor slitsomt det er å spille en rolle hele tiden.

Ser jeg bort fra språket er historien god. Lutz har utarbeidet et godt plott med en troverdig slutt. Selve historien henger fint sammen, med en enkel rød trå. Dette er ikke en historien man går seg vill i.

Vi møter ikke mange karakterer og man går aldri surr i hvem som er hvem. Ikke en gang når Tanya bytter navn flere ganger. Noen av karakterene er relativt stereotypiske, men jeg ser at forfatteren har prøvd å unngå stereotypene, for noen av karakterene klarer å overraske.

Bakgrunnshistorien til Tanya er dessverre litt for stereotypisk med få overraskelser og det er lett å gjette seg til hvordan ting henger sammen. Dette er nok en ting som kunne vært bedre med et bedre språk.

«Hvem er du? Hvem er du virkelig?»

«Jeg vet ikke lenger.»

Historier av denne typen bør klare å holde bedre på spenningen. Karakterer på flukt med politiet i hælene og fiender som ønsker en død burde være såpass spennende at det nesten gjør vondt i magen å lese. Så medrivende at det er umulig å legge boka fra seg. Det fikk jeg ikke her. Dessverre.

Med litt bearbeidelse hadde Passasjeren vært bedre. I mine øyne kunne den hatt godt av et par runder til gjennom redigeringen.

Tusen takk til Bazar forlag for anmeldereksemplar.

Der lyset slipper inn

/ Julie Karoline / 1 kommentar

Skrevet av Lucy DillonDer lyset slipper inn | edgeofaword

Forlag: Bazar (2019)

Originaltittel: Where the light gets in (Bantam Press, 2018)

Oversatt av Bente Rannveig Hansen

Sjanger: Roman

Kilde: Anmeldereksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

Lucy Dillon besøkte Norge under Vårfestivalen arrangert av Cappelen Damm i 2018. Ei dame like søt og hyggelig som bøkene sine. Jeg har lest to av hennes tidligere bøker – Ensomme hjerter og hjemløse hunder og 100 umistelige ting. Bøker jeg likte meget godt.

Der lyset slipper inn fikk jeg tilsendt som leseeksemplar av Bazar forlag.

«Lorna, du vet den bristen i hjertet ditt over at ting ikke ble helt som du hadde håpet på – selv om du lappet deg selv sammen som best du kunne og gikk videre? Det er der lyset slipper inn.

Lorna finner endelig motet til å prøve seg på nytt. På drømmen. På livet. Med en arvet dachshund med på lasset kjøper hun et galleri i Longhampton. Byen hun forlot som barn, men alltid lengtet tilbake til. Galleriet inviterer gamle og nye venner tilbake i livet til Lorna og hun er nødt til å konfrontere harde sannheter og se nye muligheter. At hun turte å satse på galleriet skal raskt vise seg å være noe av det beste hun har gjort.

«Du er en veldig kreativ person, Lorna. Du har bare en litt for snever oppfatning av hvordan kreativitet kan komme til uttrykk.»

Det finnes mange forfattere som skriver denne typen romaner, (Jojo Moyes og Nicholas Sparks for å nevne to), men det er få som klarer å skrive inn så mye livsvisdom som Dillon.

Bøkene er søte og romantiske, absolutt, men de har også en klokskap ved seg det er verdt å oppleve.

«Vet du hva som er problemet med å spare det beste til slutt?» spurte hun… «At det noen ganger ikke ser ut som du sparer, men som om du har tenkt å la det ligge igjen.»

Lorna er en sta karakter. Hun hopper raskt til konklusjoner og bruker en del tid før hun skjønner hvor feil hun kan ta eller hvor usaklig hun kan være. Som leser er det flere ganger man blir irritert over hvor forutinntatt karakteren er. Men er det en ting til Dillon mestrer så er det karakterutvikling og det får vi mengder av her.

Og så er det denne livsvisdommen da. Vanskelig å putte det inn i en historie på en troverdig måte hvis det ikke er noe utvikling blant karakterene.

Det var sikkert en fordel at du ikke kunne se hvor diffus du var i andres versjon av din egen fortid.

Dillon holder seg også for det meste unna stereotypene. Alle karakterene er velutviklet og troverdige med både positive og negative personlighetstrekk. Selv om vi ikke blir presentert for en uendelig parade av karakterer, møter vi et rikt karaktersamfunn.

Flere av karakterene har kjent hverandre lenge, men heldigvis slipper vi ja, vi har kjent hverandre hele livet, men la oss gjenta for hverandre alt vi har gjort sammen allikevel skrivestilen. Dillon stoler på at leseren klarer å trekke egne konklusjoner ut fra hintene som blir presentert. På denne måten virker dialogene mer troverdige og historien får en bedre flyt. Ingenting virker overpresentert eller overformulert.

Noe som er litt artig er at Dillon plasserer sine historier til samme by. Denne gangen traff vi ikke karakterene fra tidligere bøker, men noen av dem blir nevnt.

«OK, jeg gleder meg til det.»

«Var det noe annet?»

Alt det andre. Det var alt det andre.

«Nei,» sa hun…

Skrivestilen er lett og ledig. Man blir presentert for flere parallelle historier, men det blir aldri rotete eller uoversiktlig. Oversettelsen er god og jeg følte ikke at Dillons fortellerstemme ble borte.

Dillon har en flott fortellerstemme og en skrivestil som fenger. Hun har raskt klatret opp som en av mine favorittforfattere og det blir spennende å følge hennes karriere fremover.

Der lyset slipper inn er en lett og engasjerende roman jeg anbefaler sammen med hennes tidligere bøker. De er også gode gavetips.

Tusen takk til Bazar forlag for anmeldereksemplar.