A Natural History of Dragons, a Memoir by Lady Trent

januar 6, 2016mars 24, 2017 / Julie Karoline / 7 kommentarer

Skrevet av Marie Brennan

Forlag: Titan Books (2014)

Sjanger: Fantasy

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Jeg kan likeså godt innrømme det: jeg kjøpte boka fordi det er et bilde av en drage på forsiden. Det og det at den handler om drager. Jeg mener: drager! Jeg var fascinert, allikevel tok det over et år før jeg leste den. Det er alltid så mange bøker i lesebunken min. Av en eller annen grunn blir den aldri tom (kremt…). Endelig lå denne på toppen.

Da jeg først åpnet boka, gikk det raskt unna. Jeg slukte den. Det er lenge siden jeg har lest en så unik og original bok. Fantasy bøker har en tendens til å bli ganske like; det gode mot det onde, mytologiske vesener, parallelle verdener og så videre. Denne boka er som et friskt vindpust. En fantasy som også kan falle inn i et periodedrama. Tiden er satt til en tid der mennesker ønsker å oppdage og lære om den verdenen de lever i. Arkeologer, naturalister, biologer, zoologer og alle andre vitenskapelige grupperinger er på høyden og de reiser rundt for å lære mer om sine respektive felt. Her møter vi ingen kamp mot det onde. Ingen alver, dverger eller prinser i gylne rustninger. Boka handler om en ung kvinnes liv og en gruppe mennesker som reiser ut for å lære mer om drager.

Hovedpersonen er Lady Trent. Hun er en eldre dame med en meget kjent og populær karriere. Hennes publisist har bedt henne om å skrive en rekke bøker (biografiske almanakker) om hennes liv, både personlig og profesjonelt. Denne boka er skrevet som en almanakk fra hennes yngre dager og spesielt fra en tur hun tok som markerer starten på en spennende karriere.

Be warned, then: the collected volumes of this series will contain frozen mountains, foetid swamps, hostile foreigners, hostile fellow countrymen, the occasional hostile family member, bad decisions, misadventures in orienteering, diseases of an unromantic sort, and a plenitude of mud. You continue at your own risk.

Boka er skrevet i jeg form, og det føles virkelig som om hovedpersonen forteller om sitt liv rett til deg. Hun starter med å fortelle om seg selv som barn og hvordan hun vokste opp. I en verden der kvinner ikke er mye verdt, der de oppdras for å bli gode koner og mødre, vokser hun opp med en altoppslukende interesse for drager. En interesse hun må holde skjult for mange, hvor hun leser og utforsker i det skjulte. Når hun blir gammel nok gifter hun seg med en ung mann med lignende interesser som seg selv og sammen begir de seg ut i en farlig verden de ikke helt forstår. Spesielt vår unge hovedperson møter en mengde motstand i en verden ment for menn.

Dermed handler ikke boka bare om drager, men også en ung kvinnes kamp mot de sosiale normene. Hun sprenger grenser og blir en frontfigur som beviser at kvinner kan være sterke og smarte. Denne boka avslutter etter hennes første vitenskapelige tur mens hun er i begynnelsen av tjueårene. Det legges opp til og hintes til en rekke senere opplevelser. Boka er, tross alt, den første i en serie.

Dragene er så klart med hele veien. Lady Trent lever i en verden hvor drager eksisterer. Menneskene vet ikke mye om disse dyrene, og en mengde overtro og uriktige rykter følger skapningene. For det meste har drager og mennesker holdt seg unna hverandre, men i en tid der mennesker ønsker å vite mer om den verden de lever i, krysses disse avstandene. For Lady Trent blir dette også et kappløp for å redde de elskede dragene sine.

I am – and was, even then – a scientist. When I find myself with an uncertain theory, my impulse is to gather evidence that will prove or disprove it.

Boka er lettlest, med en enkel og sarkastisk humor. Hovedpersonen er lett å identifisere seg med og lett å bli glad i. Jeg leste boka på engelsk og det fungerte supert. Språket flyter godt og det blir brukt få ukjente ord.

Boka har fått noe negativ kritikk ved at den ikke handler hovedsakelig om drager. Det er rett og slett for få drager i den. Jeg er for så vidt enig i det, samtidig er det utrolig mange bøker der ute om skumle drager. Jeg fant det forfriskende artig og fascinerende å lese denne boka. Hele stilen er unik. Måten historien er skrevet på er deilig forfriskende. I stedet for å lese om drager mot mennesker, leser vi om drager og mennesker i en meget troverdig verden og situasjon.

Dette er, som nevnt, den første boken i en serie. Den neste er The Tropic of Serpents, a Memoir by Lady Trent, og den skal anskaffes så raskt som mulig.

For alle dragefans der ute anbefaler jeg virkelig denne boka. Er du ikke et stort fan av drager eller fantasy anbefaler jeg fremdeles boka da den også fungerer som et periodedrama.

I believed myself to be ready then; now, with the hindsight brought by greater age, I see myself for the naïve and inexperienced young woman I was. We all begin in such a manner, though. There is no quick route to experience.

Andre som har anmeldt boka:

Astrid Terese

Sjekk også ut de neste bøkene i serien:

The Tropic of Serpents

Voyage of the Basilisk

In the Labyrinth of Drakes

Death comes to Pemberly

desember 22, 2015februar 29, 2016 / Julie Karoline / Legg igjen en kommentar

Skrevet av P.D. James

Forlag: Faber and Faber ltd (2011)

Sjanger: Krim/Fan fiction

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Elisabeth was too much of a realist not to know that these antecedents had not been forgotten and that no new families could move into the district without being regaled with the wonder of Mr Darcy’s choice of bride. He was known as a proud man for whom family tradition and reputation were of the first importance and whose father had increased the family’s social standing by marriyng the daughter of an earl. It had seemed that no woman was good enough to become Mrs Fitzwilliam Darcy, yet he had chosen the second daughter of a gentleman whose estate, encumbered with an entail which would cut out his children, was little bigger than the Pemberly pleasure gardens, a young woman whose personal fortune was rumored to be only five hundred punds, with two sisters unmarried and a mother of such loud-mouthed vulgarity that she was unfit for respectable society.

Det er tydelig at P.D James var et fan av Jane Austen, slik som mange andre kvinner og menn. Her har hun skrevet en fan-fiction, som fungerer godt og som gir Stolthet og fordom fans en etterlengtet fortsettelse på historien om Miss Bennet og Mrs Darcy. Forfatteren var først og fremst en krimforfatter og dette skinner gjennom boken da vi tar del i et mordmysterie.

Seks år har gått siden Elisabeth Bennet fikk mannen hun ville ha. I seks år har hun vært lykkelig gift med Mr. Darcy. I løpet av disse årene har hun tatt over styringen av husholdningen på Pemberly og fått to søte, små gutter. Det eneste skår i hennes glede er hennes yngste søster og svigerbror. De skaper fremdeles drama og uroligheter hvor enn de drar, og Elisabeth jobber hardt for å skjerme sin elskede ektemann. Dessverre klarer hun ikke det da Mr. Wickham blir beskyldt for mord, og det i Pemberly Park.

Vi møter mange av karakterene fra Stolthet og fordom. Vi får vite hva som har skjedd med alle fem Bennet søstrene, og også med flere av de andre i Elisabeths liv. Noen er fremdeles slik som vi husker dem, andre har forandret seg noe i løpet av de seks årene. Vi møter også henvisninger til noen av Austens karakterer fra andre bøker, noe jeg syns var artig.

Språket i boken er lagt til samme stil som Austen. Med lange setninger og ord som kanskje ikke brukes i det daglige lenger. Jeg likte denne tydelige æresbevisningen gitt til Austen og hennes forfatterstil. Det tok meg en liten stund å komme inn i den litterære stilen, men da jeg først ble vant til det gikk lesingen greit. Det er også tydelig at P.D. James har sett en eller flere av filmatiseringene av Stolthet og fordom, for jeg kjente igjen flere av hennes beskrivelser av rom og områder fra flere av disse.

Spenningen omkring mordet er også der. Hvem drepte kaptein Denny og hvorfor? Det bygges sakte opp en spenning rundt dette. Selv om Mr. Wickham er hovedmistenkt er Mr. Darcy overbevist om at Wickham er uskyldig. Vi følger Mr. Darcys kamp der han prøver å hjelpe Wickahm samtidig som han ikke vil ha noe med mannen å gjøre. Det er for det meste Mr. Darcy vi følger i denne boken innimellom avbrutt av tanker fra Elisabeth. Skiftet mellom de ulike karakterene er sømløs og boken har en god flyt.

Boken har fått kritikk ved at den ikke er helt historisk korrekt. Selv bet jeg merke i noen årstall jeg ikke får helt til å stemme med de ulike karakterene fra de andre bøkene det er referert til. Hva som stemmer av sosial praksis fra denne tidsperioden kan jeg ikke uttale meg om da jeg vet svært lite om dette, men flere har kritisert henne for å ikke ha satt seg inn i hva som var riktig for denne perioden.

Boken har også fått kritikk for at den ikke kjører samme løp som forfatterens øvrige bøker. Siden jeg ikke har lest noe annet av P.D. James kjenner jeg meg ikke igjen i denne kritikken. Jeg syns boken var artig og spennende.

Hvis det er noe jeg kritiserer er det hvordan spenningen blir oppløst. Jeg har vansker med å se for meg at Mr. Darcy og Mr. Wickham vil sitte rolige sammen og fortelle hverandre hva som har skjedd. Boken bruker mye tid på å bygge opp det anstrengte forholdet dem imellom, og for meg ble det en alt for lett løsning på det hele.

Det er også svært lite som skjer av karakterutviklinger. Alle er som de er, og ingen forhold endres. Vi møter noen nye karakterer, men heller ikke de har noen spennende karakterutviklinger.

«Yes!» cried Bingley enthusiastically. «A very good idea. Let us hear you both. Jane and I were trying last week to sing duets together, were we not, my love? But I won’t suggest that we repeat the experiment tonight. I was a disaster, was I not, Jane?» His wife laughed. «No, you did very well. But I’m afraid I have neglected practising since Charles Edward was born. We will not inflict our musical efforts on our friends while we have in Miss Georgiana a more talented musician than you and I can ever hope to be.»

Alt i alt likte jeg boken. Den er grei underholdning, selv om den ikke er super bra. Jeg likte den først og fremst som en fan-fiction. Krim delen fikk en for enkel oppløsning på slutten til at jeg falt for den.

Boken er filmatisert, og jeg må si at jeg faktisk likte miniserien bedre enn boka. Det skjer ikke ofte! I serien er spenningen nærmere og karakterene er mer foranderlige. Det er flere intriger og karakterutviklingene er mye bedre. I serien har også Elisabeth en større rolle og for oss som liker henne godt er serien en bedre fortsettelse på hennes historie.

Hvis du ikke har for høye krav, og ikke forventer noe i samme kvalitet som Stolthet og fordom, tror jeg nok du vil like denne hyllesten til Jane Austen og hennes univers.

Death comes to Pemberly er en søt liten miniserie på tre episoder.

Julegavetips

november 1, 2015mars 18, 2016 / Stine-Marie / 1 kommentar

November er ankommet og førjulstiden nærmer seg. Atter en gang skal ønskelister skrives og julegaver handles inn.
For enkelte er førjulstiden en tid fylt av kos og hygge, for andre er den en tid fylt av stress og slit. Vi kan ikke hjelpe deg med hverken julebakst eller rengjøring, men vi kan gjøre julehandelen enklere.

Om du gleder deg eller gruer deg, om du har mange idéer eller ingen, husk at det hele ordner seg til slutt. I mellomtiden har vi satt sammen en liste over noen av våre bokfavoritter. Her finner du gavetips til både store og små.

Julegavetips nr. 1: er du i tvil, kjøp en bok

For de minste (3-5 år):

Hvor er mammaen min? av Chris Haughton (2013)

To kule katter og andre par av Britta Teckentrup (2015)

En fisk til Luna av Lisa Aisato (2014)

Hvem kan det være? av Olivier Tallec (2015)

For de litt større (6-9 år):

Det svarte pianoet av Gaute Heivoll (2015)

Nina og den blå kaninen av Martin Berdahl Aamundsen (2015)

På rømmen i dusteland av Cathrine Myhre Solbjør (2015)

Trolle og den magiske fela av Alexander Rybak (2015; inkluderer illustrert bok, lydbok og musikk av Rybak)

Jeg kan lese helt selv (9-12 år):

Luridiumstyven av Bobbie Peers (2015)

Harry Potter og de vises sten: Illustrert utgave av J.K. Rowling (2015)

Heldigvis hadde jeg melka av Neil Gaiman (2014)

Barna som forsvant og Solkongen av Lars Joachim Grimstad (hhv. 2012 og 2014)

Livets gåter av Jan Paul Schutten (2015; sakprosa for barn)

Ungdom (13+):

Vi var løgnere av E. Lockhart (2015; We Were Liars)

Rød dronning av Victoria Aveyard (2015; The Red Queen)

Den 5. bølgen av Rick Yancey (2014; The 5th Wave)

Voksne:

Menneskebarnet av M.R. Carey (2015; The Girl with All the Gifts)

Patrick Melrose-romanene 1-5 av Edward St. Aubyn (2015)

Sammen av Andy Jones (2015; The Two of Us)

Hvis du ser etter flere alternativer, sjekk ut vi anbefaler.

Silkeormen

oktober 13, 2015februar 29, 2016 / Julie Karoline / 2 kommentarer

Skrevet av Robert Galbraith

Forlag: Cappelen Damm (2014)

Sjanger: Krim

Originaltittel: The Silkworm (2014)

Oversetter: Heidi Grinde

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

«Det er altså på grunn av mannen din at du er her, Mrs Quine?» «Ja,» sa Leonora. «Han har forsvunnet.» «Hvor lenge har han vært borte?» spurte Strike og grep automatisk etter notatboken. «Ti dager,» sa Leonora. «Har du meldt fra til politiet?» «Jeg trenger ikke politiet,» sa hun utålmodig, som om hun var trett av å forklare folk det. «Jeg ringte dem en gang tidligere, og da ble alle sinte på meg fordi han bare var hos en venn. Owen stikker av fra tid til annen. Han er forfatter,» sa hun, som om det forklarte alt.

Cormoran Strike er tilbake. Denne gangen tar han på seg en forsvinningssak. Robin har tatt jobben som Strikes sekretær, til hennes forlovedes store irritasjon, og hennes voksende interesse for detektivarbeid øker Strikes respekt for henne. Siden sist har Strike fått flere oppdrag og strever med å balansere alle oppdragene sine. På toppen av det hele viser det seg at forsvinningssaken er et mord. Et merkelig og makabert mord med mange mistenkte. Igjen blir vi dratt inn i et nett av løgner, falske alibi og hemmeligheter.

Strike er en mann man fort får respekt for. Han har bein i nesa og et klokt hode. Med tanke på at han tar på seg forsvinningssaken mest for å irritere en annen kunde, viser at han ikke lar seg bruke og har integritet. Robin er litt mer svevende. Hun lar seg dras mellom Mathew og jobben, samtidig som hun utvikler mer selvtillit til å stå for sine ønsker og drømmer.

Jeg likte denne boken, akkurat som jeg likte den forrige boken til Galbraith Når gjøken galer. Jeg kan kanskje gå så langt å si at jeg liker Silkeormen bedre, selv om det er litt mer gørr. Dette fordi boken er, i mangel på et bedre ord, “tettere”. Språket er ikke like svevende, det er færre lange beskrivelser av trivielle ting og langt færre adjektiv. Om dette er et faktisk tilfelle, eller om det kommer av at jeg leste denne på norsk, vet jeg ikke. Det kan godt være at oversettelsen har hatt en påvirkning på selve språket i boka.

Boka er spennende og den har et godt driv. Igjen viser Galbraith seg som en god krimforfatter. Og ja, Robert Galbraith er fremdeles et pseudonym for J.K. Rowling. Hun er en dyktig forfatter som legger en bunnsolid bakgrunn for bøkene sine. Bøkene er godt skrevet og godt gjennomført. Det er også tydelig at hun har planer for karakterene, for karakterutviklingene er ikke ferdige. Da tenker jeg spesielt på Robin. I begynnelsen på Når gjøken galer var hun forsiktig og føyelig, men utover i boka begynte hun å bli mer trygg på seg selv. I Silkeormen fortsetter hun denne utviklingen, og begynner å vise en litt tøffere side av seg selv. Det blir spennende å se hvordan utviklingen hennes blir videre.

Strike hadde opplevd det før. Fra ro til katastrofe på et øyeblikk. Tiden som syntes å stå stille. Alle sanser skrek, plutselig stramme som fiolinstrenger … Tankbilen fikk sleng på hengeren. Han hørte seg selv brøle «brems!», for det var det han hadde gjort tidligere, for å stanse døden … Men Robin tråkket hardt på gassen. Bilen skjøt fremover med et brøl.

Hvordan Galbraith fordeler godbitene utover, gjerne over flere bøker, bidrar med å vise at dette er en dyktig forfatter. Det er tydelig at forfatteren jobbet med grunnarbeidet for flere bøker før hun i det hele tatt begynte å skrive om Cormoran Strike og Robin Ellacot. Noe som kan forklare hvordan hun klarer å utgi disse bøkene så tett på hverandre.

Dette er en god spenningskrim. Det er vanskelig å løse mysteriet selv, selv om jeg hadde mine mistanker. Hintene er litt mer opp i dagen i denne boken, men absolutt ikke så tydelige at du sitter med svaret før slutten. Samtidig er ikke løsningen tilgjort og for overaskende. Galbraith leverer en god krim, uten for mye gørr, blod og unødvendig action. Den er spennende og avbalansert, og absolutt en bok jeg anbefaler til både krimelskere og andre.

Neste bok om Cormoran Strike, Career of Evil, kommer ut på det engelske markedet 20. oktober 2015.

Sammen

september 29, 2015februar 29, 2016 / Julie Karoline / 1 kommentar

Skrevet av Andy Jones

Forlag: Pax Forlag (2015)

Sjanger: roman

Originaltittel: The Two of Us (2015)

Oversetter: Gøril Eldøen

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

Å forelske seg er lett, det som betyr noe er hva som skjer etterpå.

Andy Jones er ny på markedet, og Sammen er hans debutroman. Boken, som kom på markedet sommeren 2015, er allerede utgitt i 15 land. Andy Jones ble med denne boken valgt som Amazon Rising Star 2015. Sammen er en flott romantisk roman, der forelskelse og kjærlighet er sett fra mannens side. Boken er full av humor og selvkritikk, med flotte beskrivelser av forskjellene på han og henne.

Boken handler om Fisher som har forelsket seg hodestups i Ivy. Etter bare noen dager skjønner han at dette forholdet er annerledes enn tidligere forhold og er villig til å jobbe hardt for at det skal fungere med Ivy. Livet setter det nye forholdet på tøffe prøver, og i løpet av kort tid er Fisher og Ivy nødt til å ta noen tøffe valg. Vil forholdet overleve?

Folk snakker om kjemi, og kanskje var det det – noe molekylært, noe nedarvet, noe genetisk. Uansett mekanisme var det noe ved Ivy som gjorde at jeg umiddelbart ikke ville ligge med henne. Og kan en slyngel gi en kvinne noe bedre kompliment enn det?

Jeg kan si det med en gang: jeg likte denne boken. Jeg likte den veldig godt. Den er velskrevet, underholdende og rørende. Å lese en romantisk historie sett med en manns øyne var som et friskt vindpust i en ellers kvinnedominert sjanger. Den er realistisk og søt, men aldri klissete-romantisk som mange kjærlighetshistorier kan bli. Det fantes ikke et øyeblikk hvor jeg la fra meg boka frivillig.

Så hva gjorde den bra? Historien i seg selv er ikke ny eller original: Gutt møter jente, kjærlighet, sex og intriger. Det er heller gjennomførelsen som er ny. Her er det ingen tåpelige, klumsete og vimsete kvinner eller dumme, egosentriske og uforstående menn. Fisher og Ivy er to helt vanlige mennesker, oppvokst i et likestilt samfunn med dertil vanlige tanker og forståelse for kjønnene. Fisher er full av omtanke, respekt og forundring overfor Ivy, men kanskje ikke alltid så flink til å vise eller si det. Ivy er støttende, respektfull og omtenksom overfor Fisher, men hun er heller ikke alltid like flink til å vise eller si det. De er begge forsiktige og nervøse i sitt nye forhold, og forfatteren har vært flink til å få frem dette i historien.

Humor gjennomsyrer historien; ironi, sarkasme og den lette ertingen Ivy og Fisher imellom. Og selv om det er en kjærlighetsroman har den mange dype lag, med flere dype problemstillinger. Under lesingen føltes det mer som jeg leste om noens faktiske liv enn fiksjon.

En anmeldelse jeg leste av boken dro frem kritikk om at Ivy er dominerende og selvsentrert. Det fant ikke jeg. For meg var både Fisher og Ivy to sta mennesker som ikke er vant til å tenke som et par i alle situasjoner. Som leser lå ikke alle hendelsene, da spesielt kranglingen og uenigheten, rett opp i dagen, og enkelte steder måtte jeg lese en del mellom linjene. Fisher er også en lur mann med mye selvironi, og han ønsker alltid å gjøre det rette selv om han ikke får det helt til.

Dette er en debutroman, det merkes. Skrivemåten var litt klumsete innimellom, og noen passasjer var strengt tatt ikke like nødvendig. Samtidig vil jeg påstå at dette bare økte bokens sjarm. Det er flere filosofiske biter, og det er tydelig at forfatteren har brukt mye tid på denne historien.

Jeg vet ærlig talt ikke hvorfor jeg har bestemt meg for å gjøre dette – om det er mitt første skritt mot å bli en mindre egoistisk mann, eller om det er en handling utført i ussel desperasjon. Jeg tror ikke på Gud, det eneste vi har felles, er at jeg og sønnen hans er født på samme dag, men da menigheten kneler i stille bønn, kniper jeg øynene sammen og henger meg på. Jeg ber om at Ivy fremdeles elsker meg.

Andy Jones er britisk, og selv om jeg leste boka på norsk, henger noe av den britiske setningsoppbyggingen igjen. Oversettelsen er god, men dessverre ble noen setninger litt lange og tunge. Dette er ikke noe enestående ved denne boken, jeg har opplevd det i flere bøker oversatt fra engelsk til norsk.

Uten å virke for prippen bør jeg nevne at det er en god del snakk om sex i boken. Dette er på ingen måte en husmorporno, men sex blir jevnlig nevnt. Jeg fant det aldri slitsomt eller pornografisk. Sexen i seg selv blir aldri beskrevet, men det er tydelig at det er et viktig tema for hovedpersonen.

Jeg anbefaler boken på det sterkeste. Med en slik god debutroman bør Andy Jones se frem til en lang og produktiv forfatterkarriere. Jeg skal i hvert fall lese hans neste bok, uansett hva det er eller når den måtte komme.

The Girl with All the Gifts

september 23, 2015juli 31, 2020 / Stine-Marie / 2 kommentarer

Skrevet av M. R. Carey the girl with all the gifts| edgeofaword

Forlag: Orbit (2014)

Sjanger: Science Fiction; dystopi

Norsk tittel: Menneskebarnet (Schibsted forlag, 2015)

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Stine-Marie

Her name is Melanie. It means «the black girl», from an ancient Greek word, but her skin is actually very fair so she thinks maybe it’s not such a good name for her. She likes the name Pandora a whole lot, but you don’t get to choose. Miss Justineau assigns names from a big list; new children get the top name on the boys’ list or the top name on the girls’ list, and that, Miss Justineau says, is that.

Dette er en av de bøkene jeg leste i fjor som fortsatt følger meg. Dette er en bok jeg anbefaler for de som er på jakt etter en god sci-fi eller thriller. Litt plass må den derfor også få på bloggen vår; det er den absolutt verdt.

Boken faller innenfor science fiction-sjangeren og går videre inn mot dystopi. Vi inntar vår egen verden og et postapokalyptisk England. Menneskeheten er blitt rammet av et virus. Hvilket virus og hva det innebærer, vil jeg ikke røpe. Dette er ikke en blogg for spoilers, og jakten på sannheten er en del av hva som driver denne historien fremover.

Historien handler om Melanie, og Melanie er jenta med alle gavene. Hun er snill, over gjennomsnittet intelligent og veldig nysgjerrig. Som alle andre barn, går Melanie på skole. Men det er noe som ikke stemmer, enten med verden, med Melanie, eller begge. Hennes verden er liten: den består av en celle, en korridor, et klasserom og et dusjrom. Hver morgen spennes hun fast til en rullestol, og i denne stolen tilbringer hun hele dagen. Det tar selvfølgelig ikke lang tid før du klarer å gjette deg frem til hva som foregår, men ved det punktet alt virker klart og innlysende, introduseres den første handlingstvisten. Basen Melanie bor på blir angrepet, og hun og de andre overlevende må flykte.

Boken er godt skrevet. Handlingen flyter i et godt tempo, og ikke et øyeblikk er den kjedelig. Historien fortelles i tredjeperson, og vi følger hovedsakelig Melanie. Både språket og fortellerstemmen reflekterer Melanies unge alder og begrensede kunnskaper om omgivelsene rundt henne. Denne fortellerstemmen får straks et mer modent preg når Melanie ikke er til stede og vi plasseres hos Helen Justineau, Sergeant Parks eller Dr. Caldwell. M. R. Carey gir oss dermed en fantastisk kontrast i språk og fortellerstemme mellom Melanies egne tanker og samtalene og tankene til de voksne omkring henne.

And one time, Melanie remembers, he made a speech – not to the children but to his people. «Some of you are new. You don’t know what the hell you’ve signed up for, and you don’t know where the hell you are. You’re scared of these frigging little abortions, right? Well, good. Hug that fear to your mortal soul. The more scared you are, the less chance you’ll screw up.» Then he shouted, «Transit!» which was lucky because Melanie wasn’t sure by then if this was the transit shout or not.

Dette er en godt skrevet og utrolig spennende roman. Du trenger ikke å være en hardbarka science fiction-fan for å like den, dette er en thriller og en spenningsroman med en tvist av sci-fi. Boken kom nylig ut på norsk og filmen kommer til neste år.

Me and Earl and the Dying Girl

september 14, 2015mai 22, 2016 / Stine-Marie / Legg igjen en kommentar

Skrevet av Jesse Andrews

Forlag: Allen & Unwin (2015)

Sjanger: Ungdomsroman (YA)

Norsk tittel: Jeg og Earl og jenta som dør (2015)

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Stine-Marie

I have no idea how to write this stupid book.

Can I just be honest with you for one second? This is the literal truth. When I first started writing this book, I tried to start it with the sentence «It was the best of time; it was the worst of time.» I genuinely thought that I could start this book that way.

Slik innleder Greg Gaines, bokens hovedperson og oppdiktet forfatter, historien om sitt avsluttende år på High School. Historien fortelles dermed i førsteperson, og Gregs opplevelser og tanker står i sentrum av alt. Vi introduseres for de ulike sidene av hans liv i tur og orden. Ikke overraskende, begynner vi med hans tanker om High School

In fact, high school is where we are first introduced to the basic existential question of life: How is it possible to exist in a place that sucks so bad?

Vi hører om hans historie med jenter og familie og andre ting som normalt opptar gutter på den alderen. Den utløsende handlingstvisten kommer da hans mor tvinger han til å bli venner med en jevngammel jente som nylig har blitt diagnostisert med en sjelden type leukemi. Herfra tas vi med på hans utvikling fra en selvopptatt og selvgod tenåringsgutt til en … nei, jeg skal ikke røpe for mye.

Likte jeg boken? Ja.

Til tross for den alvorlige tematikken, er boken overraskende og befriende morsom. Dette kan høres relativt morbid ut, men jeg lo mer enn jeg gråt.

Jesse Andrews, bokens faktiske forfatter, veksler mellom ulike skrivestiler gjennom boken med deler skrevet som et filmmanus

Int. Rachel’s bedroom – day

The second or third time that GREG has gone over to RACHEL’S. Both are sitting cross-legged on the floor.

GREG

So. What TV do you like watching?

RACHEL

Whatever’s on, I guess.

GREG

unnerved by the calm blankness of this response.

So, like. Nature Shows? Reality Shows?

Just everything’s fair game?

Hvis du tror dette kommer til å irritere livet av deg, er dette kanskje ikke boken for deg. Jeg synes det ga struktur og liv til en ellers ganske resitativ fortellerstil. Jeg sier resitativ, ikke nødvendigvis et positivt ord i forbindelse med skjønnlitteratur, men fortellerstilen er også direkte og personlig. Greg Gaines snakker direkte til leseren, og som et resultat dras man inn i historien og livet til Greg Gaines.

Det virker som om Jesse Andrews har lagt litt arbeid i karakterutvikling. Dessverre forhindret ikke dette boken fra å være full av ganske så stereotypiske karakterer; du har den overbeskyttende og innblandende moren, den godhjertete og sedvanlige jenta med leukemi, den engasjerende og gira favorittlæreren, den sinte og vanskeligstilte bestevennen fra gettoen og den pene og selvopptatte populære jenta. Dette er en ungdomsbok, og mange vil si at stereotypiske karakterer er en del av den sjangeren. Jeg er ikke enig i det utsagnet. Som alltid og uavhengig av sjanger, trakk disse karakteriseringene opplevelsen noe ned for meg. Likevel er ikke historien som helhet avhengig av disse karakterene. Greg Gaines er i fokus, og han er absolutt ikke stereotypisk; Greg er både morsom og interessant.

At the very least, people thought we were casually dating. And here’s the thing: Most people, especially girls, seemed to get fired up about that. I have a theory about that, and the theory is depressing.

Theory: People always get fired up when an unattractive girl and an unattractive dude are dating each other.

No one came out and said anything to this effect, but I feel like it’s probably true.

Jesse Andrews har med denne produsert en ganske god debutroman. Den er underholdende, lett, leken og morsom. Jeg vil absolutt anbefale denne.

Siste samling på jentenes bensinstasjon

september 9, 2015februar 29, 2016 / Julie Karoline / Legg igjen en kommentar

Skrevet av Fannie Flagg

Forlag: Juritzen Forlag (2014)

Sjanger: roman

Originaltittel: The All-Girl Filling Station’s Last Reunion (2013)

Oversetter: Arve Torkelsen

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Fannie Flagg er en velrenommert forfatter med flere bøker under beltet. Hun har jobbet som skuespiller og skrevet filmmanus. Hennes mest kjente roman og film er nok Stekte grønne tomater på Whistle Stop Cafe som kom ut i 1987. Siste stopp på jentenes bensinstasjon er hennes åttende roman.

«Hør her Harold, er det angående et leserbrev hun har skrevet? Hun ser på nyhetene og blir voldsomt engasjert, og da finner hun på så mye rart. Men hvis min mor har kommet med trusler mot myndighetene eller sagt noe dumt, så kan jeg forsikre deg at hun er en fullstendig harmløs gammel dame. Vel, harmløs i den betydning at hun ikke er bevæpnet eller noe sånt. Hun er bare ikke helt som hun skal, om du skjønner hva jeg mener.»

Mrs. Earl Poole jr, kjent som Sookie blant venner og familie, er ei kvinne i slutten av femtiårene. Hun har nettopp giftet bort sin tredje datter, og ser frem til rolige dager hvor det eneste hun trenger å bekymre seg for er sin ugifte sønn. Disse rolige dagene må hun dessverre se lenge etter. Problemet er hennes mor Leonore. Leonore er en kvinne i slutten av åttiårene. Hun er kravstor, dominerende og litt sprø. Sookie har hele livet prøvd, og feilet, å leve opp til morens ønsker. En junidag oppdager hun en stor familiehemmelighet, og forholdet mellom mor og datter settes på prøve.

Dette er en bok full av handlingstvister, eventyr og familiehemmeligheter. Og for en fryd å lese. Boken er lettlest, sarkastisk og fengende. Flere ganger lo jeg høyt og andre ganger gråt jeg noen tårer. Aller mest koste jeg meg.

Historien spenner seg over to tidsepoker. Vi følger Sookie på 2000 tallet, og ei polsk-amerikansk kvinnelig pilot, Fritzi, på 30-40 tallet. Normalt liker jeg ikke når bøker hopper mellom tidsepoker og hovedpersoner på denne måten, men Fannie Flagg har løst dette på en fin måte. Kapitlene er korte, noen bare én side lange. Det var enkelt å følge de to historiene parallelt siden det aldri ble for store opphold mellom dem og siden begge historiene er fengende.

Boken avslører en del av amerikansk historie ukjent for mange. Den hinter også til flere mindre kjente hendelser i Europa. Noe av det morsomste jeg vet er å lese bøker jeg lærer noe av, og denne boken skuffer ikke. Her lærte jeg mye om de kvinnelige pilotene som hjalp til under andre verdenskrig, men som dessverre gikk i glemmeboken da krigen var over og soldatene vendte hjem igjen. Det er tydelig at Flagg har gjort grundig forarbeid.

Flagg har brukt mye tid på karakterene, men ikke med lange karakterbeskrivelser om utseende og personlighetstrekk. Vi blir kjent med dem gjennom dialoger og gjennom tankene til bikarakterer. Karakterene står i fokus, og det er relativt få beskrivelser av omgivelser og hendelser.

Sookie er til tider frustrerende. Hun skaper utrolig mye drama, og er til tider litt slitsom. Det at Sookie er så dramatisk og over the top er noe boken har fått en del negativ kritikk for, og jeg er for så vidt enig i den kritikken. Sookie har derimot en veldig fin utviklingskurve, og hun ender opp med å bli en elskverdig, eldre dame.

«Å Earl… livet mitt er over. Jeg kommer aldri til å bli den samme igjen.» «Kjære…» «Jeg er ikke den personen jeg trodde jeg var, og kommer aldri mer til å bli det.» … «Slapp av Sookie, du får ikke hjerteanfall. Du er helt fin.» «Nei, Earl, jeg er ikke helt fin… jeg er en fremmed i mitt eget hjem.» Earl fikk henne til å puste i papirposen i noen minutter, og hun ble litt roligere, men hjertet dunket fremdeles, og hun følte seg stadig svimmel. Plutselig grep hun hånden hans. «Å Earl, nå når du vet at jeg ikke er meg… vil du slutte å elske meg?» «Nei! Du er min kone, og jeg elsker deg. Du vil alltid være den fantastiske personen du alltid har vært. Ingenting har endret seg.» «Hvordan kan du si noe sånt? Alt har endret seg. Jeg er en helt annen person enn jeg var bare for noen minutter siden.»

Et annet kritikkverdig punkt kan være at boken har en litt for lykkelig slutt. Alt ordner seg relativt lett, og du får oppklaring i alle karakterenes fremtider. Allikevel fant jeg ikke dette sukkersøtt og teit. Dette er en feelgood roman, og den lykkelige slutten er troverdig.

Jeg leste boken på norsk og oversettelsen er god. Det er få grammatiske feil og språket flyter godt. Begynnelsen av boken virket litt hakkete så jeg var litt skeptisk i starten, men introen fungerer godt til å beskrive Sookie som person. Humoren sitter løst gjennom hele romanen, med flere sarkastiske stikk. Historien blir fortalt gjennom brev i store deler av boken, noe som fungerer veldig bra. Brevene er korte og gir akkurat nok informasjon til å drive leseren videre.

Boken er fengende med flere interessante handlingstvister. Den har få forutsigbare hendelser. Jeg ble dratt gjennom boken og hadde problemer med å legge den fra meg. Jeg sitter igjen med følelsen av at jeg nettopp har lest en veldig god bok. Fannie Flagg vet hva hun gjør og er en fantastisk forfatter. Washington Post skrev: «Fannie Flagg har gitt oss en ny herlig og eksepsjonell roman.» Og jeg er absolutt enig!

The Cuckoo’s Calling

august 24, 2015november 1, 2015 / Julie Karoline / 4 kommentarer

Skrevet av Robert Galbraith

Forlag: Sphere (2013)

Sjanger: Krim

Norsk tittel: Når gjøken galer (2014)

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

The buzz in the streets was like the humming of flies. Photographers stood massed behind barriers patrolled by police, their long-snouted cameras poised, their breath rising like steam. Snow fell steadily on to hats and shoulders; gloved fingers wiped lenses clear. From time to time there came outbreaks of desultory clicking, as the watchers filled the waiting time by snapping the white canvas tent in the middle of the road, the entrance to the tall red-brick apartment block behind it, and the balcony on the top floor from which the body had fallen.

Slik begynner Galbraiths første spenningskrim. For de som ikke allerede vet det, er Robert Galbraith et pseudonym; forfatterens virkelige navn er J.K. Rowling. Ja, det er hun ja. Forfatteren av Harry Potter-serien. Hun har lagt Harry Potter og Hogwarts bak seg, og har begitt seg inn i krimverdenen.

Vi møter Cormoran Strike. En uvanlig mann med et uvanlig navn. Eks. militær, med både psykologiske og fysiske sår. Etter endt militærkarriere åpner han et lite privatdetektivbyrå som så vidt klarer å holde seg over den røde streken. Vi møter Robin Ellacot. Nyforlovet og arbeidssøkende ender hun opp på kontoret til Strike som midlertidig sekretær. De viser seg etter hvert å være et godt team og samarbeider godt på det lille kontoret.

“No,” said Strike forcefully, on the telephone that evening. “This is getting dangerous. Surveillance doesn’t fall within the scope of secretarial duties.” “Nor did visiting the Malmaison Hotel in Oxford, or SOAS,” Robin pointed out, “but you were happy enough that I did both of them.” “You are not following anyone, Robin. I doubt Matthew would be very happy about it, either.” It was funny, Robin thought, sitting in her dressing gown on her bed, with the phone pressed to her ear, how Strike had retained the name of her fiancé, without ever having met him. In her experience, men did not usually bother to log that kind of information.

Som innledningen viser handler denne boken om et dødsfall. Ei ung, rik kjendis faller ned fra balkongen sin, og politiet er raske til å konkludere dødsfallet som et selvmord. Hennes bror mener politiet tar feil og kontakter Strike for å få hjelp til å finne ut hvem som kan ha drept henne. Strike tar jobben mer fordi han trenger pengene enn for selve saken. Etter hvert som vi kommer gjennom boken blir vi dratt inn i et nett av løgner, falske alibi og drap.

Jeg leste boken på engelsk, og her flyter språket godt. Boken er relativt lettlest med enkle beskrivelser av Londons gater. Jeg møtte en del engelske adjektiv jeg ikke har sett før, men det gikk greit å finne betydningen av ordene utifra konteksten. Det er tydelig at Galbraith er mer opptatt av å fortelle en krimhistorie enn å bruke mange sider på metaforer og lange karakterbeskrivelser. Det som kan være litt tungvindt er de detaljerte beskrivelsene av simple ting. Du blir kjent med Cormoran Strike sakte, men sikkert. Hans livshistorie blir også et lite mysterie du pusler sammen litt etter litt.

Dessverre for J.K. Rowling, ble det lekket ganske tidlig at det er hun som skriver under navnet Robert Galbraith. Forsøket på å utgi noe som ikke skulle sammenlignes med Harry Potter ble mislykket, og mange ble nok skuffet over at hun ikke skrev i samme fantasy sjanger. Når det er sagt, uten noen øvrige sammenligninger med Harry Potter, er skrivemåten ganske lik. Som man kan forvente av en god forfatter, er boken både velskrevet og gjennomtenkt. Ingenting er overlatt til tilfeldighetene, og spenningen omkring hvordan Lula Landry døde holdes til siste side. Vi møter mange karakterer, men aldri så mange at det er vanskelig å holde rede på dem alle. Og nettet av røde tråder som kastes ut i begynnelsen av boken samles opp igjen på slutten.

Etter min erfaring faller mange krimbøker i den fellen at forfatteren er så opptatt av å ikke avsløre hvem forbryteren er at man blir stående igjen som et stort spørsmålstegn når mysteriet endelig avsløres. Dette er ikke tilfellet her. Det skal godt gjøres å løse mysteriet selv, men forbryteren er ikke en tilfeldig karakter som kastes inn i siste liten. Går man gjennom boken etterpå, ser man at hintene ligger der, om enn ganske små, og historien får en logisk slutt.

Boken er ganske lang, men har et godt driv. Den er også en relativt typisk krimbok; du har den skadede etterforskeren på konkursens rand, de udugelige politietterforskerne og de stereotypiske karakterene. Allikevel leverer Galbraith en god spenningskrim som er, til tider, vanskelig å legge fra seg. For dette er spenningskrim. Det er ikke mye blod og vold. Det var ingen steder jeg tenkte «æsj, så ekkelt!» Galbraith har klart å styre unna den blodige gørra vi ofte finner i krimsjangeren.

Jeg, som ikke er spesielt glad i krim, endte opp med å like denne boken godt. Neste bok om Cormoran Strike er Silkeormen (the Silkworm).

“… Your new place is lucky to get you.” “I don’t want to go.” “I can’t afford you, Robin,” he said flatly. It was not as if he hadn’t thought about it; the night before, he had lain awake on the camp bed, running calculations through his mind, trying to come up with an offer that might not seem insulting beside the salary offered by the media consultancy. It was not possible… “I wouldn’t expect you to match what they’d give me,” Robin said thickly. “I couldn’t come close,” said Strike… Robin drew herself up a little, blew her nose and told Strike, with calmness slightly undermined by a small hiccough, the figure of which she would be happy to stay.

We Were Liars

mai 5, 2015juli 31, 2020 / Stine-Marie / 2 kommentarer

Skrevet av E. Lockhart

Forlag: Delacorte Press (2014)

Sjanger: Ungdomsroman (YA)

Norsk tittel: Vi var løgnere (2014)

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Stine-Marie

Welcome to the beautiful Sinclair family.

No one is a criminal.

No one is an addict.

No one is a failure.

Slik begynner boken og ditt forhold med the Sinclairs. Det første kapittelet er en knapp side lang beskrivelse av hvem the Sinclairs er og ikke er. Setningene er korte, ordene er valgt med omhu. Bildet som blir malt gir en følelse av noe stygt som skjuler seg under overflaten til denne tilsynelatende perfekte amerikanske overklassefamilien. Allerede her dras du inn av forfatteren.

Perhaps this is all you need to know.

Vi følger Cadence Sinclair Eastman, ei tenåringsjente og førstefødte barnebarn og arving i den priviligerte Sinclair-familien. Hun pleide å være blond, men nå er håret svart. Hun pleide å være sterk, men nå er hun svak. Hun pleide å være pen, men nå ser hun syk ut. Hun har vært i en ulykke og har siden lidd av migrene og hukommelsestap. Vi blir kjent med henne som femtenåring, rett før ulykken, og involveres i hennes jakt på sannheten to år senere.

Historien utfolder seg gradvis, sannheten drypper sakte og hensiktsmessig ned på sidene, den perfekte familien rakner uanstrengt og nådeløst i sømmene.

Det første ordet jeg vil bruke for å beskrive mine tanker rundt denne boken er

WOW

Sånn kan det gjøres, dere. Sånn skal det gjøres.

Det er intriger, løgner, bedrag og en katastrofe. Avdempet, men full av intensitet.

Så hva er det som er så bra med den?

Språkbruken er helt nydelig. Fra første side innser vi at mange ord, setninger og replikker er fulle av doble betydninger, ofte motsatte betydninger. Dette er gjort med overlegg og er en stor del av hva som gjør boken så fantastisk.

Jeg elsket den lekne fortellerstilen, blandingen av det prosaiske og poetiske. Jeg elsket den tidvise bruken av dramatiske setninger og linjeskift, alltid med hensikt og aldri i utide. Avkortede og ufullstendige setninger blir brukt i situasjoner der Cadence er forvirret eller følelsesmessig oppkavet, og det er virkningsfullt. Jeg vet at enkelte kan synes at dette fort blir pretensiøst og irriterende. Er du en av disse, vil du ikke like denne boken.

Språket er ofte på grensen til spartansk, til tider fullt av metaforer. Dette er en refleksjon av Cadence selv. Historien fortelles i førsteperson, og hun kaster ikke bort tiden på å forklare og beskrive det hun selv bryr seg lite om. Beskrivelser av omgivelsene, av hennes foreldre, liv og øvrige familie er begrenset. Beskrivelsene av hennes følelser, migreneanfall og løgnere er forseggjorte og fantasifulle, fulle av metaforer.

Cadence er ei tenåringsjente. Hun er dramatisk på grensen til det overdramatiske, selvopptatt på grensen til det selviske.

Boken har fått kritikk av enkelte lesere for de, til tider, overdrevne metaforene for følelsene hennes,

Then he pulled out a handgun and shot me in the chest. I was standing on the lawn and I fell. The bullet hole opened wide and my heart rolled out of my rib cage and down into a flower bed. Blood gushed rhythmically from my open wound,

then from my eyes,

my ears,

my mouth.

Her beskriver hun hvordan det føltes å stå utenfor huset, som femtenåring, og se på at faren pakket tingene sine i bilen for å flytte fra henne og moren. Like dramatiske metaforer følger for å beskrive migreneanfallene hennes. For meg ble bruken av metaforer helt riktig. Det passet Cadence sin personlighet. De virkeliggjorde og personifiserte følelsene og smertene til Cadence, og jeg følte alt selv.

Dersom du ikke liker metaforer, ikke liker selv å måtte ta avgjørelsen om det som står skrevet, faktisk er det som skjedde, vil du ikke like denne boken.

Jeg elsket karakterbeskrivelsene:

Johnny, he is bounce, effort, and snark.

Mirren, she is sugar, curiosity, and rain.

Gat, my Gat, once upon a time my Gat –

He is contemplation and enthusiasm.

Ambition and strong coffee.

Historien utfolder seg i et perfekt tempo. Det ekstra fettet har blitt trimmet bort, og det som gjenstår er nødvendig, hensiktsmessig og avgjørende for plottet og for karakterene. Ikke et øyeblikk var den kjedelig.

Lockhart har viet en passende mengde oppmerksomhet til karakterutvikling, og jeg roper HURRA for det. Historien er plotdrevet, ikke karakterdrevet.

For å forstå Cadence, spesielt mot slutten av historien, må du huske at hun er en Sinclair. Det er viktig, og derfor gjentas følgende frase, i ulike variasjoner, i ulike sammenhenger

Be normal, now, she said. Right now, she said.

Because you are. Because you can be.

Jeg elsket de små eventyrene til Cadence. Hvordan de reflekterer følelsene og tankene hennes. Hvordan de hinter til en dypere sannhet hun selv ikke ennå husker eller forstår.

Mislikte jeg noe?

Nei.

Å elske denne boken krever at du leser mellom linjene. De individuelle delene er vakre, men det er summen av det hele som gjør den fantastisk.

Dette er en bok der du, når du har lest ferdig og titter opp fra siste side, ikke klarer å forstå hvordan verden fortsatt kan være den samme.

Dette er en bok der du, når du har lest siste side, ikke løper rett til bokylla for å velge ut en ny bok du vil lese. Du kan ikke lese noe annet nå, du vil ikke.

Du klapper sammen boka, stirrer ut i løse lufta og føler. Du føler alt og bare er. Du er Cadence, du er en Sinclair, du er en løgner. Mest av alt er du deg selv, og det du nettopp har gjort er å lese en skikkelig god bok.