Anna

Skrevet av Jostein GaarderAnna | edgeofaword

Forlag: Aschehoug (2013)

Sjanger: Barn og ungdom / fabel

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Tidligere i år bestemte jeg meg for å ta på meg forfatterskapet til Jostein Gaarder som årets utfordring. Utfordringen går ut på å lese alle bøkene til en selvvalgt forfatter i løpet av et år, og selv om jeg ligger etter med å legge ut anmeldelser er jeg godt i gang med lesingen. Flere bøker ligger klare til å bli anmeldt, men nå er det Anna sin tur.

Anna er en bok jeg ikke har lest tidligere, jeg hadde faktisk ikke hørt om den heller. Ganske merkelig egentlig, for det er en meget relevant bok med fokus på dagens miljøpolitikk. Anna er en tidsaktuell fabel om klima og miljø.

-Er det noe du er redd for, Anna?

-Global oppvarming.

-Hva var det du sa nå?

-Jeg mener jeg er redd for menneskeskapte klimaendringer. Jeg er redd for at vi som lever nå skal sette klodens klima og miljø på spill uten å ta hensyn til dem som kommer etter oss.

Vi møter Anna kun dager før hennes 16 årsdag. Hun er ei ivrig og underfundig jente som bor i et lite tettsted i en unevnt dal i Norge. Som de fleste 15 åringer bekymrer og interesserer Anna seg for mye forskjellig, men størst er hennes bekymring for dagens miljøpolitikk, klimaendringer og for klodens fremtid. Om nettene har Anna svært livlige drømmer, nesten som hun forflytter seg i tid, og hun får oppleve mange ulike liv og tidsaldre. Akkurat nå drømmer hun om sitt eget oldebarn, Nova, et sted inn i fremtiden, som lever på en meget forandret jordklode. For Nova er det vanlig å se klimaflyktninger reise gjennom landsbyen på dromedarer og å få varslinger på mobilen hver gang en ny dyrerase er utdødd. Gjennom Nova får Anna et innblikk i en fremtid hun ikke liker, som hun frykter er høyst reell slik verden drives nå, og hun lover å gjøre hva hun kan for å endre denne fremtiden.

Å skue ut i universet er å innse grensene for vår forstand… Eller å skue inn i sitt eget sinn. Anna syntes det var like mystisk. Men kunne det tenkes at det var noen sammenheng? Kunne det være en sammenheng mellom alle gåtene hun opplevde i dypet av sitt eget sinn og alle gåtene som skjulte seg bak det fysiske universet der ute?

En meget relevant bok med et engasjerende tema. Gaarder er kjent for sitt samfunnsengasjement og det kan fort tenkes at boken i grunnen er et opprop for ungdom. Et slags kamprop for å starte en endring før det er for sent. For det er slik boken føles. Den føles som et kamprop. Den er proppfull av informasjon rundt klimaendringer og den oppdiktede fremtiden virker, dessverre, høyst troverdig.

Er det viktig med slike bøker? Ja. Gjør det boken bra? Nei.

Jeg kan ikke noe for det. Anna er ikke en av mine favoritter blant Gaarders bøker. Nå er ikke jeg det tiltenkte publikum, men jeg skulle så gjerne ønske at Gaarder hadde brukt litt mer tid på boken. For meg virket den forhastet og alt for intens. Med litt mer tid, litt lavere tempo, kunne denne boken vært så mye bedre. Men igjen: jeg er ikke i målgruppen her. Det kan tenkes at 13-17 åringer vil like intensiteten og det høye tempoet bedre enn meg.

Mellom de voksne ble det mumlet noe om «global oppvarming» og «klimaendringer», og Anna bet seg merke i de nye ordene. Hun fikk for første gang i livet en anelse om at verden var i ulage.

Anna er en meget intens ungdom. Som de fleste i den aldersgruppen er hun skråsikker på sin egen overbevisning og går fullt inn i det hun engasjerer seg for. Akkurat dette er troverdig. Men så er det stunder da hun snakker i vendinger som føles malplassert. Det skinner godt igjennom at hun er skrevet av en voksen mann som aldri har vært en 15 år gammel jente. Dette ødelegger dessverre troverdigheten en god del, og gjør det vanskelig å si om hun er en godt utviklet karakter eller ikke. Hun har også en meget liten karakterutvikling, om noe så går hun fra intens til mer intens.

Språket i boken er greit. Det flyter bra, til tross for intensiteten. Jeg likte de filosofiske innslagene, og de fungerer akkurat som tiltenkt: de får leseren til å stoppe opp og tenke. Disse innslagene har et mye saktere tempo enn resten av historien og jeg satte pris på pausene.

Men jeg har en dypere identitet enn min egen kropp og min egen korte stund på jorden. Jeg er en del av – og jeg tar del i – noe som er større og mektigere enn meg selv.

Delene som kanskje skremte mest var kapitlene om Nova. Ikke fordi de var dårlig skrevet, for det er de ikke, men fordi de virket så troverdige. Gaarder har gjort en super jobb med å skrive en fremtid som er høyst reell og troverdig. Og det er det som er skummelt. Den fremtiden han skildrer vil skremme de fleste. Så selv om boken ikke er en av hans beste klarer Gaarder det han ønsker boken skal gjøre: å skape engasjement som kan føre til endringer.

Og det gjør kanskje boken bra allikevel?

I et speil, i en gåte

Skrevet av Jostein GaarderI et speil, i en gåte | edgeofaword

Forlag: Aschehoug (1993)

Sjanger: Barn og ungdom

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

I år, som de fleste siste årene, har jeg årlig tatt på meg utfordringen å lese alle bøkene til en selvvalgt forfatter. Dette året er det første hvor jeg har valgt meg en norsk forfatter, nemlig Jostein Gaarder. Gaarder er en forfatter jeg er vokst opp med. Han var (og er fremdeles) godt likt av både voksne og barn i min familie, og det er derfor med stor glede at jeg valgte ham i år. Selvfølgelig var det før jeg så hvor mange bøker han faktisk har skrevet, men jeg har nå satt i gang denne utfordringen med godt mot. Og nå er det I et speil, i en gåte som anmeldes.

Jeg leste denne en gang i min ungdom og husket overraskende mye av den. Allikevel var det en koselig opplevelse å lese den på nytt nå. Eller koselig er kanskje ikke helt det riktige begrepet, for handlingen er ganske trist og sår.

Vi møter Cecilie, ei ung jente som er alvorlig syk. Hun er hjemme fra sykehuset og tilbringer dagene i sengen, mens hun hører og lukter juleforberedelsene som gjøres i huset. Jula skal nemlig feires som vanlig, har Cecilie bestemt, og det er ikke lov å snakke om sykdom. Men selv med alle lydene og menneskene i huset er det ensomt oppe på pikerommet, helt til hun en natt får besøk av engelen Ariel. Natt etter natt kommer Ariel tilbake for å sitte vakt ved sykesengen, og sammen utforsker de hva det vil si å være menneske og hva livet og døden faktisk er. Deres samtaler blir et sjeldent møte mellom himmel og jord.

– Vi ser alt sammen i et speil. Nå har du fått gløtte gjennom glasset til den andre siden.

Handlingen i boken er sår og tung. Cecilie er meget syk og om hennes møter med Ariel faktisk skjer eller kun er hennes feberfantasier, spiller ingen rolle. Det er samtalene mellom henne og engelen som er så vakre og forunderlige. For hva vil det si å være menneske? Hvordan er det å trekke pusten inn og ut, gang på gang? Hva vil det si å leve? Og hva skal vi fylle livet med? Er det nok å vite at vi har fått være en del av skaperverket, en del av universet? Er det en trøstende tanke at vi er en klump med energi som aldri forsvinner, men som fortsetter videre selv etter at kroppene våre er borte?

Det er store tanker Cecilie og Ariel utforsker. Gaarder har gjort en fabelaktig jobb med å konstruere en setting der det himmelske og det jordlige møtes. Trenger man å være religiøs for å sette pris på boka? Nei. Selv om handlingen er basert på den kristne tro, er det de filosofiske undringene leseren sitter igjen med. Undringer man blir sittende å fundere på lenge etter at boka er lest ferdig.

-Det er mye som er rart, mamma. Men det er akkurat som om jeg forstår alt sammen mye bedre nå når jeg er syk. Det er som om hele verden blir litt skarpere i kantene. 

-Det er ofte sånn. Vi behøver bare å få en kraftig influensa, så hører vi fuglene utenfor på en helt annen måte.

Selv om tematikken i boka er sår og til tider tung, er språket lett og forståelig. Dette er en bok skrevet for de unge og de filosofiske undringene er enkle å følge og forstå. Det betyr ikke at boken ikke kan nytes av eldre lesere. Jeg vil nok tørre å påstå at I et speil, i en gåte er tidløs. For selv om enkelte av ordene og noe av språket kanskje allerede nå kan sees på som noe utdatert, er det noe tidløst ved den, slik som Gaarders bøker har en tendens til å være.

Handlingen i boka er lett å følge, og selv om realitet og fantasi blandes, har det ingenting å si for opplevelsen. En ung leser vil nok tenke at alt som skjer i boka faktisk skjer for Cecilie, mens en eldre leser vil tenke at dette er feberfantasier og hennes måte å takle sykdommen på. Og hva spiller det for noen rolle om man tror det ene eller det andre? Det er nettopp det som er så fint med I et speil, i en gåte; den har så mange lag og hver leser vil kunne finne noe i den som passer for seg.

-Har du vært her før? spurte hun. 

Han nikket høytidelig.

-Hvordan kommer du inn, da?

-Vi kommer inn overalt, Cecilie.

-Pappa pleier å låse døren. Om vinteren lukker vi alle vinduene…

Han bare slo det fra seg:

-Sånt spiller ingen rolle for oss.

-Sånt?

-Låste dører og den slags.

I et speil, i en gåte er filmatisert. Jeg så den på kino da den kom ut i 2008, men jeg er usikker på hvor lett den er å finne i dag. Personlig syns jeg boka er bedre, men filmen er absolutt verdt en titt hvis du får tak i den (men les boka også).

Det spørs

Skrevet av Jostein Gaarder

Det spørs | edgeofaword

Illustrert av Akin Düzakin

Forlag: Aschehoug (2012)

Sjanger: Bildebok

Kilde: Lånt på biblioteket

Anmeldt av Julie Karoline

I flere år har jeg tatt på meg utfordringen å lese alle utgitte bøker til en selvvalgt forfatter i løpet av et år og denne gangen har valget falt på Jostein Gaarder. Gaarder har skrevet en rekke bøker for både barn og voksne, hovedsakelig med filosofi som tematikk. Jeg valgte å starte mitt Gaarder maraton med en søt liten bildebok: Det spørs.

Det spørs er en bildebok til refleksjon og ettertanke. Filosofiske spørsmål flettes sammen med en bildefortelling om vennskap, kjærlighet og sorg, og om å våge å leve sitt eget liv.

Dette har ikke jeg skrevet selv, men skrevet ordrett fra jakkeomslaget på boken. Hvorfor omskrive noe som er så flott skrevet og som forklarer boken så godt?

For det er nøyaktig det boken består av: en rekke spørsmål som har som mål å skape undring og ettertanke.

Hvorfor lever jeg? Hvorfor finnes det en verden? Hvorfor finnes noe i det hele tatt? 

Filosofiske spørsmål har ikke bestemte svar. De er, rett og slett, spørsmål uten svar, eller kanskje heller spørsmål med mange svar. Spørsmål som kan skape gode diskusjoner og undringer. Det spørs er en perfekt bok å bruke for å starte undrende samtaler med både barn og voksne.

Jeg brukte ikke lang tid på å lese den, den er tross alt ikke lang, men jeg kunne lett se for meg hvordan boken kan brukes i undervisning, som samtaleåpnere og en drøss andre situasjoner. Jeg vil tørre å påstå at boken nesten bør oppleves sammen med andre.

Vi møter få spørsmål per side og hver side har et tilhørende illustrasjon. Illustrasjonene av Akin Düzakin er nydelige, om enn litt mørke og dystre. Det er mer de som skaper historien og bokens røde tråd. Spørsmålene på sin side gir illustrasjonene noe å henge på. De utdyper hverandre perfekt. Boken hadde blitt ganske så stusselig med kun det ene eller det andre, men satt sammen fungerer oppsettet veldig bra.

Går det an bare å være i verden uten å tenke på noe som helst?

Det spørs er en mer enn en bok, det er en opplevelse. Det kanskje ikke så rart at den har sanket flere seksere hos bokelskere.no. Hvis du befinner deg i det filosofiske hjørnet en dag er denne absolutt verdt en titt.

Julie Karolines valgte forfatter 2024

Da er tiden inne for en ny utfordring. Nok en forfatter skal velges og bøkene leses. Utfordringen går ut på å lese alle utgitte bøker av en valgt forfatter i løpet av et år. Tidligere har jeg tatt for meg Nicholas Sparks, Suzanne Collins, Elizabeth Gaskell og Dan Brown. Nå er det på høy tid at jeg prøver meg på en norsk forfatter.

Jostein Gaarder | edgeofaword

Bildet er hentet fra Aschehoug.no og er tatt av Kimm Saatvedt.

Valget har falt på en forfatter jeg har kjent til siden jeg var barn. Flere av hans bøker er å finne i mine bokhyller, i hyllene til min familie og sikkert også i din bokhylle. Han er en forfatter de fleste har hørt om, nemlig Jostein Gaarder.

Den første boken jeg leste av ham var Kabalmysteriet, som er sett på som hans litterære gjennombrudd, men det er nok Sofies verden han er mest kjent for. Sofies verden er oversatt til 60 språk og var verdens mestselgende romanen i 1995. Jostein Gaarder har skrevet en rekke bøker, både skjønnlitterære og faglitterære, samtidig som han har vært engasjert i samfunnsdebatten rundt miljø og menneskerettigheter. Hans forfatterskap preges av religion, etikk og filosofi.  (Hentet fra Wikipedia, januar 2024).

Jeg valgte Gaarder som min utfordring før jeg sjekket hvor mange bøker han egentlig har skrevet. Angret jeg på valget mitt da jeg så listen over bøker? Ja, litt. Vurderte jeg å velge meg en annen forfatter? Aldri.

Så, utfordringen er som følger: jeg skal lese Gaarders skjønnlitterære verk (jeg holder meg unna faglitteraturen). Bøkene som leses skal anmeldes her på bloggen og på slutten av 2024 får vi se hvor mange jeg rakk og hva jeg tenker om hans bøker sett under ett.

Jeg har lest flere av hans bøker, men det begynner å bli såpass lenge siden at jeg leser de på nytt nå med unntak av én som ble lest og anmeldt i 2022: Det er vi som er her nå.

Bøkene som skal leses (i tilfeldig rekkefølge) er:

Diagnosen og andre noveller

Barna fra Sukhavati

Froskeslottet

Kabalmysteriet

Sofies verden

Julemysteriet

Bibbi Bokkens magiske bibliotek

I et speil, i en gåte

Hallo? Er det noen her?

Vita Brevis

Maya

Sirkusdirektørens datter

Appelsinpiken

Sjakk Matt

De gule dvergene

Slottet i Pyreneene

Det spørs

Anna. En fabel om klodens klima og miljø

Anton og Jonatan

Dukkeføreren

Akkurat passe

Det er vi som er her nå

Listen er absolutt lang nok og kan inneha mangler. Oppdager du en eller to som skulle vært med, er det lov å gi meg beskjed så fører jeg opp de også.

Og hva med deg? Tar du på deg utfordringen? Hvilken forfatter velger du? Lykke til!

Det tapte symbol

Skrevet av Dan BrownDet tapte symbol | edgeofaword

Forlag: Bazar (2009)

Originaltittel: The Lost Symbol (Doubleday 2009)

Oversatt av Kjell Olaf Jensen

Sjanger: Krim

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Da er tiden kommet for å legge ut en anmeldelse av den tredje boka om Robert Langdon, og den tredje boka i min pågående utfordring. Utfordringen går normalt ut på å lese alle bøkene til en selvvalgt forfatter, men denne gangen bestemte jeg meg for å kun fokusere på en bokserie av en forfatter, nemlig Robert Langdon serien av Dan Brown. Du kjenner kanskje til Engler og demoner? Eller Da Vinci koden? Da kan det nok hende du har hørt om Det tapte symbol også.

Robert Langdon får en merkelig melding om å møte opp for å holde et foredrag på kort tid. Siden det er hans gode venn Peter Salomon som har sendt beskjeden, stiller Langdon villig opp. Dessverre viser det seg raskt å være en felle. Noen har lokket Langdon til Washington, men det er ikke Salomon. Hva har skjedd med hans gode venn? Og hvorfor blir det funnet en uhyggelig og okkult gjenstand i den amerikanske kongressbygningen akkurat når Langdon er der? Igjen må Langdon nøste opp i et nettverk av mysterier og hemmeligheter, med det religiøse og det okkulte som bakteppe.

Intet er skjult som ikke vil bli gjort kjent, intet er hemmelig som ikke vil komme for en dag.

Det er ikke lett å skrive anmeldelse og ikke virke for gjentagende fra anmeldelsene jeg allerede har skrevet av Dan Brown sine bøker. Så annerledes er de nemlig ikke. Brown ha funnet sin nisje, sin skrivemåte. Om det gjelder bøkene om Robert Langdon eller de andre krimbøkene han har skrevet, er de i oppsett veldig like. Du har en kriminell handling som avslører noen gamle hemmeligheter og skjulte organisasjoner, gjerne innenfor det religiøse eller okkulte miljøet. En hverdagshelt som kunne vært hvem som helst, men med kunnskaper som er akkurat de man trenger for å løse mysteriene rundt de kriminelle handlingene.

Kjedelig, tenker du kanskje? Repeterende? Tja, repeterende, kanskje, men kjedelig? Absolutt ikke!

Når man henter inspirasjon fra religioner, er det mye å ta av. Og selv om oppskriften på bøkene til Brown er relativt lik, er ikke gjennomførelsen det. Men, dette er bøker for oss som liker spenningsromaner. Som liker handlinger med religiøse fanatikere og okkulte innslag. Som liker den heseblesende skrivestilen, hvor man blir andpusten kun ved å lese noen sider. Hvor man rives stadig videre i et forrykende tempo, til man har kommet til siste side og lurer på hvor det ble av dagen (eller natta) og hvor lenge siden det er siden man var på do eller spiste noe.

Jeg kommer til å være uendelig mye mektigere når jeg forlater denne bygningen enn da jeg kom.

Det tapte symbol er dessverre ikke min favoritt i serien og grunnen til det er at skurken er så overdrevet og lite troverdig at det er vanskelig å virkelig sette seg inn i situasjonen Langdon befinner seg i. Ja, Langdons søken etter sin venn er spennende, og mye av de religiøse undertonene er også det, men hele plottet rundt skurken virker forhastet og for enkel. Jeg skulle ønske Brown hadde brukt litt mer tid på skurken og hans utvikling. Kanskje jeg pirker litt mye? Boka er nemlig spennende. Det burde holde det.

«Symbolsk,» sa Langdon, «representerer dette menneskehetens mislykkede forsøk på å forvandle det menneskelige intellekt til gudelignende makt…»

I 2021 kom det en filmatisering av boken. Eller mer korrekt: en tv-serie. Denne gangen er det ikke Tom Hanks som briljerer i sin tolkning av Rober Langdon, men en mye yngre Ashley Zukerman. Zukerman gjør en god jobb han, men jeg savnet Tom Hanks. Og selv om en serie gir boken en mye bedre plass til å utfolde seg, er det en del endringer jeg ikke skjønner. Hvorfor endret de alderen til Langdon? Hvorfor endret de flere familiære relasjoner? Er det kun for å få til en kjærlighetshistorie? Er det virkelig slik at en serie uten et kjærlighetsplott blir for kjedelig? Endringene som er gjort gjør nemlig ingenting for historien, så hvorfor ha dem? Og selv om serien var spennende, så anbefaler jeg boken fremfor den.

Da gleder jeg meg til neste bok ut, Inferno, hvor vi igjen møter Tom Hanks i filmatiseringen.

 

 

Da Vinci koden

Skrevet av Dan BrownDa Vinci koden | edgeofaword

Forlag: Bazar (2017)

Originaltittel: The Da Vinci Code (Broadway Books, 2004)

Oversatt av Inge Ulrik Gundersen

Sjanger: Krim/thriller

Kilde: Kjøpt

Anmeldte av Julie Karoline

Nå og da bryner jeg meg på ekstra utfordringer i lesingen min, og denne gangen hadde jeg bestemt meg for å lese Dan Brown sine bøker om Robert Langdon. Slike konspiratoriske thrillere er noe jeg liker godt (sjekk gjerne ut mine anmeldelser av Tom Egelands bøker om Bjørn Beltø), så selv om jeg har lest noen av bøkene fra før, gledet jeg meg til å ta fatt på utfordringen og lese de igjen. Dessverre, på grunn av en rekke hendelser i familien, rakk jeg ikke å bli ferdig med utfordringen i fjor. Men i stedet for å gi opp, bestemte jeg meg for å gi meg et år til på å fullføre, og nå har turen endelig kommet til Da Vinci koden.

Da Vinci koden er den tynneste boken i Robert Langdon serien, men det gir så absolutt ingen begrensning på spenningen. Jeg har tidligere anmeldt Engler og demoner, som er min favoritt av Dan Brown, men Da Vinci koden er nok den boken han er mest kjent for. Hvis man skal lese bøkene i riktig rekkefølge, er dette bok nummer to, etter Engler og demoner.

P.S. Finn Robert Langdon

Vi blir kastet rett inn i handlingen ved oppdagelsen av et grusomt mord på en bekjent av Langdon. Dessverre peker bevisene mot ham som morderen og han kastes ut i et heseblesende kappløp, ikke bare for å bevise sin egen uskyld, men også for å finne den egentlige morderen. Samtidig må han må løse et gammelt mysterium som kan endre hele den kristne troen. Et mysterium mange ønsker skal forbli en hemmelighet.

«Sophie,» sa han, «dette er seglet jeg fortalte om! Våpenskjoldet til Sion-ordenen.»Hun nikket. «Bestefar sa at jeg aldri skulle nevne den nøkkelen igjen.»

Langdon grøsset. Sion-ordenens eneste formål var å beskytte en hemmelighet. En hemmelighet som som innebar stor makt.

Robert Langdon i seg selv er ikke en typisk helt, men en helt ordinær mann med et noe sært interessefelt. Han er ikke over gjennomsnittet sterk eller modig, men er en mann man kan treffe hvor som helst. Det som skiller han ut er hans fotografiske minne og hans interesse for symboler og religiøs ikonologi. Langdon er er godt utviklet hovedkarakter, med en godt utarbeidet forhistorie og dybde, som det er lett å like og heie på.

Karaktergalleriet ellers i boken er stort, med flere karakterer man møter ofte, mens andre kommer og går raskt. De fleste er godt utarbeidet, med forhistorier og noe ekstreme mål. Vi møter dessverre noen stereotypiske karakterer, som den eksentriske mangemillionæren (det virker som det finnes en i hver Dan Brown bok), men ikke så mange at det blir irriterende. De fleste karakterene er godt plassert for å bringe historien videre, og ja, det er flere det er helt greit å mislike.

Å lage en hovedkarakter som på mange måter er gjenkjennelig gir boken et troverdig løft. Langdon er kunnskapsrik og skarp, og selv om noen av hans opplysninger og oppramsing av fakta kan virke noe malplassert, er de svært interessante og opplysende. Hele boken er proppfull av faktisk informasjon blandet sammen med fiktiv historiefortelling. Summen blir en spennende og tankevekkende historie med høyt tempo og spenningsnivå.

Denne kvelden har blitt den merkeligste og mest magiske i mitt liv.

Brown klarer nemlig på mesterlig vis å spinne en historie som tar for seg konspirasjonsteorier, historiske fakta og kristen historie, ispedd en stor dose kunst- og arkitekthistorie, og selvfølgelig: fri fantasi. Mengden med research for denne boken må være enorm! Men så absolutt verdt det, for boken er spennende og tankevekkende. Var du ikke interessert i konspirasjoner fra før, blir du kanskje det nå. For hva om..?

Alle elsker konspirasjonsteorier.

Språket i boken er helt greit, og litt mer ryddig enn i Engler og demoner. Det er tydelig at Brown har fått litt mer erfaring i skrivingen. Oversettelsen er grei og flyter godt. Jeg føler ikke at jeg har gått glipp av noe ved å kun lese boken på norsk. I boken møter vi flere språk, som latin og fransk, og alt blir heldigvis oversatt slik at leseren slipper å sitte og lure.

Da Vinci koden er filmatisert, og den første i filmserien. Litt rart, og selv om jeg ikke skjønner helt hvorfor, tenker jeg det kan være fordi denne boken er mer populær enn Engler og demoner. Filmatiseringen er grei, den holder seg ganske nærme boken, og man går ikke glipp av så alt for mye ved kun å se filmen. Ikke slår det feil at det er Tom Hanks i hovedrollen som Robert Langdon heller.

Alt i alt er Da Vinci koden er god og spennende thriller, hvor vi rives med i en verden av konspirasjonsteorier og ekstremisme. Anbefales!

Neste bok ut i min utfordring er Det tapte symbol.

Engler & demoner

Skrevet av Dan BrownEngler & demoner | edgeofaword

Forlag: Bazar Forlag AS (2004)

Sjanger: Krim

Originaltittel: Angels & Demons (Pocket Books, 2000)

Oversatt av Peter A. Lorentzen

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Igjen prøver jeg meg på en ny utfordring, hvor jeg leser bøker til en bestemt forfatter. Det er noen år siden sist jeg tok på meg en utfordring, så det er absolutt på tide. Denne gangen valgte jeg bøkene om Robert Langdon, skrevet av Dan Brown, og først ut er selvsagt Engler & demoner.

«Robert Langdon … det er meg.»

Mange er kjent med Dan Browns Da Vinci koden, men det mange kanskje ikke vet er at Engler & demoner kom først. Det er gjennom denne boken Dan Brown introduserte Robert Langdon til verden.

Robert Langdon er professor i religiøs ikonologi ved Harvard, relativt populær blant sine studenter og noe verdenskjent via sine publiserte bøker om symbolsk semiotikk. Tidlig en morgen blir han oppringt av direktøren ved Cern, som søker hans bistand i å oppklare et mord på en ansatt. Langdon sier først nei, men når det kommer frem at mordet har tilknytning til det gamle Iluminati brorskapet, pirres hans nysgjerrighet og han lar seg overtale til å bistå. Snart innvikles Langdon i et dødelig mysterium med Vatikanet som bakteppe.

Illuminati hadde ålet seg som en slange opp fra historiens svunne dyp og tatt kvelertak på en gammel fiende. Ingen krav. Ingen forhandlinger. Bare gjengjeldelse. Demonisk enkelt. De klemte til. En hevn de hadde forberedt i fire hundre år.

Jeg leste denne boken første gang for mange år siden, og den har siden da stått som min favoritt av Robert Langdon bøkene. Det har ikke endret seg etter å  ha lest den en gang til. Dette er en spennende historie som byr på flere overraskelser underveis og det skal godt gjøres å gjette seg til hva som skjer.

Dan Brown skriver greit, om noe gjentagende og lettvint. Det merkes at dette er en av hans første bøker. Jeg er ikke superfan av beskrivelser av matlaging, som ikke har noen annen hensikt enn å fylle ut sider, eller av at karakteren beskriver seg selv når han ser i speilet. Hvem er det egentlig som står og beskriver seg selv mens de titter i speilet? Det gjør nå ikke jeg, og jeg vil jo tro at ikke mange andre gjør det heller. For meg tyder dette på en litt uerfaren skribent. Heldigvis retter dette seg noe utover i bokserien.

Jeg har valgt å lese bøkene på norsk, og Lorentzen har gjort en god jobb med oversettelsen.

Kritikken til tross, så er dette en godt utarbeidet historie, med hemmelige organisasjoner, religiøse tradisjoner og en drøss av gamle hemmeligheter. Robert Langdon er en motvillig helt, som blir dratt gjennom mysteriet av sin nysgjerrighet og lojalitet til mennesker han møter. Han er absolutt ingen actionhelt. Dette er en litt støvete professor som ofte havner i situasjoner han har ingen forutsetninger til å mestre, men som, ved å bruke kløkt og sin kunnskap om symboler og historie, kommer seg gjennom prøvelsene.

Teknikeren stirret på gjenstanden en lang stund og fornemmet bulderet fra en storm i anmarsj.

Det er lett å like Robert Langdon, han er en god og velutviklet karakter. Brown er flink til å skape et bredt og variert karaktergalleri, hvor de fleste karakterene virker troverdige. Dessverre kommer man ikke helt unna enkelte stereotyper. Vi møter en del karakterer i boken, og det kan kanskje bli litt mange, men heldigvis ikke så mange unødvendige.

Engler og demoner er filmatisert og er å finne på flere Streaming tjenester. Selv om denne er plassert som nummer to i filmrekken, med Da Vinci koden som den første. I hovedrollen som Robert Langdon finner vi Tom Hanks,  som gjør en god jobb i rollen som en støvete professor. Dessverre kutter filmen ut en del av de tingene som gjør boken så spennende. Dette er ikke uvanlig når det gjelder filmatiseringer, men det er vanskelig å skjønne noen av endringene. Har du bare sett filmen anbefaler jeg på det sterkeste å lese boken. Den er mye bedre.

 

Julie Karolines valgte forfatter 2022

Etter flere år med fri fra Edge of a Words utfordring, har jeg nå tenkt til å prøve meg på en ny forfatter. Utfordringen går ut på å lese bøkene til en selvvalgt forfatter. Noen ganger alle bøkene, andre ganger et utvalg av bøkene. Tidligere har jeg tatt for meg Nicholas Sparks, Suzanne Collins og Elizabeth Gaskell.

I år har jeg tenkt å ta for meg Dan Brown og hans bøker om Robert Langdon.

Dan Brown | edgeofaword

Bildet er hentet fra Dan Browns offisielle hjemmeside og er tatt av Dan Courter

Dan Brown er en amerikansk forfatter som nok er mest kjent for boken Da Vinci koden som kom ut i 2003. Han har skrevet en rekke romaner, hvor han liker å utfordre det paradoksale mellom religion og vitenskap (hentet fra Dan Browns offisielle hjemmeside: danbrown.com).

Han har skrevet bøker som ikke handler om Robert Langdon også, men det er altså de bøkene jeg har tenkt å lese. Jeg har lest flere av dem fra før, men gleder meg egentlig til å lese de igjen. Vil jeg like de like godt nå som da?

Bøkene om Rober Langdon er veldig populære. De har blitt oversatt til en rekke språk, og flere av de er filmatiserte med selveste Tom Hanks i hovedrollen. Nå nylig har det også kommet en tv-serie av Det tapte symbol. Planen er å se filmatiseringene også, slik at jeg kan sammenligne dem med bøkene. Dette skal bli gøy!

Jeg har valgt å lese bøkene på norsk.

Bøkene jeg skal lese er:

Engler og demoner

Da Vinci koden

Det tapte symbol

Inferno

Opprinnelse

Jeg kommer til å holde dere oppdatert med utfordringen min, så følg med.

Tar du utfordringen? I så fall hvilken forfatter velger du? Lykke til!

Cranford

Skrevet av Elizabeth GaskellCranford | edgeofaword

Forlag: Penguin Classics (2005)

Sjanger: Klassiker/roman

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

I 2018 satte jeg meg som mål å lese romanene til Elizabeth Gaskell, ei forfatter som ga ut en rekke romaner og noveller på midten av 1800-tallet. Jeg klarte dessverre ikke å lese alle, det stod en igjen ved årets slutt, og det tok en lang stund før jeg fikk startet med den siste. Nå, endelig, er den lest.

Cranford ble første gang utgitt i 1853 som en serie med noveller. Nå er novellene samlet til et verk, med hver novelle som et kapittel. Selve romanen er ikke lang, knappe 180 sider, og hvert kapittel ligger på omtrent 10 sider. Derfor burde boka være overkommelig. Så hvorfor klarte jeg ikke å lese den i fjor?

Vel, så mange klassikere på kort tid viste seg å bli for mye. Det tar tid å sette seg inn i 1800-tallets engelsk og skrivestil, dermed tar bøkene mer tid å lese og krever mer konsentrasjon.

In the first place, Cranford is in possession of the Amazons; all the holders of houses, above a certain rent, are women.

I Cranford bor det flere middelaldrende enslige kvinner. Enten de er enker eller ugifte er de alle klare i sin sak: de trenger ikke menn! Kvinnene følger et sett med strenge og utdaterte sosiale regler som er særegne for Cranford og liker dårlig at det kommer innflyttere som ikke passer inn i deres levesett.

Unge miss Smith er ofte på besøk hos Jenkyns søstrene i Cranford og det er gjennom hennes beretninger vi tar del i livene til damene i Cranford. Gjennom sorger og gleder, dødsfall og bryllup (for det meste uønskede), tåpelige innfall og kvinnelist. Boka er et flott portrett av en liten engelsk landsby på 1800-tallet.

«I only hope it is not improper; so many pleasant things are!»

Av alle bøkene til Gaskell er denne den mest ironiske. Gaskell legger ikke skjul på tåpelighetene til flere av karakterene og dette er nok den romanen jeg har ledd mest av.

Siden romanen består hovedsakelig av små noveller følger vi ikke et vanlig historieforløp. Ja, saker bringes over fra kapittel til kapittel, men vi får ikke den tradisjonelle oppbyggingen med den oppklarende toppen til slutt. Noen ting ordner seg, men boken er bare et innblikk i noen år av damenes liv. Noen saker forblir uløste, mens andre ser man kun en aning av oppklaring på. Noen ting ender godt, andre ikke.

«… He used to say, the old ladies in the town wanted something to talk about… and I remember the clacking noise there always was when some of the ladies got together.»

Romanen er som et kortvarig, men varmt vennskap. I de årene vennskapet varer er man med i alle hemmeligheter og drømmer. Man tar del i alle begivenheter og sladder, men så snart vennskapet er over hører man ikke mer fra menneskene igjen. Så hva som skjer videre med kvinnene i Cranford kan man bare gjette seg til siden miss Smith ikke lenger forteller hva som skjer der.

Jeg vil ikke påstå at Cranford er av Gaskells beste, men den er verdt en lesing. Med sarkasme og ironi har Gaskell skrevet et flott portrett av ugifte kvinner og hvordan deres liv var på 1800-tallet.

Bøkene til Gaskell krever en leser som er stødig i engelsk. Det er en ordliste bakerst i boka for å hjelpe med de vanskeligste og gammeldagse ordene. Det er også en oversikt over de mest brukte klesdraktene, som hjelper mye siden damene er veldig opptatte av klær og korrekte hodeplagg. Boken er like mye en informasjonskilde til viktorianske England som den er til underholdning.

The ladies of Cranford always dressed with chaste elegance and propriety.