Skrevet av Janne S. Drangsholt

Forlag: Tiden Forlag (2015)

Sjanger: Roman

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Stine-Marie

Janne S. Drangsholt har med denne utgitt sin andre roman. Her blir vi kjent med Ingrid Winter, en mor, en kone, en universitetslektor og ei skrulle. For ei skrulle, det er hun. Hun er en hypokonder med sporadiske panikkanfall, en litteraturviter med liten kunnskap om verden utenfor, en familiemor midt i tidsklemma, en kollega ingen liker og en karrierekvinne uten økonomisk teft.

Allerede ved tittelen på omslaget får vi et innblikk i historien som venter mellom permene. Vi blir dratt inn i en kort og hektisk periode av livet til en litt stereotypisk, om enn noe overdreven, kvinnekarakter i førtiårene. Historien inneholder de handlingstvistene en kan forvente ut ifra hovedplottet som huskjøp og -salg, ekteskapsproblemer, problemer på jobben og en jobbtur til Russland. Ok, denne siste var kanskje litt mer original.

Likevel vil jeg si at boken hovedsaklig handler om Ingrids evne til å vikle seg inn i stadig større problemer.

Jeg visste ikke så mye om boken før jeg plukket den ut av bokhylla på jobben. Omslaget er prydet med ordene «det morsomste og såreste jeg har lest på lenge». Andre har kalt den «hysterisk morsom!». Så hva kan gå galt? Jo, følgende:

Boken var ikke morsom.

Det nærmeste jeg kom latter var et beskjedent «heh» omtrent en tredjedel inn i boken:

Bjørnar smilte som han alltid gjorde når han kom hjem. Som om han var lykkelig. Som om ingenting kunne ødelegge denne stunden, når han endelig var gjenforent med familien sin. Det hadde slått meg at jeg nesten daglig ødela dette øyeblikket for ham.

At jeg ikke deler samme humor som forfatteren og andre forhåndslesere er greit nok, det kan jeg se forbi. Problemet er at jeg ikke engang kan se hvor denne humoren skal ligge. Er det de filosofiske tankerekkene til Ingrid? De tåpelige innfallene? Hennes frekkhet mot sin kvinnelige kollega? Eller er det hennes iboende evne til å rote til alt? Kanskje grunnlaget er til stede, men utførelsen var bare ikke spesielt humoristisk.

Det skal sies, Drangsholt kan skrive. Hun presenterte fine og velformulerte tanker med innslag av det filosofiske. Følelsene til Ingrid, både de psykiske og de fysiske, ble beskrevet på en levende måte.

Det var kanskje fordi jeg gikk rundt med konstant lavt blodsukker eller fordi jeg ikke sov, men en summing hadde satt seg i kroppen. Eller en dirring. Jeg hadde en følelse av å være elektrisk, uten å vite hvor det gikk an å skru av knappen eller trekke ut kontakten.

Dessverre ble en del av disse punktene og tankene de presenterte gjentatt igjen og igjen. Jeg har hørt om replikater nå, bla bla, kom til poenget. Joda, gjentakelser kan være nyttige, men kun dersom de har en hensikt; det var ikke tilfellet her.

Jeg likte ikke den hyppige bruken av engelsk i dialogen. Mot slutten av boken var dette et stort irritasjonsmoment. Dette er kanskje smak og behag, men jeg liker det når den norske boken er på norsk og den engelske er på engelsk.

-I’ll have you know at hun tok armen min rett før vi kom til hotellet, sa Peter

…

-Thank you all, sa han, -but I could not have done this without the help of my colleague, Ingvill Haugjerdet. Hun skal ha en stor klapp

Plottutviklingen er god, men dessverre er handlingstvistene små og ikke spesielt interessante. Jeg opplevde ingen driv og liten lyst til å plukke opp boken igjen. Historien er rett og slett litt treg og kjedelig. Hennes tid i Russland er et vagt minne, sikkert også for Ingrid som var rusa på alkohol og/eller hostesaft store deler av reisen.

Det mest spennende elementet var huskjøpet. Jeg leste om budrunden på bussen, men bussturen er kort og jeg ivret hjemover for å finne ut hvordan hennes mann ville ta nyheten om at hun hadde bydd langt over budsjett. For meg var dette høydepunktet i historien. Dessverre kom det før jeg var midtveis i boken.

Hovedpersonen var fargeløs, trist og vanskelig å like. På arbeidsplassen er hun ikke spesielt godt likt, og jeg har ingen problemer med å forstå hvorfor. De frekke og til tider svært tåpelige tankene og utspillene hennes mot hennes kvinnelige kollega Ingvill, fikk meg til å himle med øynene ved annethvert kapittel. Ingrid er sur, frekk, usamarbeidsvillig, selvopptatt, usosial og mangler respekt for sine kolleger. Jeg er glad jeg ikke har noen sånne på jobben.

Solstrålene kom innimellom via hennes døtre og, tidvis, hennes mann. Hun har skaffet seg en flott familie.

Dette er absolutt lett sommerlektyre. Det er en bok du kommer til å glemme i det øyeblikket du legger den fra deg. Dette er rent tidsfordriv og ikke mer. Når det gjelder tidsfordriv, finnes det bedre ting og bedre bøker du kan fylle tiden din med.