Skrevet av Helene Uri

Forlag: Gyldendal (2016)

Sjanger: Roman

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

Sommeren 2016 leste jeg min første Helen Uri roman, nemlig Rydde ut (2013). Det var en bok som overrasket meg veldig og jeg bestemte meg raskt for at jeg skulle lese mer fra hennes forfatterskap. Høsten 2016 kom hennes nyeste roman: Hålke.

I Hålke møter vi et eldre ektepar, Ebba og Karl. De har vært gift i mange år, har voksne barn og flere barnebarn. Nå er de begge pensjonister og bor i en leilighet i Oslo. En vinterdag legger isen seg speilblank på veiene utenfor blokka og paret tør ikke å gå ut. Karl og Ebba stenger seg inne med bare hverandre som selskap mens de venter på at det skal bli strødd. Skapene blir langsomt tomme for mat, mens et langt ekteskap blir gjennomgått og evaluert. Svik, brutalitet, kjærlighet og uvisshet. Alt finner veien frem i den innestengte tilværelsen.

De merker det med en gang de kommer ut. Dette går ikke. Det er frysende kaldt, men problemet ligger ikke der; de er godt nok kledd. Problemet ligger på bakken foran dem.

Romanen har et meget enkelt plott. To mennesker blir innestengt, ufrivillig og uforberedt, allikevel inneholder boken så utrolig mye. Her møter vi side opp og side ned med følelser. Gamle og nye følelser som bobler opp og brer om seg. Det skulle bare mangle at et ektepar sitter med mye innestengt frustrasjon etter så mange år som gifte. Gammel svelget stolthet, oversette hendelser, men også mye godt som man kanskje ikke har vært gode nok på å uttrykke. Det er en fantastisk utforsking av menneskets indre Uri har begitt seg ut på.

Et ekteskap er som et komplisert brettspill, der ektefellene bytter på å ligge i tet. Et spill de er dømt til å spille.

Gjennom hele romanen følger vi Ebba. Hun er veldig god på å sette ord på sine egne følelser og på å sette seg selv i offerrollen. Vi utvikler raskt en sympati for henne, men etter hvert oppdager vi at hennes synsvinkel er veldig endimensjonal og kanskje ikke alltid til å stole på. Det er en fryd å lese om en så godt utarbeidet karakter, selv om det til tider er vanskelig å like henne.

Karl har også flere dype lag og er kanskje ikke helt slik han fremstår gjennom Ebbas skildringer. Jeg fant det interessant at Karl, med alle sine lag og sider, kommer så klart frem gjennom Ebbas meget ensartede forklaringer.

Og kanskje tar hun feil; kanskje er han ikke det minste hoverende, kanskje er han like inn til margen lei av dette, like lei som henne, kanskje lengter han bare etter ro.

Hverken Ebba eller Karl har noen karakterutvikling. I stedet finner vi en slags langsom utviklende resignasjon. Det var en ny opplevelse for meg, og ga romanen en originalitet jeg ikke har sett på lenge.

Jeg liker skrivestilen til Uri. Hun har en måte å få frem følelser og tanker uten å bruke alt for mange og lange forklaringer. Hun stoler på leseren sin. Hun stoler på at vi skjønner hva hun vil få frem uten å fore oss med teskje. Alt som er overflødig eller unødvendig er skåret vekk og vi sitter igjen med et språk som er friskt og elegant. Et språk som flyter lett.

Det er vanskelig for meg å si hva jeg syns om boken. For selv om plottet er originalt er historien i seg selv irriterende. Ebba er irriterende. En ting jeg sjelden liker er usympatiske hovedpersoner. Samtidig har romanen veldig mange positive sider ved seg. Dette er en roman som fikk meg til å føle og til å tenke.

Og kanskje noe av det beste man kan finne er en bok man både misliker og liker? Og ikke fordi den mangler noe, eller fordi den er kjedelig/merkelig/tåpelig, men rett og slett fordi den har en slik type dybde at man finner så mye mer enn det som står skrevet svart på hvitt og derfor rører/skurrer ved leserens egne overbevisninger og personlighet.

Uri har levert en meget solid og god bok.