Forfatter: Stine-Marie

De vakreste

/ Stine-Marie / 2 kommentarer

De vakresteDe vakreste av Karin Slaughter | edgeofaword

Skrevet av Karin Slaughter

Forlag: Cappelen Damm, 2016

Sjanger: Krim

Engelsk tittel: Pretty Girls (HarperCollins, 2015)

Oversatt av Mona Berge

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Stine-Marie

 

Da du forsvant, advarte moren din meg om at det ville være verre å få greie på nøyaktig hva som hadde skjedd med deg, enn ikke å få vite noe i det hele tatt. Vi kranglet stadig om det, for kranglingen var det eneste som hold oss sammen akkurat da.

Det er over tjue år siden den eldste søsteren til Clare, Julia, forsvant. Forsvinningen, inkompetent politiarbeid og jakten på sannheten rev resten av familien i stykker. Nå forsvinner en ny jente, og sårene fra fortiden rives opp. Så blir Clares ektemann brutalt myrdet i et smug og noen bryter seg inn i huset.

Sjokkert og nedtynget av sorg, avdekker Clare dystre hemmeligheter i ektemannens liv. Med sin eldste søsters ukjente skjebne som en sten i magen, graver Clare dypere. Hvem var egentlig ektemannen hennes? Men jo dypere hun graver, jo flere hemmeligheter og spørsmål finner hun. Og nå mer enn noen gang trenger hun sin andre søster, som hun ikke har pratet med på nesten tjue år.

Si at du vil.

De vakreste har en tydelig og klar fortellerstemme og er godt skrevet. Jeg har aldri lest en av Karin Slaughter sine bøker på originalspråket, men følte ikke at det manglet noe her. Mona Berge kan skrive og har gjort en god jobb med å få språket og historien til å flyte på norsk.

De tre fortellerstemmene var flotte. Vi får innblikk i historien som den utspiller seg i nåtid gjennom de to kvinnene. Forsvinning til Julia og det kaoset denne etterlot seg for familien hennes blir vi best kjent med gjennom faren hennes. Det er fra faren vi får den virkelige følelsesmessige dybden.

<<Jeg vil føle meg normal igjen,>> sa hun til meg en gang. <<Hvis jeg later som lenge nok, blir det kanskje virkelig.>>

Jeg likte veldig godt forholdet mellom de to søstrene og den personlige utviklingen de viser gjennom det hele. Dette tilførte noe håndfast og ekte til historien. Det gjorde oss også bedre kjent med hovedpersonene og deres følelsesliv og adferd.

Handlingen holder et høyt tempo. Vi kastes raskt ut på dypet, og herfra er det ingen nåde. Vi får få hvilepauser og handlingsutviklingen holder fast i en sterk rød tråd med kun små hopp vekk fra det kronologiske. De vakreste var til tider nesten uutholdelig spennende.

Var sannheten lettere å bære enn alt det grufulle de hadde sett for seg?

På mange måter koste jeg meg veldig med denne boken. Likevel trekkes den noe ned av et lite troverdig plott og svake bipersoner. Det er til tider noe nesten karikaturmessig over personskildringene.

Jeg har lest en del anmeldelser nå som nevner handlingstvister og sjokkerende avsløringer. Da er jeg glad for at jeg leste boken før jeg leste de anmeldelsene. Bortsett fra en liten en helt i starten, var det minimalt med handlingstvister. Det hele var relativt forutsigbart. Det betyr ikke at jeg fant boken kjedelig. Jeg heiet på hovedpersonene og deres jakt på sannheten, jeg bladde gjennom side på side for å få med meg deres sjokk og følelser, og jeg gledet meg til å se hvor drøy og bestialsk den skulle bli.

De vakreste er den nye frittstående psykologiske thrilleren til Karin Slaughter. Den sjokkerer i sine grufulle detaljer og kan absolutt få deg til å grøsse. Absolutt ikke dårlig påskelektyre.

Jeg lar deg gå

/ Stine-Marie / 5 kommentarer

Skrevet av Clare MackintoshJeg lar deg gå av Clare Mackintosh | edgeofaword

Forlag: Cappelen Damm (2016)

Sjanger: Krim

Engelsk tittel: I Let You Go (Sphere, 2014)

Oversatt av Ulrik Farestad

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Stine-Marie

 

Hun kneler ved siden av ham og prøver febrilsk å finne pulsen. Rundt henne ser hun sin egen pust bli til en hvit sky i luften. Hun ser mørket som danner seg under hodet hans og hører sitt eget skrik som om det er noen andre som skriker.

Fem år gamle Jakob blir påkjørt og drept på vei hjem fra skolen; sjåføren så ikke engang ut til å sette ned farten. Sjåføren stikker av, og en sjokkert og desperat mor sitter alene igjen med sin døde sønn i armene.

Førstebetjent Ray Stevens settes på saken, og sammen med den ferske betjenten Kate, prøver han å holde hodet kalt og snøre sammen de mangelfulle ledetrådene påkjørselen etterlot seg. De kan likevel ikke unngå å la seg påvirke av drapet på et lite barn.

Ulykken etterlater Jenna Gray med en sorg og en skyldfølelse hun ikke kan sette ord på; Jakob er død. Livet hun har brukt så mange år på å bygge opp har kollapset rundt henne. Hun har mistet alt og alle. Hun forlater Bristol uten mål og mening. Hun kutter all kontakt med omverdenen og slår seg ned i en avsidesliggende liten kystby i Wales. Det tar imidlertid ikke lang tid før fortiden innhenter henne og livet hennes på nytt raser sammen.

Det var min feil. Vi burde ha tatt en annen vei hjem, jeg burde ikke ha pratet, jeg burde ha stoppet ham.

Jeg lar deg gå har en følelsesladet tyngde som få krimbøker kan skryte på seg. Den griper tak i deg allerede i første kapittel. Den er fylt med så mye fortvilelse og sorg at du kjenner smerten fysisk.

Jeg lar deg gå ble nominert til beste romandebut av Huffington Post i 2015, og det skjønner jeg godt. Clare Mackintosh har skrevet en veldig god psykologisk thriller. Den er allikevel ingen sekser for meg, og jeg skal forklare deg hvorfor.

Clare Mackintosh har delt fortellerrollen mellom førstebetjent Ray Stevens og Jenna. I kaptlene vi tilbringer sammen med Ray, leser vi om hans andre saker, hans problemer i ekteskapet og hans problematiske sønn. Dette bidrar selvfølgelig til å gi karakteren en egen historie og personlighet, men det er så få faktiske ledertråder i den aktuelle saken at det til tider blir tamt og kjedelig. Når det til slutt kommer nye fakta på bordet, er det hele over på et blunk.

Jeg stoler ikke på instinktene mine lenger – de har tatt feil så mange ganger før

I motsetning er kapitlene til Jenna gripende og spennende. Vi trekkes inn i hennes sorg. Vi heier på henne der hun prøver å bygge seg opp et nytt liv, og vi fortviler med henne når det hele kollapser rundt henne atter en gang.

Begge karakterene er sterke og nyanserte. De viser en fantastisk dybde og ettelater ingen tvil om at de har levd egne liv før du ble kjent med dem.

Det skuffet meg at du, til tross for alt, var akkurat som alle de andre.

Det er sjeldent en krimbok klarer å treffe meg i hjerterota. Det er like sjeldent at en krimbok overrasker meg.  Jeg lar deg gå klarte å gjøre begge deler. Clare Mackintosh bygger opp historien mesterlig og tar leseren fullstendig på senga med en eksplosjon av en handlingstvist. Dette er en krimbok jeg anbefaler på det varmeste for de som liker spenningsromaner med følelsesmessig dybde, og de som foretrekker krim uten for mye blod og vold.

My Criminal Mind og Rita leser har også anmeldt denne.

The 5th Wave

/ Stine-Marie / 3 kommentarer

Skrevet av Rick YanceyThe 5th Wave av Rick Yancey | edgeofaword

Forlag: Penguin Books (2013)

Sjanger: Ungdomsroman (YA); Science Fiction

Norsk tittel: Den 5. Bølgen (Gyldendal, 2015)

Kilde: kjøpt

Anmeldt av Stine-Marie

 

If aliens ever visit us, I think the outcome would be much as when Christopher Columbus first landed in America, which didn’t turn out very well for the Native Americans.

        – Stephen Hawking

Det er nesten ett år siden jeg leste den fantastisk spennende boken til Rick Yancey, The 5th Wave. Og i den anledning at filmatiseringen endelig er kommet til en kino nær deg, skriver jeg nå en kort anmeldelse.

The 5th Wave er en ungdomsbok som faller innenfor Science Fiction-sjangeren og beveger seg videre inn mot dystopi. Vi befinner oss i et postapokalyptisk USA etter invasjonen av romvesener. Menneskeheten befinner seg på randen av utslettelse.

The truth is, once they found us, we were toast.

Vi følger tre ulike hovedpersoner gjennom boken. Vår tøffe og vittige heltinne, Cassie, er den som bygger opp verdenen for oss. Hun er en overlever. En pessimistisk og kritisk syttenåring på vandring alene for å finne igjen lillebroren sin.

Ben er vår andre hovedperson. Hans overlevelse handler mindre om forberedelse og mer om flaks. Han er desidert mer desorientert og mindre kritisk enn sin kvinnelige motpart. Til slutt følger vi også Sammy, den fem år gamle lillebroren til Cassie.

We are humanity, the banner read. Wrong. We’re pale reflections of it, weak shadows, distant echoes.

The 5th Wave er første boken i en trilogi. Trilogien fullføres av The Infinite Sea (2014) og The Last Star (2015). Så langt er det kun første og andre bok som er blitt oversatt til norsk.

Noe av det jeg likte best ved boken var skrivestilen til Yancey. Den var gripende, lett og formidlet perfekt den dystre stemningen i historien. Den tok tak i meg og fraktet meg til en verden i kaos. Jeg elsket hvert sekund av det.

I’m walking in a dense fog of white lifeless nothingness. Dead space. No sound, Not even the sound of my own breath. In fact, I can’t even tell if I’m breathing. That’s number one on the “How do I know if I’m alive?” checklist.

Historien beveger seg i et perfekt tempo og er fullpakket av spenningselementer. Spenningen stiger sakte, men sikkert mot en eksplosjon av en slutt. Dette er en bok det er vanskelig å legge fra seg.

Vi treffer et ensemble av troverdige karakterer. Cassie utgjør en tøff og pessimistisk heltinne som viser oss at ingen ting er slik det virker. Sammy gir oss sitt naive og barnlige syn på en verden i kollaps, mens Ben tilfører kontrast og en hva om-følelse. Boken har mottatt litt kritikk for at karakterene mangler dybde. Det var ikke en følelse jeg fikk, og jeg må påpeke at dette er første bok i en trilogi. Plottet står i fokus, og her er karakterene til stede for plottet.

Er plottet eller karakterene helt og holdent unike og originale? Kanskje ikke. Mangel på originalitet er noe boken har mottatt kritikk for og noe jeg har slaktet andre bøker for før. Likevel sitter jeg her og roser denne opp i skyene, men jeg har ikke dårlig samvittighet for min tilsynelatende dobbeltmoral. Det som gjør denne boken bra er sammensetningen og utførelsen.

Do you know how to tell who the enemy is?

Det svakeste i historien var romansen. Jeg føler ikke at den tilførte noe til historien og kun var med for å kunne sette Young Adult som sjanger. Klisjéene fortsetter å prege ungdomslitteraturen, og kanskje var det redaktøren som ba om litt romantikk?

Alt i alt er The 5th Wave en utrolig spennende Science Fiction light for ungdom, som er umulig å legge fra seg. Den er lettlest og gripende med en flott og annerledes skrivestil. To ord: Les den!

 

Jeg kommer snart

/ Stine-Marie / 2 kommentarer

Jeg kommer snart av Selma Lønning Aarø | edgeofawordSkrevet av Selma Lønning Aarø

Forlag: Flamme Forlag (2015)

Sjanger: Roman

Kilde: Lånt

Anmeldt av Stine-Marie Simensen

 

Mannen min trodde lenge jeg var en kåt jævel.

Julie er en trebarnsmor i et tilsynelatende lykkelig ekteskap. Hun er publisert forfatter og har et godt hjem, en flott familie og  en au pair. Alt er tilsynelatende perfekt. Bortsett fra at Julie aldri har hatt en orgasme. Siden hennes tidlige seksuelle debut som 13-åring har hun simulert orgasmer. Hun får dem ikke med menn og ikke alene.

Hvorfor simulerer Julie orgasme? Er det for å leve opp til samfunnets og partnerens forventninger? Er det for å vise mannen at han strekker til, at han er en real mann? Eller er det for å dekke over en følelse av utilstrekkelighet som kvinne når hun ikke får det til?

Julie er lei – lei av å late som. Hun bestemmer seg for at hun også skal få en orgasme, koste hva det koste vil. Hun går til anskaffelse av en vibrator, låser seg inne på soverommet og dedikerer seg helt og holdent til oppgaven; hun skal onanere på fulltid til hun får det til – til hun kommer.

Mest sannsynlig kan jeg lære meg å få orgasme. Jeg må bare øve. Så må jeg selvfølgelig forsøke ikke å la meg distrahere, det lønner seg ikke å tenke på mødre, fedre eller gressklippere. 

Julie er en kvinne som har brukt store deler av livet på å finne sin identitet, oftest gjennom seksuelle møter og forhold. Når vi møter henne har hun funnet sin identitet som forfatter og som mor. Dette trues imidlertid av en langvarig skrivesperre og en mesterkokk av en au pair. Identiteten og livet til Julie faller i ubalanse, og hun avleder oppmerksomheten ved å begrave seg i et nytt prosjekt – orgasmeprosjektet.

Et av problemene ved denne boken for meg er at jeg ikke klarer hverken å sympatisere, forstå, identifisere meg med eller like hovedpersonen. Dog ikke i en like stor grad som Ingrid i Ingrid Winters makeløse mismot, er Julie selvsentrert, sytete og på grensen til latterlig. Hun er egoistisk og mangler helt klart empati, alt dreier seg på en eller annen måte om henne. Hun er irriterende opptatt av sin au pair og hun har en veldig avslappet holdning når det gjelder troskap til mannen sin.

Ikke for pen, men akkurat passe. Jeg ville selvfølgelig ikke huse et menneske som var stygt. Samtidig kunne ikke aupairen være for pen heller. Så lite sex som A tross alt fikk, ville det være en risikosport.

Hun blir nærmest sykelig opptatt av sin manglende evne til å oppnå orgasmer og virker i stand til å ofre alt og alle for å komme. Jeg skulle gjerne sagt at det hele ender i en stor finale, en eksplosiv orgasme eller ny forståelse av hva som er mest viktig i livet, men slutten er kort og skuffende.

Skrivestilen til Aarø er lett og engasjerende. Historien om Julie er til tider underholdene og trekker litt i smilebåndene. Underholdningsnivået synker imidlertid gradvis gjennom historien etter hvert som man blir lei av å lese om vibratorer og squash, merkelige kjærester og seksuelle opplevelser. Latteren kommer sjeldnere og til slutt blir lesingen en hinderløype man vil bli ferdig med.

En kjapp oppsummering er på sin plass. Det som ligger til grunn for hittil manglende suksess på området, er altså følgende:

  1. Jeg har kroppslige hemninger.
  2. Jeg er for praktisk anlagt.
  3. Jeg har en mor.

Jeg kommer snart setter ting på spissen og utgjør en kritikk av det moderne kropps- og sexfikserte prestasjonssamfunnet der normalitet eller perfeksjon er målet. Vi er omgitt av tips og råd for sexlivet, regler på hvor ofte vi skal ha sex i et forhold og jevnlige oppdateringer av sexrelatert statistikk, gjerne i Dagbladet eller VG. Likevel opplever vi fortsatt et tabu rundt det å prate om sex og orgasme, og det er lett å tenke seg redselen for å føle seg utilstrekkelig og mislykket dersom man ikke inngår i eller overgår gjennomsnittet er utbredt blant de moderne kvinner.

Det kommer ikke til å gå, tenker jeg, men på den annen side: Er det så farlig? Hvorfor er det flaut ikke å få det til? Hvorfor kan jeg ikke bare snakke med vennene mine om det?

Jeg kommer snart tar dermed opp et viktig og tidsaktuelt tema. Dessverre ble denne historien litt for mye av en «god ting», og med en hovedperson jeg ikke klarer å identifisere meg med eller like, ble lesingen fort traurig.

My Name is Lucy Barton

/ Stine-Marie / 1 kommentar

Skrevet av Elizabeth StroutMy Name is Lucy Barton av Elizabeth Strout | edgeofaword

Forlag: Random House (2016)

Sjanger: Roman

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Stine-Marie

 

In this city of New York, I see children crying from tiredness, which is real, and sometimes from just crabbiness, which is real. But once in a while I see a child crying with the deepest of desperation, and I think it is one of the truest sounds a child can make. I feel almost, then, that I can hear within me the sound of my own heart breaking, the way you could hear outside in the open air – when the conditions were exactly right – the corn growing in the fields of my youth.

Lucy Barton tenker tilbake på de 9 ukene hun tilbrakte på sykehus etter komplikasjoner rundt en rutinemessig operasjon, da hennes mor besøkte henne på sykehuset etter mange år uten kontakt. Med dette besøket i fokus konfronterer Lucy sin egen barndom og setter det i kontrast til livet hun har nå.

Lucy bærer med seg en dyp ensomhet gjennom livet. En ensomhet som stammer fra en barndom i et hjem der fattigdom sto så sentralt at den overskygget både kjærlighet og godhet. Kan man kalle en slik familie dysfunksjonell? I hvilken grad kan man gi sine barn en trygg og kjærlig barndom full av glede når trusselen om sult og hjemløshet hamrer på døra hver eneste natt? I hvor stor grad påvirker vår barndom våre valg senere i livet? Lucy ser tilbake på det hele med en visdom bare alder kan gi.

Lonely was the first flavour I had tasted in my life, and it was always there, hidden inside the crevices of my mouth, reminding me.

My Name is Lucy Barton er en historie om fattigdom, ensomhet og lengselen etter kjærlighet og annerkjennelse. Om forholdet mellom en mor og hennes barn, og den sårbarheten bare en forelder kan avdekke i et voksent menneske. Om de arrene man bærer med seg fra sin barndom og gjennom livet.

But when I see others walking with confidence down the sidewalk, as though they are free completely from terror, I realize I don’t know how others are. So much of life seems speculation

My Name is Lucy Barton er ikke så mye en sammenhengende historie som det er en samling av minner, tanker og anekdoter. Alt fokus ligger på Lucy. Historien tar rot i sykehusoppholdet, men spenner fra barndommen hennes til nåtid.

Lucy danner en personlig og forfriskende fortellerstemme. Språket er nydelig. Historien er gjennomtrukket av tankevekkende og treffende bemerkninger om livet og forholdet oss mennesker imellom.

It interests me how we find ways to feel superior to another person, another group of people. It happens everywhere, and all the time. Whatever we call it, I think it’s the lowest part of who we are, this need to find someone else to put down.

Romanen tar for seg et følelsesladet tema. Jeg kan likevel ikke si med like stor tyngde som andre anmeldere at den vekket dype følelser i meg. Romanen er full av substans og brakte frem dype, filosofiske tanker. Det var imidlertid noe som manglet i utførelsen. Handlingen hoppet for mye frem og tilbake med en hakkete og usammenhengende fortellerstil. Lucy Barton, dog troverdig og likendes, var litt for vag. Jeg klarte ikke å bli godt nok kjent med henne, noe som gjorde det vanskelig for meg å investere emosjonelt i historien.

Hvis jeg skal være skikkelig pirkete, kan jeg jo også nevne at de små gjentakelsene av enkelte korte setninger gikk meg litt på nervene. Kanskje ble det gjort for å forsterke det tankefulle i fortellerstilen, men det tilførte ikke noe til historien eller til personskildringen av Lucy.

But the books brought me things. This is my point. They made me feel less alone. This is my point. And I thought: I will write and people will not feel so alone! (But it was my secret).

Jeg ble også litt skuffet over hvor gjennomskinnelig beskrivelsen av forholdet mellom Lucy og moren var. Det var noe der, mellom sidene, som jeg prøvde å gripe fatt i, men det rant mellom fingrene på meg. De bruker mesteparten av tiden sin sammen til å prate om bekjente fra Lucys hjemby og deres ekteskap og sorger. Ethvert forsøk på en ordentlig samtale blir fort avbrutt. Dette sier sitt, selvfølgelig, men resultatet er at forholdet deres dryppes ned på sidene så sjeldent og i så små dråper at det er vanskelig å få tak i. Det hele blir for lite til å danne et ordentlig inntrykk i historien.

Til tross for et forfriskende perspektiv og de mange treffende bemerkningene om livet, er My Name is Lucy Barton en lite bemerkelsesverdig bok. Den er vakkert skrevet og lettlest. Den kan til og med få deg til å fundere litt over livet. Likevel har jeg på følelsen at den kommer til å gå i glemmeboken rimelig raskt. Det blir derfor vanskelig for meg å si om jeg anbefaler den eller ikke. Jeg har blanda følelser.

Beathes bokhjerte har også anmeldt denne.

Stine-Maries valgte forfatter 2016

/ Stine-Marie / 4 kommentarer

Hvis du har fulgt med på bloggen vår i det siste, har du nok fått med deg at Julie Karoline og jeg har satt oss noen utfordringer på lesefronten. Én av disse er å lese alle romanene utgitt av en forfatter. Forfatteren velger vi selv.

Min valgte forfatter for 2016 er britiske Ian McEwan.

Romaner av Ian McEwan | edgeofaword

 

Hvorfor valgte jeg McEwan?

I 2008 kalte The Times ham en av «de femti største britiske forfattere siden 1945».

Dette er ingen liten bragd av McEwan. Så hva er det som gjør han til en av de største britiske forfatterne i moderne tid? Med en sånn utmerkelse, hvorfor har jeg kun lest én av hans romaner?

2008 var tilfeldigvis det samme året jeg leste Saturday, en roman jeg husker godt den dag i dag. I høst kjøpte jeg meg The Children Act, den nyeste av hans romaner og en jeg sto og siklet over i ukesvis på jobben. Så jeg ga etter, kjøpte den og la den i lesebunken min. Lenger har den ikke kommet. Jeg har så mange bøker, så mye jeg skal lese.

Så da tiden kom til å velge trengte jeg ikke å tenke lenge. Jeg har allerede tenkt til å lese én av hans romaner i år, hvorfor ikke alle?

Ian McEwan har gitt ut 13 romaner så langt. Min utfordring er altså å lese alle disse romanene i år. Jeg kommer til å lese alle på engelsk ettersom jeg foretrekker å lese på originalspråket når jeg kan. Saturday skal jeg lese på nytt. Jeg kommer til å skrive anmeldelser fortløpende og en rask oppsummering når året er omme.

Romaner av Ian McEwan:

  • The Cement Garden (1978)
  • The Comfort of Strangers (1981)
  • The Child in Time (1987)
  • The Innocent (1990)
  • Black Dogs (1992)
  • Enduring Love (1997)
  • Amsterdam (1998)
  • Atonement (2001)
  • Saturday (2005)
  • On Chesil Beach (2007)
  • Solar (2010)
  • Sweet Tooth (2012)
  • The Children Act (2014)

Rød dronning

/ Stine-Marie / 2 kommentarer

Skrevet av Victoria AveyardRød dronning av Victoria Aveyard | edgeofaword

Forlag: Cappelen Damm (2015)

Sjanger: Fantasy, Ungdomsroman (YA)

Originaltittel: Red Queen (2015)

Oversetter: Carina Westberg

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Stine-Marie

 

Alle kan forråde alle.

Samfunnet består av to folkeslag: rødblods og sølvblods. Rødblods er oss vanlige, sårbare og dødelige mennesker. Sølvblods er alt annet enn med sitt sølvfargede blod og overnaturlige krefter. Krefter som å kontrollere elementer, lese tanker og manipulere lys. Du kan kalle kreftene magi, men i utførelsen minner dette mer om x-men.

Vår heltinne, Mare, er en ung rødblods kvinne fra fattige kår. Gjennom en betimelig handlingstvist reddes hun fra den sikre død i en krig ingen kan vinne og engasjeres som tjener for kongefamilien.

Jeg skal ikke dø, jeg skal ikke engang i krigen. Jeg skal arbeide, og jeg skal klare meg.

Det tar imidlertid ikke lang tid før hun havner i en situasjon hun umulig skal kunne overleve. En situasjon som avdekker hennes skjulte krefter. Krefter hun, som rødblods, ikke skal kunne ha. I et desperat forsøk i å dekke over denne feilen, plasseres hun rett i løvens hule, nærmere bestemt det kongelige hoff.

Så hva skjer når du har et dystopisk samfunn bestående av et sterkt og et svakt folkeslag? Jo, samfunnet blir et sterkt klassedelt imperium der all makt og rikdom ligger hos det privilegerte fåtall, og den underdanige majoriteten må sloss om liv og rester.

Hva skjer hvis vi kaster Katniss fra Dødslekene og en genetisk mutasjon inn i det hele? Jo, vi får den sterke heltinnen Mare med krefter til å rive ned dette imperiet.

Kast spenning, overnaturlige krefter, intriger og en kjærlighetstrekant inn i blandingen, og vi har en fantasy for ungdom med tittelen Rød dronning.

I kveld vil det flyte blod.

Så da kommer spørsmålet, likte jeg boken?

For min egen del ble jeg ikke veldig imponert. Nå har det seg imidlertid slik at jeg ikke befinner meg i målgruppen for denne typen roman. Til tross for min forkjærlighet for ungdomsbøker, ble denne litt for enkel og uoriginal og inneholdt litt for mange klisjéer for min smak.

Men jeg skal anmelde den som det den er: en fantasy for ungdom.

Når det kommer til plott er Rød dronning på ingen måte original. I motsetning til de fleste slike fantasy-romaner, befinner vi oss imidlertid i en mer teknologisk moderne verden med både elektrisitet og motordrevne kjøretøy. Denne verdenen er spennende og detaljert beskrevet.

Mare har sjarm og dybde, men også her mangler historien originalitet. Mare er på ingen måte unik innenfor ungdomslitteraturen; Mare er Katniss. Faktisk bærer flere av bipersonene tydelige likhetstrekk med karakterer i Dødslekene-serien (Hunger Games); Cal er den stillferdige og grublende Gale, Manel er den sympatiske Peeta, Evangeline er den endimensjonalt onde Clove. Om vi kommer til å se dynamiske karakterer og interessante personutviklinger er for tidlig å si.

Romanen har imidlertid driv og plottutviklingen er god, ikke dårlig for første bok i en trilogi. Mengden av spenning er passelig, slåsscenene er ikke for detaljert beskrevet og volden ikke for blodig.

Språklig er boken enkel og god, og fortellerstemmen engasjerende. Her ligger alt fokus på handling og verdenen Aveyard har skapt. Lettlest er et adjektiv jeg gjerne vil bruke her.

Så er det på tide å påpeke følgende:

Dersom du er lei klisjéene som preger ungdomslitteraturen, dersom du ikke kan fordra kjærlighetstrekanter og den evige «liker jeg ham/liker jeg ham ikke», da er ikke Rød dronning boka for deg.

«Han misliker å tape. Og» – han senker stemmen og er nå så nær meg at jeg kan se ørsmå sølvskimrende flekker i øynene hans – «det gjør jeg også. Jeg vil ikke miste deg, Mare. Det vil jeg bare ikke.»

Mangelen på originalitet i plott og karakterer er det boken har mottatt mest kritikk for. Den blir rett og slett for lik andre bøker i ungdomssjangeren. Det er lite nytt som tilføres sjangeren, handlingen er gjennomtrukket av klisjéer og de store handlingstvistene er lette å forutsi. Enkelte av handlingstvistene føles også tvungne og kunstige, som om det var noen gapende plotthull som måtte dekkes over i siste liten.

Rød dronning har likevel det meste som skal til for å skape en god fantasyroman for ungdom: en tøff heltinne, spenning, magi og en god dose kjærlighetsdrama under et teppe av intriger og bedrag. Dette er en trygg og spennende roman for de mellom 13 og 15 år. Dette betyr selvfølgelig ikke at den ikke kan nytes av de litt eldre; smaken er jo, som de sier, som baken.

Neste bok i serien er Glass Sword og ble utgitt på engelsk tidligere denne måneden. Noen tittel eller utgivelsesdato for den norske utgaven kan jeg ikke gi ennå.

Bingo for lesehester

/ Stine-Marie / 6 kommentarer

Som de gode lesehestene og bokbloggerne vi er, har vi planlagt flere ulike utfordringer for 2016. Vi deltar i Goodreads Reading Challenge der vi har satt oss et mål på 100 bøker. Vi har valgt oss ut en forfatter hver og skal lese alle romanene utgitt av vår valgte forfatter før året er omme. Selvfølgelig skal vi også delta i NaNoWriMo når den tid kommer.

Dette er utfordringer vi har satt oss selv. Hvis du ønsker, kan du selvfølgelig delta. Vi stopper deg ikke, men tar deg i mot med åpne armer.

Vi har imidlertid også laget en utfordring som vi alle kan dele. En med varierende vanskelighetsgrad og større bevegelsesrom. En på tvers av sjangere og forfattere. Vi snakker om bingo for lesehester, nemlig Bokbingo 2016.

 

Bokbingo 2016 | edgeofaword

Inspirert av Random House sin Reading Bingo

Bokbingo har bare en regel:

En rute per bok.

Med den midterste ruten har vi et lite unntak. De to første bøkene av de tre kan fylle andre ruter, men den tredje kan kun fylle den aktuelle ruten.

Høres morsomt ut, ikke sant? Det synes i hvert fall vi. Sett deg ned og les, og så ser vi hvor mange ruter vi får fylt inn i løpet av året. Lykke til!

Hold oss gjerne oppdatert om din progresjon, her i kommentarfeltet på bloggen, gjennom #bokbingo2016 på Twitter eller ved å bli med i vår Facebook gruppe Bokbingo 2016.

Førstemann til å fylle hele brettet får en gratis bok (en god en).

 

The Strange and Beautiful Sorrows of Ava Lavender

/ Stine-Marie / 1 kommentar

The Strange and Beautiful Sorrows of Ava Lavender | edgeofawordSkrevet av Leslye Walton

Forlag: Walker Books (2014)

Sjanger: Ungdomsroman (YA)

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Stine-Marie

 

TO MANY, I WAS MYTH INCARNATE, the embodiment of a most superb legend, a fairy tale. Some considered me a monster, a mutation. To my great misfortune, I was once mistaken for an angel. To my mother, I was everything. To my father, nothing at all. To my grandmother, I was a daily reminder of loves long lost. But I knew the truth – deep down, I always did.

                I was just a girl.

Slik innledes debut romanen til Leslye Walton, og allerede her blir vi lovet en unik og magisk fortelling. Dette er historien om Ava Lavender, ei jente født med vingene til en fugl.

Hvem er Ava Lavender og hvorfor ble hun født? Dette er spørsmålene Ava stiller der hun sporer livene til sin mormor og sin mor. Gjennom hennes fortellerstemme følger vi livene og skjebnene til de to kvinnene gjennom migrasjon, drømmer, sorg og knuste hjerter. Det hele leder frem til en stormfull natt der Avas egen skjebne endelig blir avslørt.

I’ve been told things happen as they should.

The Strange and Beautiful Sorrows of Ava Lavender er som tittelen angir både merkelig og vakker. Det er en generasjonsfortelling preget av magisk realisme som utfolder seg gradvis og hensiktsmessig. Det er en historie om tap, sorg, kjærlighet, lyst, glede og håp. Slik som skjebnen spiller en avgjørende rolle gjennom historien, er lite overlatt til tilfeldighetene når det gjelder utførelsen. Dette er fortellerkunst.

               There it was again. Fate. As a child, that word was often my only companion. It whispered to me from dark corners during lonely nights. It was the song of the birds in spring and the call of the wind through bare branches on a cold winter afternoon. Fate. Both my anguish and my solace. My escort and my cage.

Så hva var det jeg likte så godt ved denne boken?

For det første elsket jeg de tre kvinnene, alle vidunderlig tragiske og smertefullt realistiske.  Vi blir først kjent med Emilienne og Vivianne som unge, håpefulle jenter og ledes gjennom hendelser som bryter dem ned. Livet og sorgene deres reflekteres i de to voksne kvinnene Ava kjenner som sin mormor og sin mor. Du kan ikke unngå å føle sorgen og mørket som gjennomborer Emilienne, det bunnløse håpet og den evigvarende evnen til å elske som styrer Vivianne, den barnlige gleden og nysgjerrigheten til Ava.

Ava selv er intet annet enn fortryllende.

Dette er for all del ingen spenningsroman. Spenningselementene er heller få, og det er karakterene som driver historien fremover. Karakterene til Leslye Walton er fengslende og med en dybde sjeldent oppnådd i en debutroman. Alle vi møter er levende og fargerike, unike, men realistiske. Karaktertegningene- og utviklingene er glimrende og mesterlig utført. Historien utfolder seg i et godt tempo og føles aldri kjedelig eller treg.

Boken inneholder mystiske og overnaturlige elementer og krever at du tar et visst «leap of faith». Disse elementene setter et helt særegent og forførende preg på en generasjonsfortelling om livene til tre kvinner med uhell i både liv og kjærlighet. Det mystiske føles her både naturlig og uunnværlig.

After failing every other attempt to get the ornithologist to notice her – including a rather disastrous event where she appeared at the stoop of his apartment building wearing nothing but a few feathers plastered to an indiscrete place – Pirette took the extreme step of turning herself into a canary.

Hvis du ikke liker tanken på at en person kan forvandle seg til en kanarifugl, eller bli født med vinger, dersom du foretrekker bøker som er 100 % naturtro, vil du ikke like denne boken.

Det lyriske språket og de levende beskrivelsene gjenspeiler og forsterker det mystiske i fortellingen. Det bidrar til å skape en vakker leseopplevelse som hverken føles tung eller tilgjort. Leslye Walton har funnet en fortellerstemme som er både vidunderlig og enestående.

                For a very long time, Vivianne and Jack lived in that world people inhabit before love. Some people called that place friendship; others called it confusing. Vivianne found it a pleasant place with an altitude that only occasionally made her nauseous.

Denne boken burde komme med en advarsel; den er så vidunderlig vakker, men også så sjeledrepende tragisk. De siste 100 sidene bør leses uten forstyrrelser og med en god dose papirlommetørkler.

Dette er en magisk, forførende og utrolig vakker roman som jeg anbefaler på det sterkeste. Min anbefaling kommer imidlertid med en advarsel om at boken inneholder enkelte sterke scener av voldelig seksuell natur; den bør nok helst unngås av personer under 15 år. Bli imidlertid ikke skremt av dette, boken er fantastisk og de sterke scenene absolutt nødvendige for å oppnå et så høyt kvalitetsnivå på en historie av dette slaget.

For deg, for deg alene

/ Stine-Marie / Legg igjen en kommentar

For deg, for deg alene | edgeofawordSkrevet av Line Nyborg

Forlag: Cappelen Damm (2015)

Sjanger: Roman

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Stine-Marie

 

Jeg går langs gata som ikke er mi. Det er så mye lys her, men alle dørene er låst. Jeg bor ingen steder. Jeg har ei leilighet hvor ungen min ligger og sover. Men bor vi der egentlig, jeg vet ikke. Han våkner ikke på denne tida. Enn om han gjorde det, i kveld. Når jeg først har begynt å tenke på det, vil det ikke slippe. Jeg går fortere og fortere. Føttene mine lander ikke. De har aldri landa på den her gata. Ungen min og jeg har aldri landa her vi bor. Vi svever. Trærne i skogen utafor blokka mi hører mer hjemme enn jeg. Ingen kommer til å huske oss.

For deg, for deg alene er en sår og vakker roman om en ung kvinne og hennes tilværelse som alenemor til et lite barn. Elin har ingen far til barnet sitt, og etter at hennes mor gikk bort, har hun ingen familie til å hjelpe til. Hun og ungen bor på en liten studenthybel ved Sognsvann, der hverdagen preges av barnehage, forelesninger, husarbeid og trilleturer. Hun har bygd høye murer rundt seg selv og ungen. Dette har skapt en ensomhet og isolasjon der en følelse av usynlighet og sårbarhet ligger.

Boken er en frittstående fortsettelse av «Bare mamma som er Gud» og «Du vet ikke hvem jeg er». Jeg har ikke lest de to foregående romanene om Elin, men det var ingenting som manglet for meg her. Boken fungerer veldig godt på egen hånd og man får et godt innblikk i livet til Elin, både før og etter hun ble mor.

Nyborg beskriver det svingende humøret til Elin, de gode dagene og de tøffe. Hun beskriver ensomheten Elin føler, i hverdagen, i feriene og på helligdagene.

Så mange dager er det i en sommerferie, dager som skal fylles med noe, deles opp for ikke å bli en tung klut, for at det ikke skal kjennes for lite, for tynt, det vi er.

Hun har ingen å dele de spesielle anledningene med, ingen å dele ungen sin med. Alt han gjør, er det kun hun som ser. Hun lever for ham, og ham alene.

Alle dagene som går, jeg lever for en annen. Han har et livstidskrav på meg, noe jeg skylder han, det er ei gjeld jeg må betale hver dag til ungen, såret i magen er hullet hvor den gjelda skal puttes, betales ned, rate for rate. Det er en ovn som brenner opp alt jeg gir den, og den får aldri nok, den brenner opp alt uansett hvor mye jeg legger inn der, og den har brent helt sida den dagen han kom ut, den dagen han sprengte seg vei ut med åpne øyne.

Nyborg beskriver sjalusien overfor de som har mer. Mer penger, større hus, hus med hager, fine klær. Verst er den hun føler overfor de som har mer familie, de som har fedre til ungene sine og besteforeldre som kan stille opp. Alt dette ser Elin på utenfra, og alt river i ensomheten og trettheten hennes og får sjalusien til å bite seg tak innerst i brystet.

Blir henta av mormor hver torsdag, blir ho. Hver torsdag. Jeg blunker meg forbi dem. Det er som å stå utafor en butikk jeg aldri vil ha råd til å gå inn i, og inne i den butikken er alt jeg ønsker meg. Der står pappaer og besteforeldre på rekke og rad i alle størrelser og former, og de lyser, for de finnes, men de er ikke for meg. Og de som har, vet det ikke engang, de tenker ikke over hva de har.

Nyborg har en egen og unik stemme. Denne stemmen er full av nydelige formuleringer og treffende beskrivelser. Tonen er til tider dyster, gjennomtrukket av ensomheten og det voksende sinnet til Elin. Men i kjærligheten til sønnen kommer også skjønnheten og varmen frem. Språket er vakkert og jeg har aldri tidligere skrevet ned så mange sitater i notatene mine.

Ungen vokser ut mellom hendene mine. Det er han som viser meg vei ut i verden. Han som viser hvor føttene skal gå. At det finnes trær. At bakken, veien vi går på er annerledes, ikke den samme hele tida. At det går an å stoppe og undersøke den, veien, stien, grøfta. Ungen min ser noe nytt hele tida.

Historien fortelles i førsteperson, og Elin er en sterk og levende forteller. Dette er en utviklingsroman, og utviklingen er god. Vi følger henne gjennom hennes mors død, hennes tidlige periode som mor der hun hadde en slags far til barnet sitt, hennes skuffelse og fortvilelse over å bli alene, hennes voksende sjalusi og sinne. Gjennom det hele er det ungen som står i fokus. Hennes egne følelser begravd i det voksende såret i magen. Historien driver fremover i et godt tempo.

Nyborg skriver rått og ærlig om en tilværelse jeg tror bare andre alenemødre kan forstå. Ensomheten og fortvilelsen er til å ta og føle på. Dette er en godt skrevet roman som jeg anbefaler på det sterkeste.