Stine-Maries valgte forfatter 2016

februar 19, 2016februar 21, 2016 / Stine-Marie / 4 kommentarer

Hvis du har fulgt med på bloggen vår i det siste, har du nok fått med deg at Julie Karoline og jeg har satt oss noen utfordringer på lesefronten. Én av disse er å lese alle romanene utgitt av en forfatter. Forfatteren velger vi selv.

Min valgte forfatter for 2016 er britiske Ian McEwan.

Romaner av Ian McEwan | edgeofaword

Hvorfor valgte jeg McEwan?

I 2008 kalte The Times ham en av «de femti største britiske forfattere siden 1945».

Dette er ingen liten bragd av McEwan. Så hva er det som gjør han til en av de største britiske forfatterne i moderne tid? Med en sånn utmerkelse, hvorfor har jeg kun lest én av hans romaner?

2008 var tilfeldigvis det samme året jeg leste Saturday, en roman jeg husker godt den dag i dag. I høst kjøpte jeg meg The Children Act, den nyeste av hans romaner og en jeg sto og siklet over i ukesvis på jobben. Så jeg ga etter, kjøpte den og la den i lesebunken min. Lenger har den ikke kommet. Jeg har så mange bøker, så mye jeg skal lese.

Så da tiden kom til å velge trengte jeg ikke å tenke lenge. Jeg har allerede tenkt til å lese én av hans romaner i år, hvorfor ikke alle?

Ian McEwan har gitt ut 13 romaner så langt. Min utfordring er altså å lese alle disse romanene i år. Jeg kommer til å lese alle på engelsk ettersom jeg foretrekker å lese på originalspråket når jeg kan. Saturday skal jeg lese på nytt. Jeg kommer til å skrive anmeldelser fortløpende og en rask oppsummering når året er omme.

Romaner av Ian McEwan:

The Cement Garden (1978)
The Comfort of Strangers (1981)
The Child in Time (1987)
The Innocent (1990)
Black Dogs (1992)
Enduring Love (1997)
Amsterdam (1998)
Atonement (2001)
Saturday (2005)
On Chesil Beach (2007)
Solar (2010)
Sweet Tooth (2012)
The Children Act (2014)

Rød dronning

februar 15, 2016februar 18, 2016 / Stine-Marie / 2 kommentarer

Skrevet av Victoria Aveyard Rød dronning av Victoria Aveyard | edgeofaword

Forlag: Cappelen Damm (2015)

Sjanger: Fantasy, Ungdomsroman (YA)

Originaltittel: Red Queen (2015)

Oversetter: Carina Westberg

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Stine-Marie

Alle kan forråde alle.

Samfunnet består av to folkeslag: rødblods og sølvblods. Rødblods er oss vanlige, sårbare og dødelige mennesker. Sølvblods er alt annet enn med sitt sølvfargede blod og overnaturlige krefter. Krefter som å kontrollere elementer, lese tanker og manipulere lys. Du kan kalle kreftene magi, men i utførelsen minner dette mer om x-men.

Vår heltinne, Mare, er en ung rødblods kvinne fra fattige kår. Gjennom en betimelig handlingstvist reddes hun fra den sikre død i en krig ingen kan vinne og engasjeres som tjener for kongefamilien.

Jeg skal ikke dø, jeg skal ikke engang i krigen. Jeg skal arbeide, og jeg skal klare meg.

Det tar imidlertid ikke lang tid før hun havner i en situasjon hun umulig skal kunne overleve. En situasjon som avdekker hennes skjulte krefter. Krefter hun, som rødblods, ikke skal kunne ha. I et desperat forsøk i å dekke over denne feilen, plasseres hun rett i løvens hule, nærmere bestemt det kongelige hoff.

Så hva skjer når du har et dystopisk samfunn bestående av et sterkt og et svakt folkeslag? Jo, samfunnet blir et sterkt klassedelt imperium der all makt og rikdom ligger hos det privilegerte fåtall, og den underdanige majoriteten må sloss om liv og rester.

Hva skjer hvis vi kaster Katniss fra Dødslekene og en genetisk mutasjon inn i det hele? Jo, vi får den sterke heltinnen Mare med krefter til å rive ned dette imperiet.

Kast spenning, overnaturlige krefter, intriger og en kjærlighetstrekant inn i blandingen, og vi har en fantasy for ungdom med tittelen Rød dronning.

I kveld vil det flyte blod.

Så da kommer spørsmålet, likte jeg boken?

For min egen del ble jeg ikke veldig imponert. Nå har det seg imidlertid slik at jeg ikke befinner meg i målgruppen for denne typen roman. Til tross for min forkjærlighet for ungdomsbøker, ble denne litt for enkel og uoriginal og inneholdt litt for mange klisjéer for min smak.

Men jeg skal anmelde den som det den er: en fantasy for ungdom.

Når det kommer til plott er Rød dronning på ingen måte original. I motsetning til de fleste slike fantasy-romaner, befinner vi oss imidlertid i en mer teknologisk moderne verden med både elektrisitet og motordrevne kjøretøy. Denne verdenen er spennende og detaljert beskrevet.

Mare har sjarm og dybde, men også her mangler historien originalitet. Mare er på ingen måte unik innenfor ungdomslitteraturen; Mare er Katniss. Faktisk bærer flere av bipersonene tydelige likhetstrekk med karakterer i Dødslekene-serien (Hunger Games); Cal er den stillferdige og grublende Gale, Manel er den sympatiske Peeta, Evangeline er den endimensjonalt onde Clove. Om vi kommer til å se dynamiske karakterer og interessante personutviklinger er for tidlig å si.

Romanen har imidlertid driv og plottutviklingen er god, ikke dårlig for første bok i en trilogi. Mengden av spenning er passelig, slåsscenene er ikke for detaljert beskrevet og volden ikke for blodig.

Språklig er boken enkel og god, og fortellerstemmen engasjerende. Her ligger alt fokus på handling og verdenen Aveyard har skapt. Lettlest er et adjektiv jeg gjerne vil bruke her.

Så er det på tide å påpeke følgende:

Dersom du er lei klisjéene som preger ungdomslitteraturen, dersom du ikke kan fordra kjærlighetstrekanter og den evige «liker jeg ham/liker jeg ham ikke», da er ikke Rød dronning boka for deg.

«Han misliker å tape. Og» – han senker stemmen og er nå så nær meg at jeg kan se ørsmå sølvskimrende flekker i øynene hans – «det gjør jeg også. Jeg vil ikke miste deg, Mare. Det vil jeg bare ikke.»

Mangelen på originalitet i plott og karakterer er det boken har mottatt mest kritikk for. Den blir rett og slett for lik andre bøker i ungdomssjangeren. Det er lite nytt som tilføres sjangeren, handlingen er gjennomtrukket av klisjéer og de store handlingstvistene er lette å forutsi. Enkelte av handlingstvistene føles også tvungne og kunstige, som om det var noen gapende plotthull som måtte dekkes over i siste liten.

Rød dronning har likevel det meste som skal til for å skape en god fantasyroman for ungdom: en tøff heltinne, spenning, magi og en god dose kjærlighetsdrama under et teppe av intriger og bedrag. Dette er en trygg og spennende roman for de mellom 13 og 15 år. Dette betyr selvfølgelig ikke at den ikke kan nytes av de litt eldre; smaken er jo, som de sier, som baken.

Neste bok i serien er Glass Sword og ble utgitt på engelsk tidligere denne måneden. Noen tittel eller utgivelsesdato for den norske utgaven kan jeg ikke gi ennå.

Bingo for lesehester

februar 6, 2016februar 7, 2016 / Stine-Marie / 6 kommentarer

Som de gode lesehestene og bokbloggerne vi er, har vi planlagt flere ulike utfordringer for 2016. Vi deltar i Goodreads Reading Challenge der vi har satt oss et mål på 100 bøker. Vi har valgt oss ut en forfatter hver og skal lese alle romanene utgitt av vår valgte forfatter før året er omme. Selvfølgelig skal vi også delta i NaNoWriMo når den tid kommer.

Dette er utfordringer vi har satt oss selv. Hvis du ønsker, kan du selvfølgelig delta. Vi stopper deg ikke, men tar deg i mot med åpne armer.

Vi har imidlertid også laget en utfordring som vi alle kan dele. En med varierende vanskelighetsgrad og større bevegelsesrom. En på tvers av sjangere og forfattere. Vi snakker om bingo for lesehester, nemlig Bokbingo 2016.

Inspirert av Random House sin Reading Bingo

Bokbingo har bare en regel:

En rute per bok.

Med den midterste ruten har vi et lite unntak. De to første bøkene av de tre kan fylle andre ruter, men den tredje kan kun fylle den aktuelle ruten.

Høres morsomt ut, ikke sant? Det synes i hvert fall vi. Sett deg ned og les, og så ser vi hvor mange ruter vi får fylt inn i løpet av året. Lykke til!

Hold oss gjerne oppdatert om din progresjon, her i kommentarfeltet på bloggen, gjennom #bokbingo2016 på Twitter eller ved å bli med i vår Facebook gruppe Bokbingo 2016.

Førstemann til å fylle hele brettet får en gratis bok (en god en).

For the Most Beautiful

februar 1, 2016februar 29, 2016 / Julie Karoline / 1 kommentar

Skrevet av Emily Hauser

Forlag: Doubleday (2016)

Sjanger: Historisk roman/ fantasy

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

“Choose,” she says, reaching out towards him.

“Choose to which of us the apple most belongs…”

… And who was Paris, Prince of Troy, to disobey the gods?

Og dermed er en av tidenes mest omtalte kriger i gang. Emily Hauser har skrevet en flott roman om kvinnene i den Trojanske krigen. Med utgangspunkt i Illiaden har hun trukket sammen de viktigste hendelsene fra denne godt kjente historien. Å skrive en ny utgave av noe som har blitt fortalt, skrevet og filmatisert utallige ganger er en tøff utfordring, men forfatteren klarer det med glans.

Boken starter når tre gudinner kommer til Paris og tvinger han til å velge hvem av dem som er den peneste. De hevngjerrige taperne plotter ut sin hevn og utfallet blir den Trojanske krigen. Det er allerede bestemt fra begynnelsen av at Troja vil falle, men hvem som dør og overlever er fremdeles ikke avgjort. Dermed fordeler gudene seg på hver sin side av krigen og kampen er i gang.

“Troy is yours,” he (Zeus) announces. “Do as you want with it. Troy…” He gazes down through the clouds at the hundreds of Greek ships already blackening the seas of the Aegean as they sail towards the east “… will fall.”

Blant de dødelige følger vi to unge kvinner, Briseis og Krisayis, fra dagene før krigen og til krigens slutt. Prinsesse Briseis av Pedasus blir tatt til fange av Achilles og blir hans personlige slave. Krisayis, datter av en Trojansk yppersteprest, ender som sexslaven til grekernes store leder, kong Agamemnon. Begge to kjemper mot sine nye skjebner og prøver på hvert sitt vis å hjelpe Trojanerne.

Boken er spekket av grådighet. Av lojalitet, svik og forfengelighet. Både fra gudenes og menneskenes side. Oppe på skyene sitter gudene og følger ivrig med på krigen og hjelper til med råd, sykdom og uvær. På bakken kjemper Trojanerne bittert, uvitende om sin skjebne, mens Achilles leder grekerne til seier. Troja faller ikke lett, og krigen blir lang og hard.

Det er noe underlig ved å lese en historie du allerede vet slutten på. Historien om Troja er godt kjent. Alle karakterene, slagene og utfallet er allerede oppklart. Kan noe nytt egentlig tilføyes denne historien? Svaret er nei. Det var ingen overraskelser. Ingen nye tvister. Alt skjer i den rekkefølgen vi allerede kjenner. De store slagene blir for det meste hoppet over. Det er jo ikke noe vits å gjenta i det uendelige hvem som dreper hvem.

Det som er nytt med denne utgaven er perspektivet. Vi bytter mellom Briseis og Krisayis gjennom hele boka. Vi hopper mellom dem for hvert kapittel. Begge to blir fortalt om i jeg-form, og vi blir godt kjent med dem. Kapitlene er korte, ofte bare to sider lange, og lett oversiktlige med personenes navn som overskrift. Innimellom er det kapitler som omhandler gudene. Stort sett fortalt av Hermes. Disse små avbruddene var artige og ga en slags oversikt over krigen som Briseis og Krisayis ikke kunne gi.

“So there you have it,” Hermes says to the cupids. They are gazing up at him, their little mouths open, entranced. Even the older ones have forgotten their duties and are laying, chins propped on fists, staring at Hermes. “The story of the Trojan war, the real story, told the way it happened by the people it happened to, and me, Hermes, the god who watched it all.”

Leseeksemplaret jeg fikk var ikke korrekturlest, så det var en del skrivefeil. Vi får håpe alt ble rettet opp til utgivelsen. Ellers fløt språket godt. Det er ingen metaforer og lange landskapsforklaringer. Her er det personene og krigen som står i sentrum. Det blir brukt få vanskelige og fremmede ord, men som med de fleste engelske bøker, er setningene til tider lange og proppfulle av komma. Forfatteren har en god og trygg skrivestil, som er lett å lese og få med seg.

Hvis det er noe jeg trekker ned på så er det den konstante byttingen av hovedkarakterer. Jeg er ikke noe fan av slike skrivestiler. Samtidig var kapitlene svært korte, og det var ingen problem å få med seg hvem kapitlene handlet om. Det blir også nevnt en hel haug med navn, noen fra den faktiske historien og noen som forfatteren har funnet opp selv. Hvis du har vansker med å henge med når det blir så mange karakterer, ligger det heldigvis en navneliste bak i boken. Det er også vedlagt et kart og en liste over stedene og byene som blir nevnt.

Andre har kritisert det at Hauser har gjort små endringer fra Illiaden. Siden jeg ikke har lest den, var ikke dette noe jeg la merke til. Forfatteren har også blitt kritisert for å ha gjort gudene litt tåpelige. Noe jeg også la merke til, men ikke hang meg så mye opp i.

I det hele har Emily Hauser virkelig satt seg inn i den Trojanske krigen. Hun skriver om personer, steder og skikker med sikker hånd. Alt forarbeidet hennes skinner gjennom og gir boka en fin tyngde. Bak i boka har hun også lagt til en liste med forslag av bøker for videre lesing.

Så hva er min dom? En helt grei bok. Fin underholdning. Litt treg til å starte med, men jeg tror det kan være fordi jeg allerede visste utfallet av historien. Jeg likte hovedpersonene, de har gode karakterutviklinger og en dybde man ikke helt ser til å begynne med.

For the Most Beautiful har akkurat kommet ut på markedet (januar 2016), og er den første i en frittstående trilogi.

“Is this yours?” It was a golden apple. I took it from him, turning it over to look at the soft golden sheen of its skin. There was an inscription on it in elegant slanting writing, and I held it up to the fading light. For the most beautiful. I looked at it, thinking.

Then I walked over to the arch of the colonnade, reached back and threw it up, up to the sky. It went spinning through the air, glittering in the evening sun. And then it was gone.

The Strange and Beautiful Sorrows of Ava Lavender

januar 21, 2016mai 22, 2016 / Stine-Marie / 1 kommentar

Skrevet av Leslye Walton

Forlag: Walker Books (2014)

Sjanger: Ungdomsroman (YA)

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Stine-Marie

TO MANY, I WAS MYTH INCARNATE, the embodiment of a most superb legend, a fairy tale. Some considered me a monster, a mutation. To my great misfortune, I was once mistaken for an angel. To my mother, I was everything. To my father, nothing at all. To my grandmother, I was a daily reminder of loves long lost. But I knew the truth – deep down, I always did.

I was just a girl.

Slik innledes debut romanen til Leslye Walton, og allerede her blir vi lovet en unik og magisk fortelling. Dette er historien om Ava Lavender, ei jente født med vingene til en fugl.

Hvem er Ava Lavender og hvorfor ble hun født? Dette er spørsmålene Ava stiller der hun sporer livene til sin mormor og sin mor. Gjennom hennes fortellerstemme følger vi livene og skjebnene til de to kvinnene gjennom migrasjon, drømmer, sorg og knuste hjerter. Det hele leder frem til en stormfull natt der Avas egen skjebne endelig blir avslørt.

I’ve been told things happen as they should.

The Strange and Beautiful Sorrows of Ava Lavender er som tittelen angir både merkelig og vakker. Det er en generasjonsfortelling preget av magisk realisme som utfolder seg gradvis og hensiktsmessig. Det er en historie om tap, sorg, kjærlighet, lyst, glede og håp. Slik som skjebnen spiller en avgjørende rolle gjennom historien, er lite overlatt til tilfeldighetene når det gjelder utførelsen. Dette er fortellerkunst.

There it was again. Fate. As a child, that word was often my only companion. It whispered to me from dark corners during lonely nights. It was the song of the birds in spring and the call of the wind through bare branches on a cold winter afternoon. Fate. Both my anguish and my solace. My escort and my cage.

Så hva var det jeg likte så godt ved denne boken?

For det første elsket jeg de tre kvinnene, alle vidunderlig tragiske og smertefullt realistiske. Vi blir først kjent med Emilienne og Vivianne som unge, håpefulle jenter og ledes gjennom hendelser som bryter dem ned. Livet og sorgene deres reflekteres i de to voksne kvinnene Ava kjenner som sin mormor og sin mor. Du kan ikke unngå å føle sorgen og mørket som gjennomborer Emilienne, det bunnløse håpet og den evigvarende evnen til å elske som styrer Vivianne, den barnlige gleden og nysgjerrigheten til Ava.

Ava selv er intet annet enn fortryllende.

Dette er for all del ingen spenningsroman. Spenningselementene er heller få, og det er karakterene som driver historien fremover. Karakterene til Leslye Walton er fengslende og med en dybde sjeldent oppnådd i en debutroman. Alle vi møter er levende og fargerike, unike, men realistiske. Karaktertegningene- og utviklingene er glimrende og mesterlig utført. Historien utfolder seg i et godt tempo og føles aldri kjedelig eller treg.

Boken inneholder mystiske og overnaturlige elementer og krever at du tar et visst «leap of faith». Disse elementene setter et helt særegent og forførende preg på en generasjonsfortelling om livene til tre kvinner med uhell i både liv og kjærlighet. Det mystiske føles her både naturlig og uunnværlig.

After failing every other attempt to get the ornithologist to notice her – including a rather disastrous event where she appeared at the stoop of his apartment building wearing nothing but a few feathers plastered to an indiscrete place – Pirette took the extreme step of turning herself into a canary.

Hvis du ikke liker tanken på at en person kan forvandle seg til en kanarifugl, eller bli født med vinger, dersom du foretrekker bøker som er 100 % naturtro, vil du ikke like denne boken.

Det lyriske språket og de levende beskrivelsene gjenspeiler og forsterker det mystiske i fortellingen. Det bidrar til å skape en vakker leseopplevelse som hverken føles tung eller tilgjort. Leslye Walton har funnet en fortellerstemme som er både vidunderlig og enestående.

For a very long time, Vivianne and Jack lived in that world people inhabit before love. Some people called that place friendship; others called it confusing. Vivianne found it a pleasant place with an altitude that only occasionally made her nauseous.

Denne boken burde komme med en advarsel; den er så vidunderlig vakker, men også så sjeledrepende tragisk. De siste 100 sidene bør leses uten forstyrrelser og med en god dose papirlommetørkler.

Dette er en magisk, forførende og utrolig vakker roman som jeg anbefaler på det sterkeste. Min anbefaling kommer imidlertid med en advarsel om at boken inneholder enkelte sterke scener av voldelig seksuell natur; den bør nok helst unngås av personer under 15 år. Bli imidlertid ikke skremt av dette, boken er fantastisk og de sterke scenene absolutt nødvendige for å oppnå et så høyt kvalitetsnivå på en historie av dette slaget.

Oljeregnbuer

januar 11, 2016februar 29, 2016 / Julie Karoline / 3 kommentarer

Skrevet av Angela Hagen

Forlag: Oktober Forlag (2015)

Sjanger: Roman

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

Oljeregnbuer er Angela Hagens første roman. Tidligere har hun gitt ut novellesamlingen Mørk Bil Bak. Oljeregnbuer er en sart roman om savn, risiko og begjær. Og fjell. Høye, ville fjell.

Han hadde presentert seg som Pål, og hadde tydeligvis et stort behov for å fortelle alle hvor overveldende det var å komme til nordvestlandet, hvor vilt og voldsomt det var, alt sammen, ikke bare de massive fjellene, men fargene, luktene, trærne, gresset, elven, lyset. I følge han holdt alt på å briste.

Romanen er ikke lang, bare så vidt over 200 sider, men alle sidene er sprekkfulle av begjær og lyst, savn og redsel. Vi møter Tess som har flyttet fra Åndalsnes til Oslo. Hun har en trygg jobb og en trygg kjæreste. En dag får hun et postkort fra sin yngre bror Tony. Han har stukket av fra rusrehabilitering og ingen vet hvor han befinner seg. Tess setter nesen hjemover for å lete etter broren sin.

Mens hun leter treffer hun Andreas, en kamerat av Tony, og de trekkes mot hverandre. Tess må raskt konfrontere sin egen familie og sin familiehistorie. Samtidig som begjæret etter Andreas øker, vokser også redselen for hva som har skjedd med Tony.

Se, sa Lydia. Ser du ikke hvordan alt her oppe bare blir klart som dagen? Merket du ikke, da vi gikk oppover at den tunge sekken du hadde på ryggen, ble gradvis lettere jo høyere du kom, at vi kastet ut lodd for lodd, lot det ligge der nede i grumset? Og å stå her oppe, være i dette lyset, denne lufta, og samtidig se på det som er der nede. Ser du ikke det, hvor klart det er?

Jeg er usikker på hva jeg syns om denne boka. På den ene siden likte jeg den veldig godt. Den er sårbar, skarp og full av usikkerhet. På den andre siden syns jeg boka til tider var litt uklar, og slutten var relativt brå. Skrivestilen føltes flere steder haltende, mens andre ganger var den poetisk og nydelig.

Jeg strevde med å identifisere meg med hovedpersonene, samtidig ønsket jeg å finne ut om hva som skjedde med dem. Både om forholdet mellom Tess og Andreas, og om Tony. Det var tydelig at de alle var mennesker med arr og dype sår, men grunnen til mange av sårene var ikke så lett å få tak i. Allikevel ble jeg drevet med videre og boka var raskt lest ut.

Boka slutter brått. Man får ikke helt svar på alle spørsmålene man sitter med. Samtidig er slutten skrevet på en slik måte at man kan tenke seg til hva som skjer videre med Tess. I hvert fall sitter man igjen med et lite håp om at hun er tøff nok til å ta de valgene som åpner seg for henne.

Pål sukket.

Tess. Ikke, sa han.

Jeg mener det. Det sier ganske mye om deg, sa hun.

Det sier ganske mye om deg også, sa han.

Hvis jeg skal beskrive boka med noen få ord må jeg si at det er en bok som er vond og god på samme tid. Den er god og dårlig, rar og treffsikker. En bok som skaper motstridende følelser hos leseren.

Anbefaler jeg den? Ja, det gjør jeg. Den svinger nemlig nærmere liker siden på skalaen enn liker ikke. Og jeg er sikker på at den kommer til å følge meg lenge.

Angela Hagen er en forfatter jeg skal følge med på. Dette er tross alt hennes første roman, og er en utmerket start på en videre forfatterkarriere.

A Natural History of Dragons, a Memoir by Lady Trent

januar 6, 2016mars 24, 2017 / Julie Karoline / 7 kommentarer

Skrevet av Marie Brennan

Forlag: Titan Books (2014)

Sjanger: Fantasy

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Jeg kan likeså godt innrømme det: jeg kjøpte boka fordi det er et bilde av en drage på forsiden. Det og det at den handler om drager. Jeg mener: drager! Jeg var fascinert, allikevel tok det over et år før jeg leste den. Det er alltid så mange bøker i lesebunken min. Av en eller annen grunn blir den aldri tom (kremt…). Endelig lå denne på toppen.

Da jeg først åpnet boka, gikk det raskt unna. Jeg slukte den. Det er lenge siden jeg har lest en så unik og original bok. Fantasy bøker har en tendens til å bli ganske like; det gode mot det onde, mytologiske vesener, parallelle verdener og så videre. Denne boka er som et friskt vindpust. En fantasy som også kan falle inn i et periodedrama. Tiden er satt til en tid der mennesker ønsker å oppdage og lære om den verdenen de lever i. Arkeologer, naturalister, biologer, zoologer og alle andre vitenskapelige grupperinger er på høyden og de reiser rundt for å lære mer om sine respektive felt. Her møter vi ingen kamp mot det onde. Ingen alver, dverger eller prinser i gylne rustninger. Boka handler om en ung kvinnes liv og en gruppe mennesker som reiser ut for å lære mer om drager.

Hovedpersonen er Lady Trent. Hun er en eldre dame med en meget kjent og populær karriere. Hennes publisist har bedt henne om å skrive en rekke bøker (biografiske almanakker) om hennes liv, både personlig og profesjonelt. Denne boka er skrevet som en almanakk fra hennes yngre dager og spesielt fra en tur hun tok som markerer starten på en spennende karriere.

Be warned, then: the collected volumes of this series will contain frozen mountains, foetid swamps, hostile foreigners, hostile fellow countrymen, the occasional hostile family member, bad decisions, misadventures in orienteering, diseases of an unromantic sort, and a plenitude of mud. You continue at your own risk.

Boka er skrevet i jeg form, og det føles virkelig som om hovedpersonen forteller om sitt liv rett til deg. Hun starter med å fortelle om seg selv som barn og hvordan hun vokste opp. I en verden der kvinner ikke er mye verdt, der de oppdras for å bli gode koner og mødre, vokser hun opp med en altoppslukende interesse for drager. En interesse hun må holde skjult for mange, hvor hun leser og utforsker i det skjulte. Når hun blir gammel nok gifter hun seg med en ung mann med lignende interesser som seg selv og sammen begir de seg ut i en farlig verden de ikke helt forstår. Spesielt vår unge hovedperson møter en mengde motstand i en verden ment for menn.

Dermed handler ikke boka bare om drager, men også en ung kvinnes kamp mot de sosiale normene. Hun sprenger grenser og blir en frontfigur som beviser at kvinner kan være sterke og smarte. Denne boka avslutter etter hennes første vitenskapelige tur mens hun er i begynnelsen av tjueårene. Det legges opp til og hintes til en rekke senere opplevelser. Boka er, tross alt, den første i en serie.

Dragene er så klart med hele veien. Lady Trent lever i en verden hvor drager eksisterer. Menneskene vet ikke mye om disse dyrene, og en mengde overtro og uriktige rykter følger skapningene. For det meste har drager og mennesker holdt seg unna hverandre, men i en tid der mennesker ønsker å vite mer om den verden de lever i, krysses disse avstandene. For Lady Trent blir dette også et kappløp for å redde de elskede dragene sine.

I am – and was, even then – a scientist. When I find myself with an uncertain theory, my impulse is to gather evidence that will prove or disprove it.

Boka er lettlest, med en enkel og sarkastisk humor. Hovedpersonen er lett å identifisere seg med og lett å bli glad i. Jeg leste boka på engelsk og det fungerte supert. Språket flyter godt og det blir brukt få ukjente ord.

Boka har fått noe negativ kritikk ved at den ikke handler hovedsakelig om drager. Det er rett og slett for få drager i den. Jeg er for så vidt enig i det, samtidig er det utrolig mange bøker der ute om skumle drager. Jeg fant det forfriskende artig og fascinerende å lese denne boka. Hele stilen er unik. Måten historien er skrevet på er deilig forfriskende. I stedet for å lese om drager mot mennesker, leser vi om drager og mennesker i en meget troverdig verden og situasjon.

Dette er, som nevnt, den første boken i en serie. Den neste er The Tropic of Serpents, a Memoir by Lady Trent, og den skal anskaffes så raskt som mulig.

For alle dragefans der ute anbefaler jeg virkelig denne boka. Er du ikke et stort fan av drager eller fantasy anbefaler jeg fremdeles boka da den også fungerer som et periodedrama.

I believed myself to be ready then; now, with the hindsight brought by greater age, I see myself for the naïve and inexperienced young woman I was. We all begin in such a manner, though. There is no quick route to experience.

Andre som har anmeldt boka:

Astrid Terese

Sjekk også ut de neste bøkene i serien:

The Tropic of Serpents

Voyage of the Basilisk

In the Labyrinth of Drakes

Nyttårsforsett

desember 31, 2015 / Julie Karoline / 4 kommentarer

I kveld er kvelden. Årets siste dag. Vi skal feire det som har vært og det som kommer. Med raketter, alkohol og godt selskap møter vi det nye året. De nye håpene og drømmene. Planene og ønskene.

I dag er en dag vi ser tilbake på det som har vært. Vi ser på det vi har oppnådd og det vi har mistet. Alle oppfylte drømmer og planer. Alle skuffelsene. Vi teller begivenheter og krysser av oppnåelsene. Med et stadig økende alkoholinntak lister vi opp året som om det er en handleliste. Vi kikker rundt oss i misunnelse på de som har oppnådd mer enn oss, brisker oss over dem som har oppnådd minst. Jaja, sier vi, det går bedre neste år. Nytt år, nye muligheter.

Tid er menneskeskapt. Ja, jorden surrer rundt sola i en grei fart. Vi har årstider som markerer tidens gang, men sekunder, minutter, timer og år er menneskeskapte. Dagen jorda snudde på året er ikke i dag. Det må i så fall ha vært ved et solverv og jeg tror ikke Mor Jord feirer den dagen slik vi feirer vårt nyttår. Ikke tror jeg resten av dyreriket legger stort merke til det heller. Tiden bare skjer. Den er.

Det er vi mennesker som henger oss opp i tiden. Vi liker å dele inn dagene og årene. Vi liker oversikt og forutsigbarhet. Samtidig legger vi opp til uoppnåelige forventninger. I år skal det skje. I år skal jeg treffe mannen/kvinnen i mitt liv, gifte meg og få barn. Jeg skal få drømmejobben, drømmehuset og drømmeferien. Og så sitter vi der, dagen da året er omme, uten noen av delene. Skuffa? Så klart! Men livet følger ikke klokka. Livet bare skjer. Det er.

Å feire nyttår er artig, slik det er med alle merkedager. Alle, selvfølgelig, menneskeskapte. Vi pynter hjemmene våre og oss. Handler inn god mat og drikke. En dag som egentlig, i bunn og grunn, ikke er noe annerledes enn alle de andre dagene i året, styles opp. For nå skal vi starte på nytt. Det vi ikke fikk til eller rakk i fjor, det skal vi ordne i det nye året. Nytt år, nye muligheter.

I fjor på denne dagen, hadde jeg store forventninger til året. Hvorav ingen ble innfridd. Hvem har skylda? Jeg eller tiden? Jeg liker å tro ingen av dem. Ikke livet heller. For livet følger ikke tiden, og i mange situasjoner går tiden for fort for meg. Kan man sette en tidsfrist på håp og drømmer? Planer og ønsker?

Jeg våknet i dag med en tung klump av skuffelse i magen og tenkte at denne vil jeg ikke ha. Og det er jeg som må endre den. Det er jeg som må få bort den tunge klumpen, ikke året som kommer. Dermed skal jeg ikke åpne det nye året med ferdigstilte planer og drømmer. Jeg skal ikke stå med en handleliste som skal krysses av innen bestemte tidspunkt. Jeg skal ta planene og ønskene som de kommer. Neste år blir ikke nødvendigvis annerledes enn året som har vært. For året er bare en tidsenhet. En måte for mennesker å dele inn livet på. Jeg skal åpne denne inndelingen og la livet skje i sin egen takt. Alle drømmene, håpene og ønskene mine skal oppfylles de også, men ikke nødvendigvis i løpet av neste år. De skal oppfylles i løpet av livet!

Hav av tid

desember 27, 2015juni 21, 2016 / Julie Karoline / 2 kommentarer

Skrevet av Merete Morken Andersen

Forlag: Gyldendal (2002)

Sjanger: Roman

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Det begynner å bli mange år siden jeg kjøpte denne boken. Jeg kjøpte den, tok den med hjem og plasserte den i bokhylla. Siden har den stått der. Flere ganger har jeg tatt den ut og kikket på den, vurdert om jeg skal lese den, men endte alltid opp med å sette den tilbake. Nå, endelig, tok jeg den frem. Jeg åpnet og leste den ut, og det angrer jeg ikke på.

Jeg angrer. Jeg vet ikke hva jeg angrer på. Alt. Jeg angrer på alt, Ebba. Alt er uopprettelig.

Ebba er ei 16 år gammel jente som en tidlig sommerdag tar selvmord. Igjen sitter en mor og en far med spørsmålet om hva som drev Ebba til den drastiske avgjørelsen og om hvordan de selv har havnet i den livssituasjonen de er i nå.

En dyster historie. Så utrolig trist og mørk, allikevel en fantastisk lesing. Jeg kan godt forstå at denne boken har vunnet flere priser og gode terningkast. Hos meg føyk den rett inn på favorittlisten. Hvorfor tok det meg så mange år før jeg leste den? Helt ærlig virket den alltid for tung og jeg fikk meg aldri til å åpne den tidligere. Jeg angrer ikke, det er ikke sikkert jeg hadde satt like stor pris på den tidligere som det jeg gjør nå. Dette er ikke en lett sommerlektyre, den er tung, dyster og følsom. Selvmord er vanskelig å lese om og boken vekker flere følelser og tanker.

Boken er trist, allikevel gråt jeg ikke mye (noe som er litt merkelig siden jeg er en person som gråter lett). Jeg tror det er fordi boken starter med selvmordet. Ebba er ikke hovedpersonen i boken, du får ikke et dypt forhold til henne. Ikke med en gang. Samtidig er hun med gjennom hele historien som en tanke eller et minne. Dette gjør boken mer dyp og tung, enn trist. Det er Johan og Judith boken handler om, foreldrene til Ebba. Det er de du blir kjent med og føler med, men siden de fremdeles ikke har tatt inn over seg at Ebba er død, klarer leseren å holde sine egne følelser under kontroll. I hvert fall til å begynne med.

Boken er delt inn i flere deler, med fire forskjellige fortellerstiler. Etter en kort intro med Ebba følger vi Johans tanker en stund. Han elsker sin datter mer enn noe annet, og han strever med å skjønne hvorfor Ebba døde. Johan er en mann som har vansker med å snakke for seg. Han sier gjentatte ganger at han ikke vet hvordan han skal forklare ting, derfor kommer han med en rekke metaforer og mentale bilder i stedet for. Metaforer og bilder som setter dype inntrykk. Denne delen av boken er tung og full av gjentagelser, men forfatteren har funnet en flott måte å portrettere en sørgende mann.

Ebba. Alt det vakre blir tatt fra meg, det renner vekk mellom fingrene mine. (…) Ikke la dem forlate meg! Ikke gå!

Deretter kommer en del om Judith. Hennes tanker er forvirrende. Hun sitter med mye sorg som utfolder seg til sinne og hun vet ikke hvordan hun skal overleve sorgen som knuser hjertet hennes. Judith er også en person som ikke er flink til å forklare for seg, noe som har resultert i at hun har sluttet å prøve. Hun kommer ikke med mange metaforer eller lange tankerekker, men forventer at alle (også leseren) skal skjønne hvordan hun føler. Denne delen er lettere forvirrende og enkelte steder irriterende. Igjen har forfatteren klart å vise en annen side av sorg; den lammende og forvirrende delen.

Den tanken at barnet kunne dø fra moren, streifet meg ikke engang. Den fantes ikke. Nå finnes den. Hjelp meg.

Så kommer en del hvor vi følger både Johan og Judith. I de to forgående delene har vi fulgt dem tett, men nå ser vi dem litt på avstand. Vi følger dem mens de to prøver å snakke sammen, forstå hverandre. Som leser var denne delen frustrerende. Selv sitter vi med god innsikt i de to, men de klarer ikke å se det i hverandre. Etter hvert løsner det, og frustrasjonen letter. Så kommer et lite brev Ebba skrev før hun døde. Her kom tårene, for plutselig ble Ebba en mer levende karakter. Hvorfor hun tar selvmord står aldri svart på hvitt, men ved å lese mellom linjene og tolke det som står kan man resonere seg frem til grunnen.

Boken har ingen lykkelig slutt, hvordan kan den ha det? Allikevel er det en slutt med håp. Et håp om at foreldrene kommer seg gjennom det og vil leve videre med sin kjærlighet for Ebba. Karakterutviklingen til Johan og Judith er enorm, noe jeg likte veldig godt.

Språket er vakkert. Metaforene er flotte og samtalene er dype. Hvis det er en ting som kan trekke boken litt ned er det gjentagelsene. Ting blir gjentatt i det uendelige, men samtidig passer det. Gjentagelsene hjelper til med å portrettere to sørgende og forvirrede mennesker.

Så kom hun og var vakker for meg, hun var en fakkel. Du vet hvordan hun kan være når hun lyser slik! Den fakkelen gjorde meg synlig for meg selv. Ja. Den gjorde meg synlig.

Jeg tror at en leser som har kjennskap til, enten selv eller fra noen de kjenner, depresjon, angst og alle de relaterte tilstandene vil forstå boken best. Ikke det at andre ikke kan like den, men ved å ha en grunnmur å legge de dystre metaforene og mørke hintene på er det lettere å sette seg inn i karakterene. Det er lettere å forstå hvorfor ting er som de er.

Boken skal nå tilbake til bokhylla, men den kommer ikke å stå der tilsidesatt og glemt lenger. Jeg liker denne boken, så mye som man kan like en så dyster bok. Den kommer til å være med meg lenge og er absolutt en bok jeg anbefaler.

En som Nietzsche. (…) En som sender et lys inn i hodet på den som leser og får han til å se ting han aldri har sett før. Ting som alltid har vært der, men som har vært usynlig for andre enn de innvidde. En som viser deg en dør som før har vært skjult og slår den opp på vidt gap for deg.

Death comes to Pemberly

desember 22, 2015februar 29, 2016 / Julie Karoline / Legg igjen en kommentar

Skrevet av P.D. James

Forlag: Faber and Faber ltd (2011)

Sjanger: Krim/Fan fiction

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Elisabeth was too much of a realist not to know that these antecedents had not been forgotten and that no new families could move into the district without being regaled with the wonder of Mr Darcy’s choice of bride. He was known as a proud man for whom family tradition and reputation were of the first importance and whose father had increased the family’s social standing by marriyng the daughter of an earl. It had seemed that no woman was good enough to become Mrs Fitzwilliam Darcy, yet he had chosen the second daughter of a gentleman whose estate, encumbered with an entail which would cut out his children, was little bigger than the Pemberly pleasure gardens, a young woman whose personal fortune was rumored to be only five hundred punds, with two sisters unmarried and a mother of such loud-mouthed vulgarity that she was unfit for respectable society.

Det er tydelig at P.D James var et fan av Jane Austen, slik som mange andre kvinner og menn. Her har hun skrevet en fan-fiction, som fungerer godt og som gir Stolthet og fordom fans en etterlengtet fortsettelse på historien om Miss Bennet og Mrs Darcy. Forfatteren var først og fremst en krimforfatter og dette skinner gjennom boken da vi tar del i et mordmysterie.

Seks år har gått siden Elisabeth Bennet fikk mannen hun ville ha. I seks år har hun vært lykkelig gift med Mr. Darcy. I løpet av disse årene har hun tatt over styringen av husholdningen på Pemberly og fått to søte, små gutter. Det eneste skår i hennes glede er hennes yngste søster og svigerbror. De skaper fremdeles drama og uroligheter hvor enn de drar, og Elisabeth jobber hardt for å skjerme sin elskede ektemann. Dessverre klarer hun ikke det da Mr. Wickham blir beskyldt for mord, og det i Pemberly Park.

Vi møter mange av karakterene fra Stolthet og fordom. Vi får vite hva som har skjedd med alle fem Bennet søstrene, og også med flere av de andre i Elisabeths liv. Noen er fremdeles slik som vi husker dem, andre har forandret seg noe i løpet av de seks årene. Vi møter også henvisninger til noen av Austens karakterer fra andre bøker, noe jeg syns var artig.

Språket i boken er lagt til samme stil som Austen. Med lange setninger og ord som kanskje ikke brukes i det daglige lenger. Jeg likte denne tydelige æresbevisningen gitt til Austen og hennes forfatterstil. Det tok meg en liten stund å komme inn i den litterære stilen, men da jeg først ble vant til det gikk lesingen greit. Det er også tydelig at P.D. James har sett en eller flere av filmatiseringene av Stolthet og fordom, for jeg kjente igjen flere av hennes beskrivelser av rom og områder fra flere av disse.

Spenningen omkring mordet er også der. Hvem drepte kaptein Denny og hvorfor? Det bygges sakte opp en spenning rundt dette. Selv om Mr. Wickham er hovedmistenkt er Mr. Darcy overbevist om at Wickham er uskyldig. Vi følger Mr. Darcys kamp der han prøver å hjelpe Wickahm samtidig som han ikke vil ha noe med mannen å gjøre. Det er for det meste Mr. Darcy vi følger i denne boken innimellom avbrutt av tanker fra Elisabeth. Skiftet mellom de ulike karakterene er sømløs og boken har en god flyt.

Boken har fått kritikk ved at den ikke er helt historisk korrekt. Selv bet jeg merke i noen årstall jeg ikke får helt til å stemme med de ulike karakterene fra de andre bøkene det er referert til. Hva som stemmer av sosial praksis fra denne tidsperioden kan jeg ikke uttale meg om da jeg vet svært lite om dette, men flere har kritisert henne for å ikke ha satt seg inn i hva som var riktig for denne perioden.

Boken har også fått kritikk for at den ikke kjører samme løp som forfatterens øvrige bøker. Siden jeg ikke har lest noe annet av P.D. James kjenner jeg meg ikke igjen i denne kritikken. Jeg syns boken var artig og spennende.

Hvis det er noe jeg kritiserer er det hvordan spenningen blir oppløst. Jeg har vansker med å se for meg at Mr. Darcy og Mr. Wickham vil sitte rolige sammen og fortelle hverandre hva som har skjedd. Boken bruker mye tid på å bygge opp det anstrengte forholdet dem imellom, og for meg ble det en alt for lett løsning på det hele.

Det er også svært lite som skjer av karakterutviklinger. Alle er som de er, og ingen forhold endres. Vi møter noen nye karakterer, men heller ikke de har noen spennende karakterutviklinger.

«Yes!» cried Bingley enthusiastically. «A very good idea. Let us hear you both. Jane and I were trying last week to sing duets together, were we not, my love? But I won’t suggest that we repeat the experiment tonight. I was a disaster, was I not, Jane?» His wife laughed. «No, you did very well. But I’m afraid I have neglected practising since Charles Edward was born. We will not inflict our musical efforts on our friends while we have in Miss Georgiana a more talented musician than you and I can ever hope to be.»

Alt i alt likte jeg boken. Den er grei underholdning, selv om den ikke er super bra. Jeg likte den først og fremst som en fan-fiction. Krim delen fikk en for enkel oppløsning på slutten til at jeg falt for den.

Boken er filmatisert, og jeg må si at jeg faktisk likte miniserien bedre enn boka. Det skjer ikke ofte! I serien er spenningen nærmere og karakterene er mer foranderlige. Det er flere intriger og karakterutviklingene er mye bedre. I serien har også Elisabeth en større rolle og for oss som liker henne godt er serien en bedre fortsettelse på hennes historie.

Hvis du ikke har for høye krav, og ikke forventer noe i samme kvalitet som Stolthet og fordom, tror jeg nok du vil like denne hyllesten til Jane Austen og hennes univers.

Death comes to Pemberly er en søt liten miniserie på tre episoder.