Skrevet av Merete Morken Andersen

Forlag: Gyldendal (2002)

Sjanger: Roman

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

 

Det begynner å bli mange år siden jeg kjøpte denne boken. Jeg kjøpte den, tok den med hjem og plasserte den i bokhylla. Siden har den stått der. Flere ganger har jeg tatt den ut og kikket på den, vurdert om jeg skal lese den, men endte alltid opp med å sette den tilbake. Nå, endelig, tok jeg den frem. Jeg åpnet og leste den ut, og det angrer jeg ikke på.

Jeg angrer. Jeg vet ikke hva jeg angrer på. Alt. Jeg angrer på alt, Ebba. Alt er uopprettelig.

Ebba er ei 16 år gammel jente som en tidlig sommerdag tar selvmord. Igjen sitter en mor og en far med spørsmålet om hva som drev Ebba til den drastiske avgjørelsen og om hvordan de selv har havnet i den livssituasjonen de er i nå.

En dyster historie. Så utrolig trist og mørk, allikevel en fantastisk lesing. Jeg kan godt forstå at denne boken har vunnet flere priser og gode terningkast. Hos meg føyk den rett inn på favorittlisten. Hvorfor tok det meg så mange år før jeg leste den? Helt ærlig virket den alltid for tung og jeg fikk meg aldri til å åpne den tidligere. Jeg angrer ikke, det er ikke sikkert jeg hadde satt like stor pris på den tidligere som det jeg gjør nå. Dette er ikke en lett sommerlektyre, den er tung, dyster og følsom. Selvmord er vanskelig å lese om og boken vekker flere følelser og tanker.

Boken er trist, allikevel gråt jeg ikke mye (noe som er litt merkelig siden jeg er en person som gråter lett). Jeg tror det er fordi boken starter med selvmordet. Ebba er ikke hovedpersonen i boken, du får ikke et dypt forhold til henne. Ikke med en gang. Samtidig er hun med gjennom hele historien som en tanke eller et minne. Dette gjør boken mer dyp og tung, enn trist. Det er Johan og Judith boken handler om, foreldrene til Ebba. Det er de du blir kjent med og føler med, men siden de fremdeles ikke har tatt inn over seg at Ebba er død, klarer leseren å holde sine egne følelser under kontroll. I hvert fall til å begynne med.

Boken er delt inn i flere deler, med fire forskjellige fortellerstiler. Etter en kort intro med Ebba følger vi Johans tanker en stund. Han elsker sin datter mer enn noe annet, og han strever med å skjønne hvorfor Ebba døde. Johan er en mann som har vansker med å snakke for seg. Han sier gjentatte ganger at han ikke vet hvordan han skal forklare ting, derfor kommer han med en rekke metaforer og mentale bilder i stedet for. Metaforer og bilder som setter dype inntrykk. Denne delen av boken er tung og full av gjentagelser, men forfatteren har funnet en flott måte å portrettere en sørgende mann.

Ebba. Alt det vakre blir tatt fra meg, det renner vekk mellom fingrene mine. (…) Ikke la dem forlate meg! Ikke gå!

Deretter kommer en del om Judith. Hennes tanker er forvirrende. Hun sitter med mye sorg som utfolder seg til sinne og hun vet ikke hvordan hun skal overleve sorgen som knuser hjertet hennes. Judith er også en person som ikke er flink til å forklare for seg, noe som har resultert i at hun har sluttet å prøve. Hun kommer ikke med mange metaforer eller lange tankerekker, men forventer at alle (også leseren) skal skjønne hvordan hun føler. Denne delen er lettere forvirrende og enkelte steder irriterende. Igjen har forfatteren klart å vise en annen side av sorg; den lammende og forvirrende delen.

Den tanken at barnet kunne dø fra moren, streifet meg ikke engang. Den fantes ikke. Nå finnes den. Hjelp meg.

Så kommer en del hvor vi følger både Johan og Judith. I de to forgående delene har vi fulgt dem tett, men nå ser vi dem litt på avstand. Vi følger dem mens de to prøver å snakke sammen, forstå hverandre. Som leser var denne delen frustrerende. Selv sitter vi med god innsikt i de to, men de klarer ikke å se det i hverandre. Etter hvert løsner det, og frustrasjonen letter. Så kommer et lite brev Ebba skrev før hun døde. Her kom tårene, for plutselig ble Ebba en mer levende karakter. Hvorfor hun tar selvmord står aldri svart på hvitt, men ved å lese mellom linjene og tolke det som står kan man resonere seg frem til grunnen.

Boken har ingen lykkelig slutt, hvordan kan den ha det? Allikevel er det en slutt med håp. Et håp om at foreldrene kommer seg gjennom det og vil leve videre med sin kjærlighet for Ebba. Karakterutviklingen til Johan og Judith er enorm, noe jeg likte veldig godt.

Språket er vakkert. Metaforene er flotte og samtalene er dype. Hvis det er en ting som kan trekke boken litt ned er det gjentagelsene. Ting blir gjentatt i det uendelige, men samtidig passer det. Gjentagelsene hjelper til med å portrettere to sørgende og forvirrede mennesker.

Så kom hun og var vakker for meg, hun var en fakkel. Du vet hvordan hun kan være når hun lyser slik! Den fakkelen gjorde meg synlig for meg selv. Ja. Den gjorde meg synlig.

Jeg tror at en leser som har kjennskap til, enten selv eller fra noen de kjenner, depresjon, angst og alle de relaterte tilstandene vil forstå boken best. Ikke det at andre ikke kan like den, men ved å ha en grunnmur å legge de dystre metaforene og mørke hintene på er det lettere å sette seg inn i karakterene. Det er lettere å forstå hvorfor ting er som de er.

Boken skal nå tilbake til bokhylla, men den kommer ikke å stå der tilsidesatt og glemt lenger. Jeg liker denne boken, så mye som man kan like en så dyster bok. Den kommer til å være med meg lenge og er absolutt en bok jeg anbefaler.

En som Nietzsche. (…) En som sender et lys inn i hodet på den som leser og får han til å se ting han aldri har sett før. Ting som alltid har vært der, men som har vært usynlig for andre enn de innvidde. En som viser deg en dør som før har vært skjult og slår den opp på vidt gap for deg.