To Kill a Darling

De som kjenner meg vet at jeg ofte sitter og skriver på historier. Mange historier. Sjelden skriver jeg dem ferdig, men hva gjør vel det? Jeg koser meg sånn når jeg skriver. Ofte syns jeg det er mer spennende å sitte med mine egne historier enn å se på film. Netflix har jo tross alt ikke godt utvalg (kremt). 

Ofte skriver jeg om de samme delene, igjen og igjen. Noe legges til. Noe kuttes ut. Kill your darlings er det noe som heter i skriveryrket. Selv om du liker noe du har skrevet veldig godt, er det ikke sikkert at det passer inn i historien som helhet, og det bør derfor kuttes. Det er viktig å tenke på helheten når man skriver. Skriverstilen bør være lik gjennom hele historien, og tempoet bør opprettholdes.  Så selv om du sitter med en god setning eller et godt avsnitt, kutt det ut hvis det ødelegger flyten i historien din.

Ting bør heller ikke beskrives ihjel, såkalt purple prose.To Kill A Darling | edgeofaword Noen ganger kan purple prose være nydelig og gi en flott leseropplevelse, men det kommer an på hvilken sjanger du skriver og på skriverstilen din. I en svært poetisk og metaforisk historie (som for eksempel drama), kan det passe med en to-siders lang forklaring på hvordan himmelen ser ut. I en litt mer actionfylt historie der spenning og tempo er målet (for eksempel krim), passer det mest sannsynlig ikke. Les gjennom det du har skrevet flere ganger, eller få noen andre til å lese, og slett ord og setninger som blir overflødige. Blir betydningen den samme, trenger du dem ikke. Unngå unødvendige gjentagelser og bruk av for mange «store» ord.

Jeg har flere ganger måtte «drepe mine favoritter». Det er ikke lett. Noen ganger skriver jeg ting jeg liker veldig godt. Og ja, noen ting er jeg veldig stolt av.

Jeg skal nå dele av mine «darlings» med deg. Da jeg skrev førsteutkastet, var den over dobbelt så lang. Den led rett og slett litt av «purple prose»-syndromet. Jeg måtte tenke på tempo og flyt, så jeg ga den er real omgang med saksa. Kutt, kutt, kutt. Da det var gjort, innså jeg at biten ikke passer inn i historien i det hele tatt. Skriverstilen samsvarer ikke med resten. I en historie der det er få metaforer og poetiske formuleringer, blir det feil å plutselig ha det. Så selv om jeg liker denne biten godt, får den ikke bli med. I stedet deler jeg den her med deg. Hva syns du?

Alt er hvitt. Det svir i øynene og siver inn i tankene. Hendelsene fra de siste minuttene svirrer rundt i den hvite tåka. Bruddstykker av støy og skrik blander seg sammen til en usammenhengende masse, før det blir uhyggelig stille.

Han svever i det hvite og i stillheten. Kroppen er tung. Tanker, minner og følelser kverner rundt i hodet så raskt at de er borte før han får tak i dem. Er jeg død?

Familie og venner dukker opp som spøkelser. Fulle av latter glir de forbi i det hvite. Alle han er glad i kommer, en etter en. Som en parade til ære for et liv vel levd. Med faner for hver begivenhet. Det første steget, det første ordet. Første bursdag, første skoledag. Latter, fyll og ablegøyer. Hjertesorg og dødsfall. Alt legges frem, uten retusjering. Ingen scener kuttes. Som en bok man både elsker og hater.

De marsjerer for han; de danser akkurat utenfor rekkevidde. Han prøver å strekke seg etter dem, men armene vil ikke lystre. Han åpner munnen for å rope, men ikke en lyd unnslipper. Vent! Han samler all sin kraft og roper så høyt han kan i sinnet. Ingen stopper. Ingen venter. De smiler og vinker, før de blir borte i tåka. Vent, jeg er ikke klar. Det er så mye mer han vil oppleve. Det er så mange faner med uoppnådde ønsker og drømmer. Skal de forbli blanke? Livet kan ikke ende sånn. Han kjenner adrenalinet pumpe rundt i kroppen og vekke ham til live. Hele kroppen sitrer. Han nekter å si ha det til livet. Nekter å gi opp.

Med en kraftanstrengelse åpner han øynene.

The Long War

Skrevet av Terry Pratchett og Stephen BaxterThe Long War | edgeofaword

Forlag: Doubleday (2013)

Sjanger: Science Fiction

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

 

 

One world is not enough

 

Bok nummer to i The Long Earth serien. Stephen Baxter og Terry Pratchett har igjen tatt tak i den endeløse rekken av parallelle verdener, og fortsetter utforskningen av denne.

Har du ikke lest første bok ennå, men har planer om det? Her kan det komme noen spoilers.

The Long War tar opp historien ti år etter The Long Earth, og Jushua Valiente har i løpet av disse årene giftet seg og fått barn. Han bor i en liten landsby med familien sin på en parallell verden langt unna den originale jorden, som blir kalt Datum Earth. Her er de ikke så opptatt av politikken på Datum Earth, men ønsker å leve frie og selvstendige liv. Og her begynner problemene. Boka tar opp flere relevante spørsmål omkring politisk styre, menneskers frihet, evolusjon og dyrs rettigheter. Boken gir en tydelig henvisning til uavhengighetskrigen i USA, hvor Datum Earth er tyranniske og mektige England, og de fjerne parallelle verdene er nye og fritenkende Amerika.

I The Long War skifter vi ofte mellom hovedpersonene, akkurat som i den første boka, men de aller fleste er karakterer vi allerede har møtt. De har forandret seg og vokst, slik man kan forvente at mennesker gjør i løpet av ti år. Noen har truffet hverandre, og har stiftet familier, vennskap og allianser. Noen karakterer er dessverre ikke med oss lenger, mens andre er helt nye.

I den første boka møtte vi flere verdener med intelligent liv, slik som Troll og Alver. Vi møter nok en gang Trollene; mange har slått seg ned sammen med menneskene, noen frivillig andre ikke. Vi møter også et par nye raser.

 

There were humanoids out there, descendants of lost cousins of humanity, but people knew they would never encounter a humanoid that was anything like as smart as they were. Never a humanoid that could speak English, for example. The only thing wrong about this generally accepted picture was that it was totally incorrect.

Boka fokuserer mye på dyrs – og menneskers rettigheter, og spesielt hvordan mennesker vil oppfatte annet intelligent liv. Spørsmål som ”vil vi klare å leve side om side” og ”vil vi utrydde dem eller utnytte dem” gjennomsyrer historien. I The Long War møter vi mennesker med ulike synspunkter, og Joshua trekkes inn i flere konflikter mellom mennesker og andre intelligente vesener.

Boka fokuserer også mye på evolusjon. Her har Pratchett og Baxter virkelig tenkt gjennom alle slags mulige utfall av evolusjonen. Alle verdener i The Long Earth er unike; de følger alle forskjellige evolusjonære linjer. Vi møter verdener hvor insekter er dominerende, verdener hvor dinosaurene aldri døde ut, verdener hvor livet aldri forlot havet. Vi møter verdener uten oksygen, verdener uten vann og steder hvor jordkloden rett og slett er borte. Alle slags tenkelige, og utenkelige, grener på det store Evolusjonstreet er med.

 

The histories of the parallel worlds of the Long Earth had been shaped by similar processes, but different in the detail. You had to imagine that you were travelling across a kind of probability tree, where you found worlds on which some long-past event had turned out differently, thus reshaping life’s subsequent history and providing novel raw material for natural selection to mould…

Denne boka fortsetter i det samme rolige tempoet fra den forrige, forskjellen er at problemene denne gangen er mer tydelige. Vi får raskt vite hva boka skal handle om, tittelen er jo også et godt hint, men det tar en god stund før vi kommer til et utløsende klimaks.  Vi blir dratt med på tvers av The Long Earth og igjen forventes det at vi selv skal kunne pusle sammen bitene. Denne gangen får vi midlertidig være med på en litt mer spennende historieutvikling og et bedre klimaks. Kanskje ikke med like mye pomp og prakt som i mange andre historier, men i forhold til den første boka blir dette rent neglebitende.

Det er en rød tråd i boka, men tråden ligger ikke rett. Den kveiler og vender på seg, og det tar en stund å komme seg gjennom boka. Den er til tider litt langsom, men de siste hundre sidene eller så er derimot veldig spennende og jeg klarte ikke å legge den fra meg mot slutten. Noen av de uløste problemene fra bok én blir løst opp, andre ikke, og vi presenteres for flere nye problemer.

Første halvdel av denne boken går sammen med forrige bok i å danne en eneste lang innledning, der vi presenteres grundig for The Long Earth. Det store hovedpoenget har ikke vist seg ennå. Igjen kan man argumentere for at ideen om parallelle jordkloder er absolutt spennende nok i seg selv, og forfatterne bruker mye tid på å fylle flere titalls av disse verdene med historier og liv.

Akkurat som den første, er The Long War absolutt interessant. Den presenterer mange tanker og ideer som kommer til å dominere mange av mine egne tanker og samtaler fremover, og helt sikkert dine også.

Likte du The Long Earth, vil du også like denne. Det gjorde i hvert fall jeg.

Earths, untold Earths. More Earths than could be counted, some said. And all you had to do was walk sideways into them, one after the next, an unending chain…

Neste bok i serien er The Long Mars, og den ligger allerede klar på stuebordet mitt.

The Gracekeepers

The Gracekeepers | edgeofaword

Skrevet av Kirsty Logan

Forlag: Harvill Secker (2015)

Sjanger: Fantasy/Science Fiction

Kilde: Forhåndseksemplar

Anmeldt av Stine-Marie

 

 

The first Callanish knew of the Circus Excalibur was the striped silk of their sails against the grey sky. Ships arrived a dozen a day in the archipelagos, and Callanish knew that the circus folk would have to fight for their place on her island. In a world that is almost entirely sea, placing your feet on land was a privilege that must be earned.

Historien innledes med en sirkusforestilling og en opptreden med dødelig utfall. Livene til to små jenter rører ved hverandre. North mister foreldrene sine, og Callanish er vitne til det hele.

Boken faller innenfor fantasy og science fiction sjangeren med et snev av det eventyrlige. Vi inntar en postapokalyptisk, oversvømt verden der det eneste landet som gjenstår består av spredte øygrupper. Det er en verden av hav og overtro med et dystopisk preg. Det er en historie om å finne et hjem og en familie, om å bli akseptert og elsket for den man er.

Mangelen på land har ført til et sterkt klassedelt samfunn. Hovedsakelig går skillet mellom the landlockers, det heldige og priviligerte fåtall som bor på land, og the damplings, en underklasse av sjøfolk. Vi følger to hovedpersoner, North og Callanish. North er en dampling og del av et omreisende sirkus, Sirkus Excalibur. Callanish er en landlocker med en hemmelighet.

Etter det første kapittelet, hopper vi flere år frem i tid. De to jentene er blitt til unge kvinner. North seiler fortsatt rundt med sirkus Excalibur; sirkuset hun ble født inn i og den eneste familien hun kan huske. North er the bear girl og har sin egen stjerneopptreden. Callanish er blitt en gracekeeper; hun er en spirituell autoritet og begravelsesagent med en daglig tilværelse som eremitt i et beskjedent og flytende hus ved ekvator. Så kommer stormen og skjebenene til de to kvinnene knyttes ubønnhørlig sammen.

The storm seemed to last for days, though Callanish did not know how many. She slept heavily, the days and nights blurred into an argument of rain and wind.

Følelsen jeg sitter igjen med etter å ha lest denne boken, er at den er gjennomsnittlig. Den er gjennomsnittlig bra skrevet, gjennomsnittlig spennende, gjennomsnittlig interessant.

Har den satt et dypt inntryk?

Nei. Jeg leste den, jeg fullførte den, jeg gikk videre med livet mitt, uendret.

Historien er for det meste vakkert skrevet, og Logan leverer noen nydelige formuleringer

With every beat of the oars she felt something over her heart stretch, and stretch, until it might break. A string like the one between a body and its grace. But all threads broke eventually. It was for the best.

Dessverre blir historien til tider repetitiv med stadige gjentagelser av tanker og handlinger. Det er som om Logan ikke klarte å velge mellom de ulike formuleringene sine og dermed dyttet inn alle. Gjentakelser kan være nyttige, men bare når de brukes forsiktig og med klar hensikt. Dette var ikke tilfellet her. Istedet gjorde de budskapet uklart og kjedelig.

Historien utfolder seg dermed noe tregt; dette er ikke en bok for den som liker høyt tempo og drivende spenning.

Det er ingen flate karakterer i denne historien. Logan har brukt tid på karakterutvikling, og flott er det.

Dessverre har hun også viet for mye plass til å utdype nettopp dette. I en håndfull kapitler hopper vi til én eller flere av bikarakterene, ofte på bekostning av tempoet og flyten til historien. Disse kapitlene tilfører ikke noe til selve plottet. Bikarakterene er veldig interessante, så jeg kan forstå at hun ønsket å fortelle oss om dem. Dessverre førte det til at fortellingen vandrer rundt blindt, tempoet blir haltende og strukturen oppstykket. Jeg har ikke noe imot et rolig tempo, men flyten og destinasjonen er viktig og her mistet Logan kontroll over historien.

Til tross for et vakkert språk, en spennende verden og interessante karakterer, ble jeg aldri en del av historien. Jeg var hverken Callanish eller North, men befant meg hele tiden utenfor, som en biolog som studerer bakterier under et mikroskop. Jeg ble dermed ikke grepet, ei heller revet med.

Dette er en bok der, når du har lest siste side, klapper den sammen med et smil, slenger den fra deg på gulvet og går rett bort til bokhylla for å plukke ut ditt neste offer. Jeg nøt språket, jeg nøt historien, men jeg følte ingen ting, jeg tenkte ingen ting, min verden forble den samme.

Likevel er dette en god debut roman av Kirsty Logan. Den er original nok og språket er vakkert nok til at jeg ser potensiale for et flott forfatterskap. Jeg gleder meg til å se hva hun kommer med videre.

Å føle skogens ro

IMG_20111004_124559

Å føle skogens ro

Å sitte på en stein dypt inne i skogen, med øynene igjen og beina godt plantet på jorda. Å føle vinden stryke over kinnet og en liten edderkopp som kravler sakte oppover armen. Å høre fuglene synge og insektene summe mellom trærne. Å lukte de mangefargede blomstene som vokser spredd bortover bakken og den fuktige jorda under føttene.

Helen Keller sa en gang «de vakreste tingene i verden kan ikke bli sett eller hørt. De må føles med hjertet». Det å sitte her og bare være til. Bare være en del av naturen, av skaperverket. Hvor ofte tar vi oss egentlig tid til det? Hvor ofte tar vi oss tid til å sitte og bare kjenne på all skjønnheten rundt oss?

Denne fantastiske jordkloden som har skapt oss, utviklet oss og fostret oss. Denne nydelige verdenen som lever og puster rundt oss. Med alle sine vakre farger og gode lukter. Med den store himmelhvelvingen over oss og den dype, varme jorden under oss. Med havet og fjellet og ørkenen og jungelen. Alt som kryper, kravler og går. Alt som svømmer og flyr. Alt som vi er en del av. I denne evige runddansen av liv. Eller som Elton John sang; sirkel av liv.

Å trekke pusten dypt inn, kjenne den friske skogsluften fylle lungene. Å børste forsiktig bort en liten edderkopp som vil få et bedre liv på en liten skogblomst enn under en genser. Å la bikkja få løpe fritt rundt trærne, uten bånd og mas. La ham få lov til å være en hund i noen minutter før han må tilbake til hverdagens restriksjoner og strenge regler. Å høre ham snuse og undersøke hver lille busk og stein. Å sitte sånn midt i alt livet, og føle det med hele kroppen.

Albert Einstein sa en gang «se dypt inn i naturen, og du vil forstå alt bedre». Kanskje det er det vi trenger mest i hverdagens mas og kjas? Kanskje det vi trenger aller mest er å gå ut og være en del av moder jord?

Det er så lett å glemme at vi tilhører skaperverket vi også. Vi som blir så opptatte av karriere, suksess og rikdom. Vi har plassert oss selv på utsiden. Vi har fjernet oss fra naturen, fra røttene våre. Vi tenker ikke over at det som er rundt oss ikke er skapt for oss, men med oss. Det er ikke oss og dem, men vi. Vi har vokst og utviklet oss sammen.

Å høre en hakkespett hamre løs på en trestamme dypt inne i skogen. Å se en humle surre tungt og dovent fra blomst til blomst. Å føle en våt hundesnute dytte til en hånd, letende etter godbiter. Å kjenne skogens ro senke seg over sinn og sjel. Å senke skuldrene og kjenne stresset sive ut gjennom hver pore i kroppen. Å fylle kroppen med skogens energi og liv.

Mahatma Gandhi sa en gang «det er mer til livet enn å øke livets fart». Skogen følger sin egen takt. Den bryr seg ikke om tidsskjemaer og tidsfrister. Den fortsetter sitt liv i sin egen rolige marsj. I sin evige sirkel av liv. Det å sitte her uten hensyn til tiden er befriende, og kanskje noe vi alle burde gjøre oftere. Det å sitte her og bare være til. Det å være en liten del av den fantastiske naturen, som vi har så lett for å ta for gitt. Så lett for å glemme.

Det å sitte i moder jords armer, å føle seg trygg og levende. Å høre henne puste og se alt det vakre hun har skapt. Å føle og se og høre hennes glede over at du tar deg tid til henne. Det å bruke et øyeblikk på å være en del av naturen. En del av verden. En del av livet. Som Cesare Pavese sa «vi husker ikke dager, vi husker øyeblikk».

My House of Life

My House of Life | edgeofaword

I built my house of life when I was young and inexperienced. With those experiences, dreams, and hopes that I had. Straw, polystyrene, rubber bands, and double-sided tape made up the walls, roof, and floors. Rickety and cracked, exposed to wind and high water, it has clung on. In a constant state of maintenance. But the rubber bands keep on breaking. The polystyrene has long since crumbled. The straws are broken, and the tape is all but dry. The pink wallpaper has long since faded.

I want to build a new house of life.

I will build a new house of life. With those experiences, dreams, and hopes that I have now. More matured and ready. This time I will build with stones, concrete, steel, and thick wooden logs. I will spend time. All the time that I need. I will consider every stone, every log. I will place them where they fit best. I will make sure there are no holes and cracks. I will wait until I am ready for each new part. I will carefully consider each new addition. Everything on a solid foundation.

My new house of life.

My House of Life | edgeofaword

My new house of life will have triple-glazed windows, all of which can be opened. Opened without the walls falling in. My new door will be thick and solid. With a lock that will never seize up. The roof will be water-tight. The chimney will be tall. The house will be large, solid, and safe. With open, bright rooms and plenty of space. Every room will have its own purpose. Every room its own colour, across the spectrum in a rainbow.

My eternal house of life.

My eternal house of life will be full of joie de vivre. Full of acceptance, honesty, and respect. Faith, hope, and love. My house will stand steady, come rain or shine. There will be room for dark thoughts and room for bright thoughts. There will be a fireplace for cold days and a fan for warm days. My eternal house of life will be open to everything. Have room for everything. All future experiences, dreams, and hopes. And it will handle it. My house of life will not collapse again.

My eternal, joyous house of life.

 

Translated by Stine-Marie.

Mitt Livs Hus

Edgeofaword mitt livs hus

Mitt Livs Hus

Jeg bygde mitt livs hus da jeg var ung og uerfaren. Med de erfaringer, drømmer og håp jeg hadde. Vegger, tak og gulv var av strå, isopor, gummistrikk og dobbeltsidig teip. Vaklevorent og utett, utsatt for vær og vind, har det klamret seg fast. I en konstant tilstand av vedlikehold. Men strikkene fortsetter å ryke. Isoporen har for lengst smuldret opp. Stråene er brutt ned og teipen tørket inn. De lyserosa tapetene har falmet for lengst.

Jeg vil bygge et nytt livs hus.

Jeg skal bygge meg et nytt livs hus. Med de erfaringer, drømmer og håp jeg har nå. Mer modnet og klar. Denne gangen bygger jeg med stein, sement, stål og tykke trestokker. Jeg skal bruke tid. All den tiden jeg trenger. Jeg skal overveie hver stein, hver stokk. Jeg skal plassere dem der de passer best. Jeg skal passe på at alle hull og sprekker er tette. Jeg skal vente til jeg er klar for hver nye del. Jeg skal nøye overveie hvert tilbygg. Alt på en stødig grunnmur.

Mitt nye livs hus.

Edgeofaword Mitt livs hus

Mitt nye livs hus skal ha tredoble vinduer, og alle skal kunne åpnes. Åpnes uten at veggene faller ned. Min nye dør skal være tykk og solid. Med en lås som aldri går i vranglås. Taket skal være tett. Pipa skal være høy. Huset skal være stort, solid og trygt. Med åpne, lyse rom og god plass. Hvert rom skal ha hver sin funksjon. Hvert rom hver sin farge, i hele regnbuens spekter.

Mitt evige livs hus.

Mitt evige livs hus skal være fullt av livsnytelse. Fullt av aksept, ærlighet og respekt. Tro, håp og kjærlighet. Mitt livs hus skal stå trygt, uansett vær og vind. Det skal være rom for mørke tanker og rom for lyse tanker. Det skal være peis for kalde dager og taktvifte for varme dager. Mitt evige livs hus skal være åpent for alt. Ha plass til alt. Alle fremtidige erfaringer, drømmer og håp. Og det skal takle det. Mitt livs hus raser ikke sammen igjen.

Mitt evige, gledens livs hus.

We Were Liars

We Were Liars | edgeofawordSkrevet av E. Lockhart

Forlag: Delacorte Press  (2014)

Sjanger: Ungdomsroman (YA)

Norsk tittel: Vi var løgnere (2014)

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Stine-Marie

 

                             Welcome to the beautiful Sinclair family.

                                           No one is a criminal.

                                           No one is an addict.

                                           No one is a failure.

Slik begynner boken og ditt forhold med the Sinclairs. Det første kapittelet er en knapp side lang beskrivelse av hvem the Sinclairs er og ikke er. Setningene er korte, ordene er valgt med omhu. Bildet som blir malt gir en følelse av noe stygt som skjuler seg under overflaten til denne tilsynelatende perfekte amerikanske overklassefamilien. Allerede her dras du inn av forfatteren.

                             Perhaps this is all you need to know.

Vi følger Cadence Sinclair Eastman, ei tenåringsjente og førstefødte barnebarn og arving i den priviligerte Sinclair-familien. Hun pleide å være blond, men nå er håret svart. Hun pleide å være sterk, men nå er hun svak. Hun pleide å være pen, men nå ser hun syk ut. Hun har vært i en ulykke og har siden lidd av migrene og hukommelsestap. Vi blir kjent med henne som femtenåring, rett før ulykken, og involveres i hennes jakt på sannheten to år senere.

Historien utfolder seg gradvis, sannheten drypper sakte og hensiktsmessig ned på sidene, den perfekte familien rakner uanstrengt og nådeløst i sømmene.

Det første ordet jeg vil bruke for å beskrive mine tanker rundt denne boken er

WOW

Sånn kan det gjøres, dere. Sånn skal det gjøres.

Det er intriger, løgner, bedrag og en katastrofe. Avdempet, men full av intensitet.

Så hva er det som er så bra med den?

Språkbruken er helt nydelig. Fra første side innser vi at mange ord, setninger og replikker er fulle av doble betydninger, ofte motsatte betydninger. Dette er gjort med overlegg og er en stor del av hva som gjør boken så fantastisk.

Jeg elsket den lekne fortellerstilen, blandingen av det prosaiske og poetiske. Jeg elsket den tidvise bruken av dramatiske setninger og linjeskift, alltid med hensikt og aldri i utide. Avkortede og ufullstendige setninger blir brukt i situasjoner der Cadence er forvirret eller følelsesmessig oppkavet, og det er virkningsfullt. Jeg vet at enkelte kan synes at dette fort blir pretensiøst og irriterende. Er du en av disse, vil du ikke like denne boken.

Språket er ofte på grensen til spartansk, til tider fullt av metaforer. Dette er en refleksjon av Cadence selv. Historien fortelles i førsteperson, og hun kaster ikke bort tiden på å forklare og beskrive det hun selv bryr seg lite om. Beskrivelser av omgivelsene, av hennes foreldre, liv og øvrige familie er begrenset. Beskrivelsene av hennes følelser, migreneanfall og løgnere er forseggjorte og fantasifulle, fulle av metaforer.

Cadence er ei tenåringsjente. Hun er dramatisk på grensen til det overdramatiske, selvopptatt på grensen til det selviske.

Boken har fått kritikk av enkelte lesere for de, til tider, overdrevne metaforene for følelsene hennes,

                             Then he pulled out a handgun and shot me in the chest. I was standing on the lawn and I fell. The bullet hole opened wide and my heart rolled out of my rib cage and down into a flower bed. Blood gushed rhythmically from my open wound,

                                           then from my eyes,

                                           my ears,

                                           my mouth.

Her beskriver hun hvordan det føltes å stå utenfor huset, som femtenåring, og se på at faren pakket tingene sine i bilen for å flytte fra henne og moren. Like dramatiske metaforer følger for å beskrive migreneanfallene hennes. For meg ble bruken av metaforer helt riktig. Det passet Cadence sin personlighet. De virkeliggjorde og personifiserte følelsene og smertene til Cadence, og jeg følte alt selv.

Dersom du ikke liker metaforer, ikke liker selv å måtte ta avgjørelsen om det som står skrevet, faktisk er det som skjedde, vil du ikke like denne boken.

Jeg elsket karakterbeskrivelsene:

                             Johnny, he is bounce, effort, and snark.

                             Mirren, she is sugar, curiosity, and rain.

 

                             Gat, my Gat, once upon a time my Gat –

                             He is contemplation and enthusiasm.

                             Ambition and strong coffee.

Historien utfolder seg i et perfekt tempo. Det ekstra fettet har blitt trimmet bort, og det som gjenstår er nødvendig, hensiktsmessig og avgjørende for plottet og for karakterene. Ikke et øyeblikk var den kjedelig.

Lockhart har viet en passende mengde oppmerksomhet til karakterutvikling, og jeg roper HURRA for det. Historien er plotdrevet, ikke karakterdrevet.

For å forstå Cadence, spesielt mot slutten av historien, må du huske at hun er en Sinclair. Det er viktig, og derfor gjentas følgende frase, i ulike variasjoner, i ulike sammenhenger

                             Be normal, now, she said. Right now, she said.

                                           Because you are. Because you can be.

Jeg elsket de små eventyrene til Cadence. Hvordan de reflekterer følelsene og tankene hennes. Hvordan de hinter til en dypere sannhet hun selv ikke ennå husker eller forstår.

Mislikte jeg noe?

Nei.

Å elske denne boken krever at du leser mellom linjene. De individuelle delene er vakre, men det er summen av det hele som gjør den fantastisk.

Dette er en bok der du, når du har lest ferdig og titter opp fra siste side, ikke klarer å forstå hvordan verden fortsatt kan være den samme.

Dette er en bok der du, når du har lest siste side, ikke løper rett til bokylla for å velge ut en ny bok du vil lese. Du kan ikke lese noe annet nå, du vil ikke.

Du klapper sammen boka, stirrer ut i løse lufta og føler. Du føler alt og bare er. Du er Cadence, du er en Sinclair, du er en løgner. Mest av alt er du deg selv, og det du nettopp har gjort er å lese en skikkelig god bok.

En fornøyd ordoholiker med null interesse for helbredelse

EdgeofaWord by Stine-Marie & Julie Karoline

En bokorm har jeg blitt kalt. En ordoholiker er det jeg liker å kalle meg.

Ord på hjernen.

Ord på tunga.

Ord på arket.

I hodet surrer historier og eventyr. Symboler, metaforer og ord blander seg sammen til nye verdener. Verdener som forandrer seg hvert sekund.

Jeg ler.

Jeg gråter.

Jeg føler.

Jeg opplever.

Et velvalgt ord kan endre hele min sinnstilstand. Mitt perspektiv. Jeg har flere hyller fulle av bøker. Dusinvis av verdener som er åpne for meg. Jeg lever flere liv i løpet av noen timer.

Jeg dør og blir gjenfødt.

Jeg er en mann og en kvinne.

Et barn og en voksen.

En kongelig og en trell.

Liv etter liv opplever jeg, alt mens jeg sitter i sofaen. I senga. På toget.

Hvor enn jeg går, er jeg dem alle sammen. Jeg bærer dem med meg. En god bok blir aldri glemt. Ikke en dårlig en heller. Og ofte kommer mine egne historier frem. Mine egne ord. De kommer i tide og utide. Om dagen og om natta.

De kommer mens jeg jobber. Sover. Støvsuger.

Ord som bretter seg ut og vrir seg rundt. Ord som skaper historier som bare er mine.

Jeg elsker å lese.

Jeg elsker å skrive.

Jeg elsker ord.

De enkle. De doble. Jeg elsker ordspill og kryssord. Jeg elsker hvordan et ord kan forme en hel dag. Et helt liv. Ordene former meg. De fyller meg og renner over. Og nå skal de fylle en blogg også. Hvordan skjedde det? En blogg hvor ordene mine kan få utløp. Hvor bøkene jeg leser får et sted å boltre seg på. Hvor historiene jeg skriver kan få et publikum.

En stolt bokorm er jeg. En fornøyd ordoholiker med null interesse for helbredelse.

The Long Earth

The Long Earth | edgeofaword

Skrevet av Terry Pratchett og Stephen Baxter

Forlag: Doubleday (2012)

Sjanger: Science fiction

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

 

There are worlds waiting. All it takes is one small step.

 

En av verdens fremste fantasy forfattere, Terry Pratchett, gikk for noen år siden sammen med Stephen Baxter, en verdenskjent Sci-fi forfatter, for å skrive en bok serie. The Long Earth er den første boken i denne serien. Boken er en god blanding av humor, samfunnskritikk og fantasi.

Kort fortalt handler historien om oppdagelsen av parallelle jordkloder. Alt du trenger for å bevege deg mellom verdenene er en liten innretning med bryter (mot høyre eller venstre) og en potet som energikilde. Med denne dingsen kan du forflytte deg mellom et uendelig antall ubebodde jordkloder, alle i forskjellige stadier av evolusjonen. Etter hvert oppdages det at noen mennesker ikke trenger denne dingsen for å forflytte seg, andre må ha den (men det er veldig viktig at den er skrudd sammen riktig), mens en tredje gruppe ikke kan forflytte seg i det hele tatt. Her begynner problemene. Boka tar opp flere relevante samfunnsspørsmål som vil kunne oppstå etter en slik oppdagelse ut ifra slik verden er i dag, alle med et snev av selvkritikk og sarkasme.

 

“Why don’t we give it a go, boys?” “Yeah, but this is our country. This one right here.” Albert leaned forward, eyes sparkling. “Yes, but you know what? So are those others! All of them! I heard the scientist guys talking. Every rock, every stone, all there. It’s true!” … Finally Albert said, “look, tomorrow, I’m going over for good. Who’s with me? It’s all there, mates. It’s all been left there waiting for us, since the beginning…” By the next day the songlines had begun to expand, as the never-never become the ever-ever. Although sometimes the blokes came back for a beer.

Man blir kjent med en rekke ulike karakterer, innimellom fortalt i førsteperson. Noen karakterer møter du igjen senere i boka, andre ikke. Etter hvert som man kommer lenger inn i boka, trer det frem én karakter som man kan karakterisere som en hovedperson, Joshua Valienté, og det er hovedsakelig hans reise vi følger. Noen ganger ut ifra hans ståsted, andre ganger ut ifra de menneskene han møter. Han er en karakter det er lett å like og en mann som passer godt inn i The Long Earth bildet.

 

Joshua always did things meticulously. He was the kind off boy who always, but always, paints before assembly, and then assembles the pieces in the right order, with every single component laid out with care before commencing. Joshua always commenced things. In the Home, when he worked on one off the old and worn and incomplete jigsaw puzzles, he would always sort out the pieces first, separating sky and sea and edge, before even putting two pieces together. Sometimes afterwards, if the puzzle was incomplete, he would go into his little workshop and very carefully shape the missing pieces out off hoarded scrap wood and then paint them to fit.

Jeg er ikke normalt en person som liker å veksle mellom hovedkarakterer i en bok, og hvis du også er en slik leser kan det være noe slitsomt i starten. Til å begynne med syntes jeg det var slitsomt, men alle kapitlene er relativt korte og de fleste karakterene er fascinerende som personer, så jeg ble fort vant til det. Det er et vidt spekter i personlighetstrekk, det er svært få flate karakterer, og alle presenterer et varierende innblikk i The Long Earth.

Det blir som et puslespill hvor du må pusle sammen hendelsene og erfaringene til hver person i The Long Earth for å få med hele historien.

Jeg har lest flere av bøkene i Discworld-serien til Terry Pratchett opp gjennom årene, og er veldig glad i hans tørre og enkle humor. Denne humoren kommer frem flere ganger i løpet av boka, og selv om jeg aldri har lest noe av Stephen Baxter, var det enkelt å se hvem som har skrevet hva. Dette føltes ikke oppstykket eller teit. Historien har en god flyt og en tydelig rød tråd. Personlig synes jeg det var ekstra morsomt å oppdage gode, gamle Prachetts tydelige preg på boka.

Språket er veldig rett på. Det flyter godt med svært få metaforer eller andre poetiske formuleringer. Det kan bli noe tungt til tider. Jeg møtte flere nye ord, men mangelen på forståelse av disse ødela ikke leseopplevelsen. Boka er foreløpig kun å få tak i på engelsk.

Boka har fått kritikk ved at den ikke har et tydelig hovedpoeng. Dette er ikke en typisk bok hvor man får presentert et problem, med en flott spenningskurve og et utløsende klimaks nær slutten. The Long Earth er ikke bare lang i navnet, det tar også lang tid før du møter noe som helst som kan karakteriseres som et hovedproblem, og det utløsende klimakset er over før du egentlig skjønner at problemet er løst. Forfatterne har tydeligvis ment at ideen om flere jordkloder og menneskenes utnyttelse av disse er spennende nok, og jeg er absolutt enig. De presenterer et hav av muligheter ved en slik oppdagelse, alt fra de kriminelle til de religiøse til de godtroende, og jeg synes boka er veldig gjennomtenkt og spennende. Det hjelper også å vite at dette er første bok i en serie.

Anbefaler jeg boka? Absolutt!

Dette er kanskje ikke den mest lettleste boka jeg har lest, heller ikke den mest spennende. Det var lett å legge den fra seg underveis, men også lett å plukke den opp igjen. Hvis du er på utkikk etter noe rolig og noe du må lese en del mellom linjene og bruke hjernen på, er dette boka for deg.

Neste bok i serien er The Long War