krim

Den største straffen

/ Julie Karoline / 2 kommentarer

Skrevet av Robert WilsonDen største straffen | edgeofaword

Forlag: Gyldendal (2012)

Sjanger: thriller/spenningskrim

Originaltittel: Capital Punishment

Oversatt av Inge Ulrik Gundersen

Kilde: gave

Anmeldt av Julie Karoline

Robert Wilson er en kjent britisk krimforfatter. Han har gitt ut en rekke bøker, og flere av dem er oversatt til norsk. For noen år siden fant han ut at han trengte en ny utfordring og bestemte seg for å skrive en thrillerserie med hovedfokus på kidnapping og kidnappingskonsulenter. Den største straffen er hans første bok innen thrillersjangeren og den første boken i en trilogi.

Charles Boxer jobber som kidnappingskonsulent i et privat firma. Jobben bringer han rundt om i verden og gir han kontakter innenfor flere ulike miljø. Boxer er god i jobben sin, han er konsentrert og fokusert og innehar mye erfaring. Han er ikke en mann som gir seg lett, men blir helt til saken er løst, selv lenge etter at hans rolle som konsulent ikke lenger er nødvendig.

London er i de siste forberedelsene til OL da rikmannsjenta Alyshia D’Cruz blir kidnappet. Det kommer ingen krav om løsepenger og Boxer skjønner raskt at kidnapperne er ute etter noe annet. Redd for hva som kan skje med Alyshia, og hvilke konsekvenser det kan ha for OL, settes en rekke instanser i sving for å finne jenta, uten at media og befolkningen generelt får vite hva som er i gjære.

«Hva er det som skjer?» spurte Isabel.

«Politiet,» sa Boxer. «På vei til sitt store øyeblikk.»

Boken er lang. Skriften er liten, tettpakket og proppfull av informasjon. Dette er en tung bok, med mange navn og mange røde tråder. Til tider var det veldig forvirrende hvem som var hvem, hvem som hadde et forhold til hvem og hvem som var på hvilken side. Noen karakterer er mer fremtredende enn andre, og vi følger personer på begge sider av kidnappingssaken.

Boken var lenge forvirrende og irriterende, det er så få oppklaringer underveis. Jeg fant ikke boken spesielt spennende i starten, heller mer frustrerende. Leseren får ikke ordentlig greie på kidnapperne, hvem den ansvarlige er og hva hensikten er før veldig sent i boken. Innen den tid har leseren møtt så mange bipersoner at det er vrient å skjønne hvem den ansvarlige er i virvaret av mistenkte.

Wilson har virkelig satt seg inn i hvordan en kidnappingskonsulent jobber og hvordan en kidnappingssak løses. Han har selv snakket med kidnappingskonsulenter, så arbeidsmetoden i boken er relevant og virkelig. Dette gir boken en ekstra dybde og handlingen føles ekte og genuin.

Forfatteren har også lagt et bredt grunnlag av personer, bekjentskaper og interesser som strekker seg fra slummen i India, til heroinsmuglere i Pakistan, til ISI og andre terrorgrupperinger, til et London i høyt terrorberedskap. Den er sprekkfull av gjengoppgjør, mafia og korrupsjon. Så full at jeg ga opp å følge med etter hvert. Det ble for mye for meg, for mange å holde rede på. Når jeg endelig fikk greie på hvem den ansvarlige var, hadde interessen og nysgjerrigheten min dalt såpass mye at den eneste grunnen jeg leste var fordi jeg ville se hva som skjedde med Alyshia. Alt det andre ble bare bakgrunnsstøy.

Boken er ment å være en thriller, og noe en thriller skal ha er høyt tempo. Tempoet er, tja, ikke kjempe høyt. Noe som trekker ned tempoet er den evige introduksjonen av nye karakterer. De siste 100 sidene derimot økte tempoet voldsomt og alle de løse trådene ble samlet sammen.

For meg ble boken en skuffelse. Den er godt skrevet, absolutt, og temaet er spennende. Dessverre ble det for mye som foregikk på en gang til at jeg klarte å henge med. Kanskje du vil like den bedre?

«Du må gjøre deg fortjent til alt.»

«Fortjent?»

«Ja, fortjent. Jeg vet at det er noe din kravstore generasjon ikke er vant til.» …

«Fortell meg hvordan jeg kan gjøre meg fortjent til disse tingene, da.»

«Ved å svare på spørsmål.»

De vakreste

/ Stine-Marie / 2 kommentarer

De vakresteDe vakreste av Karin Slaughter | edgeofaword

Skrevet av Karin Slaughter

Forlag: Cappelen Damm, 2016

Sjanger: Krim

Engelsk tittel: Pretty Girls (HarperCollins, 2015)

Oversatt av Mona Berge

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Stine-Marie

 

Da du forsvant, advarte moren din meg om at det ville være verre å få greie på nøyaktig hva som hadde skjedd med deg, enn ikke å få vite noe i det hele tatt. Vi kranglet stadig om det, for kranglingen var det eneste som hold oss sammen akkurat da.

Det er over tjue år siden den eldste søsteren til Clare, Julia, forsvant. Forsvinningen, inkompetent politiarbeid og jakten på sannheten rev resten av familien i stykker. Nå forsvinner en ny jente, og sårene fra fortiden rives opp. Så blir Clares ektemann brutalt myrdet i et smug og noen bryter seg inn i huset.

Sjokkert og nedtynget av sorg, avdekker Clare dystre hemmeligheter i ektemannens liv. Med sin eldste søsters ukjente skjebne som en sten i magen, graver Clare dypere. Hvem var egentlig ektemannen hennes? Men jo dypere hun graver, jo flere hemmeligheter og spørsmål finner hun. Og nå mer enn noen gang trenger hun sin andre søster, som hun ikke har pratet med på nesten tjue år.

Si at du vil.

De vakreste har en tydelig og klar fortellerstemme og er godt skrevet. Jeg har aldri lest en av Karin Slaughter sine bøker på originalspråket, men følte ikke at det manglet noe her. Mona Berge kan skrive og har gjort en god jobb med å få språket og historien til å flyte på norsk.

De tre fortellerstemmene var flotte. Vi får innblikk i historien som den utspiller seg i nåtid gjennom de to kvinnene. Forsvinning til Julia og det kaoset denne etterlot seg for familien hennes blir vi best kjent med gjennom faren hennes. Det er fra faren vi får den virkelige følelsesmessige dybden.

<<Jeg vil føle meg normal igjen,>> sa hun til meg en gang. <<Hvis jeg later som lenge nok, blir det kanskje virkelig.>>

Jeg likte veldig godt forholdet mellom de to søstrene og den personlige utviklingen de viser gjennom det hele. Dette tilførte noe håndfast og ekte til historien. Det gjorde oss også bedre kjent med hovedpersonene og deres følelsesliv og adferd.

Handlingen holder et høyt tempo. Vi kastes raskt ut på dypet, og herfra er det ingen nåde. Vi får få hvilepauser og handlingsutviklingen holder fast i en sterk rød tråd med kun små hopp vekk fra det kronologiske. De vakreste var til tider nesten uutholdelig spennende.

Var sannheten lettere å bære enn alt det grufulle de hadde sett for seg?

På mange måter koste jeg meg veldig med denne boken. Likevel trekkes den noe ned av et lite troverdig plott og svake bipersoner. Det er til tider noe nesten karikaturmessig over personskildringene.

Jeg har lest en del anmeldelser nå som nevner handlingstvister og sjokkerende avsløringer. Da er jeg glad for at jeg leste boken før jeg leste de anmeldelsene. Bortsett fra en liten en helt i starten, var det minimalt med handlingstvister. Det hele var relativt forutsigbart. Det betyr ikke at jeg fant boken kjedelig. Jeg heiet på hovedpersonene og deres jakt på sannheten, jeg bladde gjennom side på side for å få med meg deres sjokk og følelser, og jeg gledet meg til å se hvor drøy og bestialsk den skulle bli.

De vakreste er den nye frittstående psykologiske thrilleren til Karin Slaughter. Den sjokkerer i sine grufulle detaljer og kan absolutt få deg til å grøsse. Absolutt ikke dårlig påskelektyre.

Den syvende demonen

/ Julie Karoline / 5 kommentarer

Skrevet av Øivind BorgeDen syvende demonen | edgeofaword

Forlag: Font (2016)

Sjanger: Krim

Kilde: leseeksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

Ikke på denne måten, vær så snill! Gode Gud, vær nådig – ikke på denne måten.

Den syvende demonen er en vaskeekte krim. Du har det merkelige mordet, etterforskeren med mentale sår og mistenkte i bøtter og spann. Boken har for det meste fått gode anmeldelser. Noen har også gått så langt som å spå at dette kommer til å bli årets beste norske krim.

Bogart Bull er hovedpersonen. Han utnevnes til den norske representanten i et europeisk etterforskningssamarbeid, og allerede den første uken blir han sendt til Frankrike der en norsk milliardær blir funnet brutalt drept i sitt eget hjem. Bull samarbeider godt med det franske politiet og viser seg å være en veldig god og smart etterforsker. Flere ting skjer i løpet av etterforskningen, og det er mange spor å ta tak i før saken blir løst på slutten av boken.

Boken følger krimsjangeren til det fulle og er proppfull av klisjeer. Heldigvis er boken uten mye blod og gørr. Ja, mordet er ganske bestialsk, men vi slipper de grundige og detaljerte beskrivelsene av liket. Vi hopper mye frem og tilbake i tid, fra begynnelsen av 1900 tallet, via andre verdenskrig og frem til i dag. Hvorfor vi stikker innom disse tidsperiodene er ikke like lett å skjønne med det første, men bidrar med å legge bakteppet for morderen.

Hendelsesforløpet er relativt uforutsigbart. Forfatteren kaster inn enkelte skruballer med jevne mellomrom, og det skal godt gjøres å gjette hvem den skyldige er. Jeg gjettet meg i hvert fall frem til feil mistenkt. Allikevel fant jeg ikke historien spesielt spennende; det var aldri noen situasjoner hvor spenningen drev meg videre. Tempoet er rolig, og på grunn av hoppingen i tid, blir det også nokså oppstykket.

Øistein Borge skriver bra, det skal han ha. Det er få lange overdådige beskrivelser. Språket er ikke romantisk og metaforisk, men rett på og enkelte ganger relativt bombastisk. Samtidig har han klart det kunststykket å ikke bli for ekkel, for rå.

Det er tydelig at han har gjort grundig forarbeid med de historiske delene av boken. Det meste virket realistisk og troverdig. Det er ingen av karakterene som gjør noe totalt uforventet, selv om jeg ikke syns morderens motiv var spesielt godt. Som morder trenger man kanskje ikke gode grunner?

Persongalleriet er bredt og spennende. Karakterene er troverdige og har flere lag. Det er ikke mange flate karakterer i denne boken. Det jeg savner er en karakterutvikling, selv om Bull tar noen avgjørelser på slutten som bringer noen endringer. Nå er ikke karakterutvikling i fokus her, og for meg virket det mer som om forfatteren følte han måtte slenge inn noe på slutten for å gi Bull mer dybde, mer retning.

I morgen er det ett år siden. Det holder, Bogart. Herfra finnes det bare to veier: fortapelse eller et anstendig liv. Det finnes ingen mellomting, bare et limbo…

Det kan virke som om det kommer flere bøker om Bogart Bull. Det hintes om et par utfordringer som kan komme i en eventuelt oppfølger. Personlig kommer jeg nok ikke til å lese de.

For meg var denne boken helt grei. Jeg har lest verre krimbøker, men også bedre. Nå er jeg mer glad i spenningskrim/thrillere enn bøker av denne typen, og jeg syntes denne var gjennomsnittlig. Likevel er dette en bok som godt kan leses ved hytteveggen på påskefjellet.

Jeg lar deg gå

/ Stine-Marie / 5 kommentarer

Skrevet av Clare MackintoshJeg lar deg gå av Clare Mackintosh | edgeofaword

Forlag: Cappelen Damm (2016)

Sjanger: Krim

Engelsk tittel: I Let You Go (Sphere, 2014)

Oversatt av Ulrik Farestad

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Stine-Marie

 

Hun kneler ved siden av ham og prøver febrilsk å finne pulsen. Rundt henne ser hun sin egen pust bli til en hvit sky i luften. Hun ser mørket som danner seg under hodet hans og hører sitt eget skrik som om det er noen andre som skriker.

Fem år gamle Jakob blir påkjørt og drept på vei hjem fra skolen; sjåføren så ikke engang ut til å sette ned farten. Sjåføren stikker av, og en sjokkert og desperat mor sitter alene igjen med sin døde sønn i armene.

Førstebetjent Ray Stevens settes på saken, og sammen med den ferske betjenten Kate, prøver han å holde hodet kalt og snøre sammen de mangelfulle ledetrådene påkjørselen etterlot seg. De kan likevel ikke unngå å la seg påvirke av drapet på et lite barn.

Ulykken etterlater Jenna Gray med en sorg og en skyldfølelse hun ikke kan sette ord på; Jakob er død. Livet hun har brukt så mange år på å bygge opp har kollapset rundt henne. Hun har mistet alt og alle. Hun forlater Bristol uten mål og mening. Hun kutter all kontakt med omverdenen og slår seg ned i en avsidesliggende liten kystby i Wales. Det tar imidlertid ikke lang tid før fortiden innhenter henne og livet hennes på nytt raser sammen.

Det var min feil. Vi burde ha tatt en annen vei hjem, jeg burde ikke ha pratet, jeg burde ha stoppet ham.

Jeg lar deg gå har en følelsesladet tyngde som få krimbøker kan skryte på seg. Den griper tak i deg allerede i første kapittel. Den er fylt med så mye fortvilelse og sorg at du kjenner smerten fysisk.

Jeg lar deg gå ble nominert til beste romandebut av Huffington Post i 2015, og det skjønner jeg godt. Clare Mackintosh har skrevet en veldig god psykologisk thriller. Den er allikevel ingen sekser for meg, og jeg skal forklare deg hvorfor.

Clare Mackintosh har delt fortellerrollen mellom førstebetjent Ray Stevens og Jenna. I kaptlene vi tilbringer sammen med Ray, leser vi om hans andre saker, hans problemer i ekteskapet og hans problematiske sønn. Dette bidrar selvfølgelig til å gi karakteren en egen historie og personlighet, men det er så få faktiske ledertråder i den aktuelle saken at det til tider blir tamt og kjedelig. Når det til slutt kommer nye fakta på bordet, er det hele over på et blunk.

Jeg stoler ikke på instinktene mine lenger – de har tatt feil så mange ganger før

I motsetning er kapitlene til Jenna gripende og spennende. Vi trekkes inn i hennes sorg. Vi heier på henne der hun prøver å bygge seg opp et nytt liv, og vi fortviler med henne når det hele kollapser rundt henne atter en gang.

Begge karakterene er sterke og nyanserte. De viser en fantastisk dybde og ettelater ingen tvil om at de har levd egne liv før du ble kjent med dem.

Det skuffet meg at du, til tross for alt, var akkurat som alle de andre.

Det er sjeldent en krimbok klarer å treffe meg i hjerterota. Det er like sjeldent at en krimbok overrasker meg.  Jeg lar deg gå klarte å gjøre begge deler. Clare Mackintosh bygger opp historien mesterlig og tar leseren fullstendig på senga med en eksplosjon av en handlingstvist. Dette er en krimbok jeg anbefaler på det varmeste for de som liker spenningsromaner med følelsesmessig dybde, og de som foretrekker krim uten for mye blod og vold.

My Criminal Mind og Rita leser har også anmeldt denne.

Lycke

/ Julie Karoline / 4 kommentarer

Skrevet av Mikaela BleyLycke | edgeofaword

Forlag: Cappelen Damm (2016)

Sjanger: Krim

Oversatt av Heidi Grinde

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

Gud som har oss småbarn kjær, se til meg som liten er.

Hvor jeg meg i verden vender, er mitt liv i dine hender.

Lykken kommer, lykken går.

Tenk på den som aldri kjærlighet får.

Mikaela Bley kalles Sveriges nye krimdronning, og med sin debut roman Lycke, mener mange at hun feier andre etablerte krimforfattere av banen. Jeg personlig syns Lycke er en samkjørt og spennende krim.

Lycke er en åtte år gammel jente som forsvinner en fredagskveld i mai. Foreldrene leter desperat etter henne, mens politiet tror det dreier seg om en rømmingssak. Etter som dagene går tar politiet saken mer alvorlig, men de klarer ikke å se på sakens kjerne, da de holder seg til statistikk og egne protokoller. Bare Ellen Tamm, en journalist i TV4, graver seg gjennom det lille av bevis og holder saken på rett vei. Hva har skjedd med Lycke?

Ellen Tamm er hovedpersonen i boka, selv om vi også følger tre andre kvinner; Helena (Lyckes mor), Chloe (Lyckes stemor) og Mona (Lyckes dagmamma). Ellen Tamm er en profilert TV4 journalist, med dype, personlige sår og traumer som trer frem når hun tildeles saken om Lycke. Dette er en bok like mye om forsvinningssaken som den er av Ellens vei til selvhelbredelse. Boken handler mye om psykologiske lidelser, som ensomhet, selvbebreidelse og mangel på kjærlighet. Hovedpersonen sliter mye med angst, og forfatteren har gjort en fantastisk jobb med å beskrive Ellens psykiske problemer.

Pust, Ellen, forsøk å puste. Døden, døden, døden. Ellen valgte å gjenta det ordet som skremte henne mest, det som mante fram bilder hun gjerne ville, men ikke klarte, viske vekk.

Det er ikke noe blod og gørr i denne boka, heldigvis. Dette er en spenningskrim på sitt beste, for boka er spennende. Ekstremt spennende. Jeg klarte ikke å legge den fra meg, og endte med å lese den i løpet av en dag. For hvor er Lycke?

Vi blir drevet fremover, jeg vil ikke si i forrykende fart, men tempoet er høyt og jevnt, slik det skal være i spenningskrim (eller thriller om du vil). Skrivestilen er flott, ført med en lett penn og med mye dybde. Den har flere overraskende trekk og selv om jeg klarte å gjette meg til løsningen før det ble avslørt, vil jeg ikke si at boka var forutsigbar. Det var heller et resultat av veldig bra skriving. Jeg leste boken oversatt til norsk og oversettelsen er veldig god. Heidi Grinde har gjort en god jobb.

Persongalleriet er vidt og varierende. Alle karakterene har troverdige karaktertrekk, selv om du ikke ender opp med å like dem alle sammen. Ellen, med sine nevrotiske trekk, er lett å sympatisere med. Du vil så gjerne strekke hendene inn i boka og hjelpe henne. Trøste henne. Det er ikke ofte jeg sympatiserer så mye med en karakter som jeg gjorde her. Hennes utvikling er fantastisk. De øvrige kvinnene sitter også med en del personlige utfordringer og alle svikter Lycke på hvert sitt vis. Noen av problemene deres kan du skjønne, andre ikke.

Gråten satt fremdeles i halsen som en kork som hverken ville la seg trekke opp eller trekke ned.

Det er ikke ofte jeg liker en krim så mye som dette. Forfatteren har gjort en veldig god jobb og jeg håper det blir flere bøker om Ellen Tamm. Anbefales virkelig til krimlesere som ikke liker mye blod og gørr.

Death comes to Pemberly

/ Julie Karoline / Legg igjen en kommentar

Skrevet av P.D. JamesDeath comes to Pemberly| edgeofaword

Forlag: Faber and Faber ltd (2011)

Sjanger: Krim/Fan fiction

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

 

Elisabeth was too much of a realist not to know that these antecedents had not been forgotten and that no new families could move into the district without being regaled with the wonder of Mr Darcy’s choice of bride. He was known as a proud man for whom family tradition and reputation were of the first importance and whose father had increased the family’s social standing by marriyng the daughter of an earl. It had seemed that no woman was good enough to become Mrs Fitzwilliam Darcy, yet he had chosen the second daughter of a gentleman whose estate, encumbered with an entail which would cut out his children, was little bigger than the Pemberly pleasure gardens, a young woman whose personal fortune was rumored to be only five hundred punds, with two sisters unmarried and a mother of such loud-mouthed vulgarity that she was unfit for respectable society.

Det er tydelig at P.D James var et fan av Jane Austen, slik som mange andre kvinner og menn. Her har hun skrevet en fan-fiction, som fungerer godt og som gir Stolthet og fordom fans en etterlengtet fortsettelse på historien om Miss Bennet og Mrs Darcy. Forfatteren var først og fremst en krimforfatter og dette skinner gjennom boken da vi tar del i et mordmysterie.

Seks år har gått siden Elisabeth Bennet fikk mannen hun ville ha. I seks år har hun vært lykkelig gift med Mr. Darcy. I løpet av disse årene har hun tatt over styringen av husholdningen på Pemberly og fått to søte, små gutter. Det eneste skår i hennes glede er hennes yngste søster og svigerbror. De skaper fremdeles drama og uroligheter hvor enn de drar, og Elisabeth jobber hardt for å skjerme sin elskede ektemann. Dessverre klarer hun ikke det da Mr. Wickham blir beskyldt for mord, og det i Pemberly Park.

Vi møter mange av karakterene fra Stolthet og fordom. Vi får vite hva som har skjedd med alle fem Bennet søstrene, og også med flere av de andre i Elisabeths liv. Noen er fremdeles slik som vi husker dem, andre har forandret seg noe i løpet av de seks årene. Vi møter også henvisninger til noen av Austens karakterer fra andre bøker, noe jeg syns var artig.

Språket i boken er lagt til samme stil som Austen. Med lange setninger og ord som kanskje ikke brukes i det daglige lenger. Jeg likte denne tydelige æresbevisningen gitt til Austen og hennes forfatterstil. Det tok meg en liten stund å komme inn i den litterære stilen, men da jeg først ble vant til det gikk lesingen greit. Det er også tydelig at P.D. James har sett en eller flere av filmatiseringene av Stolthet og fordom, for jeg kjente igjen flere av hennes beskrivelser av rom og områder fra flere av disse.

Spenningen omkring mordet er også der. Hvem drepte kaptein Denny og hvorfor? Det bygges sakte opp en spenning rundt dette. Selv om Mr. Wickham er hovedmistenkt er Mr. Darcy overbevist om at Wickham er uskyldig. Vi følger Mr. Darcys kamp der han prøver å hjelpe Wickahm samtidig som han ikke vil ha noe med mannen å gjøre. Det er for det meste Mr. Darcy vi følger i denne boken innimellom avbrutt av tanker fra Elisabeth. Skiftet mellom de ulike karakterene er sømløs og boken har en god flyt.

Boken har fått kritikk ved at den ikke er helt historisk korrekt. Selv bet jeg merke i noen årstall jeg ikke får helt til å stemme med de ulike karakterene fra de andre bøkene det er referert til. Hva som stemmer av sosial praksis fra denne tidsperioden kan jeg ikke uttale meg om da jeg vet svært lite om dette, men flere har kritisert henne for å ikke ha satt seg inn i hva som var riktig for denne perioden.

Boken har også fått kritikk for at den ikke kjører samme løp som forfatterens øvrige bøker. Siden jeg ikke har lest noe annet av P.D. James kjenner jeg meg ikke igjen i denne kritikken. Jeg syns boken var artig og spennende.

Hvis det er noe jeg kritiserer er det hvordan spenningen blir oppløst. Jeg har vansker med å se for meg at Mr. Darcy og Mr. Wickham vil sitte rolige sammen og fortelle hverandre hva som har skjedd. Boken bruker mye tid på å bygge opp det anstrengte forholdet dem imellom, og for meg ble det en alt for lett løsning på det hele.

Det er også svært lite som skjer av karakterutviklinger. Alle er som de er, og ingen forhold endres. Vi møter noen nye karakterer, men heller ikke de har noen spennende karakterutviklinger.

«Yes!» cried Bingley enthusiastically. «A very good idea. Let us hear you both. Jane and I were trying last week to sing duets together, were we not, my love? But I won’t suggest that we repeat the experiment tonight. I was a disaster, was I not, Jane?» His wife laughed. «No, you did very well. But I’m afraid I have neglected practising since Charles Edward was born. We will not inflict our musical efforts on our friends while we have in Miss Georgiana a more talented musician than you and I can ever hope to be.»

Alt i alt likte jeg boken. Den er grei underholdning, selv om den ikke er super bra. Jeg likte den først og fremst som en fan-fiction. Krim delen fikk en for enkel oppløsning på slutten til at jeg falt for den.

Boken er filmatisert, og jeg må si at jeg faktisk likte miniserien bedre enn boka. Det skjer ikke ofte! I serien er spenningen nærmere og karakterene er mer foranderlige. Det er flere intriger og karakterutviklingene er mye bedre. I serien har også Elisabeth en større rolle og for oss som liker henne godt er serien en bedre fortsettelse på hennes historie.

Hvis du ikke har for høye krav, og ikke forventer noe i samme kvalitet som Stolthet og fordom, tror jeg nok du vil like denne hyllesten til Jane Austen og hennes univers.

Death comes to Pemberly er en søt liten miniserie på tre episoder.

 

 

Nostradamus’ testamente

/ Julie Karoline / 7 kommentarer

Nostradamus testamente | edgeofawordSkrevet av Tom Egeland

Forlag: Aschehaug (2012)

Sjanger: Krim/Thriller

Kilde: Lånt av pappa

Anmeldt av Julie Karoline

 

Nostradamus testamente er den fjerde boken i serien om Bjørn Beltø, men den første boken i serien jeg har lest. Bøkene leses fint individuelt, det var ikke noe sted jeg følte at jeg burde ha lest de andre først. Og for en bok! Jeg ble dratt med fra første side og feid med i et tempo uten like til siste side. Her er det hemmeligheter, konspirasjoner, drap og fanatisme i fleng, og jeg elsket det.

Hovedpersonen, Bjørn Beltø, er en arkeolog med talent for å havne i spesielle og spennende situasjoner. Han er en helt uten de store heltedådene. Han er mer en tilskuer til alle hendelsene. En tilskuer i midten av alt som skjer.

Jeg er arkeolog. En undringens fagarbeider. Jeg er en som tilbringer uker under en brennende sol og deretter måneder i et kjølig museumsmagasin. Jeg er en systematiker, en analytiker. Jeg er ikke skapt for å håndtere kidnappere og voldsmenn.

I denne boken er Beltø på en konferanse i Italia da en professor blir kidnappet av ukjente grunner. Beltø og kona til den bortførte begir seg ut på en reise for å finne den savnede og for å nøste opp historien til hvorfor han ble kidnappet.

Her viser Egeland sitt fantastiske talent i å flette sammen et utrolig bakteppe basert på historisk fakta og fantasi. Boken er proppfull av historie. Faktisk historie. Og ved å trekke sammen mange ulike historiske elementer har han skapt en verden det er til å miste pusten av. Dette er en mann som klarer å holde mange kompliserte tankerekker i hodet på en gang og føre dem sammen på en flott og troverdig måte.

Jeg likte veldig godt at hovedpersonen i denne historien ikke er en typisk helt. Han sitter ikke med noen svar, han braser ikke gjennom rommene med skudd i alle retninger fra pistoler i hver hånd. Faktisk så klarer han ikke å avfyre et eneste skudd; pistolen hans setter seg fast i linningen på lomma. Beltø er hjelpsom, besluttsom og utrolig nysgjerrig. Han er en mann som viser seg å være på feil sted til feil tid, og det er mange andre i historien som heller kan ta på seg helterollen. Det var en deilig avveksling fra andre bøkers heltehelter at  hovedpersonen denne gangen ikke er den med alle løsningene og svarene.

En arkeolog er en detektiv i historien. Vi finner orden der andre finner kaos. Vi ser mønstre der andre ser uorden. Vi graver der andre ikke gidder. Skjønt jeg skal ikke skryte av meg selv. Detektiv? Ikke rare helten. Tøff? Aldeles ikke.

Hvis jeg skal trekke frem noe negativt, så må det være at slutten er litt skuffende. Altså den er ikke dårlig i og for seg, men jeg syns Egeland kunne dratt den lenger. Boka bygger opp en forventning som ikke blir tilfredsstilt. Slutten er trygg og noe forutsigbar. Jeg kunne ønske forfatteren hadde dratt den hele veien ut.

Boka holder et utrolig tempo. Den peiser på i alle sine 576 sider, noe som gjør at den virker mye kortere enn den er. At den er lettlest vil jeg ikke påstå, siden den er proppfull av historie og fakta. For et hode interessert i historie er denne boken perfekt. Spesielt hvis du også liker konspirasjoner, hemmelige foreninger og merkelige ritualer. Hvis dette ikke er din greie, er ikke dette krimboka for deg.

Nostradamus’ testamente er mer en thriller enn en krim og faller inn samme sjanger som Dan Brown sine bøker, men personlig syns jeg Tom Egeland er en bedre forfatter. Jeg kommer absolutt til å lese de andre bøkene om Bjørn Beltø; Sirkelens ende, Paktens voktere og Lucifers evangelium. Hvis de er bare halvparten så spennende som denne, vet jeg at jeg kommer til å like dem. Jeg elsket nemlig denne boken. En bok som er godt samkjørt, med et godt og solid forarbeid. En bok proppfull av filosofiske tanker og sitater. En bok jeg kommer til å huske lenge.

Silkeormen

/ Julie Karoline / 2 kommentarer

Silkeormen | edgeofawordSkrevet av Robert Galbraith

Forlag: Cappelen Damm (2014)

Sjanger: Krim

Originaltittel: The Silkworm (2014)

Oversetter: Heidi Grinde

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

 

«Det er altså på grunn av mannen din at du er her, Mrs Quine?» «Ja,» sa Leonora. «Han har forsvunnet.» «Hvor lenge har han vært borte?» spurte Strike og grep automatisk etter notatboken. «Ti dager,» sa Leonora. «Har du meldt fra til politiet?» «Jeg trenger ikke politiet,» sa hun utålmodig, som om hun var trett av å forklare folk det. «Jeg ringte dem en gang tidligere, og da ble alle sinte på meg fordi han bare var hos en venn. Owen stikker av fra tid til annen. Han er forfatter,» sa hun, som om det forklarte alt.

 

Cormoran Strike er tilbake. Denne gangen tar han på seg en forsvinningssak. Robin har tatt jobben som Strikes sekretær, til hennes forlovedes store irritasjon, og hennes voksende interesse for detektivarbeid øker Strikes respekt for henne. Siden sist har Strike fått flere oppdrag og strever med å balansere alle oppdragene sine. På toppen av det hele viser det seg at forsvinningssaken er et mord. Et merkelig og makabert mord med mange mistenkte. Igjen blir vi dratt inn i et nett av løgner, falske alibi og hemmeligheter.

Strike er en mann man fort får respekt for. Han har bein i nesa og et klokt hode. Med tanke på at han tar på seg forsvinningssaken mest for å irritere en annen kunde, viser at han ikke lar seg bruke og har integritet. Robin er litt mer svevende. Hun lar seg dras mellom Mathew og jobben, samtidig som hun utvikler mer selvtillit til å stå for sine ønsker og drømmer.

Jeg likte denne boken, akkurat som jeg likte den forrige boken til Galbraith Når gjøken galer. Jeg kan kanskje gå så langt å si at jeg liker Silkeormen bedre, selv om det er litt mer gørr. Dette fordi boken er, i mangel på et bedre ord, “tettere”. Språket er ikke like svevende, det er færre lange beskrivelser av trivielle ting og langt færre adjektiv. Om dette er et faktisk tilfelle, eller om det kommer av at jeg leste denne på norsk, vet jeg ikke. Det kan godt være at oversettelsen har hatt en påvirkning på selve språket i boka.

Boka er spennende og den har et godt driv. Igjen viser Galbraith seg som en god krimforfatter. Og ja, Robert Galbraith er fremdeles et pseudonym for J.K. Rowling. Hun er en dyktig forfatter som legger en bunnsolid bakgrunn for bøkene sine. Bøkene er godt skrevet og godt gjennomført. Det er også tydelig at hun har planer for karakterene, for karakterutviklingene er ikke ferdige. Da tenker jeg spesielt på Robin. I begynnelsen på Når gjøken galer var hun forsiktig og føyelig, men utover i boka begynte hun å bli mer trygg på seg selv. I Silkeormen fortsetter hun denne utviklingen, og begynner å vise en litt tøffere side av seg selv. Det blir spennende å se hvordan utviklingen hennes blir videre.

Strike hadde opplevd det før. Fra ro til katastrofe på et øyeblikk. Tiden som syntes å stå stille. Alle sanser skrek, plutselig stramme som fiolinstrenger … Tankbilen fikk sleng på hengeren. Han hørte seg selv brøle «brems!», for det var det han hadde gjort tidligere, for å stanse døden … Men Robin tråkket hardt på gassen. Bilen skjøt fremover med et brøl.

Hvordan Galbraith fordeler godbitene utover, gjerne over flere bøker, bidrar med å vise at dette er en dyktig forfatter. Det er tydelig at forfatteren jobbet med grunnarbeidet for flere bøker før hun i det hele tatt begynte å skrive om Cormoran Strike og Robin Ellacot. Noe som kan forklare hvordan hun klarer å utgi disse bøkene så tett på hverandre.

Dette er en god spenningskrim. Det er vanskelig å løse mysteriet selv, selv om jeg hadde mine mistanker. Hintene er litt mer opp i dagen i denne boken, men absolutt ikke så tydelige at du sitter med svaret før slutten. Samtidig er ikke løsningen tilgjort og for overaskende. Galbraith leverer en god krim, uten for mye gørr, blod og unødvendig action. Den er spennende og avbalansert, og absolutt en bok jeg anbefaler til både krimelskere og andre.

Neste bok om Cormoran Strike, Career of Evil, kommer ut på det engelske markedet 20. oktober 2015.

The Cuckoo’s Calling

/ Julie Karoline / 4 kommentarer

The Cuckoo's Calling | edgeofawordSkrevet av Robert Galbraith

Forlag: Sphere (2013)

Sjanger: Krim

Norsk tittel: Når gjøken galer (2014)

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

 

The buzz in the streets was like the humming of flies. Photographers stood massed behind barriers patrolled by police, their long-snouted cameras poised, their breath rising like steam. Snow fell steadily on to hats and shoulders; gloved fingers wiped lenses clear. From time to time there came outbreaks of desultory clicking, as the watchers filled the waiting time by snapping the white canvas tent in the middle of the road, the entrance to the tall red-brick apartment block behind it, and the balcony on the top floor from which the body had fallen.

Slik begynner Galbraiths første spenningskrim. For de som ikke allerede vet det, er Robert Galbraith et pseudonym; forfatterens virkelige navn er J.K. Rowling. Ja, det er hun ja. Forfatteren av Harry Potter-serien. Hun har lagt Harry Potter og Hogwarts bak seg, og har begitt seg inn i krimverdenen.

Vi møter Cormoran Strike. En uvanlig mann med et uvanlig navn. Eks. militær, med både psykologiske og fysiske sår. Etter endt militærkarriere åpner han et lite privatdetektivbyrå som så vidt klarer å holde seg over den røde streken. Vi møter Robin Ellacot. Nyforlovet og arbeidssøkende ender hun opp på kontoret til Strike som midlertidig sekretær. De viser seg etter hvert å være et godt team og samarbeider godt på det lille kontoret.

“No,” said Strike forcefully, on the telephone that evening. “This is getting dangerous. Surveillance doesn’t fall within the scope of secretarial duties.” “Nor did visiting the Malmaison Hotel in Oxford, or SOAS,” Robin pointed out, “but you were happy enough that I did both of them.” “You are not following anyone, Robin. I doubt Matthew would be very happy about it, either.” It was funny, Robin thought, sitting in her dressing gown on her bed, with the phone pressed to her ear, how Strike had retained the name of her fiancé, without ever having met him. In her experience, men did not usually bother to log that kind of information.

Som innledningen viser handler denne boken om et dødsfall. Ei ung, rik kjendis faller ned fra balkongen sin, og politiet er raske til å konkludere dødsfallet som et selvmord. Hennes bror mener politiet tar feil og kontakter Strike for å få hjelp til å finne ut hvem som kan ha drept henne. Strike tar jobben mer fordi han trenger pengene enn for selve saken. Etter hvert som vi kommer gjennom boken blir vi dratt inn i et nett av løgner, falske alibi og drap.

Jeg leste boken på engelsk, og her flyter språket godt. Boken er relativt lettlest med enkle beskrivelser av Londons gater. Jeg møtte en del engelske adjektiv jeg ikke har sett før, men det gikk greit å finne betydningen av ordene utifra konteksten. Det er tydelig at Galbraith er mer opptatt av å fortelle en krimhistorie enn å bruke mange sider på metaforer og lange karakterbeskrivelser.  Det som kan være litt tungvindt er de detaljerte beskrivelsene av simple ting. Du blir kjent med Cormoran Strike sakte, men sikkert. Hans livshistorie blir også et lite mysterie du pusler sammen litt etter litt.

Dessverre for J.K. Rowling, ble det lekket ganske tidlig at det er hun som skriver under navnet Robert Galbraith. Forsøket på å utgi noe som ikke skulle sammenlignes med Harry Potter ble mislykket, og mange ble nok skuffet over at hun ikke skrev i samme fantasy sjanger. Når det er sagt, uten noen øvrige sammenligninger med Harry Potter, er skrivemåten ganske lik. Som man kan forvente av en god forfatter, er boken både velskrevet og gjennomtenkt. Ingenting er overlatt til tilfeldighetene, og spenningen omkring hvordan Lula Landry døde holdes til siste side. Vi møter mange karakterer, men aldri så mange at det er vanskelig å holde rede på dem alle. Og nettet av røde tråder som kastes ut i begynnelsen av boken samles opp igjen på slutten.

Etter min erfaring faller mange krimbøker i den fellen at forfatteren er så opptatt av å ikke avsløre hvem forbryteren er at man blir stående igjen som et stort spørsmålstegn når mysteriet endelig avsløres. Dette er ikke tilfellet her. Det skal godt gjøres å løse mysteriet selv, men forbryteren er ikke en tilfeldig karakter som kastes inn i siste liten. Går man gjennom boken etterpå, ser man at hintene ligger der, om enn ganske små, og historien får en logisk slutt.

Boken er ganske lang, men har et godt driv. Den er også en relativt typisk krimbok; du har den skadede etterforskeren på konkursens rand, de udugelige politietterforskerne og de stereotypiske karakterene. Allikevel leverer Galbraith en god spenningskrim som er, til tider, vanskelig å legge fra seg. For dette er spenningskrim. Det er ikke mye blod og vold. Det var ingen steder jeg tenkte «æsj, så ekkelt!» Galbraith har klart å styre unna den blodige gørra vi ofte finner i krimsjangeren.

Jeg, som ikke er spesielt glad i krim, endte opp med å like denne boken godt. Neste bok om Cormoran Strike er Silkeormen (the Silkworm).

“… Your new place is lucky to get you.” “I don’t want to go.” “I can’t afford you, Robin,” he said flatly. It was not as if he hadn’t thought about it; the night before, he had lain awake on the camp bed, running calculations through his mind, trying to come up with an offer that might not seem insulting beside the salary offered by the media consultancy. It was not possible… “I wouldn’t expect you to match what they’d give me,” Robin said thickly. “I couldn’t come close,” said Strike… Robin drew herself up a little, blew her nose and told Strike, with calmness slightly undermined by a small hiccough, the figure of which she would be happy to stay.