A Thousand Nights

november 23, 2015februar 29, 2016 / Stine-Marie / Legg igjen en kommentar

Skrevet av E.K. Johnston

Forlag: MacMillian Children’s Books (2015)

Sjanger: Fantasy

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Stine-Marie

We do not know why we came from the sea to this hard and dusty earth, but we know that we are better than it.

Et sted i midtøsten i en tid vi for lengst har passert møter vi en morderisk konge og hans unge brud. Vi dras inn i en verden der magi, overtro og kjærlighet møter et hardt, nådeløst landskap.

Historien er sterkt inspirert av Tusen og én natt. I dette klassiske eventyret har vi en ung brud som hver natt forteller sin morderiske ektemann, kongen, eventyr. Hun avslutter historiene når de er på sitt mest spennende, og kongen lar henne leve til neste dag for å få vite hva som skjed videre. Slik overlever bruden sin ektemann og overbeviser ham om sin trofasthet.

I denne boken har vi datteren til en velstående handelsmann og yngre søster av landsbyens vakreste kvinne. Når den konedrepende kongen, Lo’Melkhiin, kommer for å velge ut sin nye brud, bruker hun list og skjønnhet til å lure ham til å velge henne. Dermed redder hun sin søster. Men hun dør ikke, ikke den første natten, og heller ikke den andre; hun overlever natt etter natt.

Her tar imidlertid likheten med Tusen og én natt slutt. Hvis du forventer eventyr og historier inne i boken, vil du bli skuffet. Boken er ingen gjenfortelling av eventyret. E.K. Johnston hinter heller til at Tusen og én natt, slik vi kjenner den, er resultatet av gjenfortellinger på folkemunne. At denne historien er slik det egentlig skjedde.

Already, the story is changing.

When men tell it in the souks and in the desert, they shape it to fit their understanding. It passes from caravan to caravan, to places where they have never heard of the one called Lo’Melkhiin. The words change language, and meaning is lost and gained in every vowel’s shift. They change the monster into a man, and they change her into something that can be used to teach a lesson: if you are clever and if you are good, the monster will not have you.

You should not believe everything you hear.

Jeg visste ingen ting om denne boken på forhånd og satte meg ned helt uten forventninger. Språket fengslet meg fra første side, og jeg ble revet med i en historie full av magi.

Boken er veldig elegant skrevet. Beskrivelsene av landskapet, hagene, quasr og slottet maler et nydelig og magisk bilde av omgivelsene. De trekker deg inn; du kan føle solen steke på huden, høre vannet sildre, se de nydelige stjernene på den mørke nattehimmelen.

In the daytime it gleamed, gathering the sun’s rays into itself, heating slowly as the day progressed. As night approached and the desert cooled, the heat came out of the walls and tried to find the sun again, but since the sun was setting, the heat moved in weaving lines, seen from a distance like through a veil of the finest silk, blurred and indistinct.

Magien var unik og vakkert beskrevet.

Hovedkarakteren er godt utviklet, men jeg følte aldri en tilhørighet til henne. Selv om jeg heiet på henne, ble jeg aldri helt kjent med henne og følte aldri hennes smerte.

E.K. Johnston bruker passelig med tid på å fortelle om det andre folket, om deres historie, tankegang og motivasjon. Dette gjelder da også kongen, Lo’Melkhiin, som er den eneste karakteren som nevnes med navn. Det etterlates dermed ingen løse tråder eller uforståelighet rundt dette aspektet ved boken. Lo’Melkhiin blir den tydeligste karakteren i hele historien.

When men give you their fear, it is easy to steer them on the path you wish them to travel. When men show you their worth, it is easy to determine what you will freely take. When men do both, it is easy to play upon their hearts as deftly as a musician might play upon his pipes.

Det er veldig lite som skjer og tempoet er dermed litt tregt. Likevel var ikke boken kjedelig. Beskrivelsene var nydelige, plottet interessant og idéen original. Dette var nok til å trekke meg gjennom boken, linje for linje, side på side.

Jeg skulle ønske forfatteren hadde fokusert litt mer på forholdet mellom bruden, den morderiske kongen, og mannen bak kongen. Den eneste kjærlighetshistorien som ligger i denne boken er mellom bruden, ørkenen og søsteren hennes. Grunnlaget ligger ikke til stede for å rettferdiggjøre slutten.

Jeg vil ikke si at boken var spesielt spennende, men den var vakker, magisk og unik. Jeg likte den godt og ble revet med, men den har likvel ikke satt noen dype inntrykk. Jeg kommer ikke til å bære den med meg videre.

Nostradamus’ testamente

november 16, 2015februar 29, 2016 / Julie Karoline / 7 kommentarer

Skrevet av Tom Egeland

Forlag: Aschehaug (2012)

Sjanger: Krim/Thriller

Kilde: Lånt av pappa

Anmeldt av Julie Karoline

Nostradamus testamente er den fjerde boken i serien om Bjørn Beltø, men den første boken i serien jeg har lest. Bøkene leses fint individuelt, det var ikke noe sted jeg følte at jeg burde ha lest de andre først. Og for en bok! Jeg ble dratt med fra første side og feid med i et tempo uten like til siste side. Her er det hemmeligheter, konspirasjoner, drap og fanatisme i fleng, og jeg elsket det.

Hovedpersonen, Bjørn Beltø, er en arkeolog med talent for å havne i spesielle og spennende situasjoner. Han er en helt uten de store heltedådene. Han er mer en tilskuer til alle hendelsene. En tilskuer i midten av alt som skjer.

Jeg er arkeolog. En undringens fagarbeider. Jeg er en som tilbringer uker under en brennende sol og deretter måneder i et kjølig museumsmagasin. Jeg er en systematiker, en analytiker. Jeg er ikke skapt for å håndtere kidnappere og voldsmenn.

I denne boken er Beltø på en konferanse i Italia da en professor blir kidnappet av ukjente grunner. Beltø og kona til den bortførte begir seg ut på en reise for å finne den savnede og for å nøste opp historien til hvorfor han ble kidnappet.

Her viser Egeland sitt fantastiske talent i å flette sammen et utrolig bakteppe basert på historisk fakta og fantasi. Boken er proppfull av historie. Faktisk historie. Og ved å trekke sammen mange ulike historiske elementer har han skapt en verden det er til å miste pusten av. Dette er en mann som klarer å holde mange kompliserte tankerekker i hodet på en gang og føre dem sammen på en flott og troverdig måte.

Jeg likte veldig godt at hovedpersonen i denne historien ikke er en typisk helt. Han sitter ikke med noen svar, han braser ikke gjennom rommene med skudd i alle retninger fra pistoler i hver hånd. Faktisk så klarer han ikke å avfyre et eneste skudd; pistolen hans setter seg fast i linningen på lomma. Beltø er hjelpsom, besluttsom og utrolig nysgjerrig. Han er en mann som viser seg å være på feil sted til feil tid, og det er mange andre i historien som heller kan ta på seg helterollen. Det var en deilig avveksling fra andre bøkers heltehelter at hovedpersonen denne gangen ikke er den med alle løsningene og svarene.

En arkeolog er en detektiv i historien. Vi finner orden der andre finner kaos. Vi ser mønstre der andre ser uorden. Vi graver der andre ikke gidder. Skjønt jeg skal ikke skryte av meg selv. Detektiv? Ikke rare helten. Tøff? Aldeles ikke.

Hvis jeg skal trekke frem noe negativt, så må det være at slutten er litt skuffende. Altså den er ikke dårlig i og for seg, men jeg syns Egeland kunne dratt den lenger. Boka bygger opp en forventning som ikke blir tilfredsstilt. Slutten er trygg og noe forutsigbar. Jeg kunne ønske forfatteren hadde dratt den hele veien ut.

Boka holder et utrolig tempo. Den peiser på i alle sine 576 sider, noe som gjør at den virker mye kortere enn den er. At den er lettlest vil jeg ikke påstå, siden den er proppfull av historie og fakta. For et hode interessert i historie er denne boken perfekt. Spesielt hvis du også liker konspirasjoner, hemmelige foreninger og merkelige ritualer. Hvis dette ikke er din greie, er ikke dette krimboka for deg.

Nostradamus’ testamente er mer en thriller enn en krim og faller inn samme sjanger som Dan Brown sine bøker, men personlig syns jeg Tom Egeland er en bedre forfatter. Jeg kommer absolutt til å lese de andre bøkene om Bjørn Beltø; Sirkelens ende, Paktens voktere og Lucifers evangelium. Hvis de er bare halvparten så spennende som denne, vet jeg at jeg kommer til å like dem. Jeg elsket nemlig denne boken. En bok som er godt samkjørt, med et godt og solid forarbeid. En bok proppfull av filosofiske tanker og sitater. En bok jeg kommer til å huske lenge.

Et sted skinner det

november 6, 2015februar 29, 2016 / Stine-Marie / 5 kommentarer

Skrevet av Vibeke Riiser-Larsen

Forlag: Aschehoug (2015)

Sjanger: Roman

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Stine-Marie

I KJØKKENAVDELINGEN HADDE man fått forklær som en del av arbeidsantrekket. Det skulle virke tillitvekkende på kundene. Ikke i informasjonsdisken. Der hadde man ikke forklær. Man syntes ikke fra livet og ned likevel. Derimot var det obligatorisk å ha på seg blå collegegenser med gul løkkeskrift hvor det sto ‘Hva kan jeg hjelpe deg med i dag?’, og grønne bukser.

Slik begynner historien om Sigrid. Hun jobber som informasjonsmedarbeider i en alt-mulig-butikk à la clas ohlson. Hun er hardtarbeidende og lojal. Hennes uniform og navnskilt er hennes rustning, og med den på er hun en helt vanlig kvinne.

I lommen har hun likevel et barberblad; det er for de vanskelige situasjonene, de som får hodet til å dunke og vrenger sjelen. Når hun presses forbi det komfortable og det sosiale blir for personlig, presser hun barberbladet inn i låret eller i håndflaten. Hver dråpe blod letter på trykket og gjør henne i stand til å holde seg flytende, smilende.

Men de vanskeligste situasjonene er det bare naturen og dyrelivet som kan lindre. Bare ved hjelp av små muse- og rottekropper kan smerten dempes, tankene bli klare og normaliteten returnere. Bare i skogen føler hun ro og tilhørighet.

FRA LEILIGHETEN HENNES tok det tjue minutter å gå dit skogen begynte. Det var akkurat langt nok. Langt nok til å rekke å glede seg ordentlig til stillheten og til å slippe alt man måtte forholde seg til når man var sammen med andre mennesker. På de gamle stiene som gikk utenom alleene der joggerne, pensjonistene og barnevognene befant seg, var hun stort sett alltid alene. Noen ganger hørte hun hakkespetter og skogduer, og en gang hadde hun sett en stålorm som krøp over stien. Men ellers var det bare henne. Og skoene hennes mot skogbunnen.

Et sted skinner det er en historie om isolasjon og ensomhet. Om å mangle det følelsesmessige grunnlaget for å skape relasjoner og delta i et sosialt samfunn. Det er en historie om usynlighet i hverdagen og om å befinne seg på ytterkanten av samfunnet.

Så deprimerende, tenker du kanskje nå. Ja, boken er trist og til tider ubehagelig. Likevel har den humoristiske undertoner, og flere ganger måtte jeg dra på smilebåndet. Som en som selv har jobbet mye i butikk, kjente jeg meg igjen i de mange innslagene av Sigrids hverdag med kundebehandling.

– Hei. Hva kan jeg hjelpe deg med? Sa hun og dro munnvikene utover.

Det var en voksen mann med dress og vannkjemmet sideskill.

– Jeg skal ha en sånn greie som man setter på tuppen av et skrujern for å få det til å virke.

– Hva slags greie er det, spurte Sigrid.

– Ja, men det er det jo du som skal vite! Det er jo du som jobber her!

Sigrid blunket, og idet øyelokkene traff hverandre, så hun blodet tyte ut av alle åpningene i det vannkjemmede hodet hans.

– Hvordan ser den ut, da?

– Ja, det er jo da altså en sånn liten skrutrekkeraktig greie som man setter på tuppen. Alle vet da hva det er!

– Jeg er ikke sikker på hva du mener, men vi kan titte i katalogen og se hva vi finner, sa Sigrid, akkurat som hun hadde lært under bolken ‘Utfordrende kunder, utfordrende situasjoner’.

– Dette er da helt standard vare! Få snakke med noen andre. Noen som faktisk kan jobben sin. Jøssenavn.

Med temaet slikt det er, har boken imidlertid også et mørke over seg. Denne kombinasjonen bidrar til å danne en nyansert historie og en god leseopplevelse.

Språket er enkelt og direkte, kapitlene korte og nødvendige. Riiser-Larsen har målet i sikte og beveger seg hensiktsmessig og uredd gjennom historien. Boken holder dermed et godt tempo og har en sterk rød tråd. Dette er en lettlest og elegant bok.

Selv om en del karakterer deltar i historien til Sigrid, er det få gjengangere. Sigrid er stillferdig, blyg og innesluttet og holder seg for det meste for seg selv. Derfor blir man heller ikke kjent med mange andre karakterer. De få karakterene vi får et innblikk i er imidlertid varierte og troverdige.

Sigrid opplever kjærlighet, glede og sorg, men aller mest død og isolasjon. Hennes tanker og handlinger kan til tider være uforståelige på grensen til det avskyelige, men de er absolutt troverdige og akseptable ut ifra situasjonen. Hun er en hovedkarakter utenom det vanlige og absolutt en man kan komme til å like.

Dette er den første romanen til Vibeke Riiser-Larsen, og resultatet er sårt og usminket. Det er en bok jeg ikke kommer til å glemme med det første. Plukk den opp, les den, la deg gripe. Les den ut i fred og ro med tid til å fordøye historien.

The Invisible Library

oktober 25, 2015februar 29, 2016 / Stine-Marie / Legg igjen en kommentar

Skrevet av Genevieve Cogman

Forlag: Tor UK (2015)

Sjanger: Fantasy

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Stine-Marie

«Open to the Library,» she said, giving the word library its full value in the Language, and felt the tattoo scrawled across her back shift and writhe as the link was established. There was the usual flurrying moment of awareness and pressure, as though something huge and unimaginable was riffling through the pages of her mind. It always lasted just that little bit too long to bear, and then the door shuddered under her hand and opened.

Velkommen til det usynlige biblioteket. Her er ikke parallelle verdener en idé, men en sannhet. Vær forberedt på å møte kaos i form av vampyrer, varulver og feer. Du vil bli kjent med drager og detektiver, teknologi og magi. Du må slåss mot gigantiske mekaniske insekter og fjernstyrte krokodiller. Som historien beveger seg mellom verdener, vil du bevege deg mellom sjangere, og du vil besøke science fiction, steampunk og den gode gamle detektivromanen.

Det usynlige biblioteket ligger ikke i en verden, men heller mellom. Tiden beveger seg annerledes, og en person kan oppnå udødelighet ved aldri å bevege seg utenfor dets grenser. Det er en «nesten verden» reservert for lesehester og bibliofile. De samler tekster og bøker unike for hver verden, ikke alltid uten vanskeligheter.

Ved det usynlige biblioteket jobber Irene: en spion, en tyv, en bibliotekar. Sammen med den hemmelighetsfulle assistenten Kai får hun i oppdrag å hente (les stjele) en unik utgave av Grimm eventyrene fra et parallelt London. Det viser seg fort at denne verdenen er infisert av kaos, og hun og Kai er slett ikke de eneste som søker denne boken.

Likte jeg boken? Ja og nei.

Det var deler jeg likte og deler jeg ikke likte. Lagt sammen, dannet de en gjennomsnittlig opplevelse.

Jeg likte veldig godt historiens heltinne, Irene.

Hun er en velutviklet karakter man fort blir glad i. Hun har bein i nesa, tar ting på strak arm og lar seg ikke stoppe av hverken mekaniske krokodiller eller varulver. Hun er en heltinne i ordets rette forstand, samtidig som hun er varmhjertet og menneskelig.

She made a note to be more careful, and filed it along with all the other notes to be more precise, more attentive, less squeamish, and less inclined to curl up and cry on someone’s shoulder.

Karakterene er godt utviklet, dog til tider litt stereotypiske. Jeg likte Bradamant og Vale spesielt godt. Både boken og enkelte av karakterene bærer tydelig preg av forfatterens inspirasjonskilder (hei Sherlock Holmes).

«Forgive me when I say that it is obvious that you are strangers to London,» Vale said. He turned his glass in his hand, regarding it with a dry smugness. «I am not speaking merely of Mr Strongrock’s need to check the street signs when leaving the Liechtenstein Embassy. Neither of you have the accent of native Londoners, and to be truthful, I cannot place either of you within the British Isles»

«…both of you are dressed in a manner that suggests a hasty choice of clothing from a second-rate supplier. Miss Winters’ gloves, for instance»…

«A woman as carefully turned out as Miss Winters would not commit such an elementary error in dress. Similarly, Mr Strongrock’s shoes» -Kai shuffled his feet further under his chair – «were clearly worn before him by a man with the habit of kicking the right side of his forefoot against his chair, but Mr Strongrock himself does not do so.»

Det var ingen langtekkelig prolog eller innledning; vi hoppet rett inn i spenningen. Den første halvdelen av boken utfolder handlingen seg i et godt tempo, og vi når et slags høydepunkt når Irene, Vale og Kai møter den mystiske, kaosinfiserte tidligere bibliotekaren Alberich.

Dessverre klarer ikke Cogman å bygge trykket høyere, og spenningen flater ut. Hun tar for mange «pauser» med irrelevante tanker og samtaler, gjerne midt i et spenningselement. Resultatet er at andre halvdel av boken blir litt treg og langtekkelig og dermed kjedelig.

Irene bit the inside of her cheek hard before she could make any comments about putting a girdle round the world in fourty minutes. It probably wasn’t an appropriate moment for Shakespeare, and she didn’t think Kai would find the analogy funny.

Det manglet noe på fortellerstilen til Cogman. Hun har en svak tendens til å overbeskrive handlinger og tanker, og språket var til tider litt haltende og keitete. Boken gir dermed en følelse av å være en debutroman, noe den altså ikke er. Hun forklarer både plottet og biblioteket flere ganger; ingen ting er overlatt til tilfeldighetene eller leserens fantasi. Dette bidrar til å senke tempoet, og jeg tok meg selv i å skumlese for å komme til spenningen.

Hvis du liker drivende spenning, elegant språk og flytende setninger, er nok ikke dette boken for deg.

Boken har en del interessante idéer og underholdende elementer. Dessverre mangler det noe på utførelsen, både med hensyn til språket og handlingsforløpet. Jeg opplevde boken som noe kjedelig, irriterende detaljert og lang.

Til tross for at dette er den første boken i en serie, føles slutten ganske så avsluttende. Etter det som føltes ut som en middelmådig leseopplevelse og i mangelen på en cliff-hanger er spørsmålet, ble jeg tilstrekkelig inspirert og fenget til å lese neste bok i serien? Nei, jeg følte meg ikke engang spesielt inspirert til å skrive denne anmeldelsen.

Anbefaler jeg boken? Tja, har du lyst, får du lov.

Silkeormen

oktober 13, 2015februar 29, 2016 / Julie Karoline / 2 kommentarer

Skrevet av Robert Galbraith

Forlag: Cappelen Damm (2014)

Sjanger: Krim

Originaltittel: The Silkworm (2014)

Oversetter: Heidi Grinde

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

«Det er altså på grunn av mannen din at du er her, Mrs Quine?» «Ja,» sa Leonora. «Han har forsvunnet.» «Hvor lenge har han vært borte?» spurte Strike og grep automatisk etter notatboken. «Ti dager,» sa Leonora. «Har du meldt fra til politiet?» «Jeg trenger ikke politiet,» sa hun utålmodig, som om hun var trett av å forklare folk det. «Jeg ringte dem en gang tidligere, og da ble alle sinte på meg fordi han bare var hos en venn. Owen stikker av fra tid til annen. Han er forfatter,» sa hun, som om det forklarte alt.

Cormoran Strike er tilbake. Denne gangen tar han på seg en forsvinningssak. Robin har tatt jobben som Strikes sekretær, til hennes forlovedes store irritasjon, og hennes voksende interesse for detektivarbeid øker Strikes respekt for henne. Siden sist har Strike fått flere oppdrag og strever med å balansere alle oppdragene sine. På toppen av det hele viser det seg at forsvinningssaken er et mord. Et merkelig og makabert mord med mange mistenkte. Igjen blir vi dratt inn i et nett av løgner, falske alibi og hemmeligheter.

Strike er en mann man fort får respekt for. Han har bein i nesa og et klokt hode. Med tanke på at han tar på seg forsvinningssaken mest for å irritere en annen kunde, viser at han ikke lar seg bruke og har integritet. Robin er litt mer svevende. Hun lar seg dras mellom Mathew og jobben, samtidig som hun utvikler mer selvtillit til å stå for sine ønsker og drømmer.

Jeg likte denne boken, akkurat som jeg likte den forrige boken til Galbraith Når gjøken galer. Jeg kan kanskje gå så langt å si at jeg liker Silkeormen bedre, selv om det er litt mer gørr. Dette fordi boken er, i mangel på et bedre ord, “tettere”. Språket er ikke like svevende, det er færre lange beskrivelser av trivielle ting og langt færre adjektiv. Om dette er et faktisk tilfelle, eller om det kommer av at jeg leste denne på norsk, vet jeg ikke. Det kan godt være at oversettelsen har hatt en påvirkning på selve språket i boka.

Boka er spennende og den har et godt driv. Igjen viser Galbraith seg som en god krimforfatter. Og ja, Robert Galbraith er fremdeles et pseudonym for J.K. Rowling. Hun er en dyktig forfatter som legger en bunnsolid bakgrunn for bøkene sine. Bøkene er godt skrevet og godt gjennomført. Det er også tydelig at hun har planer for karakterene, for karakterutviklingene er ikke ferdige. Da tenker jeg spesielt på Robin. I begynnelsen på Når gjøken galer var hun forsiktig og føyelig, men utover i boka begynte hun å bli mer trygg på seg selv. I Silkeormen fortsetter hun denne utviklingen, og begynner å vise en litt tøffere side av seg selv. Det blir spennende å se hvordan utviklingen hennes blir videre.

Strike hadde opplevd det før. Fra ro til katastrofe på et øyeblikk. Tiden som syntes å stå stille. Alle sanser skrek, plutselig stramme som fiolinstrenger … Tankbilen fikk sleng på hengeren. Han hørte seg selv brøle «brems!», for det var det han hadde gjort tidligere, for å stanse døden … Men Robin tråkket hardt på gassen. Bilen skjøt fremover med et brøl.

Hvordan Galbraith fordeler godbitene utover, gjerne over flere bøker, bidrar med å vise at dette er en dyktig forfatter. Det er tydelig at forfatteren jobbet med grunnarbeidet for flere bøker før hun i det hele tatt begynte å skrive om Cormoran Strike og Robin Ellacot. Noe som kan forklare hvordan hun klarer å utgi disse bøkene så tett på hverandre.

Dette er en god spenningskrim. Det er vanskelig å løse mysteriet selv, selv om jeg hadde mine mistanker. Hintene er litt mer opp i dagen i denne boken, men absolutt ikke så tydelige at du sitter med svaret før slutten. Samtidig er ikke løsningen tilgjort og for overaskende. Galbraith leverer en god krim, uten for mye gørr, blod og unødvendig action. Den er spennende og avbalansert, og absolutt en bok jeg anbefaler til både krimelskere og andre.

Neste bok om Cormoran Strike, Career of Evil, kommer ut på det engelske markedet 20. oktober 2015.

Sammen

september 29, 2015februar 29, 2016 / Julie Karoline / 1 kommentar

Skrevet av Andy Jones

Forlag: Pax Forlag (2015)

Sjanger: roman

Originaltittel: The Two of Us (2015)

Oversetter: Gøril Eldøen

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

Å forelske seg er lett, det som betyr noe er hva som skjer etterpå.

Andy Jones er ny på markedet, og Sammen er hans debutroman. Boken, som kom på markedet sommeren 2015, er allerede utgitt i 15 land. Andy Jones ble med denne boken valgt som Amazon Rising Star 2015. Sammen er en flott romantisk roman, der forelskelse og kjærlighet er sett fra mannens side. Boken er full av humor og selvkritikk, med flotte beskrivelser av forskjellene på han og henne.

Boken handler om Fisher som har forelsket seg hodestups i Ivy. Etter bare noen dager skjønner han at dette forholdet er annerledes enn tidligere forhold og er villig til å jobbe hardt for at det skal fungere med Ivy. Livet setter det nye forholdet på tøffe prøver, og i løpet av kort tid er Fisher og Ivy nødt til å ta noen tøffe valg. Vil forholdet overleve?

Folk snakker om kjemi, og kanskje var det det – noe molekylært, noe nedarvet, noe genetisk. Uansett mekanisme var det noe ved Ivy som gjorde at jeg umiddelbart ikke ville ligge med henne. Og kan en slyngel gi en kvinne noe bedre kompliment enn det?

Jeg kan si det med en gang: jeg likte denne boken. Jeg likte den veldig godt. Den er velskrevet, underholdende og rørende. Å lese en romantisk historie sett med en manns øyne var som et friskt vindpust i en ellers kvinnedominert sjanger. Den er realistisk og søt, men aldri klissete-romantisk som mange kjærlighetshistorier kan bli. Det fantes ikke et øyeblikk hvor jeg la fra meg boka frivillig.

Så hva gjorde den bra? Historien i seg selv er ikke ny eller original: Gutt møter jente, kjærlighet, sex og intriger. Det er heller gjennomførelsen som er ny. Her er det ingen tåpelige, klumsete og vimsete kvinner eller dumme, egosentriske og uforstående menn. Fisher og Ivy er to helt vanlige mennesker, oppvokst i et likestilt samfunn med dertil vanlige tanker og forståelse for kjønnene. Fisher er full av omtanke, respekt og forundring overfor Ivy, men kanskje ikke alltid så flink til å vise eller si det. Ivy er støttende, respektfull og omtenksom overfor Fisher, men hun er heller ikke alltid like flink til å vise eller si det. De er begge forsiktige og nervøse i sitt nye forhold, og forfatteren har vært flink til å få frem dette i historien.

Humor gjennomsyrer historien; ironi, sarkasme og den lette ertingen Ivy og Fisher imellom. Og selv om det er en kjærlighetsroman har den mange dype lag, med flere dype problemstillinger. Under lesingen føltes det mer som jeg leste om noens faktiske liv enn fiksjon.

En anmeldelse jeg leste av boken dro frem kritikk om at Ivy er dominerende og selvsentrert. Det fant ikke jeg. For meg var både Fisher og Ivy to sta mennesker som ikke er vant til å tenke som et par i alle situasjoner. Som leser lå ikke alle hendelsene, da spesielt kranglingen og uenigheten, rett opp i dagen, og enkelte steder måtte jeg lese en del mellom linjene. Fisher er også en lur mann med mye selvironi, og han ønsker alltid å gjøre det rette selv om han ikke får det helt til.

Dette er en debutroman, det merkes. Skrivemåten var litt klumsete innimellom, og noen passasjer var strengt tatt ikke like nødvendig. Samtidig vil jeg påstå at dette bare økte bokens sjarm. Det er flere filosofiske biter, og det er tydelig at forfatteren har brukt mye tid på denne historien.

Jeg vet ærlig talt ikke hvorfor jeg har bestemt meg for å gjøre dette – om det er mitt første skritt mot å bli en mindre egoistisk mann, eller om det er en handling utført i ussel desperasjon. Jeg tror ikke på Gud, det eneste vi har felles, er at jeg og sønnen hans er født på samme dag, men da menigheten kneler i stille bønn, kniper jeg øynene sammen og henger meg på. Jeg ber om at Ivy fremdeles elsker meg.

Andy Jones er britisk, og selv om jeg leste boka på norsk, henger noe av den britiske setningsoppbyggingen igjen. Oversettelsen er god, men dessverre ble noen setninger litt lange og tunge. Dette er ikke noe enestående ved denne boken, jeg har opplevd det i flere bøker oversatt fra engelsk til norsk.

Uten å virke for prippen bør jeg nevne at det er en god del snakk om sex i boken. Dette er på ingen måte en husmorporno, men sex blir jevnlig nevnt. Jeg fant det aldri slitsomt eller pornografisk. Sexen i seg selv blir aldri beskrevet, men det er tydelig at det er et viktig tema for hovedpersonen.

Jeg anbefaler boken på det sterkeste. Med en slik god debutroman bør Andy Jones se frem til en lang og produktiv forfatterkarriere. Jeg skal i hvert fall lese hans neste bok, uansett hva det er eller når den måtte komme.

The Girl with All the Gifts

september 23, 2015juli 31, 2020 / Stine-Marie / 2 kommentarer

Skrevet av M. R. Carey the girl with all the gifts| edgeofaword

Forlag: Orbit (2014)

Sjanger: Science Fiction; dystopi

Norsk tittel: Menneskebarnet (Schibsted forlag, 2015)

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Stine-Marie

Her name is Melanie. It means «the black girl», from an ancient Greek word, but her skin is actually very fair so she thinks maybe it’s not such a good name for her. She likes the name Pandora a whole lot, but you don’t get to choose. Miss Justineau assigns names from a big list; new children get the top name on the boys’ list or the top name on the girls’ list, and that, Miss Justineau says, is that.

Dette er en av de bøkene jeg leste i fjor som fortsatt følger meg. Dette er en bok jeg anbefaler for de som er på jakt etter en god sci-fi eller thriller. Litt plass må den derfor også få på bloggen vår; det er den absolutt verdt.

Boken faller innenfor science fiction-sjangeren og går videre inn mot dystopi. Vi inntar vår egen verden og et postapokalyptisk England. Menneskeheten er blitt rammet av et virus. Hvilket virus og hva det innebærer, vil jeg ikke røpe. Dette er ikke en blogg for spoilers, og jakten på sannheten er en del av hva som driver denne historien fremover.

Historien handler om Melanie, og Melanie er jenta med alle gavene. Hun er snill, over gjennomsnittet intelligent og veldig nysgjerrig. Som alle andre barn, går Melanie på skole. Men det er noe som ikke stemmer, enten med verden, med Melanie, eller begge. Hennes verden er liten: den består av en celle, en korridor, et klasserom og et dusjrom. Hver morgen spennes hun fast til en rullestol, og i denne stolen tilbringer hun hele dagen. Det tar selvfølgelig ikke lang tid før du klarer å gjette deg frem til hva som foregår, men ved det punktet alt virker klart og innlysende, introduseres den første handlingstvisten. Basen Melanie bor på blir angrepet, og hun og de andre overlevende må flykte.

Boken er godt skrevet. Handlingen flyter i et godt tempo, og ikke et øyeblikk er den kjedelig. Historien fortelles i tredjeperson, og vi følger hovedsakelig Melanie. Både språket og fortellerstemmen reflekterer Melanies unge alder og begrensede kunnskaper om omgivelsene rundt henne. Denne fortellerstemmen får straks et mer modent preg når Melanie ikke er til stede og vi plasseres hos Helen Justineau, Sergeant Parks eller Dr. Caldwell. M. R. Carey gir oss dermed en fantastisk kontrast i språk og fortellerstemme mellom Melanies egne tanker og samtalene og tankene til de voksne omkring henne.

And one time, Melanie remembers, he made a speech – not to the children but to his people. «Some of you are new. You don’t know what the hell you’ve signed up for, and you don’t know where the hell you are. You’re scared of these frigging little abortions, right? Well, good. Hug that fear to your mortal soul. The more scared you are, the less chance you’ll screw up.» Then he shouted, «Transit!» which was lucky because Melanie wasn’t sure by then if this was the transit shout or not.

Dette er en godt skrevet og utrolig spennende roman. Du trenger ikke å være en hardbarka science fiction-fan for å like den, dette er en thriller og en spenningsroman med en tvist av sci-fi. Boken kom nylig ut på norsk og filmen kommer til neste år.

Me and Earl and the Dying Girl

september 14, 2015mai 22, 2016 / Stine-Marie / Legg igjen en kommentar

Skrevet av Jesse Andrews

Forlag: Allen & Unwin (2015)

Sjanger: Ungdomsroman (YA)

Norsk tittel: Jeg og Earl og jenta som dør (2015)

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Stine-Marie

I have no idea how to write this stupid book.

Can I just be honest with you for one second? This is the literal truth. When I first started writing this book, I tried to start it with the sentence «It was the best of time; it was the worst of time.» I genuinely thought that I could start this book that way.

Slik innleder Greg Gaines, bokens hovedperson og oppdiktet forfatter, historien om sitt avsluttende år på High School. Historien fortelles dermed i førsteperson, og Gregs opplevelser og tanker står i sentrum av alt. Vi introduseres for de ulike sidene av hans liv i tur og orden. Ikke overraskende, begynner vi med hans tanker om High School

In fact, high school is where we are first introduced to the basic existential question of life: How is it possible to exist in a place that sucks so bad?

Vi hører om hans historie med jenter og familie og andre ting som normalt opptar gutter på den alderen. Den utløsende handlingstvisten kommer da hans mor tvinger han til å bli venner med en jevngammel jente som nylig har blitt diagnostisert med en sjelden type leukemi. Herfra tas vi med på hans utvikling fra en selvopptatt og selvgod tenåringsgutt til en … nei, jeg skal ikke røpe for mye.

Likte jeg boken? Ja.

Til tross for den alvorlige tematikken, er boken overraskende og befriende morsom. Dette kan høres relativt morbid ut, men jeg lo mer enn jeg gråt.

Jesse Andrews, bokens faktiske forfatter, veksler mellom ulike skrivestiler gjennom boken med deler skrevet som et filmmanus

Int. Rachel’s bedroom – day

The second or third time that GREG has gone over to RACHEL’S. Both are sitting cross-legged on the floor.

GREG

So. What TV do you like watching?

RACHEL

Whatever’s on, I guess.

GREG

unnerved by the calm blankness of this response.

So, like. Nature Shows? Reality Shows?

Just everything’s fair game?

Hvis du tror dette kommer til å irritere livet av deg, er dette kanskje ikke boken for deg. Jeg synes det ga struktur og liv til en ellers ganske resitativ fortellerstil. Jeg sier resitativ, ikke nødvendigvis et positivt ord i forbindelse med skjønnlitteratur, men fortellerstilen er også direkte og personlig. Greg Gaines snakker direkte til leseren, og som et resultat dras man inn i historien og livet til Greg Gaines.

Det virker som om Jesse Andrews har lagt litt arbeid i karakterutvikling. Dessverre forhindret ikke dette boken fra å være full av ganske så stereotypiske karakterer; du har den overbeskyttende og innblandende moren, den godhjertete og sedvanlige jenta med leukemi, den engasjerende og gira favorittlæreren, den sinte og vanskeligstilte bestevennen fra gettoen og den pene og selvopptatte populære jenta. Dette er en ungdomsbok, og mange vil si at stereotypiske karakterer er en del av den sjangeren. Jeg er ikke enig i det utsagnet. Som alltid og uavhengig av sjanger, trakk disse karakteriseringene opplevelsen noe ned for meg. Likevel er ikke historien som helhet avhengig av disse karakterene. Greg Gaines er i fokus, og han er absolutt ikke stereotypisk; Greg er både morsom og interessant.

At the very least, people thought we were casually dating. And here’s the thing: Most people, especially girls, seemed to get fired up about that. I have a theory about that, and the theory is depressing.

Theory: People always get fired up when an unattractive girl and an unattractive dude are dating each other.

No one came out and said anything to this effect, but I feel like it’s probably true.

Jesse Andrews har med denne produsert en ganske god debutroman. Den er underholdende, lett, leken og morsom. Jeg vil absolutt anbefale denne.

Siste samling på jentenes bensinstasjon

september 9, 2015februar 29, 2016 / Julie Karoline / Legg igjen en kommentar

Skrevet av Fannie Flagg

Forlag: Juritzen Forlag (2014)

Sjanger: roman

Originaltittel: The All-Girl Filling Station’s Last Reunion (2013)

Oversetter: Arve Torkelsen

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Fannie Flagg er en velrenommert forfatter med flere bøker under beltet. Hun har jobbet som skuespiller og skrevet filmmanus. Hennes mest kjente roman og film er nok Stekte grønne tomater på Whistle Stop Cafe som kom ut i 1987. Siste stopp på jentenes bensinstasjon er hennes åttende roman.

«Hør her Harold, er det angående et leserbrev hun har skrevet? Hun ser på nyhetene og blir voldsomt engasjert, og da finner hun på så mye rart. Men hvis min mor har kommet med trusler mot myndighetene eller sagt noe dumt, så kan jeg forsikre deg at hun er en fullstendig harmløs gammel dame. Vel, harmløs i den betydning at hun ikke er bevæpnet eller noe sånt. Hun er bare ikke helt som hun skal, om du skjønner hva jeg mener.»

Mrs. Earl Poole jr, kjent som Sookie blant venner og familie, er ei kvinne i slutten av femtiårene. Hun har nettopp giftet bort sin tredje datter, og ser frem til rolige dager hvor det eneste hun trenger å bekymre seg for er sin ugifte sønn. Disse rolige dagene må hun dessverre se lenge etter. Problemet er hennes mor Leonore. Leonore er en kvinne i slutten av åttiårene. Hun er kravstor, dominerende og litt sprø. Sookie har hele livet prøvd, og feilet, å leve opp til morens ønsker. En junidag oppdager hun en stor familiehemmelighet, og forholdet mellom mor og datter settes på prøve.

Dette er en bok full av handlingstvister, eventyr og familiehemmeligheter. Og for en fryd å lese. Boken er lettlest, sarkastisk og fengende. Flere ganger lo jeg høyt og andre ganger gråt jeg noen tårer. Aller mest koste jeg meg.

Historien spenner seg over to tidsepoker. Vi følger Sookie på 2000 tallet, og ei polsk-amerikansk kvinnelig pilot, Fritzi, på 30-40 tallet. Normalt liker jeg ikke når bøker hopper mellom tidsepoker og hovedpersoner på denne måten, men Fannie Flagg har løst dette på en fin måte. Kapitlene er korte, noen bare én side lange. Det var enkelt å følge de to historiene parallelt siden det aldri ble for store opphold mellom dem og siden begge historiene er fengende.

Boken avslører en del av amerikansk historie ukjent for mange. Den hinter også til flere mindre kjente hendelser i Europa. Noe av det morsomste jeg vet er å lese bøker jeg lærer noe av, og denne boken skuffer ikke. Her lærte jeg mye om de kvinnelige pilotene som hjalp til under andre verdenskrig, men som dessverre gikk i glemmeboken da krigen var over og soldatene vendte hjem igjen. Det er tydelig at Flagg har gjort grundig forarbeid.

Flagg har brukt mye tid på karakterene, men ikke med lange karakterbeskrivelser om utseende og personlighetstrekk. Vi blir kjent med dem gjennom dialoger og gjennom tankene til bikarakterer. Karakterene står i fokus, og det er relativt få beskrivelser av omgivelser og hendelser.

Sookie er til tider frustrerende. Hun skaper utrolig mye drama, og er til tider litt slitsom. Det at Sookie er så dramatisk og over the top er noe boken har fått en del negativ kritikk for, og jeg er for så vidt enig i den kritikken. Sookie har derimot en veldig fin utviklingskurve, og hun ender opp med å bli en elskverdig, eldre dame.

«Å Earl… livet mitt er over. Jeg kommer aldri til å bli den samme igjen.» «Kjære…» «Jeg er ikke den personen jeg trodde jeg var, og kommer aldri mer til å bli det.» … «Slapp av Sookie, du får ikke hjerteanfall. Du er helt fin.» «Nei, Earl, jeg er ikke helt fin… jeg er en fremmed i mitt eget hjem.» Earl fikk henne til å puste i papirposen i noen minutter, og hun ble litt roligere, men hjertet dunket fremdeles, og hun følte seg stadig svimmel. Plutselig grep hun hånden hans. «Å Earl, nå når du vet at jeg ikke er meg… vil du slutte å elske meg?» «Nei! Du er min kone, og jeg elsker deg. Du vil alltid være den fantastiske personen du alltid har vært. Ingenting har endret seg.» «Hvordan kan du si noe sånt? Alt har endret seg. Jeg er en helt annen person enn jeg var bare for noen minutter siden.»

Et annet kritikkverdig punkt kan være at boken har en litt for lykkelig slutt. Alt ordner seg relativt lett, og du får oppklaring i alle karakterenes fremtider. Allikevel fant jeg ikke dette sukkersøtt og teit. Dette er en feelgood roman, og den lykkelige slutten er troverdig.

Jeg leste boken på norsk og oversettelsen er god. Det er få grammatiske feil og språket flyter godt. Begynnelsen av boken virket litt hakkete så jeg var litt skeptisk i starten, men introen fungerer godt til å beskrive Sookie som person. Humoren sitter løst gjennom hele romanen, med flere sarkastiske stikk. Historien blir fortalt gjennom brev i store deler av boken, noe som fungerer veldig bra. Brevene er korte og gir akkurat nok informasjon til å drive leseren videre.

Boken er fengende med flere interessante handlingstvister. Den har få forutsigbare hendelser. Jeg ble dratt gjennom boken og hadde problemer med å legge den fra meg. Jeg sitter igjen med følelsen av at jeg nettopp har lest en veldig god bok. Fannie Flagg vet hva hun gjør og er en fantastisk forfatter. Washington Post skrev: «Fannie Flagg har gitt oss en ny herlig og eksepsjonell roman.» Og jeg er absolutt enig!

Ingrid Winters makeløse mismot

september 3, 2015april 18, 2022 / Stine-Marie / 3 kommentarer

Skrevet av Janne S. Drangsholt

Forlag: Tiden Forlag (2015)

Sjanger: Roman

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Stine-Marie

Janne S. Drangsholt har med denne utgitt sin andre roman. Her blir vi kjent med Ingrid Winter, en mor, en kone, en universitetslektor og ei skrulle. For ei skrulle, det er hun. Hun er en hypokonder med sporadiske panikkanfall, en litteraturviter med liten kunnskap om verden utenfor, en familiemor midt i tidsklemma, en kollega ingen liker og en karrierekvinne uten økonomisk teft.

Allerede ved tittelen på omslaget får vi et innblikk i historien som venter mellom permene. Vi blir dratt inn i en kort og hektisk periode av livet til en litt stereotypisk, om enn noe overdreven, kvinnekarakter i førtiårene. Historien inneholder de handlingstvistene en kan forvente ut ifra hovedplottet som huskjøp og -salg, ekteskapsproblemer, problemer på jobben og en jobbtur til Russland. Ok, denne siste var kanskje litt mer original.

Likevel vil jeg si at boken hovedsaklig handler om Ingrids evne til å vikle seg inn i stadig større problemer.

Jeg visste ikke så mye om boken før jeg plukket den ut av bokhylla på jobben. Omslaget er prydet med ordene «det morsomste og såreste jeg har lest på lenge». Andre har kalt den «hysterisk morsom!». Så hva kan gå galt? Jo, følgende:

Boken var ikke morsom.

Det nærmeste jeg kom latter var et beskjedent «heh» omtrent en tredjedel inn i boken:

Bjørnar smilte som han alltid gjorde når han kom hjem. Som om han var lykkelig. Som om ingenting kunne ødelegge denne stunden, når han endelig var gjenforent med familien sin. Det hadde slått meg at jeg nesten daglig ødela dette øyeblikket for ham.

At jeg ikke deler samme humor som forfatteren og andre forhåndslesere er greit nok, det kan jeg se forbi. Problemet er at jeg ikke engang kan se hvor denne humoren skal ligge. Er det de filosofiske tankerekkene til Ingrid? De tåpelige innfallene? Hennes frekkhet mot sin kvinnelige kollega? Eller er det hennes iboende evne til å rote til alt? Kanskje grunnlaget er til stede, men utførelsen var bare ikke spesielt humoristisk.

Det skal sies, Drangsholt kan skrive. Hun presenterte fine og velformulerte tanker med innslag av det filosofiske. Følelsene til Ingrid, både de psykiske og de fysiske, ble beskrevet på en levende måte.

Det var kanskje fordi jeg gikk rundt med konstant lavt blodsukker eller fordi jeg ikke sov, men en summing hadde satt seg i kroppen. Eller en dirring. Jeg hadde en følelse av å være elektrisk, uten å vite hvor det gikk an å skru av knappen eller trekke ut kontakten.

Dessverre ble en del av disse punktene og tankene de presenterte gjentatt igjen og igjen. Jeg har hørt om replikater nå, bla bla, kom til poenget. Joda, gjentakelser kan være nyttige, men kun dersom de har en hensikt; det var ikke tilfellet her.

Jeg likte ikke den hyppige bruken av engelsk i dialogen. Mot slutten av boken var dette et stort irritasjonsmoment. Dette er kanskje smak og behag, men jeg liker det når den norske boken er på norsk og den engelske er på engelsk.

-I’ll have you know at hun tok armen min rett før vi kom til hotellet, sa Peter

…

-Thank you all, sa han, -but I could not have done this without the help of my colleague, Ingvill Haugjerdet. Hun skal ha en stor klapp

Plottutviklingen er god, men dessverre er handlingstvistene små og ikke spesielt interessante. Jeg opplevde ingen driv og liten lyst til å plukke opp boken igjen. Historien er rett og slett litt treg og kjedelig. Hennes tid i Russland er et vagt minne, sikkert også for Ingrid som var rusa på alkohol og/eller hostesaft store deler av reisen.

Det mest spennende elementet var huskjøpet. Jeg leste om budrunden på bussen, men bussturen er kort og jeg ivret hjemover for å finne ut hvordan hennes mann ville ta nyheten om at hun hadde bydd langt over budsjett. For meg var dette høydepunktet i historien. Dessverre kom det før jeg var midtveis i boken.

Hovedpersonen var fargeløs, trist og vanskelig å like. På arbeidsplassen er hun ikke spesielt godt likt, og jeg har ingen problemer med å forstå hvorfor. De frekke og til tider svært tåpelige tankene og utspillene hennes mot hennes kvinnelige kollega Ingvill, fikk meg til å himle med øynene ved annethvert kapittel. Ingrid er sur, frekk, usamarbeidsvillig, selvopptatt, usosial og mangler respekt for sine kolleger. Jeg er glad jeg ikke har noen sånne på jobben.

Solstrålene kom innimellom via hennes døtre og, tidvis, hennes mann. Hun har skaffet seg en flott familie.

Dette er absolutt lett sommerlektyre. Det er en bok du kommer til å glemme i det øyeblikket du legger den fra deg. Dette er rent tidsfordriv og ikke mer. Når det gjelder tidsfordriv, finnes det bedre ting og bedre bøker du kan fylle tiden din med.