Da Vinci koden

Skrevet av Dan BrownDa Vinci koden | edgeofaword

Forlag: Bazar (2017)

Originaltittel: The Da Vinci Code (Broadway Books, 2004)

Oversatt av Inge Ulrik Gundersen

Sjanger: Krim/thriller

Kilde: Kjøpt

Anmeldte av Julie Karoline

Nå og da bryner jeg meg på ekstra utfordringer i lesingen min, og denne gangen hadde jeg bestemt meg for å lese Dan Brown sine bøker om Robert Langdon. Slike konspiratoriske thrillere er noe jeg liker godt (sjekk gjerne ut mine anmeldelser av Tom Egelands bøker om Bjørn Beltø), så selv om jeg har lest noen av bøkene fra før, gledet jeg meg til å ta fatt på utfordringen og lese de igjen. Dessverre, på grunn av en rekke hendelser i familien, rakk jeg ikke å bli ferdig med utfordringen i fjor. Men i stedet for å gi opp, bestemte jeg meg for å gi meg et år til på å fullføre, og nå har turen endelig kommet til Da Vinci koden.

Da Vinci koden er den tynneste boken i Robert Langdon serien, men det gir så absolutt ingen begrensning på spenningen. Jeg har tidligere anmeldt Engler og demoner, som er min favoritt av Dan Brown, men Da Vinci koden er nok den boken han er mest kjent for. Hvis man skal lese bøkene i riktig rekkefølge, er dette bok nummer to, etter Engler og demoner.

P.S. Finn Robert Langdon

Vi blir kastet rett inn i handlingen ved oppdagelsen av et grusomt mord på en bekjent av Langdon. Dessverre peker bevisene mot ham som morderen og han kastes ut i et heseblesende kappløp, ikke bare for å bevise sin egen uskyld, men også for å finne den egentlige morderen. Samtidig må han må løse et gammelt mysterium som kan endre hele den kristne troen. Et mysterium mange ønsker skal forbli en hemmelighet.

«Sophie,» sa han, «dette er seglet jeg fortalte om! Våpenskjoldet til Sion-ordenen.»Hun nikket. «Bestefar sa at jeg aldri skulle nevne den nøkkelen igjen.»

Langdon grøsset. Sion-ordenens eneste formål var å beskytte en hemmelighet. En hemmelighet som som innebar stor makt.

Robert Langdon i seg selv er ikke en typisk helt, men en helt ordinær mann med et noe sært interessefelt. Han er ikke over gjennomsnittet sterk eller modig, men er en mann man kan treffe hvor som helst. Det som skiller han ut er hans fotografiske minne og hans interesse for symboler og religiøs ikonologi. Langdon er er godt utviklet hovedkarakter, med en godt utarbeidet forhistorie og dybde, som det er lett å like og heie på.

Karaktergalleriet ellers i boken er stort, med flere karakterer man møter ofte, mens andre kommer og går raskt. De fleste er godt utarbeidet, med forhistorier og noe ekstreme mål. Vi møter dessverre noen stereotypiske karakterer, som den eksentriske mangemillionæren (det virker som det finnes en i hver Dan Brown bok), men ikke så mange at det blir irriterende. De fleste karakterene er godt plassert for å bringe historien videre, og ja, det er flere det er helt greit å mislike.

Å lage en hovedkarakter som på mange måter er gjenkjennelig gir boken et troverdig løft. Langdon er kunnskapsrik og skarp, og selv om noen av hans opplysninger og oppramsing av fakta kan virke noe malplassert, er de svært interessante og opplysende. Hele boken er proppfull av faktisk informasjon blandet sammen med fiktiv historiefortelling. Summen blir en spennende og tankevekkende historie med høyt tempo og spenningsnivå.

Denne kvelden har blitt den merkeligste og mest magiske i mitt liv.

Brown klarer nemlig på mesterlig vis å spinne en historie som tar for seg konspirasjonsteorier, historiske fakta og kristen historie, ispedd en stor dose kunst- og arkitekthistorie, og selvfølgelig: fri fantasi. Mengden med research for denne boken må være enorm! Men så absolutt verdt det, for boken er spennende og tankevekkende. Var du ikke interessert i konspirasjoner fra før, blir du kanskje det nå. For hva om..?

Alle elsker konspirasjonsteorier.

Språket i boken er helt greit, og litt mer ryddig enn i Engler og demoner. Det er tydelig at Brown har fått litt mer erfaring i skrivingen. Oversettelsen er grei og flyter godt. Jeg føler ikke at jeg har gått glipp av noe ved å kun lese boken på norsk. I boken møter vi flere språk, som latin og fransk, og alt blir heldigvis oversatt slik at leseren slipper å sitte og lure.

Da Vinci koden er filmatisert, og den første i filmserien. Litt rart, og selv om jeg ikke skjønner helt hvorfor, tenker jeg det kan være fordi denne boken er mer populær enn Engler og demoner. Filmatiseringen er grei, den holder seg ganske nærme boken, og man går ikke glipp av så alt for mye ved kun å se filmen. Ikke slår det feil at det er Tom Hanks i hovedrollen som Robert Langdon heller.

Alt i alt er Da Vinci koden er god og spennende thriller, hvor vi rives med i en verden av konspirasjonsteorier og ekstremisme. Anbefales!

Neste bok ut i min utfordring er Det tapte symbol.

Engler & demoner

Skrevet av Dan BrownEngler & demoner | edgeofaword

Forlag: Bazar Forlag AS (2004)

Sjanger: Krim

Originaltittel: Angels & Demons (Pocket Books, 2000)

Oversatt av Peter A. Lorentzen

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Igjen prøver jeg meg på en ny utfordring, hvor jeg leser bøker til en bestemt forfatter. Det er noen år siden sist jeg tok på meg en utfordring, så det er absolutt på tide. Denne gangen valgte jeg bøkene om Robert Langdon, skrevet av Dan Brown, og først ut er selvsagt Engler & demoner.

«Robert Langdon … det er meg.»

Mange er kjent med Dan Browns Da Vinci koden, men det mange kanskje ikke vet er at Engler & demoner kom først. Det er gjennom denne boken Dan Brown introduserte Robert Langdon til verden.

Robert Langdon er professor i religiøs ikonologi ved Harvard, relativt populær blant sine studenter og noe verdenskjent via sine publiserte bøker om symbolsk semiotikk. Tidlig en morgen blir han oppringt av direktøren ved Cern, som søker hans bistand i å oppklare et mord på en ansatt. Langdon sier først nei, men når det kommer frem at mordet har tilknytning til det gamle Iluminati brorskapet, pirres hans nysgjerrighet og han lar seg overtale til å bistå. Snart innvikles Langdon i et dødelig mysterium med Vatikanet som bakteppe.

Illuminati hadde ålet seg som en slange opp fra historiens svunne dyp og tatt kvelertak på en gammel fiende. Ingen krav. Ingen forhandlinger. Bare gjengjeldelse. Demonisk enkelt. De klemte til. En hevn de hadde forberedt i fire hundre år.

Jeg leste denne boken første gang for mange år siden, og den har siden da stått som min favoritt av Robert Langdon bøkene. Det har ikke endret seg etter å  ha lest den en gang til. Dette er en spennende historie som byr på flere overraskelser underveis og det skal godt gjøres å gjette seg til hva som skjer.

Dan Brown skriver greit, om noe gjentagende og lettvint. Det merkes at dette er en av hans første bøker. Jeg er ikke superfan av beskrivelser av matlaging, som ikke har noen annen hensikt enn å fylle ut sider, eller av at karakteren beskriver seg selv når han ser i speilet. Hvem er det egentlig som står og beskriver seg selv mens de titter i speilet? Det gjør nå ikke jeg, og jeg vil jo tro at ikke mange andre gjør det heller. For meg tyder dette på en litt uerfaren skribent. Heldigvis retter dette seg noe utover i bokserien.

Jeg har valgt å lese bøkene på norsk, og Lorentzen har gjort en god jobb med oversettelsen.

Kritikken til tross, så er dette en godt utarbeidet historie, med hemmelige organisasjoner, religiøse tradisjoner og en drøss av gamle hemmeligheter. Robert Langdon er en motvillig helt, som blir dratt gjennom mysteriet av sin nysgjerrighet og lojalitet til mennesker han møter. Han er absolutt ingen actionhelt. Dette er en litt støvete professor som ofte havner i situasjoner han har ingen forutsetninger til å mestre, men som, ved å bruke kløkt og sin kunnskap om symboler og historie, kommer seg gjennom prøvelsene.

Teknikeren stirret på gjenstanden en lang stund og fornemmet bulderet fra en storm i anmarsj.

Det er lett å like Robert Langdon, han er en god og velutviklet karakter. Brown er flink til å skape et bredt og variert karaktergalleri, hvor de fleste karakterene virker troverdige. Dessverre kommer man ikke helt unna enkelte stereotyper. Vi møter en del karakterer i boken, og det kan kanskje bli litt mange, men heldigvis ikke så mange unødvendige.

Engler og demoner er filmatisert og er å finne på flere Streaming tjenester. Selv om denne er plassert som nummer to i filmrekken, med Da Vinci koden som den første. I hovedrollen som Robert Langdon finner vi Tom Hanks,  som gjør en god jobb i rollen som en støvete professor. Dessverre kutter filmen ut en del av de tingene som gjør boken så spennende. Dette er ikke uvanlig når det gjelder filmatiseringer, men det er vanskelig å skjønne noen av endringene. Har du bare sett filmen anbefaler jeg på det sterkeste å lese boken. Den er mye bedre.

 

Sølvmyntene

Skrevet av Tom EgelandSølvmyntene | edgeofaword

Forlag: Strawberry Publishing (2021)

Sjanger: Thriller

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

For noen år siden uttalte Egeland at det ikke kom til å komme flere bøker om Bjørn Beltø. Jeg ble faktisk lei meg og ikke så rent lite skuffet, men heldigvis, heldigvis, ombestemte Egeland seg. Jeg simpelthen elsker den nevrotiske Beltø og alle de heseblesende og tankevekkende eventyrene han havner i. Og nå er han tilbake. Tilbake med et brak!

Ok, jeg kan forstå at Egeland blir lei av å skrive om den samme stae Bjørn Beltø, med sine repeterende tankespinn og dametrøbbel. At han blir sliten av alle de historiske bakgrunnsundersøkelsene og presset på å gjør det intrikat, men samtidig forståelig. Men, men, Egeland! Verden har ikke fått nok av Beltø ennå. Jeg har ikke fått nok av Beltø ennå. Dermed er jeg superglad for at Bjørn Beltø ikke var klar for å gi slipp på deg riktig ennå og at det kommer noen bøker til.

«Beltø! Svarer han. Som et tordenskrall.

Hvorfor har han lagret mobilnummeret mitt?

Da jeg ikke svarer, fortsetter han:

«Jeg regner med at du ringer for å påta deg oppdraget?»

Et dokument har blitt borte. Et viktig dokument. Et dokument hvis innhold vil medføre verdensomveltende informasjon. Igjen er det opp til Beltø å finne ledetrådene, ikke bare for å finne hvor dokumentet nå befinner seg, men også hva det inneholder. Han er ikke den eneste som søker etter dokumentet, og presset er på for å være den som finner det først. Samtidig hjemsøkes Beltø av et mysterium som har rot i hans egen fortid.

Hva er tid? Tiden fletter sammen fortid og nåtid og forestillingen om en fremtid. Tid er en pil som skyter gjennom universet. Tid finnes ene og alene fordi vi lever i den. Så lenge det varer.

Igjen lar jeg meg fascinere av Egelands evne til å sy sammen en historie av historiske fakta og fri fantasi. Av konspirasjoner og tankevekkende idéer. Igjen tar han for seg kristendommen og noen av dens mange motsigelser, og spinner en troverdig historie som spenner seg helt tilbake til Judas og Pontius Pilatus. Uansett om du liker Egelands skriverier eller ikke, må du innrømme at det ikke er noe halvveis med hans historier. Bakgrunnsarbeidet som må til for å skrive en slik bok må være enorm. Da hjelper det kanskje at han nå har skrevet en del slike bøker, og kan lene seg litt på tidligere skriverier.

Sølvmyntene bygger nemlig på tidligere eventyr Beltø har vær på, men det betyr ikke at man må ha lest Beltø – bøker tidligere for å nyte denne boka. Boka fungerer fint alene, men ved å ha lest tidligere bøker får man en del forhåndskunnskap som er med på å utdype og forklare boka.

Jeg tenker. Jeg skriver. Noen sa en gang at det finnes to typer arkeologi. Den historiske. Og den sjelelige: utgravninger i hjernen.

Historien kan være til tider litt vanskelig å følge, da det er mange navn og mye historie å holde styr på, men Egeland skriver lett og engasjerende. Språket flyter godt, uten for mange utbroderinger. Det lette språket gjør det litt enklere å følge den intrikate historien Beltø nøster opp i.

Boka er spennende. Den griper fatt i deg med en gang og holder deg fast helt til siste side. Jeg klarte ikke å legge den fra meg og leste hele i løpet av en dag. Da hjelper det er språket er såpass lett. Det trengs ikke mange tenkepauser og man slipper å lese mellom linjene. Her kan man la seg gripe av spenningen og den godt utarbeidede historien og la seg sveve av sted på det flotte og lette språket.

Når det gjelder blandingen av fakta og fiksjon er det vanskelig å forstå med en gang hva som er hva. De glir så sømløst sammen. Heldigvis har Egeland lagt ved en lang liste med forklaringer og utdypninger bak i boka. Her avslører han også hva som er fakta og hva som er fri diktning.

Én etter én triller myntene ut og ned på jakken.

Tretti sølvmynter.

Jeg har tidligere anmeldt flere av bøkene om Bjørn Beltø, og har du lest de er det kanskje ingen overraskelse at jeg likte denne også. Sølvmyntene byr på alt det beste med bøkene til Egeland. Anbefales!

Sjekk ut de andre bøkene om Bjørn Beltø:

Sirkelens ende

Paktens voktere (dessverre ikke anmeldt)

Lucifers evangelium

Nostradamus´ testamente

Den 13. disippel 

Djevelmasken 

Lasaruseffekten (dessverre ikke anmeldt)

Codex

Ser du etter noe lignende til yngre lesere? Sjekk ut serien om Robert:

Katakombens hemmelighet

Skatten fra Miklagard

Mumiens mysterium

 

Sirkelens ende

Skrevet av Tom EgelandSirkelens ende | edgeofaword

Forlag: Aschehoug (2012)

Sjanger: Krim/Thriller

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Jeg forelsket meg i Beltø serien da jeg leste Nostradamus testamente for en tid tilbake.  Gleden var derfor stor da jeg fant Sirkelens ende i innbundet form på bokmarkedet på Bjølsen i våres.

Jeg liker å ha oversikt. Har du oversikt, har du også kontroll.

Da noen utenlandske arkeologer stikker av med det eldgamle skrinet de avdekket på en utgraving i Østfold der Beltø er kontrollør, blir han forbannet. Ingen skal forsvinne med viktige arkeologiske funn på hans vakt. Når han oppdager at flere av hans overordnede også er med på å skjule skrinet, begynner han å nøste opp i skrinets gåte. Gåten sender han på kryss og tvers i Europa og den ene utrolige teorien etter den andre presenteres. Men hva er egentlig sannheten? Og hvorfor er de så oppsatte på å holde det hemmelig?

I stillheten som senker seg over oss, og som kun forstyrres av vinden i trekronene og den lavmælte mumlingen til studentene, går to ting opp for meg. Det ene er at jeg har blitt lurt. Jeg vet ikke riktig hvordan eller hvorfor. Men vissheten får meg til å bite tennene så hardt sammen at øynene fylles med tårer. Det andre er erkjennelse. … Jeg har mislykkes.

For første gang skulle jeg ønske jeg hadde lest bøkene i rekkefølge. Sirkelens ende er den første boka om Bjørn Beltø, og leseopplevelsen min ble nok litt ødelagt. Flere av de store avsløringene ble ikke fullt så spennende da jeg allerede visste om dem. Samtidig var Sirkelens ende en medrivende lesing, og jeg klarte ikke å legge den fra meg.

Egelands skrivestil er fengende. Han hekter deg på i løpet av de første linjene og slipper deg ikke før siste ord er lest. Det er noe med blandingen av humor, spenning, dialoger og ikke minst konspirasjoner. Her og der kommer også noen bemerkninger på samfunnet, og da spesielt det religiøse, som gir leseren mye til ettertanke.

Av og til har har jeg problemer med å finne de riktige ordenen. «Jøss,» sier jeg bare.

Hovedpersonen er en usannsynlig helt. Han er hverken modig eller sterk, men han tar igjen for manglene sine med en enestående stahet. Han var til tider litt treg, enkelte ting ble gjentatt litt for ofte, og Egelands ønske om at leserne skal forstå endte opp med en litt for overforklart historiegang. Samtidig gjør Beltøs humor og kritiske natur opp for den litt for grundige grundigheten.

Et insekt som innser at det er umulig å unnslippe, folder bena sammen og spiller død. Av og til føler jeg den samme trangen.

Konspirasjonene kan være noe tunge å følge, her gjelder det å ha tunga rett i munnen, men selve språket er lettlest og det tar absolutt ikke lang tid å komme gjennom boka.

Sirkelens ende er en spennende start på Beltøs opplevelser. Her får vi masser av konspirasjoner, hemmelige sekter og en god dose med Beltøs personlighet.

Enkelte minner er det lim på.


Sjekk gjerne ut de andre bøkene i Beltø-serien:

Paktens voktere (ikke lest ennå)

Lucifers evangelium

Nostradamus testamente

Den 13. disippel

Djevelmasken

Lasaruseffekten (lest, men dessverre ikke anmeldt)

Codex


Jeg anbefaler også Egelands ungdomsserie om Robert:

Katakombens hemmelighet

Skatten fra Miklagard

Mumiens mysterium

Codex

Skrevet av Tom Egeland Codex | edgeofaword

Forlag: Capitana (2018)

Sjanger: Krim/thriller

Kilde: Gave

Anmeldt av Julie Karoline

Tom Egeland fortsetter sin suksessfulle serie om arkeologen Bjørn Beltø. Og som flere ganger tidligere leker han seg med kristendommen og dens historie.

Hva slags eventyrprosjekt var det jeg hadde innlatt meg på?

Bjørn er innkalt som internasjonal observatør og kontrollør ved en utgraving i Italia. Utgravingen er kontroversiell og holdes derfor hemmelig for pressen og for det arkeologiske miljøet. For det de finner kan ende med å snu opp ned på det meste ved den kristne tro. Da Italienske myndigheter krever eierskap over gjenstandene de finner, hjelper Beltø to arkeologer med å smugle gjenstandene til England. Her tror de seg trygge, men da arkeologene blir drept og gjenstandene stjålet er det opp til Bjørn å bistå politiet med drapsetterforskningene og med å finne de stjålne gjenstandene.

«Jeg stoler på deg, Beltø.»

Hvilket var mer enn hva jeg gjorde.

Hvis du har lest noen av de tidligere bøkene om Bjørn Beltø vet du hva du får her: hemmelige organisasjoner, konspirasjoner, utfordrende tanker og ideer og spenning. Beltø har det med å havne i de mest bisarre situasjoner og i nærvær av en del besynderlige mennesker. Men er det ikke det vi liker så godt?

Jeg har mange ganger tenkt at jeg så gjerne skulle møtt Egeland. Snakket med han. For hvordan gjør han det? Hvordan er det inne i hans hode? I hans fantasi? Bøkene hans er så gjennomtenkte, med en salig blanding av fakta og fri dikting (heldigvis har han satt sammen en liste bak i boka over hva som er sann fakta og hva som er fantasi). Det er ikke lett å skille det virkelige fra det oppdiktede mens man leser. Så god er han. Og mange av ideene og tankene han presenterer er så like mine egne. Kanskje det er derfor jeg liker bøkene så godt som jeg gjør? Sammen med spenningen, selvfølgelig. Og mysteriene. Og skrivestilen.

Jeg hadde fått nok. Virkelig! Nok av saken, nok av ubesvarte spørsmål, nok av å bli kidnappet. Det får være grenser for hva jeg skal finne meg i.

Ja, Egeland får det til. Han har funnet en stil som fungerer og den han holder på. Til lesernes store glede. Han presterer igjen og igjen. Selv om Nostradamus testamente fremdeles står som min Beltø favoritt, er ikke de andre så langt unna (kanskje med unntak av Djevelmasken).

Spenningen holder hele boken gjennom. Den bygges gradvis opp fra første side og boken er proppfull av overraskelser. Det er neimen ikke lett å legge den fra seg.
Skrivestilen er lett og ledig. Det er ikke overbruk av vanskelige fremmedord, og det er lett å følge den røde tråden selv med noen hopp i tid og mellom karakterer. Nå kan det være en fordel å ha lest de tidligere bøkene om Beltø da vi møter en del karakterer og instanser vi har blitt introdusert for tidligere.

«Jeg har lest om alt du har jobbet med, Bjørn. Du er en sånn som finner ut av ting.»

Jeg hadde blitt skuffet hvis ingen av de tidligere hendelsene hadde blitt nevnt her, da hadde noe manglet fra helheten. Og selv om jeg fremdeles ikke har lest de to første bøkene i serien, liker jeg at ting blir tatt opp igjen. Det gir Beltø større troverdighet som karakter. Det at han faktisk har de tidligere oppdagelsene og erfaringene å bygge på. Gjør det at han unngår å komme i trøbbel igjen? Neppe. Jeg håper vi får oppleve Beltø som en gammel mann som fremdeles roter seg bort i trøbbel med CIA, politi (både norsk og internasjonalt), med religiøse fanatikere, hemmelige organisasjoner, historikere og ikke minst kvinner.

Selvsagt var det mer. Det er alltid noe mer.

Er du ute etter en spenningsbok med overraskelser og hemmelige organisasjoner. Med utfordrende ideer og en god dose selvironi? Da anbefaler jeg Codex og ikke minst resten av Bjørn Beltø serien.

Se også anmeldelse av andre bøker i Bjørn Beltø serien:

Lucifers evangelium

Nostradamus testamente

Den 13. disippel

Djevelmasken

 

Den 13. disippel

Skrevet av Tom EgelandDen 13. disippel | edgeofaword

Forlag: Aschehaug (2014)

Sjanger: Krim

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Den femte boken om arkeolog Bjørn Beltø, og den andre boken i serien jeg har lest. Tidligere har jeg lest Nostradamus´ testamente. At jeg ikke har lest de tre første bøkene ennå er ikke et problem, bøkene kan lett leses individuelt. Allikevel kan det være lurt å ha lest de tidligere bøkene da Den 13. disippel kommer med noen vitale avsløringer. Dette gjør ikke meg noe, jeg har tenkt å lese de første allikevel.

Bjørn Beltøs venn og kollega Victoria ligger for døden. Hun trygler Bjørn om hjelp til å løse et gammelt mysterie, nemlig forsvinningen til en israelsk arkeolog i 1978. Da Victorias mann og sønn blir overfalt av ukjente gjerningsmenn vekkes Bjørns nysgjerrighet. Hva skjedde egentlig i -78? Sammen med den forsvunne arkeologens datter reiser han til Israel for å komme til bunns i mysteriet.

En nøkkel, men ingen lås. Et brev uten mening. Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne å nøste eller hva jeg leter etter. Mitt liv i et nøtteskall.

Man skal ikke lese mange sidene før boken fanger deg i sitt mysterie. Hva har skjedd? Hvorfor? Hva fant de? Tempoet øker raskt, vi får få rolige sider, før vi fyker av gårde. Dette er spenningskrim, eller thriller, på sitt beste. Tempoet river deg med, og med en slik fart at man ikke merker hvor mye tid har gått eller hvor mye man har lest, før huset blir stille og alle lysene er slukket og du innser at du er den eneste som fremdeles er våken. Og hva gjør du da? Jo, du leser videre.

Selv om tempoet er høyt og mysteriet er fengende, er ikke denne like spennende som Nostradamus´ testamente. Lenge skjønte jeg ikke helt sammenhengen med hva karakterene snakket om, temaene de diskuterer, og selve forsvinningen på 70-tallet. Kanskje det var noe jeg ikke fikk med meg, kanskje jeg overså noe, men selv om jeg var forvirret leste jeg videre og løsningen kom, heldigvis, for en dag.

En arkeolog graver ikke først og fremst i jord og sand, men i det ukjente. Vi vet aldri hva vi kommer til å finne. Eller hvilken betydning det vil ha. Arkeologi er et fag uten fasit…

Tom Egeland er en mester i å bygge opp historier, da spesielt konspirasjonsteorier. Jeg elsker det. Dette er min type krim. Det ligger en enorm mengde bakgrunnsarbeid bak bøkene om Bjørn Beltø, og Egeland spinner det sammen til noen flotte konspirasjonshistorier.

«Høres ut som noe Dan Brown har funnet på.»

Dette er bøker som får deg til å tenke, til å fundere, og selv om det er fiksjon føles det som om man lærer noe. Fantastisk.

Denne boken ga absolutt mersmak. Og selv om slutten på enkelte tidligere bøker har blitt avslørt, skal jeg absolutt lese dem. I år kom det også ut en ny bok om Bjørn Beltø, Djevelmasken, og den har jeg nå sikret meg et eksemplar av. De tidligere bøkene er nå på salg i pocketutgaver, ganske så billig, så det er ingen unnskyldning for ikke å kjøpe de. Bortsett fra for meg, siden jeg har to av bøkene i hardcover og dermed ønsker alle i samme format. Jeg kan ikke fordra serier med bøker hvor alle er i forskjellig format. Det ser så rotete ut i hylla mi.

Alle lurer alle. Sånn er det med den saken. Vi har alle våre motiver, våre skitne små hemmeligheter.