Skrevet av Nicholas Sparks

Forlag: Damm (2007)

Sjanger: Roman

Originaltittel: The Notebook

Oversatt av Elsa Frogner

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

En av utfordringene 2016 til oss her på Edge of a Word er å lese alle bøkene til en valgt forfatter. Jeg valgte meg Nicholas Sparks, og først ut av hans bøker ble denne. Dagboken er Nicholas Sparks debutroman og kom ut første gang i 1996. Jeg leste en oversatt utgave som kom i 2007. Hvordan jeg egentlig skaffet meg denne boken er noe uklart, enten kjøpte jeg den, den var en gave eller fra en bokklubb jeg glemte å avbestille. Uansett har den stått ulest i bokhylla i mange år. Helt til nå.

Jeg er ikke spesiell, og det vet jeg. Jeg er en vanlig mann med vanlige meninger, og jeg lever et vanlig liv. Det er ingen monumenter reist til min ære, og navnet mitt vil snart bli glemt. Men jeg har elsket et annet menneske av hele mitt hjerte, og i dypet av min sjel. Og for meg har det alltid vært nok.

Det er mange år siden jeg så filmatiseringen av denne boken, og jeg elsket den. Siden har jeg sett den flere ganger opp gjennom årene. En altoppslukende kjærlighetshistorie mellom to så forskjellige mennesker er det lett å bli revet med av. Filmen er romantisk, følsom og hjerteskjærende. Dermed gledet jeg meg til å lese boken. Jeg valgte i hvert fall å begynne utfordringen min med den. Skuffelsen var derfor stor da boken endte med å være gjennomsnittlig.

Det er ikke ofte jeg møter filmatiseringer som er bedre enn bøkene (faktisk bare to ganger: Stardust av Neil Gaiman og nå denne), og mange vil nok påstå at jeg er litt for streng. Jeg har gitt den nokså lave terningkast både på Goodreads og Bokelskere, noe lavere enn gjennomsnittet. Men mine forventninger var da også ganske høye. En fin film bør komme fra en enda finere bok, ikke sant?

Ok, så kjærlighetshistorien er like henrivende og voldsom i boka som i filmen, men der filmen bygger opp flere spenningsmomenter faller boken til kort. Den er rett og slett kjedelig. Flere hendelser kunne vært gjort mer spennende, de kunne ha blitt hauset opp mer. Kjærligheten mellom Noah og Allie er altoppslukende, det kommer frem, men de er litt for forståelsesfulle, litt for tilgivende. Alt bare glir over uten noen form for dramatikk. Filmen er som en gnistrende fakkel som brenner i vind og regn, mens boken er som et lite lys som står i le og sakte, men sikkert brenner ned.

Gud, så vakker hun er, tenkte han. Og han kjente hvordan det verket i han. For noe hadde hendt i løpet av måltidet. Han hadde ganske enkelt forelsket seg igjen. Det visste han nå der de satt ved siden av hverandre. Han hadde forelsket seg i en ny Allie, ikke bare i minnet om henne. Men egentlig hadde han aldri holdt opp med å elske henne, og dette var hans skjebne, det forstod han.

Boken er rotete skrevet. Det er lite driv og få, om noen, spenningsmomenter. For meg virket boken platt og underarbeidet. Historien i seg selv er fin og karakterene er lette å like, men det manglet det lille ekstra. Og det skal egentlig ikke så mye til. Boken er veldig kort, og med bare noen få sider ekstra kunne forfatteren skapt noen flotte spenningsmomenter. Karakterutviklingen er liten, men boken fokuserer ikke så mye på dette eller andre momenter. Kjærligheten står hele tiden i sentrum.

Jeg sitter skuffet igjen og jeg kommer nok ikke til å lese denne flere ganger. Jeg får holde meg til filmen. Siden dette var hans første roman blir det spennende å se hvordan Sparks utvikler seg videre. Klarer han å skrive mer spennende bøker?

Kjærlighet, i disse ømme tider

er følsom og uendelig ren.

La morgenlyset strømme med

myk og skinnende kraft

for å vekke den evige, visse kjærlighet

Neste bok ut for meg i denne utfordringen blir Minnenes melodi (A walk to Remember).