The Cuckoo’s Calling

august 24, 2015november 1, 2015 / Julie Karoline / 4 kommentarer

Skrevet av Robert Galbraith

Forlag: Sphere (2013)

Sjanger: Krim

Norsk tittel: Når gjøken galer (2014)

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

The buzz in the streets was like the humming of flies. Photographers stood massed behind barriers patrolled by police, their long-snouted cameras poised, their breath rising like steam. Snow fell steadily on to hats and shoulders; gloved fingers wiped lenses clear. From time to time there came outbreaks of desultory clicking, as the watchers filled the waiting time by snapping the white canvas tent in the middle of the road, the entrance to the tall red-brick apartment block behind it, and the balcony on the top floor from which the body had fallen.

Slik begynner Galbraiths første spenningskrim. For de som ikke allerede vet det, er Robert Galbraith et pseudonym; forfatterens virkelige navn er J.K. Rowling. Ja, det er hun ja. Forfatteren av Harry Potter-serien. Hun har lagt Harry Potter og Hogwarts bak seg, og har begitt seg inn i krimverdenen.

Vi møter Cormoran Strike. En uvanlig mann med et uvanlig navn. Eks. militær, med både psykologiske og fysiske sår. Etter endt militærkarriere åpner han et lite privatdetektivbyrå som så vidt klarer å holde seg over den røde streken. Vi møter Robin Ellacot. Nyforlovet og arbeidssøkende ender hun opp på kontoret til Strike som midlertidig sekretær. De viser seg etter hvert å være et godt team og samarbeider godt på det lille kontoret.

“No,” said Strike forcefully, on the telephone that evening. “This is getting dangerous. Surveillance doesn’t fall within the scope of secretarial duties.” “Nor did visiting the Malmaison Hotel in Oxford, or SOAS,” Robin pointed out, “but you were happy enough that I did both of them.” “You are not following anyone, Robin. I doubt Matthew would be very happy about it, either.” It was funny, Robin thought, sitting in her dressing gown on her bed, with the phone pressed to her ear, how Strike had retained the name of her fiancé, without ever having met him. In her experience, men did not usually bother to log that kind of information.

Som innledningen viser handler denne boken om et dødsfall. Ei ung, rik kjendis faller ned fra balkongen sin, og politiet er raske til å konkludere dødsfallet som et selvmord. Hennes bror mener politiet tar feil og kontakter Strike for å få hjelp til å finne ut hvem som kan ha drept henne. Strike tar jobben mer fordi han trenger pengene enn for selve saken. Etter hvert som vi kommer gjennom boken blir vi dratt inn i et nett av løgner, falske alibi og drap.

Jeg leste boken på engelsk, og her flyter språket godt. Boken er relativt lettlest med enkle beskrivelser av Londons gater. Jeg møtte en del engelske adjektiv jeg ikke har sett før, men det gikk greit å finne betydningen av ordene utifra konteksten. Det er tydelig at Galbraith er mer opptatt av å fortelle en krimhistorie enn å bruke mange sider på metaforer og lange karakterbeskrivelser. Det som kan være litt tungvindt er de detaljerte beskrivelsene av simple ting. Du blir kjent med Cormoran Strike sakte, men sikkert. Hans livshistorie blir også et lite mysterie du pusler sammen litt etter litt.

Dessverre for J.K. Rowling, ble det lekket ganske tidlig at det er hun som skriver under navnet Robert Galbraith. Forsøket på å utgi noe som ikke skulle sammenlignes med Harry Potter ble mislykket, og mange ble nok skuffet over at hun ikke skrev i samme fantasy sjanger. Når det er sagt, uten noen øvrige sammenligninger med Harry Potter, er skrivemåten ganske lik. Som man kan forvente av en god forfatter, er boken både velskrevet og gjennomtenkt. Ingenting er overlatt til tilfeldighetene, og spenningen omkring hvordan Lula Landry døde holdes til siste side. Vi møter mange karakterer, men aldri så mange at det er vanskelig å holde rede på dem alle. Og nettet av røde tråder som kastes ut i begynnelsen av boken samles opp igjen på slutten.

Etter min erfaring faller mange krimbøker i den fellen at forfatteren er så opptatt av å ikke avsløre hvem forbryteren er at man blir stående igjen som et stort spørsmålstegn når mysteriet endelig avsløres. Dette er ikke tilfellet her. Det skal godt gjøres å løse mysteriet selv, men forbryteren er ikke en tilfeldig karakter som kastes inn i siste liten. Går man gjennom boken etterpå, ser man at hintene ligger der, om enn ganske små, og historien får en logisk slutt.

Boken er ganske lang, men har et godt driv. Den er også en relativt typisk krimbok; du har den skadede etterforskeren på konkursens rand, de udugelige politietterforskerne og de stereotypiske karakterene. Allikevel leverer Galbraith en god spenningskrim som er, til tider, vanskelig å legge fra seg. For dette er spenningskrim. Det er ikke mye blod og vold. Det var ingen steder jeg tenkte «æsj, så ekkelt!» Galbraith har klart å styre unna den blodige gørra vi ofte finner i krimsjangeren.

Jeg, som ikke er spesielt glad i krim, endte opp med å like denne boken godt. Neste bok om Cormoran Strike er Silkeormen (the Silkworm).

“… Your new place is lucky to get you.” “I don’t want to go.” “I can’t afford you, Robin,” he said flatly. It was not as if he hadn’t thought about it; the night before, he had lain awake on the camp bed, running calculations through his mind, trying to come up with an offer that might not seem insulting beside the salary offered by the media consultancy. It was not possible… “I wouldn’t expect you to match what they’d give me,” Robin said thickly. “I couldn’t come close,” said Strike… Robin drew herself up a little, blew her nose and told Strike, with calmness slightly undermined by a small hiccough, the figure of which she would be happy to stay.

Sommerlige tanker fra en kvinne med filosofisk solstikk (eller mangelen der av)

august 10, 2015mars 30, 2016 / Julie Karoline / 1 kommentar

Vannet plasker forsiktig rundt føttene mine. Solens varme stråler brenner lett på ryggen. Jeg sitter og følger med på bølgenes ertende lek med steinene strødd bortover stranden. Bølgene kommer inn og går ut. Det skummer rundt steinene, som etter tusenvis av år med lek med bølgene har blitt runde. De vugger frem og tilbake, med små klirr og knepp, sammen med bølgene.

Jeg beveger på tærne. Det lunkne vannet strømmer mellom dem. Utrolig deilig for vinterslitne føtter.

Solhatten min skygger for den varme sola, som strålende fornøyd skinner ned fra en lyseblå, skyfri himmel. Jeg sitter i en strandstol helt i vannkanten, med føttene godt plantet i vannet. Jeg er helt alene. Det er bare meg, sola og havet.

Da jeg var yngre var noe av det rareste jeg visste de mennesker som kaster av seg klærne med en gang sola kommer. Som hele sommeren går med bikini under bukser og gensere, konstant klare for sola hvis den klarer å vise sitt blide ansikt gjennom skydekket. Akkurat som min mor. Jeg trodde lenge at dette var en typisk trøndersk ting, og har vel ertet min mor for det ved flere anledninger. Ikke for at hun er trønder, men for den galopperende farten hun kunne ha for å komme seg ut i sola og for sollivet som alltid var på, selv på de mest regntunge dagene. Det kunne jo hende at sola tittet frem noen minutter nå og da.

Nå som jeg sitter her i sola, skjønner jeg henne godt. For gjorde ikke jeg nettopp det samme? Så fort sola kom over fjellet og skyene forsvant, var jeg i bikinien min og smurte meg inn med solkrem mens jeg løp ned til vannkanten. Før jeg selv egentlig var klar over hva jeg gjorde satt jeg her for å absorbere så mye sol som mulig.

Nå er jeg jo halvt trønder.

Når man drar på hytteferie i en lenge etterlengtet sommerferie kan man fort bli depressiv når regnet pøser ned dag etter dag og temperaturen sjelden klarer å klatre over 15 grader. Når man nærmest glemmer hvordan sola ser ut og vinteren virker mye nærmere enn den egentlig er.

Jeg har aldri skjønt poenget med å klage på været. Været er som det er. Det er like liten vits å klage på det som det er mulig å endre på det. Men til og med jeg blir lei når himmelen er dekket av et tykt lag med mørkegrå skyer og vannpyttene på gårdsplassen er store som basseng dag etter dag, uke etter uke.

Vel, man slipper å vanne plantene.

Nå som jeg sitter her og kjenner solen varme kroppen min, og ser det rødlige skjæret i huden, virker regnværsdagene langt unna. Og selv om jeg kan lukte den våte jorda og se dampen som stiger opp fra gresset på enga bak meg, er det utrolig deilig her i sola. Hvor heldig er ikke jeg som kan sitte sånn og bare nyte det å være i live mens ryggen sakte, men sikkert blir solbrent? Hvor mye deiligere det er nettopp fordi det skjer så sjelden?

Det er lett å ta det for gitt når sola skinner dag etter dag. Når de få skyene som våger å vise seg er små, florlette og hvite. Når temperaturen holder seg over 20 tallet på gradestokken hele sommeren gjennom. Man blir fort vant til det, kanskje litt for fort, og det blir ikke lenger noe spesielt.

Når regnet trommer mot taket. Når man har ullgenser på og må fyre i peisen midt i juli. Når den sure vinden uler ustanselig forbi veggene. Når man har lagt enda et puslespill på over 1000 biter og hele bokhylla er full av ferdig leste bøker. Man blir fort vant til det også, men ikke særlig glad. Man blir slapp og sur. Man krangler med hverandre om de mest latterlige ting. Man krangler med seg selv. Sommerlige tanker fra en kvinne med filosofisk solstikk | edgeofaword

Og så, midt i alt dette våte og sure, titter sola plutselig frem. Helt uanmeldt. Og man forter seg ut, i bikini, fordi man vet at det ikke kommer til å vare lenge.

Dagen blir spesiell. Og vi nyter det. Nyter det til det fulle. Vi sitter i sola lenge etter at ryggen er blitt brent. Og når solen går ned, sitter vi fremdeles ute og lar oss spise opp av mygg og knott. En hel dag er vi i sola og gjør ingen verdens ting. Vi bare nyter denne dagen. Denne plutselige og overraskende dagen. Denne deilige dagen hvor vi koser oss glugg i hjel. Denne spesielle dagen vi har ventet så lenge på.

Vi vanner til og med plantene.

For meg er slike dager de beste. Nettopp fordi de ikke kommer hver dag. Fordi de er sjeldne. Fordi på slutten av en slik dag vet jeg at jeg nettopp har hatt en spesiell og unik dag. Fordi når det igjen pøser ned utenfor vinduet i morgen kan jeg fryde meg over at jeg er så solbrent at jeg ikke kunne ha vært ute i sola allikevel.

Men jeg er jo halvt trønder.

To Kill a Darling

juni 18, 2015mai 1, 2019 / Julie Karoline / Legg igjen en kommentar

De som kjenner meg vet at jeg ofte sitter og skriver på historier. Mange historier. Sjelden skriver jeg dem ferdig, men hva gjør vel det? Jeg koser meg sånn når jeg skriver. Ofte syns jeg det er mer spennende å sitte med mine egne historier enn å se på film. Netflix har jo tross alt ikke så godt utvalg (kremt).

Ofte skriver jeg om de samme delene, igjen og igjen. Noe legges til. Noe kuttes ut. Kill your darlings er det noe som heter i skriveryrket. Selv om du liker noe du har skrevet veldig godt, er det ikke sikkert at det passer inn i historien som helhet, og det bør derfor kuttes. Det er viktig å tenke på helheten når man skriver. Skriverstilen bør være lik gjennom hele historien, og tempoet bør opprettholdes. Så selv om du sitter med en god setning eller et godt avsnitt, kutt det ut hvis det ødelegger flyten i historien din.

Ting bør heller ikke beskrives ihjel, såkalt purple prose. To Kill A Darling | edgeofaword Noen ganger kan purple prose være nydelig og gi en flott leseropplevelse, men det kommer an på hvilken sjanger du skriver og på skriverstilen din. I en svært poetisk og metaforisk historie (som for eksempel drama), kan det passe med en to-siders lang forklaring på hvordan himmelen ser ut. I en litt mer actionfylt historie der spenning og tempo er målet (for eksempel krim), passer det mest sannsynlig ikke. Les gjennom det du har skrevet flere ganger, eller få noen andre til å lese, og slett ord og setninger som blir overflødige. Blir betydningen den samme, trenger du dem ikke. Unngå unødvendige gjentagelser og bruk av for mange «store» ord.

Jeg har flere ganger måtte «drepe mine favoritter». Det er ikke lett. Noen ganger skriver jeg ting jeg liker veldig godt. Og ja, noen ting er jeg veldig stolt av.

Jeg skal nå dele av mine «darlings» med deg. Da jeg skrev førsteutkastet, var den over dobbelt så lang. Den led rett og slett litt av «purple prose»-syndromet. Jeg måtte tenke på tempo og flyt, så jeg ga den er real omgang med saksa. Kutt, kutt, kutt. Da det var gjort, innså jeg at biten ikke passer inn i historien i det hele tatt. Skriverstilen samsvarer ikke med resten. I en historie der det er få metaforer og poetiske formuleringer, blir det feil å plutselig ha det. Så selv om jeg liker denne biten godt, får den ikke bli med. I stedet deler jeg den her med deg. Hva syns du?

…

Alt er hvitt. Det svir i øynene og siver inn i tankene. Hendelsene fra de siste minuttene svirrer rundt i den hvite tåka. Bruddstykker av støy og skrik blander seg sammen til en usammenhengende masse, før det blir uhyggelig stille.

Han svever i det hvite og i stillheten. Kroppen er tung. Tanker, minner og følelser kverner rundt i hodet så raskt at de er borte før han får tak i dem. Er jeg død?

Familie og venner dukker opp som spøkelser. Fulle av latter glir de forbi i det hvite. Alle han er glad i kommer, en etter en. Som en parade til ære for et liv vel levd. Med faner for hver begivenhet. Det første steget, det første ordet. Første bursdag, første skoledag. Latter, fyll og ablegøyer. Hjertesorg og dødsfall. Alt legges frem, uten retusjering. Ingen scener kuttes. Som en bok man både elsker og hater.

De marsjerer for han; de danser akkurat utenfor rekkevidde. Han prøver å strekke seg etter dem, men armene vil ikke lystre. Han åpner munnen for å rope, men ikke en lyd unnslipper. Vent! Han samler all sin kraft og roper så høyt han kan i sinnet. Ingen stopper. Ingen venter. De smiler og vinker, før de blir borte i tåka. Vent, jeg er ikke klar. Det er så mye mer han vil oppleve. Det er så mange faner med uoppnådde ønsker og drømmer. Skal de forbli blanke? Livet kan ikke ende sånn. Han kjenner adrenalinet pumpe rundt i kroppen og vekke ham til live. Hele kroppen sitrer. Han nekter å si ha det til livet. Nekter å gi opp.

Med en kraftanstrengelse åpner han øynene.

…

The Long War

juni 4, 2015november 1, 2015 / Julie Karoline / 2 kommentarer

Skrevet av Terry Pratchett og Stephen Baxter The Long War | edgeofaword

Forlag: Doubleday (2013)

Sjanger: Science Fiction

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

One world is not enough

Bok nummer to i The Long Earth serien. Stephen Baxter og Terry Pratchett har igjen tatt tak i den endeløse rekken av parallelle verdener, og fortsetter utforskningen av denne.

Har du ikke lest første bok ennå, men har planer om det? Her kan det komme noen spoilers.

The Long War tar opp historien ti år etter The Long Earth, og Jushua Valiente har i løpet av disse årene giftet seg og fått barn. Han bor i en liten landsby med familien sin på en parallell verden langt unna den originale jorden, som blir kalt Datum Earth. Her er de ikke så opptatt av politikken på Datum Earth, men ønsker å leve frie og selvstendige liv. Og her begynner problemene. Boka tar opp flere relevante spørsmål omkring politisk styre, menneskers frihet, evolusjon og dyrs rettigheter. Boken gir en tydelig henvisning til uavhengighetskrigen i USA, hvor Datum Earth er tyranniske og mektige England, og de fjerne parallelle verdene er nye og fritenkende Amerika.

I The Long War skifter vi ofte mellom hovedpersonene, akkurat som i den første boka, men de aller fleste er karakterer vi allerede har møtt. De har forandret seg og vokst, slik man kan forvente at mennesker gjør i løpet av ti år. Noen har truffet hverandre, og har stiftet familier, vennskap og allianser. Noen karakterer er dessverre ikke med oss lenger, mens andre er helt nye.

I den første boka møtte vi flere verdener med intelligent liv, slik som Troll og Alver. Vi møter nok en gang Trollene; mange har slått seg ned sammen med menneskene, noen frivillig andre ikke. Vi møter også et par nye raser.

There were humanoids out there, descendants of lost cousins of humanity, but people knew they would never encounter a humanoid that was anything like as smart as they were. Never a humanoid that could speak English, for example. The only thing wrong about this generally accepted picture was that it was totally incorrect.

Boka fokuserer mye på dyrs – og menneskers rettigheter, og spesielt hvordan mennesker vil oppfatte annet intelligent liv. Spørsmål som ”vil vi klare å leve side om side” og ”vil vi utrydde dem eller utnytte dem” gjennomsyrer historien. I The Long War møter vi mennesker med ulike synspunkter, og Joshua trekkes inn i flere konflikter mellom mennesker og andre intelligente vesener.

Boka fokuserer også mye på evolusjon. Her har Pratchett og Baxter virkelig tenkt gjennom alle slags mulige utfall av evolusjonen. Alle verdener i The Long Earth er unike; de følger alle forskjellige evolusjonære linjer. Vi møter verdener hvor insekter er dominerende, verdener hvor dinosaurene aldri døde ut, verdener hvor livet aldri forlot havet. Vi møter verdener uten oksygen, verdener uten vann og steder hvor jordkloden rett og slett er borte. Alle slags tenkelige, og utenkelige, grener på det store Evolusjonstreet er med.

The histories of the parallel worlds of the Long Earth had been shaped by similar processes, but different in the detail. You had to imagine that you were travelling across a kind of probability tree, where you found worlds on which some long-past event had turned out differently, thus reshaping life’s subsequent history and providing novel raw material for natural selection to mould…

Denne boka fortsetter i det samme rolige tempoet fra den forrige, forskjellen er at problemene denne gangen er mer tydelige. Vi får raskt vite hva boka skal handle om, tittelen er jo også et godt hint, men det tar en god stund før vi kommer til et utløsende klimaks. Vi blir dratt med på tvers av The Long Earth og igjen forventes det at vi selv skal kunne pusle sammen bitene. Denne gangen får vi midlertidig være med på en litt mer spennende historieutvikling og et bedre klimaks. Kanskje ikke med like mye pomp og prakt som i mange andre historier, men i forhold til den første boka blir dette rent neglebitende.

Det er en rød tråd i boka, men tråden ligger ikke rett. Den kveiler og vender på seg, og det tar en stund å komme seg gjennom boka. Den er til tider litt langsom, men de siste hundre sidene eller så er derimot veldig spennende og jeg klarte ikke å legge den fra meg mot slutten. Noen av de uløste problemene fra bok én blir løst opp, andre ikke, og vi presenteres for flere nye problemer.

Første halvdel av denne boken går sammen med forrige bok i å danne en eneste lang innledning, der vi presenteres grundig for The Long Earth. Det store hovedpoenget har ikke vist seg ennå. Igjen kan man argumentere for at ideen om parallelle jordkloder er absolutt spennende nok i seg selv, og forfatterne bruker mye tid på å fylle flere titalls av disse verdene med historier og liv.

Akkurat som den første, er The Long War absolutt interessant. Den presenterer mange tanker og ideer som kommer til å dominere mange av mine egne tanker og samtaler fremover, og helt sikkert dine også.

Likte du The Long Earth, vil du også like denne. Det gjorde i hvert fall jeg.

Earths, untold Earths. More Earths than could be counted, some said. And all you had to do was walk sideways into them, one after the next, an unending chain…

Neste bok i serien er The Long Mars, og den ligger allerede klar på stuebordet mitt.

Å føle skogens ro

mai 22, 2015april 9, 2021 / Julie Karoline / Legg igjen en kommentar

Å føle skogens ro

Å sitte på en stein dypt inne i skogen, med øynene igjen og beina godt plantet på jorda. Å føle vinden stryke over kinnet og en liten edderkopp som kravler sakte oppover armen. Å høre fuglene synge og insektene summe mellom trærne. Å lukte de mangefargede blomstene som vokser spredd bortover bakken og den fuktige jorda under føttene.

Helen Keller sa en gang «de vakreste tingene i verden kan ikke bli sett eller hørt. De må føles med hjertet». Det å sitte her og bare være til. Bare være en del av naturen, av skaperverket. Hvor ofte tar vi oss egentlig tid til det? Hvor ofte tar vi oss tid til å sitte og bare kjenne på all skjønnheten rundt oss?

Denne fantastiske jordkloden som har skapt oss, utviklet oss og fostret oss. Denne nydelige verdenen som lever og puster rundt oss. Med alle sine vakre farger og gode lukter. Med den store himmelhvelvingen over oss og den dype, varme jorden under oss. Med havet og fjellet og ørkenen og jungelen. Alt som kryper, kravler og går. Alt som svømmer og flyr. Alt som vi er en del av. I denne evige runddansen av liv. Eller som Elton John sang; sirkel av liv.

Å trekke pusten dypt inn, kjenne den friske skogsluften fylle lungene. Å børste forsiktig bort en liten edderkopp som vil få et bedre liv på en liten skogblomst enn under en genser. Å la bikkja få løpe fritt rundt trærne, uten bånd og mas. La ham få lov til å være en hund i noen minutter før han må tilbake til hverdagens restriksjoner og strenge regler. Å høre ham snuse og undersøke hver lille busk og stein. Å sitte sånn midt i alt livet, og føle det med hele kroppen.

Albert Einstein sa en gang «se dypt inn i naturen, og du vil forstå alt bedre». Kanskje det er det vi trenger mest i hverdagens mas og kjas? Kanskje det vi trenger aller mest er å gå ut og være en del av moder jord?

Det er så lett å glemme at vi tilhører skaperverket vi også. Vi som blir så opptatte av karriere, suksess og rikdom. Vi har plassert oss selv på utsiden. Vi har fjernet oss fra naturen, fra røttene våre. Vi tenker ikke over at det som er rundt oss ikke er skapt for oss, men med oss. Det er ikke oss og dem, men vi. Vi har vokst og utviklet oss sammen.

Å høre en hakkespett hamre løs på en trestamme dypt inne i skogen. Å se en humle surre tungt og dovent fra blomst til blomst. Å føle en våt hundesnute dytte til en hånd, letende etter godbiter. Å kjenne skogens ro senke seg over sinn og sjel. Å senke skuldrene og kjenne stresset sive ut gjennom hver pore i kroppen. Å fylle kroppen med skogens energi og liv.

Mahatma Gandhi sa en gang «det er mer til livet enn å øke livets fart». Skogen følger sin egen takt. Den bryr seg ikke om tidsskjemaer og tidsfrister. Den fortsetter sitt liv i sin egen rolige marsj. I sin evige sirkel av liv. Det å sitte her uten hensyn til tiden er befriende, og kanskje noe vi alle burde gjøre oftere. Det å sitte her og bare være til. Det å være en liten del av den fantastiske naturen, som vi har så lett for å ta for gitt. Så lett for å glemme.

Det å sitte i moder jords armer, å føle seg trygg og levende. Å høre henne puste og se alt det vakre hun har skapt. Å føle og se og høre hennes glede over at du tar deg tid til henne. Det å bruke et øyeblikk på å være en del av naturen. En del av verden. En del av livet. Som Cesare Pavese sa «vi husker ikke dager, vi husker øyeblikk».

My House of Life

mai 20, 2015november 17, 2015 / Julie Karoline / Legg igjen en kommentar

I built my house of life when I was young and inexperienced. With those experiences, dreams, and hopes that I had. Straw, polystyrene, rubber bands, and double-sided tape made up the walls, roof, and floors. Rickety and cracked, exposed to wind and high water, it has clung on. In a constant state of maintenance. But the rubber bands keep on breaking. The polystyrene has long since crumbled. The straws are broken, and the tape is all but dry. The pink wallpaper has long since faded.

I want to build a new house of life.

I will build a new house of life. With those experiences, dreams, and hopes that I have now. More matured and ready. This time I will build with stones, concrete, steel, and thick wooden logs. I will spend time. All the time that I need. I will consider every stone, every log. I will place them where they fit best. I will make sure there are no holes and cracks. I will wait until I am ready for each new part. I will carefully consider each new addition. Everything on a solid foundation.

My new house of life.

My new house of life will have triple-glazed windows, all of which can be opened. Opened without the walls falling in. My new door will be thick and solid. With a lock that will never seize up. The roof will be water-tight. The chimney will be tall. The house will be large, solid, and safe. With open, bright rooms and plenty of space. Every room will have its own purpose. Every room its own colour, across the spectrum in a rainbow.

My eternal house of life.

My eternal house of life will be full of joie de vivre. Full of acceptance, honesty, and respect. Faith, hope, and love. My house will stand steady, come rain or shine. There will be room for dark thoughts and room for bright thoughts. There will be a fireplace for cold days and a fan for warm days. My eternal house of life will be open to everything. Have room for everything. All future experiences, dreams, and hopes. And it will handle it. My house of life will not collapse again.

My eternal, joyous house of life.

Translated by Stine-Marie.

Mitt Livs Hus

mai 11, 2015januar 14, 2016 / Julie Karoline / 2 kommentarer

Mitt Livs Hus

Jeg bygde mitt livs hus da jeg var ung og uerfaren. Med de erfaringer, drømmer og håp jeg hadde. Vegger, tak og gulv var av strå, isopor, gummistrikk og dobbeltsidig teip. Vaklevorent og utett, utsatt for vær og vind, har det klamret seg fast. I en konstant tilstand av vedlikehold. Men strikkene fortsetter å ryke. Isoporen har for lengst smuldret opp. Stråene er brutt ned og teipen tørket inn. De lyserosa tapetene har falmet for lengst.

Jeg vil bygge et nytt livs hus.

Jeg skal bygge meg et nytt livs hus. Med de erfaringer, drømmer og håp jeg har nå. Mer modnet og klar. Denne gangen bygger jeg med stein, sement, stål og tykke trestokker. Jeg skal bruke tid. All den tiden jeg trenger. Jeg skal overveie hver stein, hver stokk. Jeg skal plassere dem der de passer best. Jeg skal passe på at alle hull og sprekker er tette. Jeg skal vente til jeg er klar for hver nye del. Jeg skal nøye overveie hvert tilbygg. Alt på en stødig grunnmur.

Mitt nye livs hus.

Edgeofaword Mitt livs hus

Mitt nye livs hus skal ha tredoble vinduer, og alle skal kunne åpnes. Åpnes uten at veggene faller ned. Min nye dør skal være tykk og solid. Med en lås som aldri går i vranglås. Taket skal være tett. Pipa skal være høy. Huset skal være stort, solid og trygt. Med åpne, lyse rom og god plass. Hvert rom skal ha hver sin funksjon. Hvert rom hver sin farge, i hele regnbuens spekter.

Mitt evige livs hus.

Mitt evige livs hus skal være fullt av livsnytelse. Fullt av aksept, ærlighet og respekt. Tro, håp og kjærlighet. Mitt livs hus skal stå trygt, uansett vær og vind. Det skal være rom for mørke tanker og rom for lyse tanker. Det skal være peis for kalde dager og taktvifte for varme dager. Mitt evige livs hus skal være åpent for alt. Ha plass til alt. Alle fremtidige erfaringer, drømmer og håp. Og det skal takle det. Mitt livs hus raser ikke sammen igjen.

Mitt evige, gledens livs hus.

En fornøyd ordoholiker med null interesse for helbredelse

mai 3, 2015august 20, 2015 / Julie Karoline / 2 kommentarer

En bokorm har jeg blitt kalt. En ordoholiker er det jeg liker å kalle meg.

Ord på hjernen.

Ord på tunga.

Ord på arket.

I hodet surrer historier og eventyr. Symboler, metaforer og ord blander seg sammen til nye verdener. Verdener som forandrer seg hvert sekund.

Jeg ler.

Jeg gråter.

Jeg føler.

Jeg opplever.

Et velvalgt ord kan endre hele min sinnstilstand. Mitt perspektiv. Jeg har flere hyller fulle av bøker. Dusinvis av verdener som er åpne for meg. Jeg lever flere liv i løpet av noen timer.

Jeg dør og blir gjenfødt.

Jeg er en mann og en kvinne.

Et barn og en voksen.

En kongelig og en trell.

Liv etter liv opplever jeg, alt mens jeg sitter i sofaen. I senga. På toget.

Hvor enn jeg går, er jeg dem alle sammen. Jeg bærer dem med meg. En god bok blir aldri glemt. Ikke en dårlig en heller. Og ofte kommer mine egne historier frem. Mine egne ord. De kommer i tide og utide. Om dagen og om natta.

De kommer mens jeg jobber. Sover. Støvsuger.

Ord som bretter seg ut og vrir seg rundt. Ord som skaper historier som bare er mine.

Jeg elsker å lese.

Jeg elsker å skrive.

Jeg elsker ord.

De enkle. De doble. Jeg elsker ordspill og kryssord. Jeg elsker hvordan et ord kan forme en hel dag. Et helt liv. Ordene former meg. De fyller meg og renner over. Og nå skal de fylle en blogg også. Hvordan skjedde det? En blogg hvor ordene mine kan få utløp. Hvor bøkene jeg leser får et sted å boltre seg på. Hvor historiene jeg skriver kan få et publikum.

En stolt bokorm er jeg. En fornøyd ordoholiker med null interesse for helbredelse.

The Long Earth

mai 3, 2015november 1, 2015 / Julie Karoline / 3 kommentarer

Skrevet av Terry Pratchett og Stephen Baxter

Forlag: Doubleday (2012)

Sjanger: Science fiction

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

There are worlds waiting. All it takes is one small step.

En av verdens fremste fantasy forfattere, Terry Pratchett, gikk for noen år siden sammen med Stephen Baxter, en verdenskjent Sci-fi forfatter, for å skrive en bok serie. The Long Earth er den første boken i denne serien. Boken er en god blanding av humor, samfunnskritikk og fantasi.

Kort fortalt handler historien om oppdagelsen av parallelle jordkloder. Alt du trenger for å bevege deg mellom verdenene er en liten innretning med bryter (mot høyre eller venstre) og en potet som energikilde. Med denne dingsen kan du forflytte deg mellom et uendelig antall ubebodde jordkloder, alle i forskjellige stadier av evolusjonen. Etter hvert oppdages det at noen mennesker ikke trenger denne dingsen for å forflytte seg, andre må ha den (men det er veldig viktig at den er skrudd sammen riktig), mens en tredje gruppe ikke kan forflytte seg i det hele tatt. Her begynner problemene. Boka tar opp flere relevante samfunnsspørsmål som vil kunne oppstå etter en slik oppdagelse ut ifra slik verden er i dag, alle med et snev av selvkritikk og sarkasme.

“Why don’t we give it a go, boys?” “Yeah, but this is our country. This one right here.” Albert leaned forward, eyes sparkling. “Yes, but you know what? So are those others! All of them! I heard the scientist guys talking. Every rock, every stone, all there. It’s true!” … Finally Albert said, “look, tomorrow, I’m going over for good. Who’s with me? It’s all there, mates. It’s all been left there waiting for us, since the beginning…” By the next day the songlines had begun to expand, as the never-never become the ever-ever. Although sometimes the blokes came back for a beer.

Man blir kjent med en rekke ulike karakterer, innimellom fortalt i førsteperson. Noen karakterer møter du igjen senere i boka, andre ikke. Etter hvert som man kommer lenger inn i boka, trer det frem én karakter som man kan karakterisere som en hovedperson, Joshua Valienté, og det er hovedsakelig hans reise vi følger. Noen ganger ut ifra hans ståsted, andre ganger ut ifra de menneskene han møter. Han er en karakter det er lett å like og en mann som passer godt inn i The Long Earth bildet.

Joshua always did things meticulously. He was the kind off boy who always, but always, paints before assembly, and then assembles the pieces in the right order, with every single component laid out with care before commencing. Joshua always commenced things. In the Home, when he worked on one off the old and worn and incomplete jigsaw puzzles, he would always sort out the pieces first, separating sky and sea and edge, before even putting two pieces together. Sometimes afterwards, if the puzzle was incomplete, he would go into his little workshop and very carefully shape the missing pieces out off hoarded scrap wood and then paint them to fit.

Jeg er ikke normalt en person som liker å veksle mellom hovedkarakterer i en bok, og hvis du også er en slik leser kan det være noe slitsomt i starten. Til å begynne med syntes jeg det var slitsomt, men alle kapitlene er relativt korte og de fleste karakterene er fascinerende som personer, så jeg ble fort vant til det. Det er et vidt spekter i personlighetstrekk, det er svært få flate karakterer, og alle presenterer et varierende innblikk i The Long Earth.

Det blir som et puslespill hvor du må pusle sammen hendelsene og erfaringene til hver person i The Long Earth for å få med hele historien.

Jeg har lest flere av bøkene i Discworld-serien til Terry Pratchett opp gjennom årene, og er veldig glad i hans tørre og enkle humor. Denne humoren kommer frem flere ganger i løpet av boka, og selv om jeg aldri har lest noe av Stephen Baxter, var det enkelt å se hvem som har skrevet hva. Dette føltes ikke oppstykket eller teit. Historien har en god flyt og en tydelig rød tråd. Personlig synes jeg det var ekstra morsomt å oppdage gode, gamle Prachetts tydelige preg på boka.

Språket er veldig rett på. Det flyter godt med svært få metaforer eller andre poetiske formuleringer. Det kan bli noe tungt til tider. Jeg møtte flere nye ord, men mangelen på forståelse av disse ødela ikke leseopplevelsen. Boka er foreløpig kun å få tak i på engelsk.

Boka har fått kritikk ved at den ikke har et tydelig hovedpoeng. Dette er ikke en typisk bok hvor man får presentert et problem, med en flott spenningskurve og et utløsende klimaks nær slutten. The Long Earth er ikke bare lang i navnet, det tar også lang tid før du møter noe som helst som kan karakteriseres som et hovedproblem, og det utløsende klimakset er over før du egentlig skjønner at problemet er løst. Forfatterne har tydeligvis ment at ideen om flere jordkloder og menneskenes utnyttelse av disse er spennende nok, og jeg er absolutt enig. De presenterer et hav av muligheter ved en slik oppdagelse, alt fra de kriminelle til de religiøse til de godtroende, og jeg synes boka er veldig gjennomtenkt og spennende. Det hjelper også å vite at dette er første bok i en serie.

Anbefaler jeg boka? Absolutt!

Dette er kanskje ikke den mest lettleste boka jeg har lest, heller ikke den mest spennende. Det var lett å legge den fra seg underveis, men også lett å plukke den opp igjen. Hvis du er på utkikk etter noe rolig og noe du må lese en del mellom linjene og bruke hjernen på, er dette boka for deg.

Neste bok i serien er The Long War