Forfatter: Julie Karoline

Silkeormen

/ Julie Karoline / 2 kommentarer

Silkeormen | edgeofawordSkrevet av Robert Galbraith

Forlag: Cappelen Damm (2014)

Sjanger: Krim

Originaltittel: The Silkworm (2014)

Oversetter: Heidi Grinde

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

 

«Det er altså på grunn av mannen din at du er her, Mrs Quine?» «Ja,» sa Leonora. «Han har forsvunnet.» «Hvor lenge har han vært borte?» spurte Strike og grep automatisk etter notatboken. «Ti dager,» sa Leonora. «Har du meldt fra til politiet?» «Jeg trenger ikke politiet,» sa hun utålmodig, som om hun var trett av å forklare folk det. «Jeg ringte dem en gang tidligere, og da ble alle sinte på meg fordi han bare var hos en venn. Owen stikker av fra tid til annen. Han er forfatter,» sa hun, som om det forklarte alt.

 

Cormoran Strike er tilbake. Denne gangen tar han på seg en forsvinningssak. Robin har tatt jobben som Strikes sekretær, til hennes forlovedes store irritasjon, og hennes voksende interesse for detektivarbeid øker Strikes respekt for henne. Siden sist har Strike fått flere oppdrag og strever med å balansere alle oppdragene sine. På toppen av det hele viser det seg at forsvinningssaken er et mord. Et merkelig og makabert mord med mange mistenkte. Igjen blir vi dratt inn i et nett av løgner, falske alibi og hemmeligheter.

Strike er en mann man fort får respekt for. Han har bein i nesa og et klokt hode. Med tanke på at han tar på seg forsvinningssaken mest for å irritere en annen kunde, viser at han ikke lar seg bruke og har integritet. Robin er litt mer svevende. Hun lar seg dras mellom Mathew og jobben, samtidig som hun utvikler mer selvtillit til å stå for sine ønsker og drømmer.

Jeg likte denne boken, akkurat som jeg likte den forrige boken til Galbraith Når gjøken galer. Jeg kan kanskje gå så langt å si at jeg liker Silkeormen bedre, selv om det er litt mer gørr. Dette fordi boken er, i mangel på et bedre ord, “tettere”. Språket er ikke like svevende, det er færre lange beskrivelser av trivielle ting og langt færre adjektiv. Om dette er et faktisk tilfelle, eller om det kommer av at jeg leste denne på norsk, vet jeg ikke. Det kan godt være at oversettelsen har hatt en påvirkning på selve språket i boka.

Boka er spennende og den har et godt driv. Igjen viser Galbraith seg som en god krimforfatter. Og ja, Robert Galbraith er fremdeles et pseudonym for J.K. Rowling. Hun er en dyktig forfatter som legger en bunnsolid bakgrunn for bøkene sine. Bøkene er godt skrevet og godt gjennomført. Det er også tydelig at hun har planer for karakterene, for karakterutviklingene er ikke ferdige. Da tenker jeg spesielt på Robin. I begynnelsen på Når gjøken galer var hun forsiktig og føyelig, men utover i boka begynte hun å bli mer trygg på seg selv. I Silkeormen fortsetter hun denne utviklingen, og begynner å vise en litt tøffere side av seg selv. Det blir spennende å se hvordan utviklingen hennes blir videre.

Strike hadde opplevd det før. Fra ro til katastrofe på et øyeblikk. Tiden som syntes å stå stille. Alle sanser skrek, plutselig stramme som fiolinstrenger … Tankbilen fikk sleng på hengeren. Han hørte seg selv brøle «brems!», for det var det han hadde gjort tidligere, for å stanse døden … Men Robin tråkket hardt på gassen. Bilen skjøt fremover med et brøl.

Hvordan Galbraith fordeler godbitene utover, gjerne over flere bøker, bidrar med å vise at dette er en dyktig forfatter. Det er tydelig at forfatteren jobbet med grunnarbeidet for flere bøker før hun i det hele tatt begynte å skrive om Cormoran Strike og Robin Ellacot. Noe som kan forklare hvordan hun klarer å utgi disse bøkene så tett på hverandre.

Dette er en god spenningskrim. Det er vanskelig å løse mysteriet selv, selv om jeg hadde mine mistanker. Hintene er litt mer opp i dagen i denne boken, men absolutt ikke så tydelige at du sitter med svaret før slutten. Samtidig er ikke løsningen tilgjort og for overaskende. Galbraith leverer en god krim, uten for mye gørr, blod og unødvendig action. Den er spennende og avbalansert, og absolutt en bok jeg anbefaler til både krimelskere og andre.

Neste bok om Cormoran Strike, Career of Evil, kommer ut på det engelske markedet 20. oktober 2015.

Sammen

/ Julie Karoline / 1 kommentar

Sammen | edgeofawordSkrevet av Andy Jones

Forlag: Pax Forlag (2015)

Sjanger: roman

Originaltittel: The Two of Us (2015)

Oversetter: Gøril Eldøen

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

 

Å forelske seg er lett, det som betyr noe er hva som skjer etterpå.

Andy Jones er ny på markedet, og Sammen er hans debutroman. Boken, som kom på markedet sommeren 2015, er allerede utgitt i 15 land. Andy Jones ble med denne boken valgt som Amazon Rising Star 2015. Sammen er en flott romantisk roman, der forelskelse og kjærlighet er sett fra mannens side. Boken er full av humor og selvkritikk, med flotte beskrivelser av forskjellene på han og henne.

Boken handler om Fisher som har forelsket seg hodestups i Ivy. Etter bare noen dager skjønner han at dette forholdet er annerledes enn tidligere forhold og er villig til å jobbe hardt for at det skal fungere med Ivy. Livet setter det nye forholdet på tøffe prøver, og i løpet av kort tid er Fisher og Ivy nødt til å ta noen tøffe valg. Vil forholdet overleve?

 

Folk snakker om kjemi, og kanskje var det det – noe molekylært, noe nedarvet, noe genetisk. Uansett mekanisme var det noe ved Ivy som gjorde at jeg umiddelbart ikke ville ligge med henne. Og kan en slyngel gi en kvinne noe bedre kompliment enn det?

 

Jeg kan si det med en gang: jeg likte denne boken. Jeg likte den veldig godt. Den er velskrevet, underholdende og rørende. Å lese en romantisk historie sett med en manns øyne var som et friskt vindpust i en ellers kvinnedominert sjanger. Den er realistisk og søt, men aldri klissete-romantisk som mange kjærlighetshistorier kan bli. Det fantes ikke et øyeblikk hvor jeg la fra meg boka frivillig.

Så hva gjorde den bra? Historien i seg selv er ikke ny eller original: Gutt møter jente, kjærlighet, sex og intriger. Det er heller gjennomførelsen som er ny. Her er det ingen tåpelige, klumsete og vimsete kvinner eller dumme, egosentriske og uforstående menn. Fisher og Ivy er to helt vanlige mennesker, oppvokst i et likestilt samfunn med dertil vanlige tanker og forståelse for kjønnene. Fisher er full av omtanke, respekt og forundring overfor Ivy, men kanskje ikke alltid så flink til å vise eller si det. Ivy er støttende, respektfull og omtenksom overfor Fisher, men hun er heller ikke alltid like flink til å vise eller si det. De er begge forsiktige og nervøse i sitt nye forhold, og forfatteren har vært flink til å få frem dette i historien.

Humor gjennomsyrer historien; ironi, sarkasme og den lette ertingen Ivy og Fisher imellom. Og selv om det er en kjærlighetsroman har den mange dype lag, med flere dype problemstillinger. Under lesingen føltes det mer som jeg leste om noens faktiske liv enn fiksjon.

En anmeldelse jeg leste av boken dro frem kritikk om at Ivy er dominerende og selvsentrert. Det fant ikke jeg. For meg var både Fisher og Ivy to sta mennesker som ikke er vant til å tenke som et par i alle situasjoner. Som leser lå ikke alle hendelsene, da spesielt kranglingen og uenigheten, rett opp i dagen, og enkelte steder måtte jeg lese en del mellom linjene. Fisher er også en lur mann med mye selvironi, og han ønsker alltid å gjøre det rette selv om han ikke får det helt til.

Dette er en debutroman, det merkes. Skrivemåten var litt klumsete innimellom, og noen passasjer var strengt tatt ikke like nødvendig. Samtidig vil jeg påstå at dette bare økte bokens sjarm. Det er flere filosofiske biter, og det er tydelig at forfatteren har brukt mye tid på denne historien.

 

Jeg vet ærlig talt ikke hvorfor jeg har bestemt meg for å gjøre dette – om det er mitt første skritt mot å bli en mindre egoistisk mann, eller om det er en handling utført i ussel desperasjon. Jeg tror ikke på Gud, det eneste vi har felles, er at jeg og sønnen hans er født på samme dag, men da menigheten kneler i stille bønn, kniper jeg øynene sammen og henger meg på. Jeg ber om at Ivy fremdeles elsker meg.

 

Andy Jones er britisk, og selv om jeg leste boka på norsk, henger noe av den britiske setningsoppbyggingen igjen. Oversettelsen er god, men dessverre ble noen setninger litt lange og tunge. Dette er ikke noe enestående ved denne boken, jeg har opplevd det i flere bøker oversatt fra engelsk til norsk.

Uten å virke for prippen bør jeg nevne at det er en god del snakk om sex i boken. Dette er på ingen måte en husmorporno, men sex blir jevnlig nevnt. Jeg fant det aldri slitsomt eller pornografisk. Sexen i seg selv blir aldri beskrevet, men det er tydelig at det er et viktig tema for hovedpersonen.

Jeg anbefaler boken på det sterkeste. Med en slik god debutroman bør Andy Jones se frem til en lang og produktiv forfatterkarriere. Jeg skal i hvert fall lese hans neste bok, uansett hva det er eller når den måtte komme.

Pain

/ Julie Karoline / 4 kommentarer
Pain
It is simple, she says
Quell the darkness
Snuff the mind
And the feelings will shift
It is soon over, she says
Then you forget
And life carries on
Joyful
Painless
I stare
And shake my head
Disbelieving
It is all in your head, she says
The blackness
The pain of not belonging
Does that mean it is not real?
Being in my mind
Always screaming
Behind a smiling mask
Silently
Invisibly
Longing for understanding
It is only a feeling, she says
Not always true
Never really important
I laugh
And cry
A feeling can not be silenced
Or carelessly thrown away
However unwanted
Unjustified
Barely numbed
It envelops me
Drags me down
You are being difficult, she says
I glare
I am not the difficult one
Not the one with closed eyes
A closed mind
She refuses to see the darkness
Shuts out the screaming
Always helping
Wrongly
Egotistically
You are delusional, she says
I sigh
And turn
She will never understand
My pain

Sukkerplantasjen på Puerto Rico

/ Julie Karoline / Legg igjen en kommentar

Sukkerplantasjen på Puerto Rico | edgeofawordSkrevet av Esmeralda Santiago

Forlag : Bazar (2015)

Sjanger: Roman

Originaltittel: Conquistadora (2011)

Oversetter: Miriam Lane

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

 

Sukkerplantasjen på Puerto Rico handler om Gloriosa Ana María de los Ángeles Larragoity Cubillas Nieves de Donostia, kalt Ana. Hun vokser opp i de bedre kretser i Spania på tidlig 1800 tallet, men drømmer om de gamle conquistadorene og eventyrene deres i den nye verden. Som 18 åring gifter hun seg med Ramón, som har arvet en sukkerplantasje på Puerto Rico sammen med sin tvillingbror Inocente. Hun overtaler tvillingene til å reise til plantasjen for å leve ut conquistadora-fantasiene sine.

Etter hvert som Ana oppmuntret og smigret dem, begynte Ramón og Inocente å se seg selv gjennom hennes øyne. Ja, de var unge, modige, sterke og fulle av fantasi. De hadde lært mye om hvordan man driver forretning. Hvorfor skulle ikke de kunne dra til Puerto Rico og dyrke landet onkelen hadde etterlatt familien?… Etter hvert som hun ga næring til de svermeriske fantasiene hennes, begynte de å se seg selv slik hun gjorde og de bli like ivrige som henne etter et liv fullt av eventyr. For dem representerte hun uavhengigheten. For henne representerte de friheten.

Bakteppet gir grunnlag for en storslått historie. Vi følger Ana gjennom mange år. Hun strever med datidens kvinnesyn og kultur, etikken ved slavehold, utfordringene ved plantasjen og de politiske urolighetene i verden. Høres spennende ut, ikke sant? Og det er det. Historien i seg selv er spennende. Den byr på utrolig mye variasjon og flere spenningsmomenter. I tillegg har Santiago gjort grundig forarbeid og boken er full av historiske fakta. Jeg følte virkelig at jeg lærte noe om en liten spansk koloni i karibien.

Så hva var det jeg ikke likte? Jo, karakterene. Jeg kunne ikke fordra noen av dem. Og jeg er ikke den eneste. I følge anmeldelsene på Goodreads var det få som likte karakterene. For det var ikke en eneste sympatisk og normal person i hele boka, med unntak av kanskje én. Dessverre har hun en veldig liten rolle og holder til for det meste i bakgrunnen, der jeg gjennom det hele ventet på at hun skulle få seg litt ben i nesa. Ana er irriterende, tvillingene er rett og slett ekle, foreldrene og svigerforeldrene er tåpelige, naboene manipulerende og så videre og så videre. Var det virkelig så mange sære folk på 1800-tallet?

Det eneste som drev meg fremover i boka var selve historien, for selv om Ana er irriterende og sta, ønsket jeg å lese hvordan det gikk med henne. Karakterutviklingen hennes er treg, men hun tar noen forsonlige avgjørelser mot slutten av boka.

Publishers Weekly har kalt denne boka for «En karibisk Tatt av Vinden». Hvis alt man trenger for en slik sammenligning er et storslått historisk drama, så kan jeg se den. Man kan også argumentere at Ana og Scarlett O’Hara har noen likeheter. De er begge sterke kvinner med sterke meninger i en tidsalder der de kvinnelige idealene var føyelige, naive og kunnskapsløse. Både Ana og Scarlett bruker andre mennesker for å få det slik de vil, ofte med store konsekvenser, og ender opp med knuste hjerter. De må begge ofre mye for drømmene sine. Men her stopper sammenligningene. Jeg klarte ikke å like Ana. Hun er manipulerende, egoistisk, hovmodig og sta.

Boken har også blitt kalt «en trollbindende familiesaga». Ja, boken er trollbindende. Eller rettere sagt: historien er trollbindende. Men å lese en bok hvor man håper at de fleste karakterene skal dø så fort som mulig er ikke helt min greie.

Andre ting verdt å nevne er språket. Santiago skriver bra. Veldig bra! Og oversettelsen er god. Noe som irriterte meg var den hyppige bruken av spanske ord. De ble forklart, men jeg husket aldri betydningen på alle ordene, så lesingen ble noe haltende.

Boken er lang, men det er mest fordi den er proppfull av historisk fakta. Santiago har ikke brukt mye tid på lange, kjedelige samtaler, men fokusert mer på beskrivelser. Både av bakgrunn, områder og karakterer. Alle karakterene har lange historier, og de fleste av dem har blitt tildelt hvert sitt kapittel. Dette ble fort kjedelig. De lange karakterbeskrivelsene trakk meg bort fra «hovedstien» i boka, og den røde tråden var til tider vanskelig å følge.

Så, hva er dommen? Klarer jeg å bestemme meg? Liker, liker ikke…. Dessverre må jeg konkludere med at jeg ikke likte den noe særlig. Det at så mange av karakterene var usympatiske ødela for mye for meg, og de lange avsporingene med hver enkelt karakter ble kjedelige. Det at historien er spennende i seg selv er dessverre ikke nok.

Blomstenes hemmelige språk

/ Julie Karoline / 3 kommentarer

Skrevet av Vanessa DiffenbaughBlomstenes hemmelige språk| edgeofaword

Forlag: Aschehoug (2012)

Sjanger: Roman

Originaltittel: the Language of Flowers (2011)

Oversetter: Bente Klinge

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

 

Det begynner å bli noen år siden jeg leste denne boken nå, men den hjemsøker meg fremdeles. Sjelden rører bøker meg så til de grader at jeg får tårer i øynene mange år senere bare jeg ser på omslaget.

Boken handler om Victoria, et hardhudet fosterbarn. Under oppveksten flyttet hun fra familie til familie uten å finne seg et sted å kalle hjemme. Hun fikk sjelden oppleve kjærlighet, ømhet og trygghet. Som 18 åring blir hun stående helt alene uten familie og venner. Hun har dårlige kommunikasjonsevner, stoler ikke på noen og vet egentlig ikke hva kjærlighet er. Blomstene og deres betydning blir hennes måte å kommunisere på og det er med hjelp av de at hun sakte, men sikkert bygger opp tilliten til et lite kneppe mennesker.

«Nå, er du klar?» spurte hun. Jeg trakk på skuldrene. «Du vet, det er nå det skjer,» sa hun. «Her begynner livet ditt. Herfra og ut har du ingen andre enn deg selv å skylde på.»

Dette er en rå bok. Følelsene ligger som svarte, blødende sår rett bak ordene fra første side. Dette er ikke en bok du sitter med ved bassengkanten på sydenferie. Denne leses alene i sofakroken under et pledd med tente stearinlys på bordet og med en bunke lommetørklær i fanget. For du kommer til å gråte. Masse. Du kommer til å føle Victorias smerte og usikkerhet helt inn til ryggmargen. Du kommer til å se på fosterbarn på en helt annen måte. Du kommer til å se på livet på en annen måte. Du kommer til å lese en utrolig godt skrevet historie med en hovedperson du vil elske. Du kommer til å bære med deg denne historien resten av livet.

Dette er en bok jeg anbefaler på det sterkeste.

Siste samling på jentenes bensinstasjon

/ Julie Karoline / Legg igjen en kommentar

Siste samling på jentenes bensinstasjon | edgeofawordSkrevet av Fannie Flagg

Forlag: Juritzen Forlag (2014)

Sjanger: roman

Originaltittel: The All-Girl Filling Station’s Last Reunion (2013)

Oversetter: Arve Torkelsen

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

 

Fannie Flagg er en velrenommert forfatter med flere bøker under beltet. Hun har jobbet som skuespiller og skrevet filmmanus. Hennes mest kjente roman og film er nok Stekte grønne tomater på Whistle Stop Cafe som kom ut i 1987. Siste stopp på jentenes bensinstasjon er hennes åttende roman.

 

«Hør her Harold, er det angående et leserbrev hun har skrevet? Hun ser på nyhetene og blir voldsomt engasjert, og da finner hun på så mye rart. Men hvis min mor har kommet med trusler mot myndighetene eller sagt noe dumt, så kan jeg forsikre deg at hun er en fullstendig harmløs gammel dame. Vel, harmløs i den betydning at hun ikke er bevæpnet eller noe sånt. Hun er bare ikke helt som hun skal, om du skjønner hva jeg mener.»

 

Mrs. Earl Poole jr, kjent som Sookie blant venner og familie, er ei kvinne i slutten av femtiårene. Hun har nettopp giftet bort sin tredje datter, og ser frem til rolige dager hvor det eneste hun trenger å bekymre seg for er sin ugifte sønn. Disse rolige dagene må hun dessverre se lenge etter. Problemet er hennes mor Leonore. Leonore er en kvinne i slutten av åttiårene. Hun er kravstor, dominerende og litt sprø. Sookie har hele livet prøvd, og feilet, å leve opp til morens ønsker. En junidag oppdager hun en stor familiehemmelighet, og forholdet mellom mor og datter settes på prøve.

Dette er en bok full av handlingstvister, eventyr og familiehemmeligheter. Og for en fryd å lese. Boken er lettlest, sarkastisk og fengende. Flere ganger lo jeg høyt og andre ganger gråt jeg noen tårer. Aller mest koste jeg meg.

Historien spenner seg over to tidsepoker. Vi følger Sookie på 2000 tallet, og ei polsk-amerikansk kvinnelig pilot, Fritzi, på 30-40 tallet. Normalt liker jeg ikke når bøker hopper mellom tidsepoker og hovedpersoner på denne måten, men Fannie Flagg har løst dette på en fin måte. Kapitlene er korte, noen bare én side lange. Det var enkelt å følge de to historiene parallelt siden det aldri ble for store opphold mellom dem og siden begge historiene er fengende.

Boken avslører en del av amerikansk historie ukjent for mange. Den hinter også til flere mindre kjente hendelser i Europa. Noe av det morsomste jeg vet er å lese bøker jeg lærer noe av, og denne boken skuffer ikke. Her lærte jeg mye om de kvinnelige pilotene som hjalp til under andre verdenskrig, men som dessverre gikk i glemmeboken da krigen var over og soldatene vendte hjem igjen. Det er tydelig at Flagg har gjort grundig forarbeid.

Flagg har brukt mye tid på karakterene, men ikke med lange karakterbeskrivelser om utseende og personlighetstrekk. Vi blir kjent med dem gjennom dialoger og gjennom tankene til bikarakterer. Karakterene står i fokus, og det er relativt få beskrivelser av omgivelser og hendelser.

Sookie er til tider frustrerende. Hun skaper utrolig mye drama, og er til tider litt slitsom. Det at Sookie er så dramatisk og over the top er noe boken har fått en del negativ kritikk for, og jeg er for så vidt enig i den kritikken. Sookie har derimot en veldig fin utviklingskurve, og hun ender opp med å bli en elskverdig, eldre dame.

«Å Earl… livet mitt er over. Jeg kommer aldri til å bli den samme igjen.» «Kjære…» «Jeg er ikke den personen jeg trodde jeg var, og kommer aldri mer til å bli det.» … «Slapp av Sookie, du får ikke hjerteanfall. Du er helt fin.» «Nei, Earl, jeg er ikke helt fin… jeg er en fremmed i mitt eget hjem.» Earl fikk henne til å puste i papirposen i noen minutter, og hun ble litt roligere, men hjertet dunket fremdeles, og hun følte seg stadig svimmel. Plutselig grep hun hånden hans. «Å Earl, nå når du vet at jeg ikke er meg… vil du slutte å elske meg?» «Nei! Du er min kone, og jeg elsker deg. Du vil alltid være den fantastiske personen du alltid har vært. Ingenting har endret seg.» «Hvordan kan du si noe sånt? Alt har endret seg. Jeg er en helt annen person enn jeg var bare for noen minutter siden.»

Et annet kritikkverdig punkt kan være at boken har en litt for lykkelig slutt. Alt ordner seg relativt lett, og du får oppklaring i alle karakterenes fremtider. Allikevel fant jeg ikke dette sukkersøtt og teit. Dette er en feelgood roman, og den lykkelige slutten er troverdig.

Jeg leste boken på norsk og oversettelsen er god. Det er få grammatiske feil og språket flyter godt. Begynnelsen av boken virket litt hakkete så jeg var litt skeptisk i starten, men introen fungerer godt til å beskrive Sookie som person. Humoren sitter løst gjennom hele romanen, med flere sarkastiske stikk. Historien blir fortalt gjennom brev i store deler av boken, noe som fungerer veldig bra. Brevene er korte og gir akkurat nok informasjon til å drive leseren videre.

Boken er fengende med flere interessante handlingstvister. Den har få forutsigbare hendelser. Jeg ble dratt gjennom boken og hadde problemer med å legge den fra meg. Jeg sitter igjen med følelsen av at jeg nettopp har lest en veldig god bok. Fannie Flagg vet hva hun gjør og er en fantastisk forfatter. Washington Post skrev: «Fannie Flagg har gitt oss en ny herlig og eksepsjonell roman.» Og jeg er absolutt enig!

The Long Utopia

/ Julie Karoline / 1 kommentar

Skrevet av Terry Pratchett og Stephen BaxterThe Long Utopia | edgeofaword

Forlag: Doubleday (2015)

Sjanger: Science Fiction

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

 

A step to far…

Bok nummer fire i The Long Earth serien. Stephen Baxter og Terry Pratchett fortsetter sin utforskning av The Long Earth, og nå spørs det om ikke menneskene i the Long Earth har dratt for langt.

Som tidligere advarer jeg om at her kan det komme noen spoilers.

Menneskene har nå spredd seg utover millioner av verdener, og har dannet flere forskjellige samfunn og levemåter. Man kan si at de har tatt noen steg tilbake i samfunnets utvikling. Utviklingen av ny teknologi har stagnert, og det blir gjort få, om noen, vitenskapelige gjennombrudd. Flere steder har menneskene forlatt de små tettstedene og jordbruket, og lever som nomader på tvers av verdenene. De Neste, evolusjonens nye utgave av menneskene, har funnet seg et trygt og hemmelig sted å bo. Noen av dem lever fremdeles anonymt sammen med vanlige mennesker, både for å plukke ut nye Neste og for å følge med på menneskene.

Stan nodded. “And what is your strategy? What are your motivations? What do you intend for humanity?” Martha said hotly, “Isn’t that up to us?” “No, mom,” Stan said evenly. “Not with people like this in the world. You’re no more in control of your own destiny than an elephant on a game reserve. That’s a good analogy, isn’t it?” He said, challenging Roberta. “With you as the wardens.” “It’s not like that. At least, not all of us think that way. Certainly we want mankind to be…happy.” “Happy? Wandering around without purpose, in a kind of garden, perfected by you. A Long Utopia. Is that your goal?”

Når alvorlige problemer blir oppdaget på en verden, langt unna Datum Earth, blir Joshua Valiente nok en gang tilkalt for å hjelpe. Nå, i 50 årene, er han mer folkesky enn noen gang og lever, for det meste, som en eremitt på folketomme verdener. Sammen med Sally Linsay, noen utvalgte av de Neste og vanlige mennesker, må han ofre mye for å redde the Long Earth.

She didn’t fit here, not at all. The strangeness seemed to descend on her, all at once… “Where are we, Lobsang? Some distant part of the Long Earth?” “I don’t think any Earth ever had a sky like this. We’re far from home.” “How far? The Long Mars? Mars has an orange sky, doesn’t it?” “But not all those stars.” “But how did we get here? How could a step –“ “There has been rumours.” “Of what?” “Flaws in the Long Earth. Places where stepping a certain kind of way will take you – elsewhere…”

 Det rolige tempoet som har gjennomsyret denne serien øker litt i denne boken. Vi hopper ofte over flere år; i starten av boka feirer vi Joshua Valientes 50 årsdag, på slutten begynner han å nærme seg 60. I stedet for å fylle disse årene med uviktig vrøvl, har forfatterne hoppet over dem. Tidshoppene er også brukt som en måte å vise hvor lang tid det tar å få sendt beskjeder frem og tilbake over verdener med liten eller ingen reisevirksomhet, og hvor vanskelig det er å oppspore mennesker uten fast adresse når de kan være hvor som helst på millioner av verdener.

I motsetning til de andre bøkene er the Long Utopia også mer spennende. Vi får tidlig nyss om at noe ikke stemmer, og derfra øker spenningen til et flott klimaks på slutten. Her har forfatterne virkelig slått på stortromma og gir oss flotte beskrivelser av hendelser. Det er tydelig at de har satt seg inn i vitenskapen nødvendig for disse hendelsene. Bøkene har sakte, men sikkert bygget opp leserens forståelse for hvordan deler av verden og universet er satt sammen, og nå presenteres vi for ganske tung vitenskap. Heldigvis med det solide grunnarbeidet forfatterne har lagt og forklart, blir det hverken for vanskelig eller uforståelig. Jeg har virkelig lært mye nytt, både vitenskapelige sannheter og teorier, etter å ha lest denne serien.

Hva er meningen med the Long Earth? Det har vi ikke fått noe konkret svar på. Allikevel har the Long Earth gitt oss flere intelligente vesener, flere evolusjonære linjer, en reise gjennom verdensrommet og evolusjonens neste utgave av mennesker. The Long Utopia gir oss flere hint og fornemmelser om hvordan livet blir videre for menneskene i the Long Earth, som gir gode håp for verden, miljøet, dyreriket og ikke minst menneskeheten selv. Bøkene er en eneste lang oppdagelsesreise som det har vært en fryd å lese. Og meningen bak Long Earth? Da kan man likegodt spørre; hva er meningen med livet?

On another world, under a different sky – in another universe, whose distance from the Datum, the earth of mankind, was nevertheless counted in the mundanity of human steps – Joshua Valiente lay beside his own fire. And he gasped, suddenly feeling hollow, as if he’d been punched in the stomach.

Å slentre plystrende forbi kirkegården

/ Julie Karoline / 3 kommentarer

Å slentre plystrende forbi kirkegården | edgeofawordSkrevet av Susan Crandall

Forlag: Cappelen Damm (2014)

Sjanger: Roman

Originaltittel: Whistling Past the Graveyard (2013)

Oversetter: Monica Carlsen

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

 

Bestemoren min sa bestandig at hun ba for meg hver eneste dag. Noe som er rart, for det eneste jeg noen gang hørte mamie ba om, var: «Kjære Gud, gi meg styrke». Og det lød unektelig som en bønn for henne selv.

 

Starla er 10 år gammel. Hun bor hos bestemor i en liten sørstatby i USA, mens far jobber på en oljerigg til havs og mor prøver lykken som sangerinne i Nashville. Året er 1963 og Starla rømmer hjemmefra for å finne moren sin. Hun møter Eula, en farget kvinne, og sammen begir de seg på en utfordrende reise til Nashville.

Dette er et drama med tidsriktige utfordringer: i et segregert USA, med stadig eskalerende opptøyer, reiser et hvitt barn sammen med en svart kvinne. Starla er et forvirret barn, uten mye kunnskap om verden. Hun er et resultat av datidens oppdragelse hvor pikebarn skulle beskyttes og ikke fortelles så mye. Hennes oppfatning av virkeligheten får en brutal oppvåkning når hun blir kjent med Eula.

Historien er sett ut fra et barns perspektiv, og som voksen leser må man tenke seg tilbake til hvordan det var som tiåring. Dette var ikke alltid så lett, kanskje aller mest siden jeg er et barn av 80 tallet, og oppdragelse var noe annet da enn på 60 tallet. Etter litt tilvenning ble jeg vant til å tenke, se og oppfatte som Starla, og hun er et barn det er lett å bli glad i.

Skrivestilen er haltende. Enkelte steder er det vanskelig å skjønne nøyaktig hva som skjer. Om dette blir brukt som en måte å vise hvor ung Starla er eller om det er dårlig skrivestil, er vanskelig å si. Boka humper og halter av gårde, og forfatteren har presset litt for mye inn i den korte reisen til Eula og Starla. Jeg kunne ønske forfatteren hadde brukt mer tid på forholdet mellom Eula og Starla. Slik som det er går det veldig raskt fra mistenksomhet og redsel til dyp kjærlighet. Dette forholdet kunne vært utforsket bedre og dypere, i stedet for mye av det andre som skjer i boka.

Hun la armene om meg i en klem så voldsom at kjærligheten traff meg helt inn i benmargen.

Oversettelsen er grei, men enkelte ord satt jeg spørsmålstegn ved. Noen steder er ord skrevet feil fordi Starla misforstår dem, mens andre ganger tror jeg oversetteren har vært litt for flink til å oversette direkte. Det finnes rett og slett noen ord som fungerer på engelsk som bare ikke går på norsk, og selv om betydningen er fin blir grammatikken feil.

Historien er fin. Absolutt! Det er det ingen tvil om. Den er følsom og  til tider rå, og jeg ble revet med enkelte steder. Forfatteren har prøvd seg på flere historieutviklinger, og har klart det til dels. Vi får god innsikt i Starla og Eulas liv, men jeg savner bedre innsikt i bestemoren og foreldrenes liv. Slutten er ikke perfekt, men blir nesten litt for lykkelig. Veldig mye ordnes opp i uten mye om og men.

Selv om historien er fin, kan jeg ikke si at jeg syns boka er fantastisk. Det er for mye som mangler, den føles som et hastverk. Historien er relativt forutsigbar, med enkelte hendelser som blir litt teite i bokas setting. Den kunne vært bedre. Mye bedre. Potensialet er der, i bøttevis, men forfatteren har ikke klart å ta historien til neste nivå.

Anbefaler jeg den? Tja, les den hvis du har lyst. Jeg sitter igjen med en litt likegyldig følelse, den er hverken bra eller dårlig, den bare er. Kanskje du liker den bedre enn meg.

Pappaen min sier at når du gjør noe for å avlede tankene fra din verste frykt, er det som å slentre plystrende forbi kirkegården. Du vet, å lage lurveleven for å holde reddheten og gjenferdene fra livet. Han sier at noen ganger er det sånn vi kommer oss gjennom visse vanskelige ting. Men det er ikke svakhet, som å gjemme seg… det er styrke. Det betyr at man er i stand til å gå videre.

The Long Mars

/ Julie Karoline / 2 kommentarer

The Long Mars | edgeofawordSkrevet av Terry Pratchett og Stephen Baxter

Forlag: Doubleday (2014)

Sjanger: Science Fiction

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

 

Step into new worlds…

Bok nummer tre i The Long Earth serien. Stephen Baxter og Terry Pratchett fortsetter sin utforskning av The Long Earth, og har også tilføyd planeten Mars i sitt fler-parallelle univers.

Jeg advarer med det samme, her kan det komme noen spoilers hvis du ikke har lest de to første ennå (The Long Earth, The Long War).

The Long Mars plukker opp tråden fem år etter The Long War. Datum Earth er nesten ubeboelig, og menneskene har spredd seg utover millioner av parallelle verdener. Joshua Valiente er fremdeles med oss, nå i førtiårene, separert og reiser uavlatelig mellom verdenene, hvor han ofte blir tilkalt for å hjelpe til med alvorlige Long Earth-problemer. Sally Linsay, som vi også har fulgt siden bok én, blir med sin far, Willies Linsay, til Mars. Sammen utforsker de The Long Mars.

Sally tried to get her head around that. “So we took a step into Long Mars. But it doesn’t – umm, run parallel to the Long Earth.” “It seems not,” Willies said, peering up into the sky. “The Long Earth chain of stepwise alternates, and the Long Mars chain, are independent of each other… They are both loops in some higher-dimensional continuum.”

Ved å åpne opp Mars i sitt fler-parallelle univers, fortsetter Pratchett og Baxter sin utforsking av evolusjonen. De leker med vitenskap, biologi og det vi vet om Mars, men alltid innenfor troverdige rammer. Nøyaktig hvorfor vi blir tatt med til Mars blir ikke forklart før ganske sent ute i boka, og grunnen, når den først kommer, syns jeg var litt dårlig forklart. Her blir det mye synsing. I en serie hvor alt henger nøye sammen, hvor alt blir forklart og nøye sammensveiset, blir det her en del gjetting og vill synsing. Forfatterne kan komme unna det ved at de bruker nettopp Willies Linsay, en man med rette kan kalle en gal vitenskapsmann. Han er jo tross alt mannen som oppfant The Stepper Box; apparatet som gjør det mulig for mennesker reise i The Long Earth.

Menneskets evolusjon er et hovedtema i The Long Mars. Åpningen av The Long Earth ble en katalysator for menneskets utvikling, og vi presenteres for vårt neste evolusjonære steg. Dette er ikke problemfritt. Vi møter menneskets frykt for det ukjente og blir med på en slags heksejakt av de Neste. Joshua Valiente må igjen trå til som megler og får uønsket makt over avgjørelsen av de Nestes skjebne.

“Stupidity is universal, it seems.”

Jeg liker forfatternes bruk av menneskets iboende frykt for egen undergang og det ukjente. Vi har blitt tatt med gjennom maktelitens redsel for å miste sine “undersåtter” i The Long Earth, menneskets frykt for annet intelligent liv i The Long War, og nå av redselen for evolusjonens utrydning av mennesket slik vi kjenner det. I alle tilfellene får frykten mennesket til å ta dårlige, og til tider dumme, valg. I alle tilfellene står Valiente som et fyrtårn av håp. Han blir med rette kalt kongen av The Long Earth, og viser oss at det er mulig å forene ulike tankesett og levemåter. Det er mulig å leve side ved side med andre intelligente vesener i The Long Earth.

Det rolige tempoet vi har blitt vant til fra de forrige bøkene fortsetter også her. Vi må fremdeles lese en del mellom linjene, men med det solide grunnarbeidet forfatterne la ned i den første boka blir det stadig mindre nødvendig. Det er ikke mye som overasker mer heller. Tanken om parallelle jordkloder og alle dens evolusjonære forskjeller er ikke lenger ny og det er ikke mye som sjokkerer. Det som kan sjokkere er menneskets oppførsel og natur, men den er ikke unaturlig. Forfatterne har tenkt nøye gjennom menneskets mange personligheter og natur, både på godt og vondt, og vi kan alle kjenne oss igjen i flere av tankesettene og reaksjonene.

Det har blitt færre karakterer å følge i The Long Mars, og hver karakter får tilegnet flere avsnitt før vi går videre til neste. Nå i den tredje boken er personlighetene til de ulike karakterene stadfestet, og de reagerer slik vi forventer. De skuffer og gleder oss akkurat som mennesker i det virkelige liv, og det er en fryd å lese om dem.

Denne boken har, som de forrige, sine plottpoeng og problemer, men det tar aldri helt av. Det blir aldri så spennende at det ikke går an å legge fra seg boka. Vi er på en reise, en evig oppdagelsesreise. Om et hovedpoeng med serien har viste seg ennå er usikkert. Hva er egentlig poenget med The Long Earth? Her kan vi bare gjette, og jeg har absolutt gjort meg noen meninger. Om de stemmer gjenstår å se.

Neste bok ut er The Long Utopia.

He imagined a sky full of threads of Longworlds, like broken necklaces drifting in some dark oceans. Maybe you could have a Long Venus, a Long Jupiter, even, if the mind took you there. But why? Why should it be that way? What was it all for? He suspected he would never find a satisfactory answer to such questions.”