Death comes to Pemberly

Skrevet av P.D. JamesDeath comes to Pemberly| edgeofaword

Forlag: Faber and Faber ltd (2011)

Sjanger: Krim/Fan fiction

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

 

Elisabeth was too much of a realist not to know that these antecedents had not been forgotten and that no new families could move into the district without being regaled with the wonder of Mr Darcy’s choice of bride. He was known as a proud man for whom family tradition and reputation were of the first importance and whose father had increased the family’s social standing by marriyng the daughter of an earl. It had seemed that no woman was good enough to become Mrs Fitzwilliam Darcy, yet he had chosen the second daughter of a gentleman whose estate, encumbered with an entail which would cut out his children, was little bigger than the Pemberly pleasure gardens, a young woman whose personal fortune was rumored to be only five hundred punds, with two sisters unmarried and a mother of such loud-mouthed vulgarity that she was unfit for respectable society.

Det er tydelig at P.D James var et fan av Jane Austen, slik som mange andre kvinner og menn. Her har hun skrevet en fan-fiction, som fungerer godt og som gir Stolthet og fordom fans en etterlengtet fortsettelse på historien om Miss Bennet og Mrs Darcy. Forfatteren var først og fremst en krimforfatter og dette skinner gjennom boken da vi tar del i et mordmysterie.

Seks år har gått siden Elisabeth Bennet fikk mannen hun ville ha. I seks år har hun vært lykkelig gift med Mr. Darcy. I løpet av disse årene har hun tatt over styringen av husholdningen på Pemberly og fått to søte, små gutter. Det eneste skår i hennes glede er hennes yngste søster og svigerbror. De skaper fremdeles drama og uroligheter hvor enn de drar, og Elisabeth jobber hardt for å skjerme sin elskede ektemann. Dessverre klarer hun ikke det da Mr. Wickham blir beskyldt for mord, og det i Pemberly Park.

Vi møter mange av karakterene fra Stolthet og fordom. Vi får vite hva som har skjedd med alle fem Bennet søstrene, og også med flere av de andre i Elisabeths liv. Noen er fremdeles slik som vi husker dem, andre har forandret seg noe i løpet av de seks årene. Vi møter også henvisninger til noen av Austens karakterer fra andre bøker, noe jeg syns var artig.

Språket i boken er lagt til samme stil som Austen. Med lange setninger og ord som kanskje ikke brukes i det daglige lenger. Jeg likte denne tydelige æresbevisningen gitt til Austen og hennes forfatterstil. Det tok meg en liten stund å komme inn i den litterære stilen, men da jeg først ble vant til det gikk lesingen greit. Det er også tydelig at P.D. James har sett en eller flere av filmatiseringene av Stolthet og fordom, for jeg kjente igjen flere av hennes beskrivelser av rom og områder fra flere av disse.

Spenningen omkring mordet er også der. Hvem drepte kaptein Denny og hvorfor? Det bygges sakte opp en spenning rundt dette. Selv om Mr. Wickham er hovedmistenkt er Mr. Darcy overbevist om at Wickham er uskyldig. Vi følger Mr. Darcys kamp der han prøver å hjelpe Wickahm samtidig som han ikke vil ha noe med mannen å gjøre. Det er for det meste Mr. Darcy vi følger i denne boken innimellom avbrutt av tanker fra Elisabeth. Skiftet mellom de ulike karakterene er sømløs og boken har en god flyt.

Boken har fått kritikk ved at den ikke er helt historisk korrekt. Selv bet jeg merke i noen årstall jeg ikke får helt til å stemme med de ulike karakterene fra de andre bøkene det er referert til. Hva som stemmer av sosial praksis fra denne tidsperioden kan jeg ikke uttale meg om da jeg vet svært lite om dette, men flere har kritisert henne for å ikke ha satt seg inn i hva som var riktig for denne perioden.

Boken har også fått kritikk for at den ikke kjører samme løp som forfatterens øvrige bøker. Siden jeg ikke har lest noe annet av P.D. James kjenner jeg meg ikke igjen i denne kritikken. Jeg syns boken var artig og spennende.

Hvis det er noe jeg kritiserer er det hvordan spenningen blir oppløst. Jeg har vansker med å se for meg at Mr. Darcy og Mr. Wickham vil sitte rolige sammen og fortelle hverandre hva som har skjedd. Boken bruker mye tid på å bygge opp det anstrengte forholdet dem imellom, og for meg ble det en alt for lett løsning på det hele.

Det er også svært lite som skjer av karakterutviklinger. Alle er som de er, og ingen forhold endres. Vi møter noen nye karakterer, men heller ikke de har noen spennende karakterutviklinger.

«Yes!» cried Bingley enthusiastically. «A very good idea. Let us hear you both. Jane and I were trying last week to sing duets together, were we not, my love? But I won’t suggest that we repeat the experiment tonight. I was a disaster, was I not, Jane?» His wife laughed. «No, you did very well. But I’m afraid I have neglected practising since Charles Edward was born. We will not inflict our musical efforts on our friends while we have in Miss Georgiana a more talented musician than you and I can ever hope to be.»

Alt i alt likte jeg boken. Den er grei underholdning, selv om den ikke er super bra. Jeg likte den først og fremst som en fan-fiction. Krim delen fikk en for enkel oppløsning på slutten til at jeg falt for den.

Boken er filmatisert, og jeg må si at jeg faktisk likte miniserien bedre enn boka. Det skjer ikke ofte! I serien er spenningen nærmere og karakterene er mer foranderlige. Det er flere intriger og karakterutviklingene er mye bedre. I serien har også Elisabeth en større rolle og for oss som liker henne godt er serien en bedre fortsettelse på hennes historie.

Hvis du ikke har for høye krav, og ikke forventer noe i samme kvalitet som Stolthet og fordom, tror jeg nok du vil like denne hyllesten til Jane Austen og hennes univers.

Death comes to Pemberly er en søt liten miniserie på tre episoder.

 

 

Black Rabbit Hall

Black Rabbit Hall| edgeofawordSkrevet av Eve Chase

Forlag: Penguin Random House (2015)

Sjanger: Roman

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

 

I feel safe on this narrow rocky ledge, safer than in the house anyway. A few feet from the coast path – a twenty minute scramble from the edge of the estate, far enough from Black Rabbit Hall’s watching windows – I lover myself of the side off the side off the cliff, gripping thight to clumps of grass, sea roaring in my ears. (Best not to look down.) One small heart-stop drop and I’m perching right on the edge of the sky. Step too wide, it’s all over. I wouldn’t do it. But I rather like the fact that I could. That I have some control over my destiny today.

Black Rabbit Hall er det elskede feriehuset til familien Alton. Det vil si helt til en skjebnesvanger stormnatt da livene til de fire barna blir snudd på hodet. Dagene blir aldri de samme, og de strever med å finne lykke og glede i den nye livssituasjonen. Tre tiår senere kommer et ungt forlovet par til Black Rabbit Hall, og dens hemmeligheter kommer frem for en dag.

Vi følger Amber, en ung jente på sekstitallet som strever med å finne sin vei i alt som skjer i Black Rabbit Hall. Og vi følger Lorna, som snubler over huset sammen med sin forlovede på slutten av nittitallet, og som sakte, men sikkert trekker frem hva som egentlig skjedde med familien Alton.

Gjennom hele boken veksler vi mellom de to, men det er lett å følge de parallelle historiene. Hvert kapittel starter med navnet på den vi skal høre om, noe som er veldig ryddig og oversiktlig. Spørsmålet som stilles etter hvert er hva som er koblingen mellom Amber og Lorna.

Jeg fikk tidlig mistanke om hva som skjedde og forholdene mellom karakterene, og jeg ble faktisk litt skuffet da det viste seg at jeg hadde rett. Boken var rett og slett for forutsigbar. Forfatteren prøvde flere ganger å øke spenningen, men den langdryge fortellerstilen ødela mye for denne spenningen. Hun prøvde også flere ganger å så mistanke om andre mulige retninger historien kunne ta, men de var rett og slett ikke gode nok.

Jeg ble engasjert i Amber sin historie. Hun er en ung kvinne som sitter fast mellom den moderne tiden og sine foreldres holdninger til aristokratiet og de gamle tradisjonene. Hun strever med å holde familien samlet samtidig som hun går fra jente til kvinne. Jeg gråt flere ganger på hennes vegne, og jeg syns egentlig historien hennes var absolutt spennende nok (om enn langdryg) til å få en bok alene.

Jeg likte ikke delene med Lorna så mye. De var trege, til tider kjedelige og utrolig forutsigbare. Det skjedde ikke så mye, selv om forfatteren har prøvd seg på en bratt og spennende karakterutvikling. Jeg måtte flere ganger holde meg fra å hoppe over delene om henne.

Boken har et flott språk, selv om jeg til tider hadde vansker med å skjønne nøyaktig hva forfatteren mente. Jeg leste den på engelsk, så det kan hende den hadde vært litt tydeligere på norsk. Den er oversatt og den norske versjonen ventes på markedet 05.01.16.

Dessverre veier ikke språket opp for bokens langtekkelighet. Forfatteren klarte ikke å holde på spenningen, og det ultimate spørsmålet om hva som egentlig skjedde den stormnatten blir ikke besvart før en liten paragraf helt på slutten av boken. Historien startet så spennende, et mysterie du gjerne vil få svaret på, men litt etter litt mister forfatteren taket i dette mysteriet og tar heller taket i relasjonen mellom Lorna og Amber. En svært skuffende endring. Mystikken rundt kvinnene er aldri stor, den er alt for forutsigbar og uoriginal. Og når svaret på det første mysteriet endelig avsløres føles det som om forfatteren plutselig kom på at det var noe annet hun også skulle fortelle om og endte opp med en kjapp løsning. Det virket på meg som hun egentlig ikke klarte å bestemme seg for retningen på boken, og endte opp med dårlige forsøk på alle. Flere har kritisert boken for dette.

Black Rabbit Hall har blitt sammenlignet med Labyrinten av Kate Mosse, men jeg vil absolutt påstå at Labyrinten er en mer spennende og samkjørt bok.

For meg ble Black Rabbit Hall en skuffelse. Potensialet og spenningen lå der til å begynne med, men det bare forduftet. Boken endte opp med å være for uoriginal. Det finnes drøssevis av versjoner av samme historie, og Chase klarte dessverre ikke å skrive sin versjon på en frisk og spennende måte.

 

Sjelens nøkler

Hun kommer pesende opp bakken. I hendene bærer hun tunge poser, fulle av mat. Hun stopper for å trekke pusten. Setter posene fra seg en liten stund og strekker på ryggen. Den tykke vinterkåpen henger løst rundt den tynne kroppen. Den subber nesten i bakken på grunn av den krumme ryggen. De grå krøllene er gjemt under en pelslue og de knokete hendene er kalde selv pakket inn i ullvotter. Hun trekker pusten dypt og slipper ut en tåkesky i den kalde luften, før hun plukker opp posene igjen. Den kramme snøen krummer seg under de tunge vinterskoene hennes, og broddene lager spisse hull i fotsporene.

På toppen av bakken ligger en barneskole. Hun liker å gå gjennom skoleplassen på turene sine, spesielt i friminuttene. Leende og lekende barn som løper forbi henne, fulle av livslyst og glede. Hun pleier å smile til dem og koser seg med minner fra hennes egen barndom som kommer tumlende tilbake. Minner hun trodde hun hadde glemt for lenge siden.

I dag, når hun endelig kommer seg til toppen av bakken, er skolegården tom. Friminuttet er over og gjennom vinduene kan hun se barn sitte på rad og rekke inne i klasserommene. Hun sukker. Hun brukte for lang tid opp bakken i dag. Det er tungt med de fulle posene og snøen som ikke har blitt måkt ordentlig. Hun peiler seg inn på en benk ved fotballplassen og setter seg tungt for en hvil. Sakte strekker hun på fingrene som er stive av kulde og tung bør. Hun blir sittende og se på fotsporene i snøen på banen. Hundrevis av barnefotspor går i kryss og tvers over den umåkte plassen. En stor snømann har blitt reist i det ene hjørnet, mens et annet hjørne av banen vitner om snøballkamp. Hun må smile av den barnlige gleden krum snø kan vekke.

Det tar henne en stund før hun oppdager et lite barnefjes som titter på henne fra buskene ved siden av benken. To røde kinn, under blanke øyne som stirrer nysgjerrig på henne. Hun legger hodet på skakke,

«Skal ikke du være inne og ha time? Friminuttet er over nå.» Det tar en liten stund før barnet svarer,

«Jeg har langt friminutt i dag. Jeg har lov.» Den eldre kvinnen ser seg om. Det er ingen andre voksne der, ingen lærere med refleksvest som passer på.

«Jeg tror ikke du har lov til å være her alene, gutten min.» Igjen tar en stund før barnet sier noe. Ansiktet lyser av trass,

«Jeg ga meg selv friminutt. Jeg vil ikke ha norsk. Jeg vil leke.»

«Aha,» sier kvinnen, «jeg skjønner. Ja, norsk kan være kjedelig.» Gutten kommer frem fra busken, snø har klebet seg til den fuktige dressen. Lua sitter på snei og vottene er tunge av smeltet snø.

«Kjempe kjedelig. Jeg liker ikke bokstaver og bøker.» sier han. Kvinnen bøyer seg ned og romsterer i den ene posen. Hun kjenner igjen denne gutten. Ofte har hun sett han her ved buskene, alene selv i de folksomme friminuttene. Opp fra posen trekker hun boller og tilbyr gutten en. Han tar sakte av seg vottene og forsiktig tar han en bolle. Hun smiler, tar en bolle selv og setter seg bedre til rette på benken. Kulden siver inn gjennom kåpa i baken, men hun blunker muntert til gutten.

«Jeg pleide ikke å like bokstaver og ord og sånn da jeg var på din alder jeg heller, men det er lenge siden nå. Nå liker jeg bøker veldig godt.»

«Jeg hater bøker,» sier gutten med munnen full av rosinbolle. De blir sittende en stund og tygge. Når gutten er ferdig med bollen tilbyr hun han en til.

«Men det er litt synd,» sier hun. «For bøker er fulle av ord. Smarte ord, spennende ord. Fulle av gåter bare de som leser dem kan løse.»

«Gåter?» spør gutten mistenksomt.

«Ja, du skjønner, ord har makt. Stor makt.»

«Nei, det har de ikke.» sier han bestemt.

«Åjo, det har de. Mye større makt enn noe annet. Men de gir bare makt til de som leser dem. Til de som forstår dem.» Gutten ser på henne med store øyne. Han tror ikke helt på henne, men samtidig er han nysgjerrig på om hun kan ha rett.

«Når du kan alle bokstavene og du kan sette dem sammen til ord, da vil du se at ordene har makt. At de er fulle av hemmeligheter. Hemmeligheter som bare venter på å bli funnet.»

«Hva slags hemmeligheter?»

«Åhh, det er så mange. Jeg har ikke funnet dem alle ennå.»

«Har du ikke? Men du er jo gammel.» Den barnlige åpenheten får henne til å le.

«Ja, det er jeg, men jeg begynte å like bøker for sent. Jeg har ikke rukket å finne dem alle.»

«Men hva slags hemmeligheter har du funnet?»

«Nei, det kan jeg ikke fortelle deg. Du må finne dem selv.»

«Åhh,» sier han skuffet.

«Du skjønner, ordene vil bare fortelle hemmelighetene sine til den som leser de. Og hemmeligheten er ikke alltid de samme for alle.»

«Jeg liker hemmeligheter,» sier han. «Jeg liker å finne ting og se hvordan de virker. Slik som den døde fuglen i busken.»

«Jeg kan se at du er en oppdager,» smiler hun. «Jeg ser det i øynene dine.» Han ser stort på henne.

«Du kan lære mye av å se på naturen. Ved å se og oppdage hvordan ting henger sammen. Men da vil du bare oppdage hvordan det er her. Her, under busken din, i skolegården. Bøkene vil fortelle deg hvordan det er i resten av verden. De vil fortelle deg om dyr som ikke lever her. Om insekter, dyr og planter du aldri vil oppdage under busken din. Bøkene vil fortelle deg om hele verden.»

«Vil de?»

«Ja, de vil fortelle deg om alt som finnes. Og om ting som bare finnes i fantasien.»

«Som drager?»

«Ja, som drager.» Gutten sitter med den siste bollebiten i hendene. Han snurrer den rundt og rundt.

«Ord er som nøkler inn til sjelen,» sier hun etter en liten stund. «Når du leser dem vil de åpne opp sjelen din.»

«Men sjelen skal jo være inne i kroppen.»

«Ja, men den liker ikke å være innesperret. Den liker å oppleve og føle ting.»

«Sjelen min liker ikke det.»

«Åjo, det gjør den. Jeg kan se sjelen din titte ut av øynene dine. Øynene dine er som vinduer for sjelen, skjønner du, men den kan bare se det du ser. Den kan bare høre det du hører. Og akkurat nå ser jeg at sjelen din er lei seg.»

«Hvorfor er den lei seg?»

«For du har ikke funnet nøklene ennå. Du har ikke låst opp døren. Sjelen din er låst inne.»

«Og ord er nøklene?»

«Ja!»

«Men vi snakker jo med ord nå. Er det nøklene?»

«Nei, jeg er redd de ikke er det. Nøklene ligger gjemt inne i ordene, i bøkene, skjønner du. Det er hemmeligheten inne i ordene. Og bare du kan finne de.»

«Så jeg må lære å lese så jeg kan finne alle hemmelighetene? Så jeg kan finne nøklene så sjelen min kan komme ut?»

«Ja, og når du finner nøklene vil du oppdage mange andre hemmeligheter også. Du vil finne hele verden, ja hele verdensrommet.»

«Oj, det er masse.»

«Ja, det er det.»

«Læreren min sier at jeg må lære meg å lese så jeg får meg en jobb når jeg blir voksen.»

«Ja, det er også en god grunn.»

«Kan jeg ikke få jobb når jeg ikke kan lese?»

«Jo, det kan du sikkert, men hvis du kan lese kan du bli hva som helst. Og hvis du ikke lærer deg å lese vil sjelen din fortsatt sitte fast.»

«Jeg vil ikke at sjelen min skal sitte fast.»

«Nei, jeg trodde ikke det. Du er en god gutt, det ser jeg.» Han rødmer litt av rosen og smiler fornøyd.

«Ja, det er jeg.» Han sitter og tenker hardt. Han sparker med de korte beina sine. Hun har blitt skikkelig kald i rumpa, men flytter seg ikke.

«Kan ikke du fortelle meg en av hemmelighetene da?» Han spør med håp og nysgjerrighet skrevet over hele seg. Hun smiler lunt,

«Nei, det kan jeg ikke. De hemmelighetene jeg har funnet er bare mine. Du må finne dine egne hemmeligheter. Du må oppdage dem selv.»

«Så teit,» sier han og sparker hardere med beina.

«Nei, det syns jeg ikke.»

«Jo, det er det.»

«Alle de hemmelighetene du vil finne blir dine. Bare dine. Ingen andre vil vite om dem. Bare du og sjelen din.»

«Det liker jeg,» han smiler.

«Og alle de tingene du vil oppdage; alle de følelsene du vil føle og kunnskapen du vil lære deg. Det blir bare ditt. Og det er makt, gutten min. Det er en makt ingen kan ta fra deg.» Hun kan se at gutten blir ivrig. Ansiktet hans skinner og øynene glitrer lurt.

«Kan ingen ta dem fra meg? Ikke engang Preben i femte?»

«Nei, ikke engang han kan ta fra deg den makten. For den makten vil sjelen din passe på, og ingen vil klare å få tak i den.»

«Sjelen min er sterk.» sier han stolt.

«Ja, det er den.» Gutten spiser opp den siste bollebiten og de blir sittende en liten stund i stillhet. Plutselig hopper han ned fra benken og løper noen skritt over banen mot skolen. Hun smiler fornøyd og reiser seg stiv og kald fra benken. Han snur seg og løper tilbake.

«Jeg skal lete etter noen av nøklene dine også, så du rekker å finne alle hemmelighetene.» Hun bøyer seg ned på stive knær og ser på han med tårer i øynene.

«Tusen takk, gutten min.» Han gir henne en rask klem før han løper til skolen. Hun reiser seg forsiktig, strekker seg etter posene og går over den tomme skolegården.

NaNoWriMo 2015 er over

Det er trist, men samtidig veldig deilig. November har gått bort til tresmak i rompa og såre øyne. Det har vært ord på hjernen dag og natt. Det har vært avbrutte samtaler med familie og venner hvor jeg plutselig har kommet på en god replikk som bare må skrives ned. Det har vært tungt. Jeg skal ikke lyve. Utrolig tungt! Og akkurat nå har jeg ikke lyst til å se historien min på en stund. Jeg trenger en pause.

Men hva skal jeg fylle dagene med nå som eventyret er over? Jeg har levd og åndet NaNo i 30 dager og nå er det slutt. Jeg har den samme følelsen som jeg har etter en skikkelig god bok. Slik som jeg føler etter å ha sett den siste og meget etterlengtede filmen i en serie. Hva skal jeg gjøre nå?

Hodet mitt er fylt med motsetninger; jeg er stolt over å være ferdig med historien min, men ikke fornøyd med alt jeg har skrevet. Jeg er lei av å skrive om de samme karakterene, samtidig som jeg har blitt veldig glad i dem. Jeg orker nesten ikke å skru på pc’n min, samtidig kan jeg ikke la være. Se hva NaNo har gjort med meg!

NaNo har gjort meg frelst. Virkelig! At noe så enkelt som en liten, ufarlig konkurranse skulle bety så mye for meg er merkelig. Av alt jeg har gjort i livet er dette noe av det jeg er stoltest av. Patetisk, jeg vet, men samtidig ikke. Jeg har skrevet over 50.000 ord (over 60.000 faktisk) i løpet av 30 dager. Jeg har fått en hel historie ut av hodet og ned på papiret. Jeg har faktisk fullført noe!

Jeg er ikke fornøyd med hver lille bit av historien min, men det er litt av poenget med et første utkast, er det ikke? Hvis alt skal skrives ned perfekt med en gang blir man aldri ferdig. Nå har jeg noe å bearbeide og perfeksjonere. Noe jeg ikke hadde tidligere.

Det er egentlig greit at NaNo er ferdig nå. Nå er det jo snart jul og jeg hadde aldri i verden klart begge deler på en gang. For NaNo tok virkelig over tankene min i en lang, lang tid. Helt oppslukt har jeg vært. Nå skal jeg bli oppslukt av jula for det fortjener jeg.nanowrimo

Nå er heldigvis ikke NaNo over for godt. Den kommer til neste år også. Hva jeg skal skrive om da får vi vente å se. Jeg har mange historier som surrer rundt i knotten, det gjelder bare å velge en av dem.

I mellomtiden må denne historien jobbes med. Hvor lang tid det vil ta å bli helt ferdig med den, vet jeg ikke. Hvor mange utkast før jeg blir fornøyd er umulig å forutsi. Akkurat nå er jeg (hvis jeg skal være helt ærlig) dritt lei den. De siste dagene har gått utrolig treigt. Jeg har strevd med å skrive slutten. Ikke fordi den er spesielt vanskelig, men fordi jeg er lei. Jeg har sust gjennom slutten, og vet allerede nå at den må jobbes mye med.

Jeg leste et tips om at når man skriver historier bør man ikke begynne med begynnelsen, men med slutten. Jeg tror faktisk at jeg skal gjøre det når jeg begynner på andre utkastet. Jobbe meg bakfra og forover. På den måten håper jeg at slutten får den oppmerksomheten den fortjener. Og kanskje jeg rekker å bli ferdig med den før jeg er lei igjen.

Akkurat nå, derimot,  skal jeg ha en lang og fin pause. En pause jeg skal bruke på familie og venner som har blitt lettere oversett denne måneden. En pause hvor jeg skal tenke mer på de i verdenen jeg lever i, enn på de i hodet mitt.

Igjen må jeg bare få si tusen takk, NaNo. Du er fantastisk!

Og hvis du har en historie som surrer rundt i skallen din; bli med neste år. Det er alltid plass til flere!

50.000 er mange ord

20151119_141736Jeg kan ikke tro det. Jeg klarte det. Jeg har kommet meg over 50.000 ord og kan snart kalle meg vinner av NaNoWriMo. (Teksten må valideres, og det åpner ikke før i morgen)

Jeg er utrolig stolt av meg selv. Er det feil å si det? Litt selvskryt må vel være lov?

Da jeg satte i gang var jeg redd jeg ikke skulle få det til. Jeg fikk nemlig ikke store mengder med konsentrasjon og utholdenhet da jeg ble født, men så viste det seg at alt jeg trengte var NaNo.

Jeg trengte å bli sparket ut av senga om morgenen for å skrive. Jeg trengte å bli tvunget til å si nei til fristelser og andre aktiviteter. Jeg har vondt i rompa og såre fingertupper. Jeg har vondt i nakken og slitne øyne. Allikevel har NaNo dyttet meg videre. Dratt meg hylende og skrikende gjennom dagene. Jeg har stirret på skjermen uten å skrive. Jeg har skrevet masse drit som ikke er bra. Skrevet ting jeg er fornøyd med. Skrevet på helt andre ting. Skrive, skrive, skrive.

Og jeg har klart det innen god margin. Det er fremdeles 11 dager igjen. Skal sies at jeg for tiden er arbeidsledig og dermed har ikke hatt så mye annet å gjøre. Jeg har dyp respekt for de som er med på NaNo ved siden av jobb og familie. Jeg fatter ikke hvordan de får det til. Hos meg har det vært slitsomt, og jeg har ikke mye annet som opptar tiden min.

Jeg er så lei, så utrolig lei, men har jeg gitt meg? Nei! Og det er tingen. Selv om jeg vet at  ikke alt jeg skriver er bra, så har jeg ikke gitt meg. Jeg har kjempet meg videre. Kost meg med scener jeg liker godt, kranglet med scener jeg ikke liker. Hver dag har jeg skrevet. Noen dager bare noen få ord, andre dager mange ord.

NaNo har lært meg mye. Utrolig mye. Dette har vært en måned med flere aha-opplevelser. Jeg har lært meg en mengde nye synonymer. Jeg har tilegnet meg ny kunnskap om vitenskap og historie. Jeg har oppdaget deilig og inspirerende musikk. Det jeg kanskje har lært mest om er meg selv. Jeg har oppdaget at jeg faktisk kan bli ferdig med ting. Jeg er ikke bare en som begynner, jeg er også en som avslutter.

Nå skal jeg ta meg en liten pause før jeg fortsetter. For selv om 50.000 er mange ord så er jeg ikke ferdig. Historien min er ikke ferdig, men det skal den bli. Jeg skal holde ut hele november. Jeg skal tvinge på meg motivasjon, konsentrasjon og alt det andre jeg trenger de neste 11 dagene. For ferdig skal jeg bli. Stahet har jeg nemlig mer enn nok av.

NaNo er fantastisk. Akkurat det jeg trengte for å komme i gang. Komme videre. Og hvem vet, det jeg skriver kan kanskje leses av andre en dag?

Nostradamus’ testamente

Nostradamus testamente | edgeofawordSkrevet av Tom Egeland

Forlag: Aschehaug (2012)

Sjanger: Krim/Thriller

Kilde: Lånt av pappa

Anmeldt av Julie Karoline

 

Nostradamus testamente er den fjerde boken i serien om Bjørn Beltø, men den første boken i serien jeg har lest. Bøkene leses fint individuelt, det var ikke noe sted jeg følte at jeg burde ha lest de andre først. Og for en bok! Jeg ble dratt med fra første side og feid med i et tempo uten like til siste side. Her er det hemmeligheter, konspirasjoner, drap og fanatisme i fleng, og jeg elsket det.

Hovedpersonen, Bjørn Beltø, er en arkeolog med talent for å havne i spesielle og spennende situasjoner. Han er en helt uten de store heltedådene. Han er mer en tilskuer til alle hendelsene. En tilskuer i midten av alt som skjer.

Jeg er arkeolog. En undringens fagarbeider. Jeg er en som tilbringer uker under en brennende sol og deretter måneder i et kjølig museumsmagasin. Jeg er en systematiker, en analytiker. Jeg er ikke skapt for å håndtere kidnappere og voldsmenn.

I denne boken er Beltø på en konferanse i Italia da en professor blir kidnappet av ukjente grunner. Beltø og kona til den bortførte begir seg ut på en reise for å finne den savnede og for å nøste opp historien til hvorfor han ble kidnappet.

Her viser Egeland sitt fantastiske talent i å flette sammen et utrolig bakteppe basert på historisk fakta og fantasi. Boken er proppfull av historie. Faktisk historie. Og ved å trekke sammen mange ulike historiske elementer har han skapt en verden det er til å miste pusten av. Dette er en mann som klarer å holde mange kompliserte tankerekker i hodet på en gang og føre dem sammen på en flott og troverdig måte.

Jeg likte veldig godt at hovedpersonen i denne historien ikke er en typisk helt. Han sitter ikke med noen svar, han braser ikke gjennom rommene med skudd i alle retninger fra pistoler i hver hånd. Faktisk så klarer han ikke å avfyre et eneste skudd; pistolen hans setter seg fast i linningen på lomma. Beltø er hjelpsom, besluttsom og utrolig nysgjerrig. Han er en mann som viser seg å være på feil sted til feil tid, og det er mange andre i historien som heller kan ta på seg helterollen. Det var en deilig avveksling fra andre bøkers heltehelter at  hovedpersonen denne gangen ikke er den med alle løsningene og svarene.

En arkeolog er en detektiv i historien. Vi finner orden der andre finner kaos. Vi ser mønstre der andre ser uorden. Vi graver der andre ikke gidder. Skjønt jeg skal ikke skryte av meg selv. Detektiv? Ikke rare helten. Tøff? Aldeles ikke.

Hvis jeg skal trekke frem noe negativt, så må det være at slutten er litt skuffende. Altså den er ikke dårlig i og for seg, men jeg syns Egeland kunne dratt den lenger. Boka bygger opp en forventning som ikke blir tilfredsstilt. Slutten er trygg og noe forutsigbar. Jeg kunne ønske forfatteren hadde dratt den hele veien ut.

Boka holder et utrolig tempo. Den peiser på i alle sine 576 sider, noe som gjør at den virker mye kortere enn den er. At den er lettlest vil jeg ikke påstå, siden den er proppfull av historie og fakta. For et hode interessert i historie er denne boken perfekt. Spesielt hvis du også liker konspirasjoner, hemmelige foreninger og merkelige ritualer. Hvis dette ikke er din greie, er ikke dette krimboka for deg.

Nostradamus’ testamente er mer en thriller enn en krim og faller inn samme sjanger som Dan Brown sine bøker, men personlig syns jeg Tom Egeland er en bedre forfatter. Jeg kommer absolutt til å lese de andre bøkene om Bjørn Beltø; Sirkelens ende, Paktens voktere og Lucifers evangelium. Hvis de er bare halvparten så spennende som denne, vet jeg at jeg kommer til å like dem. Jeg elsket nemlig denne boken. En bok som er godt samkjørt, med et godt og solid forarbeid. En bok proppfull av filosofiske tanker og sitater. En bok jeg kommer til å huske lenge.

Hva NaNoWriMo har lært meg så langt

En uke med intensiv skriving og blemmer på fingertuppene er nå unnagjort. Stresset om å bli ferdig, redselen for at det ikke skal bli bra nok og uendelige fristelser som prøver å røske meg vekk fra skjermen har vært store påkjenninger den siste uken. Og ja, jeg elsker hvert sekund av det.

NaNoWriMo

Moro er det også at folk legger merke til hva jeg gjør. Virker som de har fått greie på det på en eller annen måte (Kremt….) Selv om de kanskje blir litt frustrerte når jeg ikke forteller nøyaktig hva jeg skriver (blunk, blunk…). Jeg har faktisk lært utrolig mye på denne reisen, og jeg har fremdeles tre uker igjen. Jøye meg! Tenk bare hva jeg kommer til å lære videre.

En ting NaNo virkelig har vist meg er hvor mange fantastiske folk det er der ute; skribenter, forfattere, bloggere og motivatorer. Folk som øser av sin visdom over på oss hobbyskribenter. De som gir oss nye ideer og aha-opplevelser. Tusen takk for alt dere gir meg av kunnskap.

Poenget med NaNo er å skrive et førsteutkast. Det burde jo ikke være så vanskelig, jeg har jo skrevet mange første utkast. Trodde jeg. Men her kom min første aha-opplevelse. For et første utkast skal ikke være perfekt. Det skal være rotete og dårlig formulert. Det skal skurre mot en perfeksjonists sinn. Jeg har til nå brukt timer, ja gjerne dager på å finne den perfekte formuleringen av en setning. Jeg har brukt dagevis på noen få avsnitt. Dette fungerer dårlig i en setting som NaNo. Jeg har rett og slett ikke tid. Her blir vi tvunget til å skrive det som faller fortest ut av hjernen vår, eller fingrene om du vil. En forfatter skrev et sted (jeg husker dessverre ikke hvem) at når man skriver første utkast skal man kun se fremover. Det du skriver skal “glemmes”. Med andre ord: ikke se på det. Ikke se bakover. Se kun mot det du ikke har skrevet ennå. For meg har dette nå blitt selve definisjonen på et første utkast og en slags mantra jeg gjentar når jeg begynner å pirke på setningene mine. Absolutt forferdelig for en perfeksjonist, men et nyttig arbeidsverktøy. For hvis jeg noen sinne skal bli ferdig med historien min, så må jeg jo få den ned på papiret (eller inn på et Word dokument). Et første utkast er rett og slett bare å få historien nedskrevet. Det er til for å oppdage historien. Det er mer enn nok tid til finpussen etterpå. Det er det vi har andre utkast til. Og tredje, fjerde……

Første utkast | edgeofaword

Min sparring partner når det gjelder historiene mine, Stine-Marie, har sagt til meg så mange ganger at det nesten er flaut, hvor viktig det er med grunnarbeidet. Jeg hørte ikke på henne til å begynne med. Jeg har ikke samme skrivemetode som henne, tenkte jeg, det er ikke slik jeg liker å jobbe. Å, så feil jeg tok. Jeg er ikke for stolt til å innrømme det. For jo grundigere grunnarbeid jeg har lagt, jo lettere er det å skrive. Så selv om jeg syntes det var skrekkelig kjedelig å skrive lange og relativt detaljerte karakterbeskrivelser, er jeg uendelig takknemlig for det nå. Jeg har ikke tid til å bli kjent med karakterene mine nå. November har tross alt bare 30 dager og 50.000 ord er utrolig mange ord. Det hjelper å kjenne dem ut og inn allerede.

Alt bakgrunnsarbeidet har også gjort at jeg har veldig få plotthull jeg trenger å fylle. Jeg vet hva jeg må skrive for at historien skal henge sammen. Jeg klarer å holde i flere røde tråder samtidig, og jo mer detaljert grunnarbeidet mitt er, jo flere klarer jeg å holde styr på. Det blir faktisk mer spennende for meg. Nå vet jeg at mange liker å improvisere under NaNo og for flere fungerer det. Erfaringen min er at det er uendelig mye mindre stress når det meste er avklart på forhånd. Skrivingen går mye lettere og raskere. Derfor kan jeg med stolthet meddele at jeg ligger langt foran skjema. I min nåværende skrivehastighet vil jeg nå mine 50.000 ord den 17. november. Hurra for planlegging!Grunnarbeid | edgeofaword

Ute på nettet finnes det mange sider med skrivetips for aspirerende forfattere. Jeg har lest utallige av dem. Jeg har prøvd flere av dem og tenkt (vurdert/filosofert) over andre. Til nå har NaNo virkelig hjulpet meg på veien med å finne frem til en arbeidsmetode som fungerer for meg. Det jeg vet er at arbeidsmetoden til en annen ikke nødvendigvis vil fungere for meg, så jeg vil fortsette å teste ut og tilspisse min metode. Og all skrivingen denne måneden hjelper meg med dette.

Tusen takk NaNo for alt du lærer meg. Og takk til samfunnet NaNo og alle NaNoerne. All støtten og motivasjonen som flyter over, på Facebook, Twitter og den norske NaNo – siden, er helt overveldende. For en gjeng!

Noen raske sider som har hjulpet meg på vei mot kunnskap:

http://www.shesnovel.com/first-draft/#more-3025

http://www.shesnovel.com/participate-in-nanowrimo/

Selv om jeg ikke brukte denne selv, har jeg jobbet etter samme type spørsmål når det gjelder mine karakterer:

http://ordordord.skriv.it/2015/10/28/de-ni-sporsmal/

 

Nå, glem alt jeg har sagt og skriv, folkens! 

NaNoWriMo 2015 har begynt

Da er NaNoWriMo i gang, og jeg er allerede stresset. Foreløpig ligger jeg godt an, men det er mest fordi jeg allerede har skrevet begynnelsen på historien min to ganger før. Og da er det jo lett. Jeg visste nøyaktig hva jeg skulle skrive. Nå derimot er det ikke så lett lenger. Kjære skrivelyst kom tilbake!

Da jeg oppdaget NaNo måtte jeg tvinge meg selv til å ikke skrive. Jeg måtte tross alt ikke begynne før første november. Tenk hvis jeg da ville miste motivasjonen før jeg kom igang på riktig? Det viser seg at det ikke var et lurt valg, for nå har jeg ingen skrivelyst i det hele tatt. Jeg sitter og surrer bort mye av tiden min på andre helt uviktige ting. Jeg ser på Netflix, jeg leser blogger, jeg skriver på helt andre ting; deriblant dette. Med andre ord så driver jeg på med andre ting enn det jeg burde.

En av de morsomme sidene ved NaNo er at man får medaljer, såkalte badges, for ulike ting under utfordringen. Slik som å oppdatere ordtallet sitt hver dag, fortelle om NaNo på ulike medier og så videre. Det er også en medalje for å utsette skrivingen på uvanlige måter. Jeg lo godt da jeg så den. Tenkte i mitt stille sinn at den kommer jeg nok til å vinne.

Jeg er bare noen få dager inn i det hele. Ved å tvinge meg til å skrive så kommer nok lysten tilbake. Jeg visste dette kom til å bli hardt. Jeg meldte meg tross alt på NaNo frivillig. Jeg meldte meg på nettopp fordi jeg ønsker å bli ferdig med historien min. Eller en av dem. Blir jeg ferdig med denne, klarer jeg jo å bli ferdig med de andre også, ikke sant?

Okay, kjære skrivelyst. Nå har jeg kastet bort nok tid på noe annet for denne gang. Er du klar for et nytt skippertak? Må bare gå tur med bikkja først. Og spise litt. Og finne noe musikk å høre på. Og støvsuge. Og …… Jeg lurer på om jeg har noe sølv som må pusses. Det er tross alt snart jul.

NaNoWriMo 2015

Det er ingen hemmelighet at jeg liker å skrive. Skriving er også en ferdighet jeg liker å forbedre, og jeg bruker mye tid på å skrive småting som aldri blir sett av andre enn meg. Noen ganger begir jeg meg ut på større prosjekter også. I fjor var jeg med på en barnebokkonkurranse. Det var utrolig utfordrende, men også veldig artig. Jeg vant ikke konkurransen, men jeg vant noe mye bedre. Jeg beviste nemlig for meg selv at jeg faktisk klarer å fullføre prosjekter jeg begynner på.

Motivasjon og utholdenhet er noe jeg alltid har strevet med. Jeg er utrolig flink til å starte nye prosjekter, men jeg fullfører dem sjelden. Derfor ble jeg utrolig stolt av meg selv da jeg faktisk skrev en hel historie i fjor. Den ble ikke noe bra, men jeg fullførte og sendte den inn.  Etter tilbakemelding (en takk for deltagelse og dessverre jeg vant ikke) sendte jeg den også inn til et forlag. Det var noe av det skumleste jeg har gjort, men gjett hva? Jeg er her ennå. Ikke noe skjedde bortsett fra et nei fra forlaget. Og for å være ærlig så gjorde det meg ingen ting.

Etter det har jeg derimot ikke klart å fullføre noe. Hvorfor ikke? Jeg har jo tross alt bevist at jeg kan. Det er denne utholdenheten. Og motivasjonen. De kommer og går, og jeg har ingen kontroll over dem. Noen ganger sitter jeg i dagevis, ja til og med ukevis og skriver, men så kan det gå flere måneder uten at jeg rører dokumentene mine. Hva gjør man da?

Da melder man seg på NaNoWriMo. En skrivekonkurranse utenom det vanlige. En utrolig stor utfordring. En utfordring jeg ser frem til med skrekkblandet fryd. Nå har jeg nemlig utfordret meg selv til å skrive 50.000 ord i løpet av november. Kommer jeg til å klare det? Hvem vet? Jeg skal i hvert fall jobbe hardt for å klare det. Jeg har ingen konkurrenter, ingen dommere; kun meg selv og utholdenheten min. Og ikke søren om jeg skal svikte meg selv. Jeg har klart det før, jeg skal klare det igjen.

NaNoWriMo står for National Novel Writing Month. Originalt fra USA har dette nå spredd seg til alle hjørner av verden. Norge har et eget flott nettverk og en egen ressursside. Dette er nanowrimoikke en tradisjonell konkurranse, dette er en utfordring. Poenget er å skrive en historie i løpet av november, eller 50.000 ord av en. Det er ingen som sjekker skriveriet ditt. Det er ingen pallplassering for den beste. Alle som fullfører 50.000 ord vinner. NaNoWriMo er mer en hjelp til aspirerende forfattere slik at de får historiene sine ned på papiret. Det er ikke meningen at man skal sitte med et perfekt resultat ved utgangen av november, men et første utkast til (forhåpentligvis) en bok. Siden oppstart i 1999 har flere av NaNoWriMo historiene blitt publisert (deriblant Water for Elephants).

Jeg oppdaget denne utfordringen først i år. Jeg har en historie jeg har jobbet med noen år. En jeg har lagt ned mye grunnarbeid i. En jeg har pratet mye om med Stine-Marie og nære venner. En historie jeg tror på. Den er ikke perfekt, men jeg mener den fortjener en plass i livet mitt. Og nå skal den endelig fullføres. Hvor langt 50.000  ord tar meg, vet jeg ikke. Hvor lenge kommer motivasjonen og utholdenheten til å vare? Aner ikke, men jeg skal klare det. Jeg skal fullføre mine 50.000 ord . Og jeg er kanskje akkurat sta nok til å få det til. Ønsk meg lykke til!