Forfatter: Julie Karoline

Bokryggpoesi #1

/ Julie Karoline / 9 kommentarer

Vi begynner å nærme oss ett års dagen for Edge of a Word, og det har vært et veldig artig år. En utfordring utenom det vanlige, egentlig. I løpet av året har vi også begynt å følge en rekke bokbloggere. Bokbloggermiljøet i Norge er et flott samfunn, og det deles bøker, anmeldelser, anbefalinger og utfordringer på et høyt nivå.

En artig utfordring jeg oppdaget denne uken er bokryggpoesi. Så moro, tenkte jeg, og måtte selvfølgelig prøve. Trodde det skulle bli lett, jeg har jo klart å opparbeide meg en relativt ok boksamling, men utfordringen var tøffere enn jeg trodde.

Men som jeg har nevnt tidligere er jeg nokså sta og gir ikke opp så lett, så etter litt tenketid og en grundig gjennomgang av bokhylla kom jeg opp med dette bidraget:

Bokryggpoesi 1| edgeofaword

Vi ba aldri om vinger

Når himmelen faller ned

Barbeint, over havet

De få utvalgte

Tusen takk til Beathes bokhjerte som tipset om utfordringen, og til Pias kulturkrok som kjører en konkurranse denne uken. Håper jeg får bli med selv om det ikke er fredag i dag… Med bok og palett har også skrevet et fint bidrag.

Gleder meg til flere uker med bokryggpoesi fremover.

En kvinne i Berlin

/ Julie Karoline / 4 kommentarer

Skrevet av AnonymEn kvinne i Berlin| edgeofaword

Forlag: Damm (2005)

Sjanger: virkelige hendelser

Originaltittel: Eine Frau in Berlin

Oversetter: Ute Neumann

Kilde: lånt av pappa

Anmeldt av Julie Karoline

Stakkars ord, dere strekker ikke til.

Boken, som er en dagbok skrevet av en kvinne i Berlin fra 20 april til 22 juni 1945, ble første gang utgitt i USA i 1954 på engelsk. Forfatteren ønsket ikke å stå frem med navn, da innholdet i boken var av slik natur som Tyskland ikke ønsket å huske. Forfatteren ønsket allikevel at sannheten skulle frem.

En av de viktigste personlige beretningene som noensinne er skrevet om effekten av krig og nederlag. – Antony Beevor

Siden den ble utgitt har den vært svært omstridt i Tyskland. Mange beskyldte den for å «trykke tyske kvinners ære ned i sølen.» Forfatteren selv mente dette kunne komme fra en mangelfull evne til å beskytte sine egne kvinner. Skam, rett og slett. Boken har også måtte tåle en del motgang av folk som mente alt var fiksjon, men alle undersøkelser viser at dagboken og hendelsene er virkelige. I 2003 ble det avslørt at forfatteren var Marta Hiller, en tysk journalist som ikke ønsket noen nyutgivelser av boken i løpet av sin levetid. Hun døde i 2001.

Vi opplever historie som en førstehåndserfaring, hendelser det vil bli fortalt og sunget sanger om i fremtiden. Men på nært hold brytes historien ned til alskens bekymringer, frykt og besvær. Historie er meget slitsomt.

Hvordan kan jeg skrive anmeldelse av en slik bok? Dette er historie. Historie opplevd av en kvinne som hadde mot nok til å skrive det ned og utgi det. Hvordan kan jeg sitte med mine kritikerøyne og analysere hennes opplevelser? Svaret er at det kan jeg ikke. Jeg får meg ikke til det. Dette er et lite stykke av en kvinnes liv. Et liv hun ikke ville huske. Det var aldri hennes ønske å bli navngitt. Allikevel er det så viktig for oss som lever nå. Hennes nedskrivelser er fremdeles relevante for oss i dag. For fremtiden også. For denne boken illustrerer så godt at krig ikke bare går utover de som kjemper dem, men også for alle de rundt, og kanskje spesielt kvinnene. Den beskriver hvor liten verdi kvinnene hadde, og fremdeles har mange steder.

Vi har alle sammen blitt glemt, anstrengt lytter vi ut i tomheten, men vi er alene.

Vi er rettsløse, krigsbytte, skitt.

Noe kan jeg allikevel si. Selv om denne anmeldelsen blir for det meste sitater (hun var utrolig flink til å skrive) har jeg noen små bemerkninger og advarsler, slik at du som ikke har lest denne boken ennå er forberedt på hva som befinner seg innenfor permen.

Jeg er så sår, så ødelagt.

Dagboken er skrevet over en kort periode og omhandler de dagene da Det Tredje Riket brøt sammen våren 1945 og russerne invaderte Berlin. Berlinerne er slitne, redde og usikre på hva fremtiden kan bringe.

Vår skjebne nærmer seg østfra og kommer til å forandre klima like mye som istiden en gang gjorde.

Språket er rett på. Ærlig og brutalt, med bemerkninger som treffer spikeren rett på hodet. Synspunktene er uten selvmedlidenhet og spekket av makaber humor.

Braunau av alle steder, plassen der Adolf så dagens lys. Der kom jeg på en kjellervits jeg hørte i går: «så godt vi kunne hatt det hvis det bare var blitt en abort.»

Ute er det fortsatt krig. Vår nye kvelds- og morgenbønn er: «For alt dette kan vi takke vår Fører.»

Gjennom hele boken beskrives menneskets overlevelsesinstinkt hardt og ærlig, uten filter.

Aldri før har jeg vært så langt borte og fremmed for meg selv. Alle mine følelser er liksom døde. Det eneste som er igjen, er overlevelsesinstinktet. De skal ikke få ødelegge meg.

Jeg vet bare at jeg vil overleve – stikk i strid med all fornuft, bare fordi instinktene befaler det.

Vi får dype innblikk i hva forfatteren, og andre kvinner, gjorde for å overleve. Hvordan de utnyttet situasjonen, uansett hvor ekkelt og forferdelig, for å komme seg gjennom dagene. For å få mat og beskyttelse. Mennesket tåler mye, i mange situasjoner nesten for mye, og dette kommer frem på en hjerteskjærende og direkte måte.

Jeg står frivillig til tjeneste. Gjør jeg det av sympati, eller av kjærlighetstrang? Gud forby! Jeg er dødsens trøtt av alle mannfolk og deres mannlige ønsker, jeg kan vanskelig tenke meg at jeg noensinne skulle lengte etter slike ting igjen. Gjør jeg det for flesk, smør, sukker, stearinlys, hermetisk kjøtt? Til en viss grad, ja.

Leseren kan trekke et lettelsens sukk for at de endeløse voldtektene ikke blir beskrevet i detalj. Kanskje det var for vanskelig for forfatteren, kanskje hun aller helst ville glemme dem. Hun sa selv at det ikke nyttet å dagdrømme om bedre dager. Men de blir nevnt, og den psykologiske effekten blir nøye og detaljert beskrevet.

Nå sitter jeg her ved kjøkkenbordet, har nettopp fylt fyllepennen med blekk og skriver, skriver, skriver alt dette virvaret ut av hodet og hjertet. Hvordan skal dette gå? Hva har vi i vente? Jeg føler meg så klebrig, vil ikke ta på noe som helst, vil helst slippe å berøre min egen hud… den stakkars tilskitnede, misbrukte kroppen min.

Dette er ikke en bok man leser for fornøyelses skyld. Det er ingen feelgood roman. Dette er historie skrevet av ei som opplevde den. Den er tøff, tung og skånselsløs ærlig, og passer ikke for unge lesere. Mange av de psykologiske traumene er lettere å forstå med litt livserfaring, og mange av hendelsene er vanskelige å lese om. Man trenger tid med denne boken, man er nødt til å ta pauser. Allikevel anbefaler jeg den. For alle kvinner der ute, fortid, nåtid, fremtid, som opplever slike forbrytelser, fortjener å bli hørt. Og denne boken er deres stemme.

Soldatene var glad i å fortelle historier der de fremsto som helter. Vi derimot, vil bli pent nødt til å holde munn…

Min utgave av boken inneholder også forord av Antony Beevor og etterord C.W. Ceram. Jeg anbefaler å lese disse.

Forfatteren av denne boken klarte å redde seg ut av malstrømmen med den hemmelige triumf at hennes redning ikke skyldtes noen naturlov, men snarere den bedrift at hun aldri ga opp seg selv, skjønt hun måtte prisgi seg selv. – C.W. Ceram

 

Etter deg

/ Julie Karoline / 4 kommentarer

Skrevet av Jojo MoyesEtter deg | edgeofaword

Forlag: Bastion Forlag (2015)

Sjanger: Roman

Original tittel: After you

Oversetter: Elisabeth Haukeland

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

 

Ser du? Jeg er her – jeg holder meg i live – på randen av stupet.

Jeg gjør det du sa jeg skulle.

Etter deg er oppfølgeren til bestselgeren Et helt halvt år.

18 måneder har gått siden Will Traynor døde og Louisa Clark strever med å fortsette livet med sorgen og skyldfølelsen. Hun elsker fremdeles Will, og denne kjærligheten setter en demper på livet som hun var så klar til å starte ved slutten av forrige bok.

Det var koselig å høre om Lou igjen. Hun har forandret seg en del siden sist, og hun gjennomgår en enorm karakterutvikling i løpet av denne boken. På slutten av Et helt halvt år kan man få inntrykk av at alt er flott, at Lou kommer seg videre veldig fort. En litt for rosenrød slutt egentlig. Etter deg viser at denne slutten ikke var ekte. Den var midlertidig. For etter en stund begynner virkeligheten å slå inn over Lou og livet stagnerer. Man kan vel også si at det går tilbake noen hakk.

Vi møter igjen de aller fleste karakterene fra forrige bok. Noen har kommet over sorgen, andre ikke. Alle håndterer savnet etter Will på forskjellige måter, men dras mot hverandre både av sorg og av andre omstendigheter. Lou jobber på en bar på en flyplass. En jobb hun ikke liker noe særlig, men som gir henne et fast tilholdspunkt. På ettermiddagene går hun til en sorggruppe og blir venner med en gjeng sørgende mennesker. Kjærligheten er aldri langt unna, men Lou tør ikke ta steget helt ut. Redd for å miste de hun elsker, holder hun alle på avstand.

Etter deg er en bok full av sorg. Den lammende sorgen som slår beina ut under en. En sorg som gjør at man tar noen merkelige og til tide dumme valg for å holde fast på den man savner. Det er en bok om usikkerhet og det å tørre å stole på de rundt seg. Mange av betraktningene til Lou var lette å kjenne seg igjen i, og hun fremsto som en reel og troverdig karakter. Jeg savnet litt av den fjollete jenta hun var i forrige bok, hun var mye mer dempet nå, men heldigvis skinte hun gjennom med jevne mellomrom. Lou er en karakter man blir lett glad i.

«Ikke at du skal betrakte meg som noe slags moralsk forbilde, da.»

«Jeg har aldri betraktet deg som noe slags forbilde, Lou.» Hun smilte…

Jojo Moyes skriver med en lett hånd. Boken er tykk, men virker ikke så lang på grunn av det lette språket. Lett språk til tross berører boken flere såre temaer, og det er lett å bli drevet med. Oversettelsen er grei, men det er dessverre flere skrive- og slurvefeil. Dette er nok ikke oversetterens feil, Haukeland har gjort en god jobb.

Boken har fått kritikk for at den ikke følger opp Et helt halvt år på samme fantastiske nivå. Jeg kan si meg enig. Boken er ikke like god som forgjengeren. Allikevel gir den en flott fortsettelse om Lou. Boken slutter også relativt åpent, noe som kan gi plass til nok en oppfølger. Hvis det er noe jeg syns trakk boken ned er det begynnelsen. Starten er litt treg og jeg måtte lese et godt stykke før det føltes som om historien fikk en mening eller retning. Jeg la ofte fra meg boka i begynnelsen, men når alt dette falt på plass var boken vanskelig å legge fra seg og jeg slukte den.

Likte du Et helt halvt år kommer du til å like denne også, såfremt du ikke forventer et mesterverk. Anbefales til alle Jojo Moyes fans.

Lou Clark har ikke glemt.

Halvåret med Will Traynor forandret henne for alltid.

Et helt halvt år

/ Julie Karoline / 6 kommentarer

Et helt halvt år| edgeofawordSkrevet av Jojo Moyes

Forlag: Bastion Forlag (2012)

Sjanger: Roman

Originaltittel: Me Before You

Oversetter: Elisabeth Haukeland

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

 

Jojo Moyes har lenge vært en av mine favorittforfattere. I bokhylla har jeg flere bøker av henne og da Et helt halvt år kom ut visste jeg før jeg leste den at jeg kom til å like den. Det jeg ikke visste var at jeg kom til å elske den.

Det er ikke nødvendig for meg å skrive en lang anmeldelse av boken, det finnes ørten av dem allerede. Men siden jeg nå har lest oppfølgeren Etter deg, føles det riktig å skrive en liten notis om denne fantastiske historien.

Mange vil påstå at språket og hendelsesforløpet er for lett og overfladisk for et så tungt tema. For boken er inne på et tungt og kontroversielt tema. For noe tull, sier jeg. Ja, boken er lettlest, med sarkastiske små stikk, men hva så? Ok, så startet historien noe keitete, og jeg følte lenge at dette ikke var Moyes beste bok, men det var bare i begynnelsen. Den tunge tematikken overasket meg, og jeg fant den ekstra dybden spennende og troverdig. Jeg endte opp med å elske denne boken. Som så mange andre. Og nå er boken filmatisert også.

Hovedpersonen er relativt fjollete, men utrolig elskverdig. Hun er ei jente med sår som hun gjør alt hun kan for å skjule, men som påvirker henne mer enn hun er klar over. Familien hennes er litt sær, men samtidig passer de godt inn i historien. De blir en motvekt til den seriøse Traynor familien og den tunge tematikken.

Jojo Moyes skriver på en lett måte, med en ganske så sarkastisk humor som stikker ut her og der. Bøkene er kanskje ikke store litterære mesterverk, men skrivemåten er enkel og lettlest. Så selv om bøkene er tykke virker de ikke uoverkommelige. I alle bøkene (i hvert fall de jeg har lest) er karakterene godt utviklet og alle handler etter troverdige mønstre. Sånn i forhold til tematikk er nok Et helt halvt år den dypeste boken hennes.

Andre bøker av Jojo Moyes jeg har lest er Forbuden Frukt (2003), Påfuglemporiet (2004) og Over havet (2005). Av disse anbefaler jeg Over havet.

Jojo Moyes | edgeofaword

Jojo Moyes

Boksamling Jojo Moyes | edgeofaword

Jojo Moyes boksamling

Jeg var på forfatterkafe med Jojo Moyes for noen år siden der hun fortalte om sitt forfatterskap. Dette var under lanseringen av Den ene pluss en (som for øvrig ikke er lest ennå, men ligger i årets lesebunke). Hun er en hyggelig og ærlig dame, og kom med mange gode tips, spesielt om karakteroppbygging, til spirende forfattere.

 

Julie Karolines valgte forfatter 2016

/ Julie Karoline / 22 kommentarer

En av utfordringene Stine – Marie og jeg har satt oss i år er å lese alle bøkene til hver vår forfatter. Dermed bestemte jeg meg for å lese alle bøkene til den amerikanske forfatteren Nicholas Sparks.

For hva er det som er så spesielt med de bøkene? Hvorfor er de så populære? Hvordan klarer han å spytte ut en bok i året?

På hans offisielle hjemmeside står det (oversatt fra engelsk):

Nicholas Sparks er en av verdens mest kjære forfattere. Alle bøkene hans har endt opp på New York Times bestselgerliste. Over 100 millioner kopier er solgt verden over, og bøkene er oversatt til mer enn 50 språk. 

Han har skrevet 19 bøker til nå, inkludert debutromanen Dagboken (The Notebook 1996). Tidligere skrev han Wokini med Billy Mills (1990). 12 av hans utgivelser har blitt filmatisert.

Som en del av min 2016 utfordring kommer jeg kun til å lese hans egne romaner. To av de har jeg  lest tidligere, Fotografiet (The Lucky One) og Et vanskelig valg (The Choice), men kommer til å lese de på nytt. I tillegg skal jeg prøve å få sett alle filmatiseringene (The Choice kommer ut nå i 2016). Jeg skal skrive anmeldelser fortløpende og håper at jeg rekker å lese alle før året er omme (i tillegg til alle de andre bøkene jeg skal lese). Puh….

Så får vi se om jeg finner ut hvorfor han er så populær.

Nicholas Sparks bøker (hentet fra Wikipedia)

For the Most Beautiful

/ Julie Karoline / 1 kommentar

Skrevet av Emily Hauserfor the most beautiful | edgeofaword

Forlag: Doubleday (2016)

Sjanger: Historisk roman/ fantasy

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

 

“Choose,” she says, reaching out towards him.

“Choose to which of us the apple most belongs…”

… And who was Paris, Prince of Troy, to disobey the gods?

 

Og dermed er en av tidenes mest omtalte kriger i gang. Emily Hauser har skrevet en flott roman om kvinnene i den Trojanske krigen. Med utgangspunkt i Illiaden har hun trukket sammen de viktigste hendelsene fra denne godt kjente historien. Å skrive en ny utgave av noe som har blitt fortalt, skrevet og filmatisert utallige ganger er en tøff utfordring, men forfatteren klarer det med glans.

Boken starter når tre gudinner kommer til Paris og tvinger han til å velge hvem av dem som er den peneste. De hevngjerrige taperne plotter ut sin hevn og utfallet blir den Trojanske krigen. Det er allerede bestemt fra begynnelsen av at Troja vil falle, men hvem som dør og overlever er fremdeles ikke avgjort. Dermed fordeler gudene seg på hver sin side av krigen og kampen er i gang.

“Troy is yours,” he (Zeus) announces. “Do as you want with it. Troy…” He gazes down through the clouds at the hundreds of Greek ships already blackening the seas of the Aegean as they sail towards the east “… will fall.”

Blant de dødelige følger vi to unge kvinner, Briseis og Krisayis, fra dagene før krigen og til krigens slutt. Prinsesse Briseis av Pedasus blir tatt til fange av Achilles og blir hans personlige slave. Krisayis, datter av en Trojansk yppersteprest, ender som sexslaven til grekernes store leder, kong Agamemnon. Begge to kjemper mot sine nye skjebner og prøver på hvert sitt vis å hjelpe Trojanerne.

Boken er spekket av grådighet. Av lojalitet, svik og forfengelighet. Både fra gudenes og menneskenes side. Oppe på skyene sitter gudene og følger ivrig med på krigen og hjelper til med råd, sykdom og uvær. På bakken kjemper Trojanerne bittert, uvitende om sin skjebne, mens Achilles leder grekerne til seier. Troja faller ikke lett, og krigen blir lang og hard.

Det er noe underlig ved å lese en historie du allerede vet slutten på. Historien om Troja er godt kjent. Alle karakterene, slagene og utfallet er allerede oppklart. Kan noe nytt egentlig tilføyes denne historien? Svaret er nei. Det var ingen overraskelser. Ingen nye tvister. Alt skjer i den rekkefølgen vi allerede kjenner. De store slagene blir for det meste hoppet over. Det er jo ikke noe vits å gjenta i det uendelige hvem som dreper hvem.

Det som er nytt med denne utgaven er perspektivet. Vi bytter mellom Briseis og Krisayis gjennom hele boka. Vi hopper mellom dem for hvert kapittel. Begge to blir fortalt om i jeg-form, og vi blir godt kjent med dem. Kapitlene er korte, ofte bare to sider lange, og lett oversiktlige med personenes navn som overskrift. Innimellom er det kapitler som omhandler gudene. Stort sett fortalt av Hermes. Disse små avbruddene var artige og ga en slags oversikt over krigen som Briseis og Krisayis ikke kunne gi.

“So there you have it,” Hermes says to the cupids. They are gazing up at him, their little mouths open, entranced. Even the older ones have forgotten their duties and are laying, chins propped on fists, staring at Hermes. “The story of the Trojan war, the real story, told the way it happened by the people it happened to, and me, Hermes, the god who watched it all.”

Leseeksemplaret jeg fikk var ikke korrekturlest, så det var en del skrivefeil. Vi får håpe alt ble rettet opp til utgivelsen. Ellers fløt språket godt. Det er ingen metaforer og lange landskapsforklaringer. Her er det personene og krigen som står i sentrum. Det blir brukt få vanskelige og fremmede ord, men som med de fleste engelske bøker, er setningene til tider lange og proppfulle av komma. Forfatteren har en god og trygg skrivestil, som er lett å lese og få med seg.

Hvis det er noe jeg trekker ned på så er det den konstante byttingen av hovedkarakterer. Jeg er ikke noe fan av slike skrivestiler. Samtidig var kapitlene svært korte, og det var ingen problem å få med seg hvem kapitlene handlet om. Det blir også nevnt en hel haug med navn, noen fra den faktiske historien og noen som forfatteren har funnet opp selv. Hvis du har vansker med å henge med når det blir så mange karakterer, ligger det heldigvis en navneliste bak i boken. Det er også vedlagt et kart og en liste over stedene og byene som blir nevnt.

Andre har kritisert det at Hauser har gjort små endringer fra Illiaden. Siden jeg ikke har lest den, var ikke dette noe jeg la merke til. Forfatteren har også blitt kritisert for å ha gjort gudene litt tåpelige. Noe jeg også la merke til, men ikke hang meg så mye opp i.

I det hele har Emily Hauser virkelig satt seg inn i den Trojanske krigen. Hun skriver om personer, steder og skikker med sikker hånd. Alt forarbeidet hennes skinner gjennom og gir boka en fin tyngde. Bak i boka har hun også lagt til en liste med forslag av bøker for videre lesing.

Så hva er min dom? En helt grei bok. Fin underholdning. Litt treg til å starte med, men jeg tror det kan være fordi jeg allerede visste utfallet av historien. Jeg likte hovedpersonene, de har gode karakterutviklinger og en dybde man ikke helt ser til å begynne med.

For the Most Beautiful har akkurat kommet ut på markedet (januar 2016), og er den første i en frittstående trilogi.

“Is this yours?” It was a golden apple. I took it from him, turning it over to look at the soft golden sheen of its skin. There was an inscription on it in elegant slanting writing, and I held it up to the fading light. For the most beautiful. I looked at it, thinking.

Then I walked over to the arch of the colonnade, reached back and threw it up, up to the sky. It went spinning through the air, glittering in the evening sun. And then it was gone.

Oljeregnbuer

/ Julie Karoline / 3 kommentarer

Skrevet av Angela HagenOljeregnbuer|edgeofaword

Forlag: Oktober Forlag (2015)

Sjanger: Roman

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

 

Oljeregnbuer er Angela Hagens første roman. Tidligere har hun gitt ut novellesamlingen Mørk Bil Bak. Oljeregnbuer er en sart roman om savn, risiko og begjær. Og fjell. Høye, ville fjell.

Han hadde presentert seg som Pål, og hadde tydeligvis et stort behov for å fortelle alle hvor overveldende det var å komme til nordvestlandet, hvor vilt og voldsomt det var, alt sammen, ikke bare de massive fjellene, men fargene, luktene, trærne, gresset, elven, lyset. I følge han holdt alt på å briste.

Romanen er ikke lang, bare så vidt over 200 sider, men alle sidene er sprekkfulle av begjær og lyst, savn og redsel. Vi møter Tess som har flyttet fra Åndalsnes til Oslo. Hun har en trygg jobb og en trygg kjæreste. En dag får hun et postkort fra sin yngre bror Tony. Han har stukket av fra rusrehabilitering og ingen vet hvor han befinner seg. Tess setter nesen hjemover for å lete etter broren sin.

Mens hun leter treffer hun Andreas, en kamerat av Tony, og de trekkes mot hverandre. Tess må raskt konfrontere sin egen familie og sin familiehistorie. Samtidig som begjæret etter Andreas øker, vokser også redselen for hva som har skjedd med Tony.

Se, sa Lydia. Ser du ikke hvordan alt her oppe bare blir klart som dagen? Merket du ikke, da vi gikk oppover at den tunge sekken du hadde på ryggen, ble gradvis lettere jo høyere du kom, at vi kastet ut lodd for lodd, lot det ligge der nede i grumset? Og å stå her oppe, være i dette lyset, denne lufta, og samtidig se på det som er der nede. Ser du ikke det, hvor klart det er?

Jeg er usikker på hva jeg syns om denne boka. På den ene siden likte jeg den veldig godt. Den er sårbar, skarp og full av usikkerhet. På den andre siden syns jeg boka til tider var litt uklar, og slutten var relativt brå. Skrivestilen føltes flere steder haltende, mens andre ganger var den poetisk og nydelig.

Jeg strevde med å identifisere meg med hovedpersonene, samtidig ønsket jeg å finne ut om hva som skjedde med dem. Både om forholdet mellom Tess og Andreas, og om Tony. Det var tydelig at de alle var mennesker med arr og dype sår, men grunnen til mange av sårene var ikke så lett å få tak i. Allikevel ble jeg drevet med videre og boka var raskt lest ut.

Boka slutter brått. Man får ikke helt svar på alle spørsmålene man sitter med. Samtidig er slutten skrevet på en slik måte at man kan tenke seg til hva som skjer videre med Tess. I hvert fall sitter man igjen med et lite håp om at hun er tøff nok til å ta de valgene som åpner seg for henne.

Pål sukket.

Tess. Ikke, sa han.

Jeg mener det. Det sier ganske mye om deg, sa hun.

Det sier ganske mye om deg også, sa han.

Hvis jeg skal beskrive boka med noen få ord må jeg si at det er en bok som er vond og god på samme tid. Den er god og dårlig, rar og treffsikker. En bok som skaper motstridende følelser hos leseren.

Anbefaler jeg den? Ja, det gjør jeg. Den svinger nemlig nærmere liker siden på skalaen enn liker ikke. Og jeg er sikker på at den kommer til å følge meg lenge.

Angela Hagen er en forfatter jeg skal følge med på. Dette er tross alt hennes første roman, og er en utmerket start på en videre forfatterkarriere.

A Natural History of Dragons, a Memoir by Lady Trent

/ Julie Karoline / 7 kommentarer

Skrevet av Marie BrennanA Natural History of Dragons|edgeofaword

Forlag: Titan Books (2014)

Sjanger: Fantasy

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

 

Jeg kan likeså godt innrømme det: jeg kjøpte boka fordi det er et bilde av en drage på forsiden. Det og det at den handler om drager. Jeg mener: drager! Jeg var fascinert, allikevel tok det over et år før jeg leste den. Det er alltid så mange bøker i lesebunken min. Av en eller annen grunn blir den aldri tom (kremt…). Endelig lå denne på toppen.

Da jeg først åpnet boka, gikk det raskt unna. Jeg slukte den. Det er lenge siden jeg har lest en så unik og original bok. Fantasy bøker har en tendens til å bli ganske like; det gode mot det onde, mytologiske vesener, parallelle verdener og så videre. Denne boka er som et friskt vindpust. En fantasy som også kan falle inn i et periodedrama. Tiden er satt til en tid der mennesker ønsker å oppdage og lære om den verdenen de lever i. Arkeologer, naturalister, biologer, zoologer og alle andre vitenskapelige grupperinger er på høyden og de reiser rundt for å lære mer om sine respektive felt. Her møter vi ingen kamp mot det onde. Ingen alver, dverger eller prinser i gylne rustninger. Boka handler om en ung kvinnes liv og en gruppe mennesker som reiser ut for å lære mer om drager.

Hovedpersonen er Lady Trent. Hun er en eldre dame med en meget kjent og populær karriere. Hennes publisist har bedt henne om å skrive en rekke bøker (biografiske almanakker) om hennes liv, både personlig og profesjonelt. Denne boka er skrevet som en almanakk fra hennes yngre dager og spesielt fra en tur hun tok som markerer starten på en spennende karriere.

Be warned, then: the collected volumes of this series will contain frozen mountains, foetid swamps, hostile foreigners, hostile fellow countrymen, the occasional hostile family member, bad decisions, misadventures in orienteering, diseases of an unromantic sort, and a plenitude of mud. You continue at your own risk.

Boka er skrevet i jeg form, og det føles virkelig som om hovedpersonen forteller om sitt liv rett til deg. Hun starter med å fortelle om seg selv som barn og hvordan hun vokste opp. I en verden der kvinner ikke er mye verdt, der de oppdras for å bli gode koner og mødre, vokser hun opp med en altoppslukende interesse for drager. En interesse hun må holde skjult for mange, hvor hun leser og utforsker i det skjulte. Når hun blir gammel nok gifter hun seg med en ung mann med lignende interesser som seg selv og sammen begir de seg ut i en farlig verden de ikke helt forstår. Spesielt vår unge hovedperson møter en mengde motstand i en verden ment for menn.

Dermed handler ikke boka bare om drager, men også en ung kvinnes kamp mot de sosiale normene. Hun sprenger grenser og blir en frontfigur som beviser at kvinner kan være sterke og smarte. Denne boka avslutter etter hennes første vitenskapelige tur mens hun er i begynnelsen av tjueårene. Det legges opp til og hintes til en rekke senere opplevelser. Boka er, tross alt, den første i en serie.

Dragene er så klart med hele veien. Lady Trent lever i en verden hvor drager eksisterer. Menneskene vet ikke mye om disse dyrene, og en mengde overtro og uriktige rykter følger skapningene. For det meste har drager og mennesker holdt seg unna hverandre, men i en tid der mennesker ønsker å vite mer om den verden de lever i, krysses disse avstandene. For Lady Trent blir dette også et kappløp for å redde de elskede dragene sine.

I am – and was, even then – a scientist. When I find myself with an uncertain theory, my impulse is to gather evidence that will prove or disprove it.

Boka er lettlest, med en enkel og sarkastisk humor. Hovedpersonen er lett å identifisere seg med og lett å bli glad i. Jeg leste boka på engelsk og det fungerte supert. Språket flyter godt og det blir brukt få ukjente ord.

Boka har fått noe negativ kritikk ved at den ikke handler hovedsakelig om drager. Det er rett og slett for få drager i den. Jeg er for så vidt enig i det, samtidig er det utrolig mange bøker der ute om skumle drager. Jeg fant det forfriskende artig og fascinerende å lese denne boka. Hele stilen er unik. Måten historien er skrevet på er deilig forfriskende. I stedet for å lese om drager mot mennesker, leser vi om drager og mennesker i en meget troverdig verden og situasjon.

Dette er, som nevnt, den første boken i en serie. Den neste er The Tropic of Serpents, a Memoir by Lady Trent, og den skal anskaffes så raskt som mulig.

For alle dragefans der ute anbefaler jeg virkelig denne boka. Er du ikke et stort fan av drager eller fantasy anbefaler jeg fremdeles boka da den også fungerer som et periodedrama.

I believed myself to be ready then; now, with the hindsight brought by greater age, I see myself for the naïve and inexperienced young woman I was. We all begin in such a manner, though. There is no quick route to experience.

Andre som har anmeldt boka:

Astrid Terese

Sjekk også ut de neste bøkene i serien:

The Tropic of Serpents

Voyage of the Basilisk

In the Labyrinth of Drakes

Nyttårsforsett

/ Julie Karoline / 4 kommentarer

Nyttårsforsett | edgeofaword

I kveld er kvelden. Årets siste dag. Vi skal feire det som har vært og det som kommer. Med raketter, alkohol og godt selskap møter vi det nye året. De nye håpene og drømmene. Planene og ønskene.

I dag er en dag vi ser tilbake på det som har vært. Vi ser på det vi har oppnådd og det vi har mistet. Alle oppfylte drømmer og planer. Alle skuffelsene. Vi teller begivenheter og krysser av oppnåelsene. Med et stadig økende alkoholinntak lister vi opp året som om det er en handleliste. Vi kikker rundt oss i misunnelse på de som har oppnådd mer enn oss, brisker oss over dem som har oppnådd minst. Jaja, sier vi, det går bedre neste år. Nytt år, nye muligheter.

Tid er menneskeskapt. Ja, jorden surrer rundt sola i en grei fart. Vi har årstider som markerer tidens gang, men sekunder, minutter, timer og år er menneskeskapte. Dagen jorda snudde på året er ikke i dag. Det må i så fall ha vært ved et solverv og jeg tror ikke Mor Jord feirer den dagen slik vi feirer vårt nyttår. Ikke tror jeg resten av dyreriket legger stort merke til det heller. Tiden bare skjer. Den er.

Det er vi mennesker som henger oss opp i tiden. Vi liker å dele inn dagene og årene. Vi liker oversikt og forutsigbarhet. Samtidig legger vi opp til uoppnåelige forventninger. I år skal det skje. I år skal jeg treffe mannen/kvinnen i mitt liv, gifte meg og få barn. Jeg skal få drømmejobben, drømmehuset og drømmeferien. Og så sitter vi der, dagen da året er omme, uten noen av delene. Skuffa? Så klart! Men livet følger ikke klokka. Livet bare skjer. Det er.

Å feire nyttår er artig, slik det er med alle merkedager. Alle, selvfølgelig, menneskeskapte. Vi pynter hjemmene våre og oss. Handler inn god mat og drikke. En dag som egentlig, i bunn og grunn, ikke er noe annerledes enn alle de andre dagene i året, styles opp. For nå skal vi starte på nytt. Det vi ikke fikk til eller rakk i fjor, det skal vi ordne i det nye året. Nytt år, nye muligheter.

I fjor på denne dagen, hadde jeg store forventninger til året. Hvorav ingen ble innfridd. Hvem har skylda? Jeg eller tiden? Jeg liker å tro ingen av dem. Ikke livet heller. For livet følger ikke tiden, og i mange situasjoner går tiden for fort for meg. Kan man sette en tidsfrist på håp og drømmer? Planer og ønsker?

Jeg våknet i dag med en tung klump av skuffelse i magen og tenkte at denne vil jeg ikke ha. Og det er jeg som må endre den. Det er jeg som må få bort den tunge klumpen, ikke året som kommer. Dermed skal jeg ikke åpne det nye året med ferdigstilte planer og drømmer. Jeg skal ikke stå med en handleliste som skal krysses av innen bestemte tidspunkt. Jeg skal ta planene og ønskene som de kommer. Neste år blir ikke nødvendigvis annerledes enn året som har vært. For året er bare en tidsenhet. En måte for mennesker å dele inn livet på. Jeg skal åpne denne inndelingen og la livet skje i sin egen takt. Alle drømmene, håpene og ønskene mine skal oppfylles de også, men ikke nødvendigvis i løpet av neste år. De skal oppfylles i løpet av livet!

Hav av tid

/ Julie Karoline / 2 kommentarer

Skrevet av Merete Morken AndersenHav av tid | edgeofaword

Forlag: Gyldendal (2002)

Sjanger: Roman

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

 

Det begynner å bli mange år siden jeg kjøpte denne boken. Jeg kjøpte den, tok den med hjem og plasserte den i bokhylla. Siden har den stått der. Flere ganger har jeg tatt den ut og kikket på den, vurdert om jeg skal lese den, men endte alltid opp med å sette den tilbake. Nå, endelig, tok jeg den frem. Jeg åpnet og leste den ut, og det angrer jeg ikke på.

Jeg angrer. Jeg vet ikke hva jeg angrer på. Alt. Jeg angrer på alt, Ebba. Alt er uopprettelig.

Ebba er ei 16 år gammel jente som en tidlig sommerdag tar selvmord. Igjen sitter en mor og en far med spørsmålet om hva som drev Ebba til den drastiske avgjørelsen og om hvordan de selv har havnet i den livssituasjonen de er i nå.

En dyster historie. Så utrolig trist og mørk, allikevel en fantastisk lesing. Jeg kan godt forstå at denne boken har vunnet flere priser og gode terningkast. Hos meg føyk den rett inn på favorittlisten. Hvorfor tok det meg så mange år før jeg leste den? Helt ærlig virket den alltid for tung og jeg fikk meg aldri til å åpne den tidligere. Jeg angrer ikke, det er ikke sikkert jeg hadde satt like stor pris på den tidligere som det jeg gjør nå. Dette er ikke en lett sommerlektyre, den er tung, dyster og følsom. Selvmord er vanskelig å lese om og boken vekker flere følelser og tanker.

Boken er trist, allikevel gråt jeg ikke mye (noe som er litt merkelig siden jeg er en person som gråter lett). Jeg tror det er fordi boken starter med selvmordet. Ebba er ikke hovedpersonen i boken, du får ikke et dypt forhold til henne. Ikke med en gang. Samtidig er hun med gjennom hele historien som en tanke eller et minne. Dette gjør boken mer dyp og tung, enn trist. Det er Johan og Judith boken handler om, foreldrene til Ebba. Det er de du blir kjent med og føler med, men siden de fremdeles ikke har tatt inn over seg at Ebba er død, klarer leseren å holde sine egne følelser under kontroll. I hvert fall til å begynne med.

Boken er delt inn i flere deler, med fire forskjellige fortellerstiler. Etter en kort intro med Ebba følger vi Johans tanker en stund. Han elsker sin datter mer enn noe annet, og han strever med å skjønne hvorfor Ebba døde. Johan er en mann som har vansker med å snakke for seg. Han sier gjentatte ganger at han ikke vet hvordan han skal forklare ting, derfor kommer han med en rekke metaforer og mentale bilder i stedet for. Metaforer og bilder som setter dype inntrykk. Denne delen av boken er tung og full av gjentagelser, men forfatteren har funnet en flott måte å portrettere en sørgende mann.

Ebba. Alt det vakre blir tatt fra meg, det renner vekk mellom fingrene mine. (…) Ikke la dem forlate meg! Ikke gå!

Deretter kommer en del om Judith. Hennes tanker er forvirrende. Hun sitter med mye sorg som utfolder seg til sinne og hun vet ikke hvordan hun skal overleve sorgen som knuser hjertet hennes. Judith er også en person som ikke er flink til å forklare for seg, noe som har resultert i at hun har sluttet å prøve. Hun kommer ikke med mange metaforer eller lange tankerekker, men forventer at alle (også leseren) skal skjønne hvordan hun føler. Denne delen er lettere forvirrende og enkelte steder irriterende. Igjen har forfatteren klart å vise en annen side av sorg; den lammende og forvirrende delen.

Den tanken at barnet kunne dø fra moren, streifet meg ikke engang. Den fantes ikke. Nå finnes den. Hjelp meg.

Så kommer en del hvor vi følger både Johan og Judith. I de to forgående delene har vi fulgt dem tett, men nå ser vi dem litt på avstand. Vi følger dem mens de to prøver å snakke sammen, forstå hverandre. Som leser var denne delen frustrerende. Selv sitter vi med god innsikt i de to, men de klarer ikke å se det i hverandre. Etter hvert løsner det, og frustrasjonen letter. Så kommer et lite brev Ebba skrev før hun døde. Her kom tårene, for plutselig ble Ebba en mer levende karakter. Hvorfor hun tar selvmord står aldri svart på hvitt, men ved å lese mellom linjene og tolke det som står kan man resonere seg frem til grunnen.

Boken har ingen lykkelig slutt, hvordan kan den ha det? Allikevel er det en slutt med håp. Et håp om at foreldrene kommer seg gjennom det og vil leve videre med sin kjærlighet for Ebba. Karakterutviklingen til Johan og Judith er enorm, noe jeg likte veldig godt.

Språket er vakkert. Metaforene er flotte og samtalene er dype. Hvis det er en ting som kan trekke boken litt ned er det gjentagelsene. Ting blir gjentatt i det uendelige, men samtidig passer det. Gjentagelsene hjelper til med å portrettere to sørgende og forvirrede mennesker.

Så kom hun og var vakker for meg, hun var en fakkel. Du vet hvordan hun kan være når hun lyser slik! Den fakkelen gjorde meg synlig for meg selv. Ja. Den gjorde meg synlig.

Jeg tror at en leser som har kjennskap til, enten selv eller fra noen de kjenner, depresjon, angst og alle de relaterte tilstandene vil forstå boken best. Ikke det at andre ikke kan like den, men ved å ha en grunnmur å legge de dystre metaforene og mørke hintene på er det lettere å sette seg inn i karakterene. Det er lettere å forstå hvorfor ting er som de er.

Boken skal nå tilbake til bokhylla, men den kommer ikke å stå der tilsidesatt og glemt lenger. Jeg liker denne boken, så mye som man kan like en så dyster bok. Den kommer til å være med meg lenge og er absolutt en bok jeg anbefaler.

En som Nietzsche. (…) En som sender et lys inn i hodet på den som leser og får han til å se ting han aldri har sett før. Ting som alltid har vært der, men som har vært usynlig for andre enn de innvidde. En som viser deg en dør som før har vært skjult og slår den opp på vidt gap for deg.