bokanmeldelse

Den lange hvite skyens land

/ Julie Karoline / 1 kommentar

Skrevet av Sarah LarkDen lange hvite skyens land | edgeofaword

Utgitt av Bazar Forlag (2013)

Sjanger: Roman

Original tittel: Im Land der weissen Wolke

Oversatt av Ute Neumann

Kilde: julegave

Anmeldt av Julie Karoline

 

Sarah Lark er en tysk forfatter som har skrevet en trilogi om utvandringen til New Zealand. Selv har hun jobbet som guide i New Zealand i mange år og hennes kunnskap om landet kommer godt frem i bøkene. Hun har skrevet doktoravhandling om kvinners dagdrømmer, så da er det kanskje ikke rart at bøkene har truffet så mange?

Den anglikanske kirken i Christchurch, New Zealand, søker ærbare, unge kvinner som er vant med husstell og barneoppdragelse og kunne tenke seg å inngår kristelig ekteskap med velsituerte og vel ansette medlemmer av vår menighet.

Vi møter Helen, en 27 år gammel prestedatter som jobber som guvernante i London. Hun finner en annonse som søker gifteklare kvinner til enslige menn i New Zealand og overrasker alle, til og med seg selv, da hun svarer på annonsen. På båtreisen møter hun Gwyneira. Gwyneira er en walisisk adelsjente som blir lovet bort til en rikmannssønn på New Zealand. En mann hun aldri har møtt. Kvinnene er forskjellige, både i oppførsel og personlighet. I tillegg hører de til vidt forskjellige sosiale kretser. Allikevel blir de fort gode venner og holder sammen i tykt og tynt. For deres nye liv i New Zealand blir alt annet enn det de forventer.

Boken er full av latter, tårer, kjærlighet, lengsel, forbudte drømmer, uoppnåelige mål og brutte løfter. Vi følger kvinnene over mange år og er med dem fra de første strabasiøse årene til de omfavner sin nye liv og sitt nye hjemland. Dette er en familiesaga, og selv om det er Helen og Gwyneira vi følger får vi også være med en rekke andre personer som kommer inn og ut av kvinnenes liv.

Karakterkartet er stort og mangfoldig. Lark har greid å lage mange interessante og forskjellige karakterer. Alle med egne lyster og drømmer, og alle med skjebner som fletter seg sammen med kvinnene. Mange av karakterene er lette å like, selv med sine tyngre sider, og det var en fryd å lese en familiesaga hvor jeg likte de fleste (i motsetning til Sukkerplantasjen på Puerto Rico hvor jeg mislikte alle).

I begynnelsen syns jeg det var mange navn å forholde seg til, men det gikk seg til etter hvert. Introdusering av nye karakterer stagnerer noe utover i boka, og vi møter de samme om og om igjen. Noe som kan virke irriterende er hvordan de tilsynelatende møter hverandre tilfeldig flere ganger, selv med de store avstandene det var. Men når man tenker over hvor få europeere de var til å begynne med kan det forstås. Det føltes allikevel litt for enkelt.

Når det regner, kan man søke ly, sa Gwyneira lavt. Og når det er sol, kan man finne skygge. Jeg kan ikke forhindre at det regner eller at solen steker, men jeg trenger ikke bli våt eller solbrent for det.

Skrivestilen er noe haltende. Ja, Lark kan skrive, og språket er lett og romantisk, men til å begynne med syns jeg Lark lot mange røde tråder ligge uløst, uten noen slags driv eller hint om at de skulle tas opp igjen. På slutten tok forfatteren plutselig tak i dem alle og løste dem opp i forrykende fart. Jeg har hørt noen kalle boken for en løkkeskriftroman, den er så pen og pyntelig hele tiden, og jeg vil nok si at dette er en skikkelig jentebok. Selv om karakterene kommer opp i flere ubehagelige situasjoner blir det aldri for ekkelt, men heller lettere frustrerende. Den er trygg og lettlest. Og for alle oss som liker lykkelige slutter er dette absolutt noe for oss. Selv om slutten på flere områder er overraskende, er den lykkelig og avsluttende. Det er ingen løse tråder som hinter til neste bok.

Jeg liker å lese bøker jeg lærer noe av, og her svikter Lark ikke. Det var mye ny (for meg) informasjon i boka. Hennes kunnskapsforråd om New Zealand er enormt. Vi er inne på gullrushet, sel- og hvalfangst, saueoppdrett, maoriene (deres kultur og språk), og selvfølgelig New Zealands storslåtte og vakre natur.

Den lange hvite skyens land er den første boken i en trilogi, og er med sine 719 sider en tykk bok, men tung kan den ikke sies å være. Den begynte nokså tregt, jeg syns den først ble spennende rundt side 400. Da klarte jeg ikke å legge den fra meg og de siste 300 sidene ble lest i sengen i løpet av natten. Farvel nattesøvn. Allikevel er jeg delt i min mening om den. Den var treg, kjedelig og forutsigbar i starten, men fornøyelig overraskende, spennende og fin på slutten. Jeg lot meg virkelig rive med til slutt, spesielt syns jeg hendelsesforløpet til to av karakterene var ekstremt spennende en stund. Jeg måtte faktisk jukse og sjekke ut slutten på et kapittel før jeg leste videre. Dette var vendepunktet for meg, og endret min mening fra trøtt og kjedelig bok, til en over gjennomsnittet. Hvis bare starten bare hadde vært bedre ville den fått toppscore.

«Matahorua,» henvendte hun seg til tohungaen. «Dette er venninnen min som vi snakket om her forleden. Hun med… hun som…» «Som sier hun ikke kan få baby?» spurte Matahorua og saumfor .x. med blikket, brystene hennes og underlivet. Det virket som hun likte det hun så. «Jo,jo,» sa hun til slutt. «Pen kvinne. Helt frisk. Kan få mange baby, bra baby…» «Men hun har prøvd så lenge…» Matahorua trakk på skuldrene. «Prøve med annen mann,» rådet hun simpelthen.

Time Travelling with a Hamster

/ Julie Karoline / 2 kommentarer

Skrevet av Ross WelfordTime Travelling with a Hamster | edgeofaword

Forlag: Harper Collins (2016)

Sjanger: Barn 10+

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

My dad died twice. But only the second time was my fault.

Al er en 12 år gammel gutt som bor sammen med sin mor, en stefar han ikke har noe til felles med og en stesøster han hater. Det eneste positive med tilværelsen er farfaren og et lite hamster han fikk i 12 årsgave. Noe han også får på 12 årsdagen sin er et brev fra hans avdøde far. I brevet forteller faren om hvordan Al kan redde livet hans: nemlig ved å reise tilbake i tid. Med et hamster i lommen og en gryende forståelse av relativitetsteorien setter Al i gang med oppdraget. Det skal vise seg å være mye vanskeligere enn han først trodde.

My dad died twice. Once he was thirty-nine, and again four years later when he was twelve. (He’s going to die a third time as well, which seems a bit rough on him, but I can’t help that.) The first time had nothing to do with me. The second time definitely did….

Historien blir fortalt i jeg form og vi følger Al og hans tanker og meninger. Han er en smart 12 åring, en nerd på mange måter. Han har få, om noen, venner og deler ikke de samme interessene som sine jevngamle. Hans beste venn er farfaren Byron. Savnet etter faren er stort, så stort at han faktisk begir seg ut på tidsreiser selv om han vet at det er komplisert.

Handlingen er spennende og det skjer stort sett noe hele tiden. Al er flink til å presentere menneskene rundt seg, som heldigvis ikke er mange. Flere av situasjonene han havner i er også relevante og lette å identifisere seg med.

Det er ikke bare tidsreiser vi møter her. Boken handler også om en gutt som går fra barn til ungdom, mobbing, et farsideal som ikke viser seg å stemme helt med virkeligheten, relativitetsteorien, parallelle univers og hamster. Alt flettet sammen på en spennende og til tider sarkastisk måte. Al er rett og slett en herlig, morsom og smart unge. Han bruker lette metaforer for å forstå situasjonene han havner i og bruker mye tid på å finne ut hva relativitetsteorien egentlig er, som er den mest vriene teorien vi blir presentert for i boken.

I’m walking through a dark forest of words, and looking for a clearing of sense.

Dette er en fornøyelig bok for barn og vi får håpe den blir oversatt til norsk. For barn som ønsker å bryne seg på en engelsk bok er denne absolutt å anbefale. Språket er lett, selv de mange vanskelige teoriene blir forklart på en enkel og forståelig måte. Hvis noen ønsker å prøve seg på den engelske versjonen kan det være lurt med en voksen eller en ordbok i nærheten som kan hjelpe til med noen av ordene.

Boken er relativt tykk til å være en barnebok, men med sin store skrift og korte kapitler er den ikke uoverkommelig. Boken er også delt opp i passende spenningsintervaller, noe som gjør lesingen lettere. Det er ingen bilder, men forfatteren har vært flinkt til å beskrive områdene og menneskene vi møter.

Selv om det er mye som foregår er det ikke vanskelig å følge med på historien. Forfatteren har gjort en god jobb med å legge seg på et nivå som passer for 10+. Dette er forfatterens debut roman og vi kan nok regne med flere små perler fra den kanten fremover.

Stupendously unlikely. It’s a cool phrase.

Dagboken

/ Julie Karoline / 6 kommentarer

Skrevet av Nicholas SparksDagboken| edgeofaword

Forlag: Damm (2007)

Sjanger: Roman

Originaltittel: The Notebook

Oversatt av Elsa Frogner

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

 

En av utfordringene 2016 til oss her på Edge of a Word er å lese alle bøkene til en valgt forfatter. Jeg valgte meg Nicholas Sparks, og først ut av hans bøker ble denne. Dagboken er Nicholas Sparks debutroman og kom ut første gang i 1996. Jeg leste en oversatt utgave som kom i 2007. Hvordan jeg egentlig skaffet meg denne boken er noe uklart, enten kjøpte jeg den, den var en gave eller fra en bokklubb jeg glemte å avbestille. Uansett har den stått ulest i bokhylla i mange år. Helt til nå.

Jeg er ikke spesiell, og det vet jeg. Jeg er en vanlig mann med vanlige meninger, og jeg lever et vanlig liv. Det er ingen monumenter reist til min ære, og navnet mitt vil snart bli glemt. Men jeg har elsket et annet menneske av hele mitt hjerte, og i dypet av min sjel. Og for meg har det alltid vært nok.

Det er mange år siden jeg så filmatiseringen av denne boken, og jeg elsket den. Siden har jeg sett den flere ganger opp gjennom årene. En altoppslukende kjærlighetshistorie mellom to så forskjellige mennesker er det lett å bli revet med av. Filmen er romantisk, følsom og hjerteskjærende. Dermed gledet jeg meg til å lese boken. Jeg valgte i hvert fall å begynne utfordringen min med den. Skuffelsen var derfor stor da boken endte med å være gjennomsnittlig.

Det er ikke ofte jeg møter filmatiseringer som er bedre enn bøkene (faktisk bare to ganger: Stardust av Neil Gaiman og nå denne), og mange vil nok påstå at jeg er litt for streng. Jeg har gitt den nokså lave terningkast både på Goodreads og Bokelskere, noe lavere enn gjennomsnittet. Men mine forventninger var da også ganske høye. En fin film bør komme fra en enda finere bok, ikke sant?

Ok, så kjærlighetshistorien er like henrivende og voldsom i boka som i filmen, men der filmen bygger opp flere spenningsmomenter faller boken til kort. Den er rett og slett kjedelig. Flere hendelser kunne vært gjort mer spennende, de kunne ha blitt hauset opp mer. Kjærligheten mellom Noah og Allie er altoppslukende, det kommer frem, men de er litt for forståelsesfulle, litt for tilgivende. Alt bare glir over uten noen form for dramatikk. Filmen er som en gnistrende fakkel som brenner i vind og regn, mens boken er som et lite lys som står i le og sakte, men sikkert brenner ned.

Gud, så vakker hun er, tenkte han. Og han kjente hvordan det verket i han. For noe hadde hendt i løpet av måltidet. Han hadde ganske enkelt forelsket seg igjen. Det visste han nå der de satt ved siden av hverandre. Han hadde forelsket seg i en ny Allie, ikke bare i minnet om henne. Men egentlig hadde han aldri holdt opp med å elske henne, og dette var hans skjebne, det forstod han.

Boken er rotete skrevet. Det er lite driv og få, om noen, spenningsmomenter. For meg virket boken platt og underarbeidet. Historien i seg selv er fin og karakterene er lette å like, men det manglet det lille ekstra. Og det skal egentlig ikke så mye til. Boken er veldig kort, og med bare noen få sider ekstra kunne forfatteren skapt noen flotte spenningsmomenter. Karakterutviklingen er liten, men boken fokuserer ikke så mye på dette eller andre momenter. Kjærligheten står hele tiden i sentrum.

Jeg sitter skuffet igjen og jeg kommer nok ikke til å lese denne flere ganger. Jeg får holde meg til filmen. Siden dette var hans første roman blir det spennende å se hvordan Sparks utvikler seg videre. Klarer han å skrive mer spennende bøker?

Kjærlighet, i disse ømme tider

er følsom og uendelig ren.

La morgenlyset strømme med

myk og skinnende kraft

for å vekke den evige, visse kjærlighet

Neste bok ut for meg i denne utfordringen blir Minnenes melodi (A walk to Remember).

Den største straffen

/ Julie Karoline / 2 kommentarer

Skrevet av Robert WilsonDen største straffen | edgeofaword

Forlag: Gyldendal (2012)

Sjanger: thriller/spenningskrim

Originaltittel: Capital Punishment

Oversatt av Inge Ulrik Gundersen

Kilde: gave

Anmeldt av Julie Karoline

Robert Wilson er en kjent britisk krimforfatter. Han har gitt ut en rekke bøker, og flere av dem er oversatt til norsk. For noen år siden fant han ut at han trengte en ny utfordring og bestemte seg for å skrive en thrillerserie med hovedfokus på kidnapping og kidnappingskonsulenter. Den største straffen er hans første bok innen thrillersjangeren og den første boken i en trilogi.

Charles Boxer jobber som kidnappingskonsulent i et privat firma. Jobben bringer han rundt om i verden og gir han kontakter innenfor flere ulike miljø. Boxer er god i jobben sin, han er konsentrert og fokusert og innehar mye erfaring. Han er ikke en mann som gir seg lett, men blir helt til saken er løst, selv lenge etter at hans rolle som konsulent ikke lenger er nødvendig.

London er i de siste forberedelsene til OL da rikmannsjenta Alyshia D’Cruz blir kidnappet. Det kommer ingen krav om løsepenger og Boxer skjønner raskt at kidnapperne er ute etter noe annet. Redd for hva som kan skje med Alyshia, og hvilke konsekvenser det kan ha for OL, settes en rekke instanser i sving for å finne jenta, uten at media og befolkningen generelt får vite hva som er i gjære.

«Hva er det som skjer?» spurte Isabel.

«Politiet,» sa Boxer. «På vei til sitt store øyeblikk.»

Boken er lang. Skriften er liten, tettpakket og proppfull av informasjon. Dette er en tung bok, med mange navn og mange røde tråder. Til tider var det veldig forvirrende hvem som var hvem, hvem som hadde et forhold til hvem og hvem som var på hvilken side. Noen karakterer er mer fremtredende enn andre, og vi følger personer på begge sider av kidnappingssaken.

Boken var lenge forvirrende og irriterende, det er så få oppklaringer underveis. Jeg fant ikke boken spesielt spennende i starten, heller mer frustrerende. Leseren får ikke ordentlig greie på kidnapperne, hvem den ansvarlige er og hva hensikten er før veldig sent i boken. Innen den tid har leseren møtt så mange bipersoner at det er vrient å skjønne hvem den ansvarlige er i virvaret av mistenkte.

Wilson har virkelig satt seg inn i hvordan en kidnappingskonsulent jobber og hvordan en kidnappingssak løses. Han har selv snakket med kidnappingskonsulenter, så arbeidsmetoden i boken er relevant og virkelig. Dette gir boken en ekstra dybde og handlingen føles ekte og genuin.

Forfatteren har også lagt et bredt grunnlag av personer, bekjentskaper og interesser som strekker seg fra slummen i India, til heroinsmuglere i Pakistan, til ISI og andre terrorgrupperinger, til et London i høyt terrorberedskap. Den er sprekkfull av gjengoppgjør, mafia og korrupsjon. Så full at jeg ga opp å følge med etter hvert. Det ble for mye for meg, for mange å holde rede på. Når jeg endelig fikk greie på hvem den ansvarlige var, hadde interessen og nysgjerrigheten min dalt såpass mye at den eneste grunnen jeg leste var fordi jeg ville se hva som skjedde med Alyshia. Alt det andre ble bare bakgrunnsstøy.

Boken er ment å være en thriller, og noe en thriller skal ha er høyt tempo. Tempoet er, tja, ikke kjempe høyt. Noe som trekker ned tempoet er den evige introduksjonen av nye karakterer. De siste 100 sidene derimot økte tempoet voldsomt og alle de løse trådene ble samlet sammen.

For meg ble boken en skuffelse. Den er godt skrevet, absolutt, og temaet er spennende. Dessverre ble det for mye som foregikk på en gang til at jeg klarte å henge med. Kanskje du vil like den bedre?

«Du må gjøre deg fortjent til alt.»

«Fortjent?»

«Ja, fortjent. Jeg vet at det er noe din kravstore generasjon ikke er vant til.» …

«Fortell meg hvordan jeg kan gjøre meg fortjent til disse tingene, da.»

«Ved å svare på spørsmål.»

De vakreste

/ Stine-Marie / 2 kommentarer

De vakresteDe vakreste av Karin Slaughter | edgeofaword

Skrevet av Karin Slaughter

Forlag: Cappelen Damm, 2016

Sjanger: Krim

Engelsk tittel: Pretty Girls (HarperCollins, 2015)

Oversatt av Mona Berge

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Stine-Marie

 

Da du forsvant, advarte moren din meg om at det ville være verre å få greie på nøyaktig hva som hadde skjedd med deg, enn ikke å få vite noe i det hele tatt. Vi kranglet stadig om det, for kranglingen var det eneste som hold oss sammen akkurat da.

Det er over tjue år siden den eldste søsteren til Clare, Julia, forsvant. Forsvinningen, inkompetent politiarbeid og jakten på sannheten rev resten av familien i stykker. Nå forsvinner en ny jente, og sårene fra fortiden rives opp. Så blir Clares ektemann brutalt myrdet i et smug og noen bryter seg inn i huset.

Sjokkert og nedtynget av sorg, avdekker Clare dystre hemmeligheter i ektemannens liv. Med sin eldste søsters ukjente skjebne som en sten i magen, graver Clare dypere. Hvem var egentlig ektemannen hennes? Men jo dypere hun graver, jo flere hemmeligheter og spørsmål finner hun. Og nå mer enn noen gang trenger hun sin andre søster, som hun ikke har pratet med på nesten tjue år.

Si at du vil.

De vakreste har en tydelig og klar fortellerstemme og er godt skrevet. Jeg har aldri lest en av Karin Slaughter sine bøker på originalspråket, men følte ikke at det manglet noe her. Mona Berge kan skrive og har gjort en god jobb med å få språket og historien til å flyte på norsk.

De tre fortellerstemmene var flotte. Vi får innblikk i historien som den utspiller seg i nåtid gjennom de to kvinnene. Forsvinning til Julia og det kaoset denne etterlot seg for familien hennes blir vi best kjent med gjennom faren hennes. Det er fra faren vi får den virkelige følelsesmessige dybden.

<<Jeg vil føle meg normal igjen,>> sa hun til meg en gang. <<Hvis jeg later som lenge nok, blir det kanskje virkelig.>>

Jeg likte veldig godt forholdet mellom de to søstrene og den personlige utviklingen de viser gjennom det hele. Dette tilførte noe håndfast og ekte til historien. Det gjorde oss også bedre kjent med hovedpersonene og deres følelsesliv og adferd.

Handlingen holder et høyt tempo. Vi kastes raskt ut på dypet, og herfra er det ingen nåde. Vi får få hvilepauser og handlingsutviklingen holder fast i en sterk rød tråd med kun små hopp vekk fra det kronologiske. De vakreste var til tider nesten uutholdelig spennende.

Var sannheten lettere å bære enn alt det grufulle de hadde sett for seg?

På mange måter koste jeg meg veldig med denne boken. Likevel trekkes den noe ned av et lite troverdig plott og svake bipersoner. Det er til tider noe nesten karikaturmessig over personskildringene.

Jeg har lest en del anmeldelser nå som nevner handlingstvister og sjokkerende avsløringer. Da er jeg glad for at jeg leste boken før jeg leste de anmeldelsene. Bortsett fra en liten en helt i starten, var det minimalt med handlingstvister. Det hele var relativt forutsigbart. Det betyr ikke at jeg fant boken kjedelig. Jeg heiet på hovedpersonene og deres jakt på sannheten, jeg bladde gjennom side på side for å få med meg deres sjokk og følelser, og jeg gledet meg til å se hvor drøy og bestialsk den skulle bli.

De vakreste er den nye frittstående psykologiske thrilleren til Karin Slaughter. Den sjokkerer i sine grufulle detaljer og kan absolutt få deg til å grøsse. Absolutt ikke dårlig påskelektyre.

Den syvende demonen

/ Julie Karoline / 5 kommentarer

Skrevet av Øivind BorgeDen syvende demonen | edgeofaword

Forlag: Font (2016)

Sjanger: Krim

Kilde: leseeksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

Ikke på denne måten, vær så snill! Gode Gud, vær nådig – ikke på denne måten.

Den syvende demonen er en vaskeekte krim. Du har det merkelige mordet, etterforskeren med mentale sår og mistenkte i bøtter og spann. Boken har for det meste fått gode anmeldelser. Noen har også gått så langt som å spå at dette kommer til å bli årets beste norske krim.

Bogart Bull er hovedpersonen. Han utnevnes til den norske representanten i et europeisk etterforskningssamarbeid, og allerede den første uken blir han sendt til Frankrike der en norsk milliardær blir funnet brutalt drept i sitt eget hjem. Bull samarbeider godt med det franske politiet og viser seg å være en veldig god og smart etterforsker. Flere ting skjer i løpet av etterforskningen, og det er mange spor å ta tak i før saken blir løst på slutten av boken.

Boken følger krimsjangeren til det fulle og er proppfull av klisjeer. Heldigvis er boken uten mye blod og gørr. Ja, mordet er ganske bestialsk, men vi slipper de grundige og detaljerte beskrivelsene av liket. Vi hopper mye frem og tilbake i tid, fra begynnelsen av 1900 tallet, via andre verdenskrig og frem til i dag. Hvorfor vi stikker innom disse tidsperiodene er ikke like lett å skjønne med det første, men bidrar med å legge bakteppet for morderen.

Hendelsesforløpet er relativt uforutsigbart. Forfatteren kaster inn enkelte skruballer med jevne mellomrom, og det skal godt gjøres å gjette hvem den skyldige er. Jeg gjettet meg i hvert fall frem til feil mistenkt. Allikevel fant jeg ikke historien spesielt spennende; det var aldri noen situasjoner hvor spenningen drev meg videre. Tempoet er rolig, og på grunn av hoppingen i tid, blir det også nokså oppstykket.

Øistein Borge skriver bra, det skal han ha. Det er få lange overdådige beskrivelser. Språket er ikke romantisk og metaforisk, men rett på og enkelte ganger relativt bombastisk. Samtidig har han klart det kunststykket å ikke bli for ekkel, for rå.

Det er tydelig at han har gjort grundig forarbeid med de historiske delene av boken. Det meste virket realistisk og troverdig. Det er ingen av karakterene som gjør noe totalt uforventet, selv om jeg ikke syns morderens motiv var spesielt godt. Som morder trenger man kanskje ikke gode grunner?

Persongalleriet er bredt og spennende. Karakterene er troverdige og har flere lag. Det er ikke mange flate karakterer i denne boken. Det jeg savner er en karakterutvikling, selv om Bull tar noen avgjørelser på slutten som bringer noen endringer. Nå er ikke karakterutvikling i fokus her, og for meg virket det mer som om forfatteren følte han måtte slenge inn noe på slutten for å gi Bull mer dybde, mer retning.

I morgen er det ett år siden. Det holder, Bogart. Herfra finnes det bare to veier: fortapelse eller et anstendig liv. Det finnes ingen mellomting, bare et limbo…

Det kan virke som om det kommer flere bøker om Bogart Bull. Det hintes om et par utfordringer som kan komme i en eventuelt oppfølger. Personlig kommer jeg nok ikke til å lese de.

For meg var denne boken helt grei. Jeg har lest verre krimbøker, men også bedre. Nå er jeg mer glad i spenningskrim/thrillere enn bøker av denne typen, og jeg syntes denne var gjennomsnittlig. Likevel er dette en bok som godt kan leses ved hytteveggen på påskefjellet.

Jeg lar deg gå

/ Stine-Marie / 5 kommentarer

Skrevet av Clare MackintoshJeg lar deg gå av Clare Mackintosh | edgeofaword

Forlag: Cappelen Damm (2016)

Sjanger: Krim

Engelsk tittel: I Let You Go (Sphere, 2014)

Oversatt av Ulrik Farestad

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Stine-Marie

 

Hun kneler ved siden av ham og prøver febrilsk å finne pulsen. Rundt henne ser hun sin egen pust bli til en hvit sky i luften. Hun ser mørket som danner seg under hodet hans og hører sitt eget skrik som om det er noen andre som skriker.

Fem år gamle Jakob blir påkjørt og drept på vei hjem fra skolen; sjåføren så ikke engang ut til å sette ned farten. Sjåføren stikker av, og en sjokkert og desperat mor sitter alene igjen med sin døde sønn i armene.

Førstebetjent Ray Stevens settes på saken, og sammen med den ferske betjenten Kate, prøver han å holde hodet kalt og snøre sammen de mangelfulle ledetrådene påkjørselen etterlot seg. De kan likevel ikke unngå å la seg påvirke av drapet på et lite barn.

Ulykken etterlater Jenna Gray med en sorg og en skyldfølelse hun ikke kan sette ord på; Jakob er død. Livet hun har brukt så mange år på å bygge opp har kollapset rundt henne. Hun har mistet alt og alle. Hun forlater Bristol uten mål og mening. Hun kutter all kontakt med omverdenen og slår seg ned i en avsidesliggende liten kystby i Wales. Det tar imidlertid ikke lang tid før fortiden innhenter henne og livet hennes på nytt raser sammen.

Det var min feil. Vi burde ha tatt en annen vei hjem, jeg burde ikke ha pratet, jeg burde ha stoppet ham.

Jeg lar deg gå har en følelsesladet tyngde som få krimbøker kan skryte på seg. Den griper tak i deg allerede i første kapittel. Den er fylt med så mye fortvilelse og sorg at du kjenner smerten fysisk.

Jeg lar deg gå ble nominert til beste romandebut av Huffington Post i 2015, og det skjønner jeg godt. Clare Mackintosh har skrevet en veldig god psykologisk thriller. Den er allikevel ingen sekser for meg, og jeg skal forklare deg hvorfor.

Clare Mackintosh har delt fortellerrollen mellom førstebetjent Ray Stevens og Jenna. I kaptlene vi tilbringer sammen med Ray, leser vi om hans andre saker, hans problemer i ekteskapet og hans problematiske sønn. Dette bidrar selvfølgelig til å gi karakteren en egen historie og personlighet, men det er så få faktiske ledertråder i den aktuelle saken at det til tider blir tamt og kjedelig. Når det til slutt kommer nye fakta på bordet, er det hele over på et blunk.

Jeg stoler ikke på instinktene mine lenger – de har tatt feil så mange ganger før

I motsetning er kapitlene til Jenna gripende og spennende. Vi trekkes inn i hennes sorg. Vi heier på henne der hun prøver å bygge seg opp et nytt liv, og vi fortviler med henne når det hele kollapser rundt henne atter en gang.

Begge karakterene er sterke og nyanserte. De viser en fantastisk dybde og ettelater ingen tvil om at de har levd egne liv før du ble kjent med dem.

Det skuffet meg at du, til tross for alt, var akkurat som alle de andre.

Det er sjeldent en krimbok klarer å treffe meg i hjerterota. Det er like sjeldent at en krimbok overrasker meg.  Jeg lar deg gå klarte å gjøre begge deler. Clare Mackintosh bygger opp historien mesterlig og tar leseren fullstendig på senga med en eksplosjon av en handlingstvist. Dette er en krimbok jeg anbefaler på det varmeste for de som liker spenningsromaner med følelsesmessig dybde, og de som foretrekker krim uten for mye blod og vold.

My Criminal Mind og Rita leser har også anmeldt denne.

Lycke

/ Julie Karoline / 4 kommentarer

Skrevet av Mikaela BleyLycke | edgeofaword

Forlag: Cappelen Damm (2016)

Sjanger: Krim

Oversatt av Heidi Grinde

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

Gud som har oss småbarn kjær, se til meg som liten er.

Hvor jeg meg i verden vender, er mitt liv i dine hender.

Lykken kommer, lykken går.

Tenk på den som aldri kjærlighet får.

Mikaela Bley kalles Sveriges nye krimdronning, og med sin debut roman Lycke, mener mange at hun feier andre etablerte krimforfattere av banen. Jeg personlig syns Lycke er en samkjørt og spennende krim.

Lycke er en åtte år gammel jente som forsvinner en fredagskveld i mai. Foreldrene leter desperat etter henne, mens politiet tror det dreier seg om en rømmingssak. Etter som dagene går tar politiet saken mer alvorlig, men de klarer ikke å se på sakens kjerne, da de holder seg til statistikk og egne protokoller. Bare Ellen Tamm, en journalist i TV4, graver seg gjennom det lille av bevis og holder saken på rett vei. Hva har skjedd med Lycke?

Ellen Tamm er hovedpersonen i boka, selv om vi også følger tre andre kvinner; Helena (Lyckes mor), Chloe (Lyckes stemor) og Mona (Lyckes dagmamma). Ellen Tamm er en profilert TV4 journalist, med dype, personlige sår og traumer som trer frem når hun tildeles saken om Lycke. Dette er en bok like mye om forsvinningssaken som den er av Ellens vei til selvhelbredelse. Boken handler mye om psykologiske lidelser, som ensomhet, selvbebreidelse og mangel på kjærlighet. Hovedpersonen sliter mye med angst, og forfatteren har gjort en fantastisk jobb med å beskrive Ellens psykiske problemer.

Pust, Ellen, forsøk å puste. Døden, døden, døden. Ellen valgte å gjenta det ordet som skremte henne mest, det som mante fram bilder hun gjerne ville, men ikke klarte, viske vekk.

Det er ikke noe blod og gørr i denne boka, heldigvis. Dette er en spenningskrim på sitt beste, for boka er spennende. Ekstremt spennende. Jeg klarte ikke å legge den fra meg, og endte med å lese den i løpet av en dag. For hvor er Lycke?

Vi blir drevet fremover, jeg vil ikke si i forrykende fart, men tempoet er høyt og jevnt, slik det skal være i spenningskrim (eller thriller om du vil). Skrivestilen er flott, ført med en lett penn og med mye dybde. Den har flere overraskende trekk og selv om jeg klarte å gjette meg til løsningen før det ble avslørt, vil jeg ikke si at boka var forutsigbar. Det var heller et resultat av veldig bra skriving. Jeg leste boken oversatt til norsk og oversettelsen er veldig god. Heidi Grinde har gjort en god jobb.

Persongalleriet er vidt og varierende. Alle karakterene har troverdige karaktertrekk, selv om du ikke ender opp med å like dem alle sammen. Ellen, med sine nevrotiske trekk, er lett å sympatisere med. Du vil så gjerne strekke hendene inn i boka og hjelpe henne. Trøste henne. Det er ikke ofte jeg sympatiserer så mye med en karakter som jeg gjorde her. Hennes utvikling er fantastisk. De øvrige kvinnene sitter også med en del personlige utfordringer og alle svikter Lycke på hvert sitt vis. Noen av problemene deres kan du skjønne, andre ikke.

Gråten satt fremdeles i halsen som en kork som hverken ville la seg trekke opp eller trekke ned.

Det er ikke ofte jeg liker en krim så mye som dette. Forfatteren har gjort en veldig god jobb og jeg håper det blir flere bøker om Ellen Tamm. Anbefales virkelig til krimlesere som ikke liker mye blod og gørr.

The 5th Wave

/ Stine-Marie / 3 kommentarer

Skrevet av Rick YanceyThe 5th Wave av Rick Yancey | edgeofaword

Forlag: Penguin Books (2013)

Sjanger: Ungdomsroman (YA); Science Fiction

Norsk tittel: Den 5. Bølgen (Gyldendal, 2015)

Kilde: kjøpt

Anmeldt av Stine-Marie

 

If aliens ever visit us, I think the outcome would be much as when Christopher Columbus first landed in America, which didn’t turn out very well for the Native Americans.

        – Stephen Hawking

Det er nesten ett år siden jeg leste den fantastisk spennende boken til Rick Yancey, The 5th Wave. Og i den anledning at filmatiseringen endelig er kommet til en kino nær deg, skriver jeg nå en kort anmeldelse.

The 5th Wave er en ungdomsbok som faller innenfor Science Fiction-sjangeren og beveger seg videre inn mot dystopi. Vi befinner oss i et postapokalyptisk USA etter invasjonen av romvesener. Menneskeheten befinner seg på randen av utslettelse.

The truth is, once they found us, we were toast.

Vi følger tre ulike hovedpersoner gjennom boken. Vår tøffe og vittige heltinne, Cassie, er den som bygger opp verdenen for oss. Hun er en overlever. En pessimistisk og kritisk syttenåring på vandring alene for å finne igjen lillebroren sin.

Ben er vår andre hovedperson. Hans overlevelse handler mindre om forberedelse og mer om flaks. Han er desidert mer desorientert og mindre kritisk enn sin kvinnelige motpart. Til slutt følger vi også Sammy, den fem år gamle lillebroren til Cassie.

We are humanity, the banner read. Wrong. We’re pale reflections of it, weak shadows, distant echoes.

The 5th Wave er første boken i en trilogi. Trilogien fullføres av The Infinite Sea (2014) og The Last Star (2015). Så langt er det kun første og andre bok som er blitt oversatt til norsk.

Noe av det jeg likte best ved boken var skrivestilen til Yancey. Den var gripende, lett og formidlet perfekt den dystre stemningen i historien. Den tok tak i meg og fraktet meg til en verden i kaos. Jeg elsket hvert sekund av det.

I’m walking in a dense fog of white lifeless nothingness. Dead space. No sound, Not even the sound of my own breath. In fact, I can’t even tell if I’m breathing. That’s number one on the “How do I know if I’m alive?” checklist.

Historien beveger seg i et perfekt tempo og er fullpakket av spenningselementer. Spenningen stiger sakte, men sikkert mot en eksplosjon av en slutt. Dette er en bok det er vanskelig å legge fra seg.

Vi treffer et ensemble av troverdige karakterer. Cassie utgjør en tøff og pessimistisk heltinne som viser oss at ingen ting er slik det virker. Sammy gir oss sitt naive og barnlige syn på en verden i kollaps, mens Ben tilfører kontrast og en hva om-følelse. Boken har mottatt litt kritikk for at karakterene mangler dybde. Det var ikke en følelse jeg fikk, og jeg må påpeke at dette er første bok i en trilogi. Plottet står i fokus, og her er karakterene til stede for plottet.

Er plottet eller karakterene helt og holdent unike og originale? Kanskje ikke. Mangel på originalitet er noe boken har mottatt kritikk for og noe jeg har slaktet andre bøker for før. Likevel sitter jeg her og roser denne opp i skyene, men jeg har ikke dårlig samvittighet for min tilsynelatende dobbeltmoral. Det som gjør denne boken bra er sammensetningen og utførelsen.

Do you know how to tell who the enemy is?

Det svakeste i historien var romansen. Jeg føler ikke at den tilførte noe til historien og kun var med for å kunne sette Young Adult som sjanger. Klisjéene fortsetter å prege ungdomslitteraturen, og kanskje var det redaktøren som ba om litt romantikk?

Alt i alt er The 5th Wave en utrolig spennende Science Fiction light for ungdom, som er umulig å legge fra seg. Den er lettlest og gripende med en flott og annerledes skrivestil. To ord: Les den!

 

En kvinne i Berlin

/ Julie Karoline / 4 kommentarer

Skrevet av AnonymEn kvinne i Berlin| edgeofaword

Forlag: Damm (2005)

Sjanger: virkelige hendelser

Originaltittel: Eine Frau in Berlin

Oversetter: Ute Neumann

Kilde: lånt av pappa

Anmeldt av Julie Karoline

Stakkars ord, dere strekker ikke til.

Boken, som er en dagbok skrevet av en kvinne i Berlin fra 20 april til 22 juni 1945, ble første gang utgitt i USA i 1954 på engelsk. Forfatteren ønsket ikke å stå frem med navn, da innholdet i boken var av slik natur som Tyskland ikke ønsket å huske. Forfatteren ønsket allikevel at sannheten skulle frem.

En av de viktigste personlige beretningene som noensinne er skrevet om effekten av krig og nederlag. – Antony Beevor

Siden den ble utgitt har den vært svært omstridt i Tyskland. Mange beskyldte den for å «trykke tyske kvinners ære ned i sølen.» Forfatteren selv mente dette kunne komme fra en mangelfull evne til å beskytte sine egne kvinner. Skam, rett og slett. Boken har også måtte tåle en del motgang av folk som mente alt var fiksjon, men alle undersøkelser viser at dagboken og hendelsene er virkelige. I 2003 ble det avslørt at forfatteren var Marta Hiller, en tysk journalist som ikke ønsket noen nyutgivelser av boken i løpet av sin levetid. Hun døde i 2001.

Vi opplever historie som en førstehåndserfaring, hendelser det vil bli fortalt og sunget sanger om i fremtiden. Men på nært hold brytes historien ned til alskens bekymringer, frykt og besvær. Historie er meget slitsomt.

Hvordan kan jeg skrive anmeldelse av en slik bok? Dette er historie. Historie opplevd av en kvinne som hadde mot nok til å skrive det ned og utgi det. Hvordan kan jeg sitte med mine kritikerøyne og analysere hennes opplevelser? Svaret er at det kan jeg ikke. Jeg får meg ikke til det. Dette er et lite stykke av en kvinnes liv. Et liv hun ikke ville huske. Det var aldri hennes ønske å bli navngitt. Allikevel er det så viktig for oss som lever nå. Hennes nedskrivelser er fremdeles relevante for oss i dag. For fremtiden også. For denne boken illustrerer så godt at krig ikke bare går utover de som kjemper dem, men også for alle de rundt, og kanskje spesielt kvinnene. Den beskriver hvor liten verdi kvinnene hadde, og fremdeles har mange steder.

Vi har alle sammen blitt glemt, anstrengt lytter vi ut i tomheten, men vi er alene.

Vi er rettsløse, krigsbytte, skitt.

Noe kan jeg allikevel si. Selv om denne anmeldelsen blir for det meste sitater (hun var utrolig flink til å skrive) har jeg noen små bemerkninger og advarsler, slik at du som ikke har lest denne boken ennå er forberedt på hva som befinner seg innenfor permen.

Jeg er så sår, så ødelagt.

Dagboken er skrevet over en kort periode og omhandler de dagene da Det Tredje Riket brøt sammen våren 1945 og russerne invaderte Berlin. Berlinerne er slitne, redde og usikre på hva fremtiden kan bringe.

Vår skjebne nærmer seg østfra og kommer til å forandre klima like mye som istiden en gang gjorde.

Språket er rett på. Ærlig og brutalt, med bemerkninger som treffer spikeren rett på hodet. Synspunktene er uten selvmedlidenhet og spekket av makaber humor.

Braunau av alle steder, plassen der Adolf så dagens lys. Der kom jeg på en kjellervits jeg hørte i går: «så godt vi kunne hatt det hvis det bare var blitt en abort.»

Ute er det fortsatt krig. Vår nye kvelds- og morgenbønn er: «For alt dette kan vi takke vår Fører.»

Gjennom hele boken beskrives menneskets overlevelsesinstinkt hardt og ærlig, uten filter.

Aldri før har jeg vært så langt borte og fremmed for meg selv. Alle mine følelser er liksom døde. Det eneste som er igjen, er overlevelsesinstinktet. De skal ikke få ødelegge meg.

Jeg vet bare at jeg vil overleve – stikk i strid med all fornuft, bare fordi instinktene befaler det.

Vi får dype innblikk i hva forfatteren, og andre kvinner, gjorde for å overleve. Hvordan de utnyttet situasjonen, uansett hvor ekkelt og forferdelig, for å komme seg gjennom dagene. For å få mat og beskyttelse. Mennesket tåler mye, i mange situasjoner nesten for mye, og dette kommer frem på en hjerteskjærende og direkte måte.

Jeg står frivillig til tjeneste. Gjør jeg det av sympati, eller av kjærlighetstrang? Gud forby! Jeg er dødsens trøtt av alle mannfolk og deres mannlige ønsker, jeg kan vanskelig tenke meg at jeg noensinne skulle lengte etter slike ting igjen. Gjør jeg det for flesk, smør, sukker, stearinlys, hermetisk kjøtt? Til en viss grad, ja.

Leseren kan trekke et lettelsens sukk for at de endeløse voldtektene ikke blir beskrevet i detalj. Kanskje det var for vanskelig for forfatteren, kanskje hun aller helst ville glemme dem. Hun sa selv at det ikke nyttet å dagdrømme om bedre dager. Men de blir nevnt, og den psykologiske effekten blir nøye og detaljert beskrevet.

Nå sitter jeg her ved kjøkkenbordet, har nettopp fylt fyllepennen med blekk og skriver, skriver, skriver alt dette virvaret ut av hodet og hjertet. Hvordan skal dette gå? Hva har vi i vente? Jeg føler meg så klebrig, vil ikke ta på noe som helst, vil helst slippe å berøre min egen hud… den stakkars tilskitnede, misbrukte kroppen min.

Dette er ikke en bok man leser for fornøyelses skyld. Det er ingen feelgood roman. Dette er historie skrevet av ei som opplevde den. Den er tøff, tung og skånselsløs ærlig, og passer ikke for unge lesere. Mange av de psykologiske traumene er lettere å forstå med litt livserfaring, og mange av hendelsene er vanskelige å lese om. Man trenger tid med denne boken, man er nødt til å ta pauser. Allikevel anbefaler jeg den. For alle kvinner der ute, fortid, nåtid, fremtid, som opplever slike forbrytelser, fortjener å bli hørt. Og denne boken er deres stemme.

Soldatene var glad i å fortelle historier der de fremsto som helter. Vi derimot, vil bli pent nødt til å holde munn…

Min utgave av boken inneholder også forord av Antony Beevor og etterord C.W. Ceram. Jeg anbefaler å lese disse.

Forfatteren av denne boken klarte å redde seg ut av malstrømmen med den hemmelige triumf at hennes redning ikke skyldtes noen naturlov, men snarere den bedrift at hun aldri ga opp seg selv, skjønt hun måtte prisgi seg selv. – C.W. Ceram