litteratur

Sammen

/ Julie Karoline / 1 kommentar

Sammen | edgeofawordSkrevet av Andy Jones

Forlag: Pax Forlag (2015)

Sjanger: roman

Originaltittel: The Two of Us (2015)

Oversetter: Gøril Eldøen

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

 

Å forelske seg er lett, det som betyr noe er hva som skjer etterpå.

Andy Jones er ny på markedet, og Sammen er hans debutroman. Boken, som kom på markedet sommeren 2015, er allerede utgitt i 15 land. Andy Jones ble med denne boken valgt som Amazon Rising Star 2015. Sammen er en flott romantisk roman, der forelskelse og kjærlighet er sett fra mannens side. Boken er full av humor og selvkritikk, med flotte beskrivelser av forskjellene på han og henne.

Boken handler om Fisher som har forelsket seg hodestups i Ivy. Etter bare noen dager skjønner han at dette forholdet er annerledes enn tidligere forhold og er villig til å jobbe hardt for at det skal fungere med Ivy. Livet setter det nye forholdet på tøffe prøver, og i løpet av kort tid er Fisher og Ivy nødt til å ta noen tøffe valg. Vil forholdet overleve?

 

Folk snakker om kjemi, og kanskje var det det – noe molekylært, noe nedarvet, noe genetisk. Uansett mekanisme var det noe ved Ivy som gjorde at jeg umiddelbart ikke ville ligge med henne. Og kan en slyngel gi en kvinne noe bedre kompliment enn det?

 

Jeg kan si det med en gang: jeg likte denne boken. Jeg likte den veldig godt. Den er velskrevet, underholdende og rørende. Å lese en romantisk historie sett med en manns øyne var som et friskt vindpust i en ellers kvinnedominert sjanger. Den er realistisk og søt, men aldri klissete-romantisk som mange kjærlighetshistorier kan bli. Det fantes ikke et øyeblikk hvor jeg la fra meg boka frivillig.

Så hva gjorde den bra? Historien i seg selv er ikke ny eller original: Gutt møter jente, kjærlighet, sex og intriger. Det er heller gjennomførelsen som er ny. Her er det ingen tåpelige, klumsete og vimsete kvinner eller dumme, egosentriske og uforstående menn. Fisher og Ivy er to helt vanlige mennesker, oppvokst i et likestilt samfunn med dertil vanlige tanker og forståelse for kjønnene. Fisher er full av omtanke, respekt og forundring overfor Ivy, men kanskje ikke alltid så flink til å vise eller si det. Ivy er støttende, respektfull og omtenksom overfor Fisher, men hun er heller ikke alltid like flink til å vise eller si det. De er begge forsiktige og nervøse i sitt nye forhold, og forfatteren har vært flink til å få frem dette i historien.

Humor gjennomsyrer historien; ironi, sarkasme og den lette ertingen Ivy og Fisher imellom. Og selv om det er en kjærlighetsroman har den mange dype lag, med flere dype problemstillinger. Under lesingen føltes det mer som jeg leste om noens faktiske liv enn fiksjon.

En anmeldelse jeg leste av boken dro frem kritikk om at Ivy er dominerende og selvsentrert. Det fant ikke jeg. For meg var både Fisher og Ivy to sta mennesker som ikke er vant til å tenke som et par i alle situasjoner. Som leser lå ikke alle hendelsene, da spesielt kranglingen og uenigheten, rett opp i dagen, og enkelte steder måtte jeg lese en del mellom linjene. Fisher er også en lur mann med mye selvironi, og han ønsker alltid å gjøre det rette selv om han ikke får det helt til.

Dette er en debutroman, det merkes. Skrivemåten var litt klumsete innimellom, og noen passasjer var strengt tatt ikke like nødvendig. Samtidig vil jeg påstå at dette bare økte bokens sjarm. Det er flere filosofiske biter, og det er tydelig at forfatteren har brukt mye tid på denne historien.

 

Jeg vet ærlig talt ikke hvorfor jeg har bestemt meg for å gjøre dette – om det er mitt første skritt mot å bli en mindre egoistisk mann, eller om det er en handling utført i ussel desperasjon. Jeg tror ikke på Gud, det eneste vi har felles, er at jeg og sønnen hans er født på samme dag, men da menigheten kneler i stille bønn, kniper jeg øynene sammen og henger meg på. Jeg ber om at Ivy fremdeles elsker meg.

 

Andy Jones er britisk, og selv om jeg leste boka på norsk, henger noe av den britiske setningsoppbyggingen igjen. Oversettelsen er god, men dessverre ble noen setninger litt lange og tunge. Dette er ikke noe enestående ved denne boken, jeg har opplevd det i flere bøker oversatt fra engelsk til norsk.

Uten å virke for prippen bør jeg nevne at det er en god del snakk om sex i boken. Dette er på ingen måte en husmorporno, men sex blir jevnlig nevnt. Jeg fant det aldri slitsomt eller pornografisk. Sexen i seg selv blir aldri beskrevet, men det er tydelig at det er et viktig tema for hovedpersonen.

Jeg anbefaler boken på det sterkeste. Med en slik god debutroman bør Andy Jones se frem til en lang og produktiv forfatterkarriere. Jeg skal i hvert fall lese hans neste bok, uansett hva det er eller når den måtte komme.

The Girl with All the Gifts

/ Stine-Marie / 2 kommentarer

Skrevet av M. R. Carey the girl with all the gifts| edgeofaword

Forlag: Orbit (2014)

Sjanger: Science Fiction; dystopi

Norsk tittel:  Menneskebarnet (Schibsted forlag, 2015)

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Stine-Marie

 

Her name is Melanie. It means «the black girl», from an ancient Greek word, but her skin is actually very fair so she thinks maybe it’s not such a good name for her. She likes the name Pandora a whole lot, but you don’t get to choose. Miss Justineau assigns names from a big list; new children get the top name on the boys’ list or the top name on the girls’ list, and that, Miss Justineau says, is that.

Dette er en av de bøkene jeg leste i fjor som fortsatt følger meg. Dette er en bok jeg anbefaler for de som er på jakt etter en god sci-fi eller thriller. Litt plass må den derfor også få på bloggen vår; det er den absolutt verdt.

Boken faller innenfor science fiction-sjangeren og går videre inn mot dystopi. Vi inntar vår egen verden og et postapokalyptisk England. Menneskeheten er blitt rammet av et virus. Hvilket virus og hva det innebærer, vil jeg ikke røpe. Dette er ikke en blogg for spoilers, og jakten på sannheten er en del av hva som driver denne historien fremover.

Historien handler om Melanie, og Melanie er jenta med alle gavene. Hun er snill, over gjennomsnittet intelligent og veldig nysgjerrig. Som alle andre barn, går Melanie på skole. Men det er noe som ikke stemmer, enten med verden, med Melanie, eller begge. Hennes verden er liten: den består av en celle, en korridor, et klasserom og et dusjrom. Hver morgen spennes hun fast til en rullestol, og i denne stolen tilbringer hun hele dagen. Det tar selvfølgelig ikke lang tid før du klarer å gjette deg frem til hva som foregår, men ved det punktet alt virker klart og innlysende, introduseres den første handlingstvisten. Basen Melanie bor på blir angrepet, og hun og de andre overlevende må flykte.

Boken er godt skrevet. Handlingen flyter i et godt tempo, og ikke et øyeblikk er den kjedelig. Historien fortelles i tredjeperson, og vi følger hovedsakelig Melanie. Både språket og fortellerstemmen reflekterer Melanies unge alder og begrensede kunnskaper om omgivelsene rundt henne. Denne fortellerstemmen får straks et mer modent preg når Melanie ikke er til stede og vi plasseres hos Helen Justineau, Sergeant Parks eller Dr. Caldwell. M. R. Carey gir oss dermed en fantastisk kontrast i språk og fortellerstemme mellom Melanies egne tanker og samtalene og tankene til de voksne omkring henne.

And one time, Melanie remembers, he made a speech – not to the children but to his people. «Some of you are new. You don’t know what the hell you’ve signed up for, and you don’t know where the hell you are. You’re scared of these frigging little abortions, right? Well, good. Hug that fear to your mortal soul. The more scared you are, the less chance you’ll screw up.» Then he shouted, «Transit!» which was lucky because Melanie wasn’t sure by then if this was the transit shout or not.

Dette er en godt skrevet og utrolig spennende roman. Du trenger ikke å være en hardbarka science fiction-fan for å like den, dette er en thriller og en spenningsroman med en tvist av sci-fi. Boken kom nylig ut på norsk og filmen kommer til neste år.

 

Sukkerplantasjen på Puerto Rico

/ Julie Karoline / Legg igjen en kommentar

Sukkerplantasjen på Puerto Rico | edgeofawordSkrevet av Esmeralda Santiago

Forlag : Bazar (2015)

Sjanger: Roman

Originaltittel: Conquistadora (2011)

Oversetter: Miriam Lane

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

 

Sukkerplantasjen på Puerto Rico handler om Gloriosa Ana María de los Ángeles Larragoity Cubillas Nieves de Donostia, kalt Ana. Hun vokser opp i de bedre kretser i Spania på tidlig 1800 tallet, men drømmer om de gamle conquistadorene og eventyrene deres i den nye verden. Som 18 åring gifter hun seg med Ramón, som har arvet en sukkerplantasje på Puerto Rico sammen med sin tvillingbror Inocente. Hun overtaler tvillingene til å reise til plantasjen for å leve ut conquistadora-fantasiene sine.

Etter hvert som Ana oppmuntret og smigret dem, begynte Ramón og Inocente å se seg selv gjennom hennes øyne. Ja, de var unge, modige, sterke og fulle av fantasi. De hadde lært mye om hvordan man driver forretning. Hvorfor skulle ikke de kunne dra til Puerto Rico og dyrke landet onkelen hadde etterlatt familien?… Etter hvert som hun ga næring til de svermeriske fantasiene hennes, begynte de å se seg selv slik hun gjorde og de bli like ivrige som henne etter et liv fullt av eventyr. For dem representerte hun uavhengigheten. For henne representerte de friheten.

Bakteppet gir grunnlag for en storslått historie. Vi følger Ana gjennom mange år. Hun strever med datidens kvinnesyn og kultur, etikken ved slavehold, utfordringene ved plantasjen og de politiske urolighetene i verden. Høres spennende ut, ikke sant? Og det er det. Historien i seg selv er spennende. Den byr på utrolig mye variasjon og flere spenningsmomenter. I tillegg har Santiago gjort grundig forarbeid og boken er full av historiske fakta. Jeg følte virkelig at jeg lærte noe om en liten spansk koloni i karibien.

Så hva var det jeg ikke likte? Jo, karakterene. Jeg kunne ikke fordra noen av dem. Og jeg er ikke den eneste. I følge anmeldelsene på Goodreads var det få som likte karakterene. For det var ikke en eneste sympatisk og normal person i hele boka, med unntak av kanskje én. Dessverre har hun en veldig liten rolle og holder til for det meste i bakgrunnen, der jeg gjennom det hele ventet på at hun skulle få seg litt ben i nesa. Ana er irriterende, tvillingene er rett og slett ekle, foreldrene og svigerforeldrene er tåpelige, naboene manipulerende og så videre og så videre. Var det virkelig så mange sære folk på 1800-tallet?

Det eneste som drev meg fremover i boka var selve historien, for selv om Ana er irriterende og sta, ønsket jeg å lese hvordan det gikk med henne. Karakterutviklingen hennes er treg, men hun tar noen forsonlige avgjørelser mot slutten av boka.

Publishers Weekly har kalt denne boka for «En karibisk Tatt av Vinden». Hvis alt man trenger for en slik sammenligning er et storslått historisk drama, så kan jeg se den. Man kan også argumentere at Ana og Scarlett O’Hara har noen likeheter. De er begge sterke kvinner med sterke meninger i en tidsalder der de kvinnelige idealene var føyelige, naive og kunnskapsløse. Både Ana og Scarlett bruker andre mennesker for å få det slik de vil, ofte med store konsekvenser, og ender opp med knuste hjerter. De må begge ofre mye for drømmene sine. Men her stopper sammenligningene. Jeg klarte ikke å like Ana. Hun er manipulerende, egoistisk, hovmodig og sta.

Boken har også blitt kalt «en trollbindende familiesaga». Ja, boken er trollbindende. Eller rettere sagt: historien er trollbindende. Men å lese en bok hvor man håper at de fleste karakterene skal dø så fort som mulig er ikke helt min greie.

Andre ting verdt å nevne er språket. Santiago skriver bra. Veldig bra! Og oversettelsen er god. Noe som irriterte meg var den hyppige bruken av spanske ord. De ble forklart, men jeg husket aldri betydningen på alle ordene, så lesingen ble noe haltende.

Boken er lang, men det er mest fordi den er proppfull av historisk fakta. Santiago har ikke brukt mye tid på lange, kjedelige samtaler, men fokusert mer på beskrivelser. Både av bakgrunn, områder og karakterer. Alle karakterene har lange historier, og de fleste av dem har blitt tildelt hvert sitt kapittel. Dette ble fort kjedelig. De lange karakterbeskrivelsene trakk meg bort fra «hovedstien» i boka, og den røde tråden var til tider vanskelig å følge.

Så, hva er dommen? Klarer jeg å bestemme meg? Liker, liker ikke…. Dessverre må jeg konkludere med at jeg ikke likte den noe særlig. Det at så mange av karakterene var usympatiske ødela for mye for meg, og de lange avsporingene med hver enkelt karakter ble kjedelige. Det at historien er spennende i seg selv er dessverre ikke nok.

Blomstenes hemmelige språk

/ Julie Karoline / 3 kommentarer

Skrevet av Vanessa DiffenbaughBlomstenes hemmelige språk| edgeofaword

Forlag: Aschehoug (2012)

Sjanger: Roman

Originaltittel: the Language of Flowers (2011)

Oversetter: Bente Klinge

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

 

Det begynner å bli noen år siden jeg leste denne boken nå, men den hjemsøker meg fremdeles. Sjelden rører bøker meg så til de grader at jeg får tårer i øynene mange år senere bare jeg ser på omslaget.

Boken handler om Victoria, et hardhudet fosterbarn. Under oppveksten flyttet hun fra familie til familie uten å finne seg et sted å kalle hjemme. Hun fikk sjelden oppleve kjærlighet, ømhet og trygghet. Som 18 åring blir hun stående helt alene uten familie og venner. Hun har dårlige kommunikasjonsevner, stoler ikke på noen og vet egentlig ikke hva kjærlighet er. Blomstene og deres betydning blir hennes måte å kommunisere på og det er med hjelp av de at hun sakte, men sikkert bygger opp tilliten til et lite kneppe mennesker.

«Nå, er du klar?» spurte hun. Jeg trakk på skuldrene. «Du vet, det er nå det skjer,» sa hun. «Her begynner livet ditt. Herfra og ut har du ingen andre enn deg selv å skylde på.»

Dette er en rå bok. Følelsene ligger som svarte, blødende sår rett bak ordene fra første side. Dette er ikke en bok du sitter med ved bassengkanten på sydenferie. Denne leses alene i sofakroken under et pledd med tente stearinlys på bordet og med en bunke lommetørklær i fanget. For du kommer til å gråte. Masse. Du kommer til å føle Victorias smerte og usikkerhet helt inn til ryggmargen. Du kommer til å se på fosterbarn på en helt annen måte. Du kommer til å se på livet på en annen måte. Du kommer til å lese en utrolig godt skrevet historie med en hovedperson du vil elske. Du kommer til å bære med deg denne historien resten av livet.

Dette er en bok jeg anbefaler på det sterkeste.

Me and Earl and the Dying Girl

/ Stine-Marie / Legg igjen en kommentar

Me and Earl and the dying girl | edgeofawordSkrevet av Jesse Andrews

Forlag: Allen & Unwin (2015)

Sjanger: Ungdomsroman (YA)

Norsk tittel: Jeg og Earl og jenta som dør (2015)

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Stine-Marie

 

I have no idea how to write this stupid book.

Can I just be honest with you for one second? This is the literal truth. When I first started writing this book, I tried to start it with the sentence «It was the best of time; it was the worst of time.» I genuinely thought that I could start this book that way.

Slik innleder Greg Gaines, bokens hovedperson og oppdiktet forfatter, historien om sitt avsluttende år på High School. Historien fortelles dermed i førsteperson, og Gregs opplevelser og tanker står i sentrum av alt. Vi introduseres for de ulike sidene av hans liv i tur og orden. Ikke overraskende, begynner vi med hans tanker om High School

In fact, high school is where we are first introduced to the basic existential question of life: How is it possible to exist in a place that sucks so bad?

Vi hører om hans historie med jenter og familie og andre ting som normalt opptar gutter på den alderen. Den utløsende handlingstvisten kommer da hans mor tvinger han til å bli venner med en jevngammel jente som nylig har blitt diagnostisert med en sjelden type leukemi. Herfra tas vi med på hans utvikling fra en selvopptatt og selvgod tenåringsgutt til en … nei, jeg skal ikke røpe for mye.

Likte jeg boken? Ja.

Til tross for den alvorlige tematikken, er boken overraskende og befriende morsom. Dette kan høres relativt morbid ut, men jeg lo mer enn jeg gråt.

Jesse Andrews, bokens faktiske forfatter, veksler mellom ulike skrivestiler gjennom boken med deler skrevet som et filmmanus

Int. Rachel’s bedroom – day

The second or third time that GREG has gone over to RACHEL’S. Both are sitting cross-legged on the floor.

GREG

So. What TV do you like watching?

RACHEL

Whatever’s on, I guess.

GREG

unnerved by the calm blankness of this response.

So, like. Nature Shows? Reality Shows?

Just everything’s fair game?

Hvis du tror dette kommer til å irritere livet av deg, er dette kanskje ikke boken for deg. Jeg synes det ga struktur og liv til en ellers ganske resitativ fortellerstil. Jeg sier resitativ, ikke nødvendigvis et positivt ord i forbindelse med skjønnlitteratur, men fortellerstilen er også direkte og personlig. Greg Gaines snakker direkte til leseren, og som et resultat dras man inn i historien og livet til Greg Gaines.

Det virker som om Jesse Andrews har lagt litt arbeid i karakterutvikling. Dessverre forhindret ikke dette boken fra å være full av ganske så stereotypiske karakterer; du har den overbeskyttende og innblandende moren, den godhjertete og sedvanlige jenta med leukemi, den engasjerende og gira favorittlæreren, den sinte og vanskeligstilte bestevennen fra gettoen og den pene og selvopptatte populære jenta. Dette er en ungdomsbok, og mange vil si at stereotypiske karakterer er en del av den sjangeren. Jeg er ikke enig i det utsagnet. Som alltid og uavhengig av sjanger, trakk disse karakteriseringene opplevelsen noe ned for meg. Likevel er ikke historien som helhet avhengig av disse karakterene. Greg Gaines er i fokus, og han er absolutt ikke stereotypisk; Greg er både morsom og interessant.

At the very least, people thought we were casually dating. And here’s the thing: Most people, especially girls, seemed to get fired up about that. I have a theory about that, and the theory is depressing.

Theory: People always get fired up when an unattractive girl and an unattractive dude are dating each other.

No one came out and said anything to this effect, but I feel like it’s probably true.

Jesse Andrews har med denne produsert en ganske god debutroman. Den er underholdende, lett, leken og morsom. Jeg vil absolutt anbefale denne.

Siste samling på jentenes bensinstasjon

/ Julie Karoline / Legg igjen en kommentar

Siste samling på jentenes bensinstasjon | edgeofawordSkrevet av Fannie Flagg

Forlag: Juritzen Forlag (2014)

Sjanger: roman

Originaltittel: The All-Girl Filling Station’s Last Reunion (2013)

Oversetter: Arve Torkelsen

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

 

Fannie Flagg er en velrenommert forfatter med flere bøker under beltet. Hun har jobbet som skuespiller og skrevet filmmanus. Hennes mest kjente roman og film er nok Stekte grønne tomater på Whistle Stop Cafe som kom ut i 1987. Siste stopp på jentenes bensinstasjon er hennes åttende roman.

 

«Hør her Harold, er det angående et leserbrev hun har skrevet? Hun ser på nyhetene og blir voldsomt engasjert, og da finner hun på så mye rart. Men hvis min mor har kommet med trusler mot myndighetene eller sagt noe dumt, så kan jeg forsikre deg at hun er en fullstendig harmløs gammel dame. Vel, harmløs i den betydning at hun ikke er bevæpnet eller noe sånt. Hun er bare ikke helt som hun skal, om du skjønner hva jeg mener.»

 

Mrs. Earl Poole jr, kjent som Sookie blant venner og familie, er ei kvinne i slutten av femtiårene. Hun har nettopp giftet bort sin tredje datter, og ser frem til rolige dager hvor det eneste hun trenger å bekymre seg for er sin ugifte sønn. Disse rolige dagene må hun dessverre se lenge etter. Problemet er hennes mor Leonore. Leonore er en kvinne i slutten av åttiårene. Hun er kravstor, dominerende og litt sprø. Sookie har hele livet prøvd, og feilet, å leve opp til morens ønsker. En junidag oppdager hun en stor familiehemmelighet, og forholdet mellom mor og datter settes på prøve.

Dette er en bok full av handlingstvister, eventyr og familiehemmeligheter. Og for en fryd å lese. Boken er lettlest, sarkastisk og fengende. Flere ganger lo jeg høyt og andre ganger gråt jeg noen tårer. Aller mest koste jeg meg.

Historien spenner seg over to tidsepoker. Vi følger Sookie på 2000 tallet, og ei polsk-amerikansk kvinnelig pilot, Fritzi, på 30-40 tallet. Normalt liker jeg ikke når bøker hopper mellom tidsepoker og hovedpersoner på denne måten, men Fannie Flagg har løst dette på en fin måte. Kapitlene er korte, noen bare én side lange. Det var enkelt å følge de to historiene parallelt siden det aldri ble for store opphold mellom dem og siden begge historiene er fengende.

Boken avslører en del av amerikansk historie ukjent for mange. Den hinter også til flere mindre kjente hendelser i Europa. Noe av det morsomste jeg vet er å lese bøker jeg lærer noe av, og denne boken skuffer ikke. Her lærte jeg mye om de kvinnelige pilotene som hjalp til under andre verdenskrig, men som dessverre gikk i glemmeboken da krigen var over og soldatene vendte hjem igjen. Det er tydelig at Flagg har gjort grundig forarbeid.

Flagg har brukt mye tid på karakterene, men ikke med lange karakterbeskrivelser om utseende og personlighetstrekk. Vi blir kjent med dem gjennom dialoger og gjennom tankene til bikarakterer. Karakterene står i fokus, og det er relativt få beskrivelser av omgivelser og hendelser.

Sookie er til tider frustrerende. Hun skaper utrolig mye drama, og er til tider litt slitsom. Det at Sookie er så dramatisk og over the top er noe boken har fått en del negativ kritikk for, og jeg er for så vidt enig i den kritikken. Sookie har derimot en veldig fin utviklingskurve, og hun ender opp med å bli en elskverdig, eldre dame.

«Å Earl… livet mitt er over. Jeg kommer aldri til å bli den samme igjen.» «Kjære…» «Jeg er ikke den personen jeg trodde jeg var, og kommer aldri mer til å bli det.» … «Slapp av Sookie, du får ikke hjerteanfall. Du er helt fin.» «Nei, Earl, jeg er ikke helt fin… jeg er en fremmed i mitt eget hjem.» Earl fikk henne til å puste i papirposen i noen minutter, og hun ble litt roligere, men hjertet dunket fremdeles, og hun følte seg stadig svimmel. Plutselig grep hun hånden hans. «Å Earl, nå når du vet at jeg ikke er meg… vil du slutte å elske meg?» «Nei! Du er min kone, og jeg elsker deg. Du vil alltid være den fantastiske personen du alltid har vært. Ingenting har endret seg.» «Hvordan kan du si noe sånt? Alt har endret seg. Jeg er en helt annen person enn jeg var bare for noen minutter siden.»

Et annet kritikkverdig punkt kan være at boken har en litt for lykkelig slutt. Alt ordner seg relativt lett, og du får oppklaring i alle karakterenes fremtider. Allikevel fant jeg ikke dette sukkersøtt og teit. Dette er en feelgood roman, og den lykkelige slutten er troverdig.

Jeg leste boken på norsk og oversettelsen er god. Det er få grammatiske feil og språket flyter godt. Begynnelsen av boken virket litt hakkete så jeg var litt skeptisk i starten, men introen fungerer godt til å beskrive Sookie som person. Humoren sitter løst gjennom hele romanen, med flere sarkastiske stikk. Historien blir fortalt gjennom brev i store deler av boken, noe som fungerer veldig bra. Brevene er korte og gir akkurat nok informasjon til å drive leseren videre.

Boken er fengende med flere interessante handlingstvister. Den har få forutsigbare hendelser. Jeg ble dratt gjennom boken og hadde problemer med å legge den fra meg. Jeg sitter igjen med følelsen av at jeg nettopp har lest en veldig god bok. Fannie Flagg vet hva hun gjør og er en fantastisk forfatter. Washington Post skrev: «Fannie Flagg har gitt oss en ny herlig og eksepsjonell roman.» Og jeg er absolutt enig!

Ingrid Winters makeløse mismot

/ Stine-Marie / 3 kommentarer

Skrevet av Janne S. DrangsholtIngrid Winters Makeløse Mismot | edgeofaword

Forlag: Tiden Forlag (2015)

Sjanger: Roman

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Stine-Marie

Janne S. Drangsholt har med denne utgitt sin andre roman. Her blir vi kjent med Ingrid Winter, en mor, en kone, en universitetslektor og ei skrulle. For ei skrulle, det er hun. Hun er en hypokonder med sporadiske panikkanfall, en litteraturviter med liten kunnskap om verden utenfor, en familiemor midt i tidsklemma, en kollega ingen liker og en karrierekvinne uten økonomisk teft.

Allerede ved tittelen på omslaget får vi et innblikk i historien som venter mellom permene. Vi blir dratt inn i en kort og hektisk periode av livet til en litt stereotypisk, om enn noe overdreven, kvinnekarakter i førtiårene. Historien inneholder de handlingstvistene en kan forvente ut ifra hovedplottet som huskjøp og -salg, ekteskapsproblemer, problemer på jobben og en jobbtur til Russland. Ok, denne siste var kanskje litt mer original.

Likevel vil jeg si at boken hovedsaklig handler om Ingrids evne til å vikle seg inn i stadig større problemer.

Jeg visste ikke så mye om boken før jeg plukket den ut av bokhylla på jobben. Omslaget er prydet med ordene «det morsomste og såreste jeg har lest på lenge». Andre har kalt den «hysterisk morsom!». Så hva kan gå galt? Jo, følgende:

Boken var ikke morsom.

Det nærmeste jeg kom latter var et beskjedent «heh» omtrent en tredjedel inn i boken:

Bjørnar smilte som han alltid gjorde når han kom hjem. Som om han var lykkelig. Som om ingenting kunne ødelegge denne stunden, når han endelig var gjenforent med familien sin. Det hadde slått meg at jeg nesten daglig ødela dette øyeblikket for ham.

At jeg ikke deler samme humor som forfatteren og andre forhåndslesere er greit nok, det kan jeg se forbi. Problemet er at jeg ikke engang kan se hvor denne humoren skal ligge. Er det de filosofiske tankerekkene til Ingrid? De tåpelige innfallene? Hennes frekkhet mot sin kvinnelige kollega? Eller er det hennes iboende evne til å rote til alt? Kanskje grunnlaget er til stede, men utførelsen var bare ikke spesielt humoristisk.

Det skal sies, Drangsholt kan skrive. Hun presenterte fine og velformulerte tanker med innslag av det filosofiske. Følelsene til Ingrid, både de psykiske og de fysiske, ble beskrevet på en levende måte.

Det var kanskje fordi jeg gikk rundt med konstant lavt blodsukker eller fordi jeg ikke sov, men en summing hadde satt seg i kroppen. Eller en dirring. Jeg hadde en følelse av å være elektrisk, uten å vite hvor det gikk an å skru av knappen eller trekke ut kontakten.

Dessverre ble en del av disse punktene og tankene de presenterte gjentatt igjen og igjen. Jeg har hørt om replikater nå, bla bla, kom til poenget. Joda, gjentakelser kan være nyttige, men kun dersom de har en hensikt; det var ikke tilfellet her.

Jeg likte ikke den hyppige bruken av engelsk i dialogen. Mot slutten av boken var dette et stort irritasjonsmoment. Dette er kanskje smak og behag, men jeg liker det når den norske boken er på norsk og den engelske er på engelsk.

-I’ll have you know at hun tok armen min rett før vi kom til hotellet, sa Peter

…

-Thank you all, sa han, -but I could not have done this without the help of my colleague, Ingvill Haugjerdet. Hun skal ha en stor klapp

Plottutviklingen er god, men dessverre er handlingstvistene små og ikke spesielt interessante. Jeg opplevde ingen driv og liten lyst til å plukke opp boken igjen. Historien er rett og slett litt treg og kjedelig. Hennes tid i Russland er et vagt minne, sikkert også for Ingrid som var rusa på alkohol og/eller hostesaft store deler av reisen.

Det mest spennende elementet var huskjøpet. Jeg leste om budrunden på bussen, men bussturen er kort og jeg ivret hjemover for å finne ut hvordan hennes mann ville ta nyheten om at hun hadde bydd langt over budsjett. For meg var dette høydepunktet i historien. Dessverre kom det før jeg var midtveis i boken.

Hovedpersonen var fargeløs, trist og vanskelig å like. På arbeidsplassen er hun ikke spesielt godt likt, og jeg har ingen problemer med å forstå hvorfor. De frekke og til tider svært tåpelige tankene og utspillene hennes mot hennes kvinnelige kollega Ingvill, fikk meg til å himle med øynene ved annethvert kapittel. Ingrid er sur, frekk, usamarbeidsvillig, selvopptatt, usosial og mangler respekt for sine kolleger. Jeg er glad jeg ikke har noen sånne på jobben.

Solstrålene kom innimellom via hennes døtre og, tidvis, hennes mann. Hun har skaffet seg en flott familie.

Dette er absolutt lett sommerlektyre. Det er en bok du kommer til å glemme i det øyeblikket du legger den fra deg. Dette er rent tidsfordriv og ikke mer. Når det gjelder tidsfordriv, finnes det bedre ting og bedre bøker du kan fylle tiden din med.

The Long Utopia

/ Julie Karoline / 1 kommentar

Skrevet av Terry Pratchett og Stephen BaxterThe Long Utopia | edgeofaword

Forlag: Doubleday (2015)

Sjanger: Science Fiction

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

 

A step to far…

Bok nummer fire i The Long Earth serien. Stephen Baxter og Terry Pratchett fortsetter sin utforskning av The Long Earth, og nå spørs det om ikke menneskene i the Long Earth har dratt for langt.

Som tidligere advarer jeg om at her kan det komme noen spoilers.

Menneskene har nå spredd seg utover millioner av verdener, og har dannet flere forskjellige samfunn og levemåter. Man kan si at de har tatt noen steg tilbake i samfunnets utvikling. Utviklingen av ny teknologi har stagnert, og det blir gjort få, om noen, vitenskapelige gjennombrudd. Flere steder har menneskene forlatt de små tettstedene og jordbruket, og lever som nomader på tvers av verdenene. De Neste, evolusjonens nye utgave av menneskene, har funnet seg et trygt og hemmelig sted å bo. Noen av dem lever fremdeles anonymt sammen med vanlige mennesker, både for å plukke ut nye Neste og for å følge med på menneskene.

Stan nodded. “And what is your strategy? What are your motivations? What do you intend for humanity?” Martha said hotly, “Isn’t that up to us?” “No, mom,” Stan said evenly. “Not with people like this in the world. You’re no more in control of your own destiny than an elephant on a game reserve. That’s a good analogy, isn’t it?” He said, challenging Roberta. “With you as the wardens.” “It’s not like that. At least, not all of us think that way. Certainly we want mankind to be…happy.” “Happy? Wandering around without purpose, in a kind of garden, perfected by you. A Long Utopia. Is that your goal?”

Når alvorlige problemer blir oppdaget på en verden, langt unna Datum Earth, blir Joshua Valiente nok en gang tilkalt for å hjelpe. Nå, i 50 årene, er han mer folkesky enn noen gang og lever, for det meste, som en eremitt på folketomme verdener. Sammen med Sally Linsay, noen utvalgte av de Neste og vanlige mennesker, må han ofre mye for å redde the Long Earth.

She didn’t fit here, not at all. The strangeness seemed to descend on her, all at once… “Where are we, Lobsang? Some distant part of the Long Earth?” “I don’t think any Earth ever had a sky like this. We’re far from home.” “How far? The Long Mars? Mars has an orange sky, doesn’t it?” “But not all those stars.” “But how did we get here? How could a step –“ “There has been rumours.” “Of what?” “Flaws in the Long Earth. Places where stepping a certain kind of way will take you – elsewhere…”

 Det rolige tempoet som har gjennomsyret denne serien øker litt i denne boken. Vi hopper ofte over flere år; i starten av boka feirer vi Joshua Valientes 50 årsdag, på slutten begynner han å nærme seg 60. I stedet for å fylle disse årene med uviktig vrøvl, har forfatterne hoppet over dem. Tidshoppene er også brukt som en måte å vise hvor lang tid det tar å få sendt beskjeder frem og tilbake over verdener med liten eller ingen reisevirksomhet, og hvor vanskelig det er å oppspore mennesker uten fast adresse når de kan være hvor som helst på millioner av verdener.

I motsetning til de andre bøkene er the Long Utopia også mer spennende. Vi får tidlig nyss om at noe ikke stemmer, og derfra øker spenningen til et flott klimaks på slutten. Her har forfatterne virkelig slått på stortromma og gir oss flotte beskrivelser av hendelser. Det er tydelig at de har satt seg inn i vitenskapen nødvendig for disse hendelsene. Bøkene har sakte, men sikkert bygget opp leserens forståelse for hvordan deler av verden og universet er satt sammen, og nå presenteres vi for ganske tung vitenskap. Heldigvis med det solide grunnarbeidet forfatterne har lagt og forklart, blir det hverken for vanskelig eller uforståelig. Jeg har virkelig lært mye nytt, både vitenskapelige sannheter og teorier, etter å ha lest denne serien.

Hva er meningen med the Long Earth? Det har vi ikke fått noe konkret svar på. Allikevel har the Long Earth gitt oss flere intelligente vesener, flere evolusjonære linjer, en reise gjennom verdensrommet og evolusjonens neste utgave av mennesker. The Long Utopia gir oss flere hint og fornemmelser om hvordan livet blir videre for menneskene i the Long Earth, som gir gode håp for verden, miljøet, dyreriket og ikke minst menneskeheten selv. Bøkene er en eneste lang oppdagelsesreise som det har vært en fryd å lese. Og meningen bak Long Earth? Da kan man likegodt spørre; hva er meningen med livet?

On another world, under a different sky – in another universe, whose distance from the Datum, the earth of mankind, was nevertheless counted in the mundanity of human steps – Joshua Valiente lay beside his own fire. And he gasped, suddenly feeling hollow, as if he’d been punched in the stomach.

Å slentre plystrende forbi kirkegården

/ Julie Karoline / 3 kommentarer

Å slentre plystrende forbi kirkegården | edgeofawordSkrevet av Susan Crandall

Forlag: Cappelen Damm (2014)

Sjanger: Roman

Originaltittel: Whistling Past the Graveyard (2013)

Oversetter: Monica Carlsen

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

 

Bestemoren min sa bestandig at hun ba for meg hver eneste dag. Noe som er rart, for det eneste jeg noen gang hørte mamie ba om, var: «Kjære Gud, gi meg styrke». Og det lød unektelig som en bønn for henne selv.

 

Starla er 10 år gammel. Hun bor hos bestemor i en liten sørstatby i USA, mens far jobber på en oljerigg til havs og mor prøver lykken som sangerinne i Nashville. Året er 1963 og Starla rømmer hjemmefra for å finne moren sin. Hun møter Eula, en farget kvinne, og sammen begir de seg på en utfordrende reise til Nashville.

Dette er et drama med tidsriktige utfordringer: i et segregert USA, med stadig eskalerende opptøyer, reiser et hvitt barn sammen med en svart kvinne. Starla er et forvirret barn, uten mye kunnskap om verden. Hun er et resultat av datidens oppdragelse hvor pikebarn skulle beskyttes og ikke fortelles så mye. Hennes oppfatning av virkeligheten får en brutal oppvåkning når hun blir kjent med Eula.

Historien er sett ut fra et barns perspektiv, og som voksen leser må man tenke seg tilbake til hvordan det var som tiåring. Dette var ikke alltid så lett, kanskje aller mest siden jeg er et barn av 80 tallet, og oppdragelse var noe annet da enn på 60 tallet. Etter litt tilvenning ble jeg vant til å tenke, se og oppfatte som Starla, og hun er et barn det er lett å bli glad i.

Skrivestilen er haltende. Enkelte steder er det vanskelig å skjønne nøyaktig hva som skjer. Om dette blir brukt som en måte å vise hvor ung Starla er eller om det er dårlig skrivestil, er vanskelig å si. Boka humper og halter av gårde, og forfatteren har presset litt for mye inn i den korte reisen til Eula og Starla. Jeg kunne ønske forfatteren hadde brukt mer tid på forholdet mellom Eula og Starla. Slik som det er går det veldig raskt fra mistenksomhet og redsel til dyp kjærlighet. Dette forholdet kunne vært utforsket bedre og dypere, i stedet for mye av det andre som skjer i boka.

Hun la armene om meg i en klem så voldsom at kjærligheten traff meg helt inn i benmargen.

Oversettelsen er grei, men enkelte ord satt jeg spørsmålstegn ved. Noen steder er ord skrevet feil fordi Starla misforstår dem, mens andre ganger tror jeg oversetteren har vært litt for flink til å oversette direkte. Det finnes rett og slett noen ord som fungerer på engelsk som bare ikke går på norsk, og selv om betydningen er fin blir grammatikken feil.

Historien er fin. Absolutt! Det er det ingen tvil om. Den er følsom og  til tider rå, og jeg ble revet med enkelte steder. Forfatteren har prøvd seg på flere historieutviklinger, og har klart det til dels. Vi får god innsikt i Starla og Eulas liv, men jeg savner bedre innsikt i bestemoren og foreldrenes liv. Slutten er ikke perfekt, men blir nesten litt for lykkelig. Veldig mye ordnes opp i uten mye om og men.

Selv om historien er fin, kan jeg ikke si at jeg syns boka er fantastisk. Det er for mye som mangler, den føles som et hastverk. Historien er relativt forutsigbar, med enkelte hendelser som blir litt teite i bokas setting. Den kunne vært bedre. Mye bedre. Potensialet er der, i bøttevis, men forfatteren har ikke klart å ta historien til neste nivå.

Anbefaler jeg den? Tja, les den hvis du har lyst. Jeg sitter igjen med en litt likegyldig følelse, den er hverken bra eller dårlig, den bare er. Kanskje du liker den bedre enn meg.

Pappaen min sier at når du gjør noe for å avlede tankene fra din verste frykt, er det som å slentre plystrende forbi kirkegården. Du vet, å lage lurveleven for å holde reddheten og gjenferdene fra livet. Han sier at noen ganger er det sånn vi kommer oss gjennom visse vanskelige ting. Men det er ikke svakhet, som å gjemme seg… det er styrke. Det betyr at man er i stand til å gå videre.