norsk forfatter

Anna

/ Julie Karoline / 2 kommentarer

Skrevet av Jostein GaarderAnna | edgeofaword

Forlag: Aschehoug (2013)

Sjanger: Barn og ungdom / fabel

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Tidligere i år bestemte jeg meg for å ta på meg forfatterskapet til Jostein Gaarder som årets utfordring. Utfordringen går ut på å lese alle bøkene til en selvvalgt forfatter i løpet av et år, og selv om jeg ligger etter med å legge ut anmeldelser er jeg godt i gang med lesingen. Flere bøker ligger klare til å bli anmeldt, men nå er det Anna sin tur.

Anna er en bok jeg ikke har lest tidligere, jeg hadde faktisk ikke hørt om den heller. Ganske merkelig egentlig, for det er en meget relevant bok med fokus på dagens miljøpolitikk. Anna er en tidsaktuell fabel om klima og miljø.

-Er det noe du er redd for, Anna?

-Global oppvarming.

…

-Hva var det du sa nå?

-Jeg mener jeg er redd for menneskeskapte klimaendringer. Jeg er redd for at vi som lever nå skal sette klodens klima og miljø på spill uten å ta hensyn til dem som kommer etter oss.

Vi møter Anna kun dager før hennes 16 årsdag. Hun er ei ivrig og underfundig jente som bor i et lite tettsted i en unevnt dal i Norge. Som de fleste 15 åringer bekymrer og interesserer Anna seg for mye forskjellig, men størst er hennes bekymring for dagens miljøpolitikk, klimaendringer og for klodens fremtid. Om nettene har Anna svært livlige drømmer, nesten som hun forflytter seg i tid, og hun får oppleve mange ulike liv og tidsaldre. Akkurat nå drømmer hun om sitt eget oldebarn, Nova, et sted inn i fremtiden, som lever på en meget forandret jordklode. For Nova er det vanlig å se klimaflyktninger reise gjennom landsbyen på dromedarer og å få varslinger på mobilen hver gang en ny dyrerase er utdødd. Gjennom Nova får Anna et innblikk i en fremtid hun ikke liker, som hun frykter er høyst reell slik verden drives nå, og hun lover å gjøre hva hun kan for å endre denne fremtiden.

Å skue ut i universet er å innse grensene for vår forstand… Eller å skue inn i sitt eget sinn. Anna syntes det var like mystisk. Men kunne det tenkes at det var noen sammenheng? Kunne det være en sammenheng mellom alle gåtene hun opplevde i dypet av sitt eget sinn og alle gåtene som skjulte seg bak det fysiske universet der ute?

En meget relevant bok med et engasjerende tema. Gaarder er kjent for sitt samfunnsengasjement og det kan fort tenkes at boken i grunnen er et opprop for ungdom. Et slags kamprop for å starte en endring før det er for sent. For det er slik boken føles. Den føles som et kamprop. Den er proppfull av informasjon rundt klimaendringer og den oppdiktede fremtiden virker, dessverre, høyst troverdig.

Er det viktig med slike bøker? Ja. Gjør det boken bra? Nei.

Jeg kan ikke noe for det. Anna er ikke en av mine favoritter blant Gaarders bøker. Nå er ikke jeg det tiltenkte publikum, men jeg skulle så gjerne ønske at Gaarder hadde brukt litt mer tid på boken. For meg virket den forhastet og alt for intens. Med litt mer tid, litt lavere tempo, kunne denne boken vært så mye bedre. Men igjen: jeg er ikke i målgruppen her. Det kan tenkes at 13-17 åringer vil like intensiteten og det høye tempoet bedre enn meg.

Mellom de voksne ble det mumlet noe om «global oppvarming» og «klimaendringer», og Anna bet seg merke i de nye ordene. Hun fikk for første gang i livet en anelse om at verden var i ulage.

Anna er en meget intens ungdom. Som de fleste i den aldersgruppen er hun skråsikker på sin egen overbevisning og går fullt inn i det hun engasjerer seg for. Akkurat dette er troverdig. Men så er det stunder da hun snakker i vendinger som føles malplassert. Det skinner godt igjennom at hun er skrevet av en voksen mann som aldri har vært en 15 år gammel jente. Dette ødelegger dessverre troverdigheten en god del, og gjør det vanskelig å si om hun er en godt utviklet karakter eller ikke. Hun har også en meget liten karakterutvikling, om noe så går hun fra intens til mer intens.

Språket i boken er greit. Det flyter bra, til tross for intensiteten. Jeg likte de filosofiske innslagene, og de fungerer akkurat som tiltenkt: de får leseren til å stoppe opp og tenke. Disse innslagene har et mye saktere tempo enn resten av historien og jeg satte pris på pausene.

Men jeg har en dypere identitet enn min egen kropp og min egen korte stund på jorden. Jeg er en del av – og jeg tar del i – noe som er større og mektigere enn meg selv.

Delene som kanskje skremte mest var kapitlene om Nova. Ikke fordi de var dårlig skrevet, for det er de ikke, men fordi de virket så troverdige. Gaarder har gjort en super jobb med å skrive en fremtid som er høyst reell og troverdig. Og det er det som er skummelt. Den fremtiden han skildrer vil skremme de fleste. Så selv om boken ikke er en av hans beste klarer Gaarder det han ønsker boken skal gjøre: å skape engasjement som kan føre til endringer.

Og det gjør kanskje boken bra allikevel?

I et speil, i en gåte

/ Julie Karoline / 2 kommentarer

Skrevet av Jostein GaarderI et speil, i en gåte | edgeofaword

Forlag: Aschehoug (1993)

Sjanger: Barn og ungdom

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

I år, som de fleste siste årene, har jeg årlig tatt på meg utfordringen å lese alle bøkene til en selvvalgt forfatter. Dette året er det første hvor jeg har valgt meg en norsk forfatter, nemlig Jostein Gaarder. Gaarder er en forfatter jeg er vokst opp med. Han var (og er fremdeles) godt likt av både voksne og barn i min familie, og det er derfor med stor glede at jeg valgte ham i år. Selvfølgelig var det før jeg så hvor mange bøker han faktisk har skrevet, men jeg har nå satt i gang denne utfordringen med godt mot. Og nå er det I et speil, i en gåte som anmeldes.

Jeg leste denne en gang i min ungdom og husket overraskende mye av den. Allikevel var det en koselig opplevelse å lese den på nytt nå. Eller koselig er kanskje ikke helt det riktige begrepet, for handlingen er ganske trist og sår.

Vi møter Cecilie, ei ung jente som er alvorlig syk. Hun er hjemme fra sykehuset og tilbringer dagene i sengen, mens hun hører og lukter juleforberedelsene som gjøres i huset. Jula skal nemlig feires som vanlig, har Cecilie bestemt, og det er ikke lov å snakke om sykdom. Men selv med alle lydene og menneskene i huset er det ensomt oppe på pikerommet, helt til hun en natt får besøk av engelen Ariel. Natt etter natt kommer Ariel tilbake for å sitte vakt ved sykesengen, og sammen utforsker de hva det vil si å være menneske og hva livet og døden faktisk er. Deres samtaler blir et sjeldent møte mellom himmel og jord.

– Vi ser alt sammen i et speil. Nå har du fått gløtte gjennom glasset til den andre siden.

Handlingen i boken er sår og tung. Cecilie er meget syk og om hennes møter med Ariel faktisk skjer eller kun er hennes feberfantasier, spiller ingen rolle. Det er samtalene mellom henne og engelen som er så vakre og forunderlige. For hva vil det si å være menneske? Hvordan er det å trekke pusten inn og ut, gang på gang? Hva vil det si å leve? Og hva skal vi fylle livet med? Er det nok å vite at vi har fått være en del av skaperverket, en del av universet? Er det en trøstende tanke at vi er en klump med energi som aldri forsvinner, men som fortsetter videre selv etter at kroppene våre er borte?

Det er store tanker Cecilie og Ariel utforsker. Gaarder har gjort en fabelaktig jobb med å konstruere en setting der det himmelske og det jordlige møtes. Trenger man å være religiøs for å sette pris på boka? Nei. Selv om handlingen er basert på den kristne tro, er det de filosofiske undringene leseren sitter igjen med. Undringer man blir sittende å fundere på lenge etter at boka er lest ferdig.

-Det er mye som er rart, mamma. Men det er akkurat som om jeg forstår alt sammen mye bedre nå når jeg er syk. Det er som om hele verden blir litt skarpere i kantene. 

-Det er ofte sånn. Vi behøver bare å få en kraftig influensa, så hører vi fuglene utenfor på en helt annen måte.

Selv om tematikken i boka er sår og til tider tung, er språket lett og forståelig. Dette er en bok skrevet for de unge og de filosofiske undringene er enkle å følge og forstå. Det betyr ikke at boken ikke kan nytes av eldre lesere. Jeg vil nok tørre å påstå at I et speil, i en gåte er tidløs. For selv om enkelte av ordene og noe av språket kanskje allerede nå kan sees på som noe utdatert, er det noe tidløst ved den, slik som Gaarders bøker har en tendens til å være.

Handlingen i boka er lett å følge, og selv om realitet og fantasi blandes, har det ingenting å si for opplevelsen. En ung leser vil nok tenke at alt som skjer i boka faktisk skjer for Cecilie, mens en eldre leser vil tenke at dette er feberfantasier og hennes måte å takle sykdommen på. Og hva spiller det for noen rolle om man tror det ene eller det andre? Det er nettopp det som er så fint med I et speil, i en gåte; den har så mange lag og hver leser vil kunne finne noe i den som passer for seg.

-Har du vært her før? spurte hun. 

Han nikket høytidelig.

-Hvordan kommer du inn, da?

-Vi kommer inn overalt, Cecilie.

-Pappa pleier å låse døren. Om vinteren lukker vi alle vinduene…

Han bare slo det fra seg:

-Sånt spiller ingen rolle for oss.

-Sånt?

-Låste dører og den slags.

I et speil, i en gåte er filmatisert. Jeg så den på kino da den kom ut i 2008, men jeg er usikker på hvor lett den er å finne i dag. Personlig syns jeg boka er bedre, men filmen er absolutt verdt en titt hvis du får tak i den (men les boka også).

Det spørs

/ Julie Karoline / 2 kommentarer

Skrevet av Jostein Gaarder

Det spørs | edgeofaword

Illustrert av Akin Düzakin

Forlag: Aschehoug (2012)

Sjanger: Bildebok

Kilde: Lånt på biblioteket

Anmeldt av Julie Karoline

I flere år har jeg tatt på meg utfordringen å lese alle utgitte bøker til en selvvalgt forfatter i løpet av et år og denne gangen har valget falt på Jostein Gaarder. Gaarder har skrevet en rekke bøker for både barn og voksne, hovedsakelig med filosofi som tematikk. Jeg valgte å starte mitt Gaarder maraton med en søt liten bildebok: Det spørs.

Det spørs er en bildebok til refleksjon og ettertanke. Filosofiske spørsmål flettes sammen med en bildefortelling om vennskap, kjærlighet og sorg, og om å våge å leve sitt eget liv.

Dette har ikke jeg skrevet selv, men skrevet ordrett fra jakkeomslaget på boken. Hvorfor omskrive noe som er så flott skrevet og som forklarer boken så godt?

For det er nøyaktig det boken består av: en rekke spørsmål som har som mål å skape undring og ettertanke.

Hvorfor lever jeg? Hvorfor finnes det en verden? Hvorfor finnes noe i det hele tatt? 

Filosofiske spørsmål har ikke bestemte svar. De er, rett og slett, spørsmål uten svar, eller kanskje heller spørsmål med mange svar. Spørsmål som kan skape gode diskusjoner og undringer. Det spørs er en perfekt bok å bruke for å starte undrende samtaler med både barn og voksne.

Jeg brukte ikke lang tid på å lese den, den er tross alt ikke lang, men jeg kunne lett se for meg hvordan boken kan brukes i undervisning, som samtaleåpnere og en drøss andre situasjoner. Jeg vil tørre å påstå at boken nesten bør oppleves sammen med andre.

Vi møter få spørsmål per side og hver side har et tilhørende illustrasjon. Illustrasjonene av Akin Düzakin er nydelige, om enn litt mørke og dystre. Det er mer de som skaper historien og bokens røde tråd. Spørsmålene på sin side gir illustrasjonene noe å henge på. De utdyper hverandre perfekt. Boken hadde blitt ganske så stusselig med kun det ene eller det andre, men satt sammen fungerer oppsettet veldig bra.

Går det an bare å være i verden uten å tenke på noe som helst?

Det spørs er en mer enn en bok, det er en opplevelse. Det kanskje ikke så rart at den har sanket flere seksere hos bokelskere.no. Hvis du befinner deg i det filosofiske hjørnet en dag er denne absolutt verdt en titt.

Julie Karolines valgte forfatter 2024

/ Julie Karoline / 3 kommentarer

Da er tiden inne for en ny utfordring. Nok en forfatter skal velges og bøkene leses. Utfordringen går ut på å lese alle utgitte bøker av en valgt forfatter i løpet av et år. Tidligere har jeg tatt for meg Nicholas Sparks, Suzanne Collins, Elizabeth Gaskell og Dan Brown. Nå er det på høy tid at jeg prøver meg på en norsk forfatter.

Jostein Gaarder | edgeofaword

Bildet er hentet fra Aschehoug.no og er tatt av Kimm Saatvedt.

Valget har falt på en forfatter jeg har kjent til siden jeg var barn. Flere av hans bøker er å finne i mine bokhyller, i hyllene til min familie og sikkert også i din bokhylle. Han er en forfatter de fleste har hørt om, nemlig Jostein Gaarder.

Den første boken jeg leste av ham var Kabalmysteriet, som er sett på som hans litterære gjennombrudd, men det er nok Sofies verden han er mest kjent for. Sofies verden er oversatt til 60 språk og var verdens mestselgende romanen i 1995. Jostein Gaarder har skrevet en rekke bøker, både skjønnlitterære og faglitterære, samtidig som han har vært engasjert i samfunnsdebatten rundt miljø og menneskerettigheter. Hans forfatterskap preges av religion, etikk og filosofi.  (Hentet fra Wikipedia, januar 2024).

Jeg valgte Gaarder som min utfordring før jeg sjekket hvor mange bøker han egentlig har skrevet. Angret jeg på valget mitt da jeg så listen over bøker? Ja, litt. Vurderte jeg å velge meg en annen forfatter? Aldri.

Så, utfordringen er som følger: jeg skal lese Gaarders skjønnlitterære verk (jeg holder meg unna faglitteraturen). Bøkene som leses skal anmeldes her på bloggen og på slutten av 2024 får vi se hvor mange jeg rakk og hva jeg tenker om hans bøker sett under ett.

Jeg har lest flere av hans bøker, men det begynner å bli såpass lenge siden at jeg leser de på nytt nå med unntak av én som ble lest og anmeldt i 2022: Det er vi som er her nå.

Bøkene som skal leses (i tilfeldig rekkefølge) er:

Diagnosen og andre noveller

Barna fra Sukhavati

Froskeslottet

Kabalmysteriet

Sofies verden

Julemysteriet

Bibbi Bokkens magiske bibliotek

I et speil, i en gåte

Hallo? Er det noen her?

Vita Brevis

Maya

Sirkusdirektørens datter

Appelsinpiken

Sjakk Matt

De gule dvergene

Slottet i Pyreneene

Det spørs

Anna. En fabel om klodens klima og miljø

Anton og Jonatan

Dukkeføreren

Akkurat passe

Det er vi som er her nå

Listen er absolutt lang nok og kan inneha mangler. Oppdager du en eller to som skulle vært med, er det lov å gi meg beskjed så fører jeg opp de også.

Og hva med deg? Tar du på deg utfordringen? Hvilken forfatter velger du? Lykke til!

Kvit, norsk mann

/ Julie Karoline / 2 kommentarer

Skrevet av Brynjulf Jung TjønnKvit, norsk mann | edgeofaword

Forlag: Cappelen Damm (2022)

Sjanger: Poesi

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Stine – Marie og jeg var for en tid tilbake på Cappelen Damm som jevnlig arrangerer bokprat. Blant forfatterne denne gangen var Brynjulf Jung Tjønn, som har skrevet en diktsamling om det å være en adoptert gutt i distriktsnorge. Det er ikke ofte jeg leser poesi, men etter å hørt en tydelig rørt Tjønn lese utdrag fra boka si, ønsket jeg å lese denne. Heldigvis er det kort avstand mellom scenen og kassa på Cappelen Damm, og før Tjønn var ferdig med å prate hadde jeg allerede kjøpt boka. Og jeg angrer ikke.

Kva vil du bli

når du blir stor?

Eg vil bli

ein kvit, norsk mann

Allerede ved det første lille diktet skjønner man at dette kommer til å bli en sterk leseopplevelse. Tjønn ble adoptert til Norge i 1982, og har gjennom hele livet fått høre at han ikke er norsk nok. Med boka Kvit, norsk mann har han skrevet om sine opplevelser med rasisme under oppveksten og sitt inderlige ønske om å kunne være norsk nok.

Og diktene treffer. Det er vanskelig for mange å sette seg inn i rasismens stygghet, men Tjønn skriver så enkelt og sårt at for en liten stund kan man klare å forstå hvordan det er å kjenne rasisme på kroppen.

læraren går rundt og deler ut fargestiftar

og spør om nokon treng hudfarge

Rasisme er stygt. Det kan være tydelig, rett opp i dagen, eller det kan være snikende og komme fra uvitenhet. At mennesker, som Tjønn, skriver om sine erfaringer er viktig. Viktig slik at vi alle kan se og forstå hvor rasisme kommer fra og hvor mye selv små tankeløse kommentarer sårer.

Om temaet beskrives i form av poesi eller andre formidlingsformer, er egentlig ikke så viktig, men det at Tjønn valgte å skrive sin historien som poesi treffer annerledes. Poesi skal skape/ trigge følelser med sin enkle stil. Når alt strippes ned til korte og direkte setninger, hvor mye skal fortelles på liten plass, blir alt så mye mer rått og treffsikkert.

Noen ganger trenger man dikt for å sette ord på det man ellers ikke klarer å sette ord på.

kva vil du bli

når du dør?

eg vil bli til norsk

mørk jord

Kvit, norsk mann er ikke en lang diktsamling. Med sine knappe 100 sider er det ikke vanskelig å komme seg gjennom den. Allikevel tar det tid å lese boka, da følelsene den vekker trenger tid til å fordøyes. Denne diktsamlingen er en opplevelse. En viktig opplevelse. En tankevekkende opplevelse. En opplevelse jeg anbefaler, selv for de som normalt ikke leser mye poesi.

Hvis du ønsker å sjekke ut en annen diktsamling, kan du sjekke ut Ikke slipp av Trygve Skaug.

Luzie – Adelskvinnen og den hedenske ringen

/ Julie Karoline / 1 kommentar

Skrevet av Gunhild Haugnes Luzie Adelskvinnen og den hedenske ringen | edgeofaword

Forlag: Vikinga Media (2022)

Sjanger: Roman

Kilde: Anmeldereksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

Tidlig høsten 2022 kom en e-post fra Gunhild Haugnes med spørsmål om jeg ønsket å lese den neste boken i serien om Frøyas døtre. Siden jeg har lest de som har kommet til nå, ventet jeg ikke med å takke ja. Gleden var stor da denne dumpet ned i postkassen. Det tok meg ikke lang tid å lese den, selv om det har tatt tid å få ut anmeldelsen.

Luzie – adelskvinnen og den hedenske ringen føyer seg fint inn i Frøyas døtre serien, etter Kvinnen ved jordas kant, Thoron og Driva. Alle handler om sterke kvinner i ulike tidsepoker. Hver kvinne får en oppgave, en livsoppgave, de må fullføre i løpet av sine liv. De ulike gjenstandene de skal finne/samle/skape, skal tilslutt stanse en stor ondskap en gang i fremtiden. Nøyaktig hva som skal skje, vites ikke, men kvinnene tar sine oppgaver seriøst og vier sin liv til dem.

Hun tenker ofte på Frøya og det Toril sa om at hun var hennes datter. Hva betyr det å være hennes datter, og hva er det Frøya vil bruke henne til?

Denne gangen er det altså Luzie sin tur. Etterkommer av Driva, den forrige av Frøyas døtre, får hun en oppgave hun ikke aner hvordan skal løse. Født inn i en av de få gjenlevende adelsfamiliene etter Svartedøden, skal hun finne en hedensk ring. Men familien er strengt katolsk, og hun finner det vanskelig å balansere sin uavhengighet, kjærlighet til de hedenske tradisjonene og et sterkt ønske om en lutheransk fremtid for Norge med familiens planer for henne.

Det føles som han har fortalt henne et eventyr. Hun har fått en ukjent familiehistorie i fanget, en historie som forklarer hvorfor hun alltid har følt seg annerledes.

Som de fleste kvinner på denne tiden er det forventet at Luzie skal gifte seg med en mann av rik og mektig slekt, men Luzie selv gjør opprør mot disse forventningene og bryter sin egen vei. Det er spennende å lese om slike sterke kvinner i tider vi vet det ikke var så lett. Selv om Luzie i seg selv er en oppdiktet karakter, gjør hun det lett å tro (og håpe) at det fantes sterke kvinner som kjempet mot urettferdige systemer gjennom historien.

Luzie er en sterk karakter med mye personlighet, men det er ikke mye endring hos henne. Jeg liker historier med gode karakterutviklinger, men det er det dessverre ikke mye av her. Det skjer mye med Luzie, og med menneskene rundt henne, og det er få sider uten at selve historien drives fremover. Boka er med andre ord absolutt ikke kjedelig, men jeg savner større karakterutvikling.

Språket i boka er enkelt og lettlest. Det er få fremmedord, og det er deilig å lese en bok hvor forfatteren fokuserer mer på historien og nytelsen av den, enn på at språket skal være overpyntet og full av ord man ikke forstår.

Akkurat da får hun øye på noe, ondskapen selv nærmer seg. Den kommer i rasende fart.

Nei, det må ikke skje. Angsten hugger tak i henne. Alt kan gå galt. Alt. Hun må handle. Nå!

Boken er full av historiske hendelser. Selv om Luzie er fiktiv, møter eller hører vi om personer som faktisk har levd. Jeg er glad i historie, og bøker som klarer å blande fantasi og fakta på denne måten har en spesiell plass i lesehjertet mitt. Er du glad i slikt, bør du sjekke ut Luzie – Adelskvinnen og den hedenske ringen og de andre bøkene i serien. Det er ikke nødvendig å lese alle bøkene for å nyte denne, men jeg anbefaler å lese de i riktig rekkefølge. Jeg er veldig glad for at jeg får være med på reisen til Frøyas døtre, og jeg gleder meg til neste del.

Tusen takk til Gunhild Haugnes for anmeldereksemplar.

Det er vi som er her nå

/ Julie Karoline / 2 kommentarer

Skrevet av Jostein GaarderDet er vi som er her nå | edgeofaword

Forlag: Kagge forlag (2021)

Sjanger: Åpent brev

Kilde: Julegave

Anmeldt av Julie Karoline

Det var som om jeg slo øynene opp i en trylleverden.

Jostein Gaarder er et navn jeg forbinder med barndommen. Jeg leste flere av bøkene hans da jeg vokste opp og sitter nå med mange minner om flotte leseopplevelser. Hver gang jeg ser navnet bøker med hans navn på bare må jeg plukke opp boka og sjekke den ut. Det vet familien, så det var kanskje ikke så overraskende at denne lå og ventet på meg under juletreet. Et veldig godt valg av presang!

Gaarder har skrevet flere bøker for barn og unge, alle relativt filosofiske.  Denne gangen har han skrevet et filosofisk brev til sine barnebarn. I bokform. Et brev som er åpent for oss alle å lese. Et brev som er ment for framtiden.

For hvordan vil verden være når disse barnebarna er gamle? Vil den være slik vi kjenner den i dag, eller vil den være annerledes? Og hvordan vil det være å sitte på slutten av 2000-tallet og se tilbake på i dag?

Det finnes ikke noe absolutt «nå» som gjelder for hele universet. Vi må nøye oss med et begrenset «her og nå», for selve forestillingen om et «nå» gir bare mening for våre aller nærmeste omgivelser, iallfall hvis vi forholder oss til Einsteins relativitetsteori. 

Gaarder tar oss med på en reise gjennom sitt liv og sin oppvekst. Han skriver om hendelser som satte dype spor hos ham allerede som barn og oppdagelser som ledet ham inn på den livsveien han har gått. Det er kanskje ikke så overraskende å høre at Gaarder allerede som barn var ganske så filosofisk av seg.

Samtidig med disse tilbakeblikkene diskuterer han virkelige og svært relevante vitenskapsteorier, men hele tiden sett med et filosofisk blikk. Det var svært interessante å se kjente teorier, ikke fra et vitenskapelig standpunkt, men et filosofisk. Hele boken er med på å sette et nytt lys på det vi allerede vet, og undre oss på hvordan disse teoriene vil påvirke fremtiden.

Siden han selv ikke kommer til å være her denne tenkte dagen i fremtiden, ønsker han svar fra sine barnebarn på ting han lurer på. Han stiller mange spørsmål gjennom boken. Hvis svar han både ønsker og ikke ønsker. For hvordan ser vi, med våre 2021 briller, egentlig på fremtiden. Positivt? Negativt?

Nei, nå tør jeg ikke spørre mer! 

Jeg er nesten glad for at jeg ikke lenger er i stand til å høre hva dere svarer.

Det er vi som er her nå er ikke en lang bok. Men med sine knappe 200 sider innehar den tyngre tematikk enn man først tenker når man ser den lille boka. Og sine få sider til tross, er ikke dette en bok man bare raser gjennom. Her bør det brukes litt tid, for boken kommer til å sette i gang en del tanker og funderinger hos deg som leser den. Dette er en bok du kan undre deg med. Undre og fundere over spørsmålene Gaarder stiller.

Siden boken er skrevet som et brev, blir vi med på en monolog fra Gaarders side. Det var interessant å få være med på hans filosofiske funderinger. Samtidig åpner han opp for samtaler rundt temaene, med alle spørsmålene han stiller, virker boken mer som en dialog enn en monolog. Dette bidrar til å lette litt på tematikken, slik at den ikke blir for tung å lese eller komme gjennom.

Språket er heller ikke for tungt. Det setter ingen stopper for leserens forståelse av den eller tankene som måtte oppstå. Det kommer noen tunge ord her og der, som ikke er til å unngå med tanke på de vitenskapelige teoriene og påstandene Gaarder bringer opp. Det meste er kunnskap vi allerede kan eller har hørt om, så begrepene vil ikke skape store hindringer.

Om det er noe livet har lært meg, så er det at mennesker er mennesker er mennesker. Under et tynt lag av kulturforskjeller tenker vi ikke alltid så forskjellig. Vi har mange av de samme behovene og er ofte opptatt av de samme filosofiske spørsmålene.

Det er vi som er her nå er en unik leseopplevelse, og jeg er veldig glad for at jeg fikk oppleve den. Boken passer utmerket som en gave, både til andre og deg selv. Anbefales!

 

 

Sølvmyntene

/ Julie Karoline / 1 kommentar

Skrevet av Tom EgelandSølvmyntene | edgeofaword

Forlag: Strawberry Publishing (2021)

Sjanger: Thriller

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

For noen år siden uttalte Egeland at det ikke kom til å komme flere bøker om Bjørn Beltø. Jeg ble faktisk lei meg og ikke så rent lite skuffet, men heldigvis, heldigvis, ombestemte Egeland seg. Jeg simpelthen elsker den nevrotiske Beltø og alle de heseblesende og tankevekkende eventyrene han havner i. Og nå er han tilbake. Tilbake med et brak!

Ok, jeg kan forstå at Egeland blir lei av å skrive om den samme stae Bjørn Beltø, med sine repeterende tankespinn og dametrøbbel. At han blir sliten av alle de historiske bakgrunnsundersøkelsene og presset på å gjør det intrikat, men samtidig forståelig. Men, men, Egeland! Verden har ikke fått nok av Beltø ennå. Jeg har ikke fått nok av Beltø ennå. Dermed er jeg superglad for at Bjørn Beltø ikke var klar for å gi slipp på deg riktig ennå og at det kommer noen bøker til.

«Beltø! Svarer han. Som et tordenskrall.

Hvorfor har han lagret mobilnummeret mitt?

Da jeg ikke svarer, fortsetter han:

«Jeg regner med at du ringer for å påta deg oppdraget?»

Et dokument har blitt borte. Et viktig dokument. Et dokument hvis innhold vil medføre verdensomveltende informasjon. Igjen er det opp til Beltø å finne ledetrådene, ikke bare for å finne hvor dokumentet nå befinner seg, men også hva det inneholder. Han er ikke den eneste som søker etter dokumentet, og presset er på for å være den som finner det først. Samtidig hjemsøkes Beltø av et mysterium som har rot i hans egen fortid.

Hva er tid? Tiden fletter sammen fortid og nåtid og forestillingen om en fremtid. Tid er en pil som skyter gjennom universet. Tid finnes ene og alene fordi vi lever i den. Så lenge det varer.

Igjen lar jeg meg fascinere av Egelands evne til å sy sammen en historie av historiske fakta og fri fantasi. Av konspirasjoner og tankevekkende idéer. Igjen tar han for seg kristendommen og noen av dens mange motsigelser, og spinner en troverdig historie som spenner seg helt tilbake til Judas og Pontius Pilatus. Uansett om du liker Egelands skriverier eller ikke, må du innrømme at det ikke er noe halvveis med hans historier. Bakgrunnsarbeidet som må til for å skrive en slik bok må være enorm. Da hjelper det kanskje at han nå har skrevet en del slike bøker, og kan lene seg litt på tidligere skriverier.

Sølvmyntene bygger nemlig på tidligere eventyr Beltø har vær på, men det betyr ikke at man må ha lest Beltø – bøker tidligere for å nyte denne boka. Boka fungerer fint alene, men ved å ha lest tidligere bøker får man en del forhåndskunnskap som er med på å utdype og forklare boka.

Jeg tenker. Jeg skriver. Noen sa en gang at det finnes to typer arkeologi. Den historiske. Og den sjelelige: utgravninger i hjernen.

Historien kan være til tider litt vanskelig å følge, da det er mange navn og mye historie å holde styr på, men Egeland skriver lett og engasjerende. Språket flyter godt, uten for mange utbroderinger. Det lette språket gjør det litt enklere å følge den intrikate historien Beltø nøster opp i.

Boka er spennende. Den griper fatt i deg med en gang og holder deg fast helt til siste side. Jeg klarte ikke å legge den fra meg og leste hele i løpet av en dag. Da hjelper det er språket er såpass lett. Det trengs ikke mange tenkepauser og man slipper å lese mellom linjene. Her kan man la seg gripe av spenningen og den godt utarbeidede historien og la seg sveve av sted på det flotte og lette språket.

Når det gjelder blandingen av fakta og fiksjon er det vanskelig å forstå med en gang hva som er hva. De glir så sømløst sammen. Heldigvis har Egeland lagt ved en lang liste med forklaringer og utdypninger bak i boka. Her avslører han også hva som er fakta og hva som er fri diktning.

Én etter én triller myntene ut og ned på jakken.

Tretti sølvmynter.

Jeg har tidligere anmeldt flere av bøkene om Bjørn Beltø, og har du lest de er det kanskje ingen overraskelse at jeg likte denne også. Sølvmyntene byr på alt det beste med bøkene til Egeland. Anbefales!

Sjekk ut de andre bøkene om Bjørn Beltø:

Sirkelens ende

Paktens voktere (dessverre ikke anmeldt)

Lucifers evangelium

Nostradamus´ testamente

Den 13. disippel 

Djevelmasken 

Lasaruseffekten (dessverre ikke anmeldt)

Codex

Ser du etter noe lignende til yngre lesere? Sjekk ut serien om Robert:

Katakombens hemmelighet

Skatten fra Miklagard

Mumiens mysterium

 

Helt ærlig – om hvordan vi henger sammen

/ Julie Karoline / 1 kommentar

 

Skrevet av Kirsten Hotlmoen Resaland og

Helt ærlig | edgeofaword

Astrid Nylander Almaas

Forlag: Cappelen Damm (2020)

Sjanger: Ungdom, fakta

Kilde: kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Jorda er full av mennesker som alle henger sammen på omtrent samme måte. Likevel er det lett å tenke at du er den eneste som tenker som du gjør, eller at ingen andre kan vite hvordan du har det. 

Jeg kom over denne boken via en forelesning psykologspesialist Kirsten Holtmoen Resaland holdt. Hun nevnte da at hun hadde skrevet en bok, sammen med lege Astrid Nylander Almaas, om hvordan mennesker hanger sammen. Boken er adressert til ungdom med fokus på kropp, følelser, sosialt liv og mange andre ting ungdom går og lurer på. Jeg endte med å bestille boken før forelesningen var ferdig.

Det er veldig mye mer som er normalt og vanlig enn man skulle tro – det snakkes bare ikke høyt om. I denne boken vil vi vise deg hvor mye rart som følger med å være menneske, og forklare så ærlig som mulig om hvordan ting henger sammen.

Tematikken i boken er tung, men forfatterne har ikke vikt unna og har skrevet godt om alt fra seksualitet til psykisk helse. Det er tydelig at forfatterne snakker mye med ungdom, for hele boken er skrevet på et lett ungdommelig måte med slang som bør treffe de fleste i målgruppen.

Ungdommer har lest og kommet med tilbakemeldinger underveis i forfatternes arbeid med boken. Dermed kan man trygt si at boken inneholder tema som er viktig for dem, og blir et oppslagsverk hvor ungdommen kan finne svar på det meste. Boken inneholder også en del forslag og tips til hva man kan gjøre i konkrete situasjoner, og bakerst ligger en liste over steder man kan få hjelp i ulike situasjoner.

Alle de ti kapitlene i boken handler om nye tema, og de er ganske lange. Hele boken er på over 300 sider. Den er stor og tung, ikke noe man bærer med seg på t-banen for å lese med andre ord. Dette er heller ikke en bok man trenger å lese gjennom på en gang, men kan leses hulter i bulter, hvor man tar for seg de kapitlene man trenger å lese der og da.

Det er ikke alltid lett å være menneske.

Boken er ment for å normalisere alt kroppen gjør og alt man går og tenker på i tenårene, noe forfatterne nevner mange ganger. Kanskje litt mange ganger? Det hendte skrivestilen ble litt masete, men kanskje det bør være sånn? Kanskje man må gjenta hvor normalt alt er til det kjedsommelige for at det virkelig skal synke inn?

Vi voksne vet alle hvor tøffe tenårene kan være, og det er veldig deilig å sitte på den andre siden, men vi må ikke glemme å hjelpe og støtte de som er i tenårene nå. Boken kan like mye være et hjelpemiddel til de voksne som ønsker å støtte sine ungdommer.

Boken er et ungdomsleksikon, med alt de trenger å vite for å navigere seg gjennom ungdomsårene, og burde nesten bli et must i bokhyllene på ungdomsrommene. Dette er en super gave, selv til ungdommer som normalt ikke leser så mye, eller er spesielt opptatt av bøker.

Dette er akkurat en type bok jeg skulle ønske jeg hadde hatt i ungdomstiden, og jeg anbefaler den sterkt til både ungdom og voksne. Denne er fin å ha i bokhylla! Og ja, den kommer helt sikkert til å bli brukt.

Lykke til med alt ungdomstiden din innebærer av morsomme, utfordrende, fine og vanskelige ting. Vi heier på deg!

Napalm Death rolig i bakgrunnen

/ Julie Karoline / 2 kommentarer

Skrevet av Einar IlnerNapalm Death rolig i bakgrunnen | edgeofaword

Forlag: Tears Back In Press (2021)

Sjanger: Roman

Kilde: Anmeldereksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

I våres ble vi kontaktet av Einar Ilner som lurte på om vi kunne tenke oss å lese og anmelde hans roman Napalm Death rolig i bakgrunnen. Selv om jeg satt midt i eksamensskriving, svarte jeg ja. Dessverre tok det litt tid før jeg fikk lest den, og også anmeldt den, men jeg er veldig glad for at jeg svarte ja på Ilners henvendelse, for jeg endte med å like boken mer enn hva jeg forventet.

Tittelen på boken satt meg ut i starten. Jeg syntes tittelen var, hvis jeg skal være ærlig, ganske dårlig, og jeg lurte fælt på hva dette var for noe. Nå bør det kanskje nevnes at jeg ikke er spesielt bevandret i musikkens verden, så jeg tok ikke henvisningen, men nå som jeg har lest boka, skjønner jeg den. Tittelen gir mening og blir faktisk ganske bra satt inn i riktig kontekst. Den passer også supert til bokens handling og humoristiske preg. Det bare beviser at man aldri skal dømme en bok på tittelen alene.

Det blir ikke som du tror. Det blir aldri som du tror.

En vennegjeng av helt ordinære menn i 40-årene inngår en pakt om å ta hevn på dem som har voldt dem urett. Hver og en i vennegjengen skriver en liste over mennesker de ønsker å hevne seg på av ulike grunner, både store og små, og ledet av Siver (bokens jeg-person), begir de seg ut på det ene hevntoktet etter den andre, med blandede resultater.

Plutselig befant jeg meg omringet av en gjeng idioter.

Boken er delt inn i kapitler ut fra hvilket hevntokt de er på, men det er alltid Siver sin stemme vi hører og hans tolkninger av hendelsene vi følger. Sivers virkelighetsoppfatning er ikke alltid helt til å stole på. Å ha en slik hovedkarakter gir en litt forvirrende leseopplevelse, men samtidig er det med på å bygge opp Sivers personlighet. Han er en mann med traumer og en mengde uuttalte følelser og tanker, som sliter med et indre mørke og depresjon. Hevntoktene blir på mange måter hans måte å bearbeide depresjonen og mørket på, og en vei ut av den. Hans karakterutvikling er kanskje ikke enorm, men den er der.

De andre karakterene vi blir kjent med, er alle forskjellige, med forskjellige liv og reaksjonsmønstre. Og selv om vi blir kjent med dem gjennom Siver, merker vi en utvikling hos flere av dem også. Ilner har klart å samle et knippe med varierte karakterer, han har unngått klisjeene og gitt oss et realistisk og troverdig galleri av personligheter.

«Gjeng? Vi er ikke noen gjeng,» sier jeg. «Vi er en prosjektdrevet nettverkskonstellasjon.»

Språket i boken kan være litt tungt til tider. Det var ikke alle metaforene og tankerekkene jeg klarte å henge med i, men hovedbudskapet og den røde tråden er relativt grei å følge. Noe tolkning mellom linjene må til, siden Sivers beretninger ikke alltid samsvarer med hva de andre karakterene sier og gjør.

Selv om språket kan være noe tungt, slipper vi overforklaringer og lange utbroderinger. Språket er veldig direkte, og til å være en debutroman, er boken velskrevet og tett.  

En mørk humor ligger over hele historien. Noen av tingene vennegjengen (nei, beklager: nettverkskonstellasjonen) gjør, er ganske så absurde. Men hvordan skal en gjeng menn, som ikke har et eneste vondt ben i kroppen, ta hevn over andre? Humoren er nok ganske typisk nordisk: mørk og sarkastisk, og selv om jeg humret godt opptil flere ganger, vil den nok kanskje ikke treffe alle.

Fordi vi kan, fordi vi har valgt å presse oss fullstendig ut av boksen i kampen for rettferdighet. Vi, gripere av uante muligheter i menneskelivet!

Boken overrasker med en dybde man ikke ser med det første, og avdekker relevante og viktige samfunnstemaer. Dybden dukker opp litt etter litt, etter som Siver avslører mer og mer. Det var akkurat som om Siver trengte å bli kjent med meg, stole på meg, før han klarte å fortelle mer om seg selv og sine. For en super måte å bygge opp en bok på!

Dette var en bok som overrasket. En bok jeg endte med å like mer enn hva jeg forventet, og som jeg liker bedre og bedre jo mer jeg tenker på den. Anbefales til dere som ønsker å lese noe litt annerledes og uortodoks, og som tåler en god dose absurditet.

Boken er dessverre ikke å få tak i overalt, men gi meg et lite pip hvis boken ønskes lest, så skal jeg sende deg i riktig retning.

Tusen takk til Einar Ilner for anmeldereksemplar.