norsk forfatter

Kvinnen ved jordas kant

/ Julie Karoline / 6 kommentarer

Skrevet av Gunhild Haugneskvinnen ved jordas kant | edgeofaword

Forlag: Juritzen forlag (2016)

Sjanger: Roman

Kilde: Anmeldereksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

Man antar at kvinnene hadde en friere stilling da de norrøne gudene rådet, enn etter at kristendommen ble innført. Likevel handler sagaene mest om menn. De er også skrevet av menn og tolket av menn. Svært få sagaer, om noen, har kvinner i hovedrollene… Jeg ble spesielt nysgjerrig på Frøydis – Leiv Eirikssons søster… Hvem var hun egentlig? Det får vi vel aldri vite. Jeg syntes uansett at Frøydis fortjente en egen saga. Gunhild Haugnes

Frøydis Eiriksdatter er ei frilledatter. Født under farens oppdagelse og ekspedisjon til Grønland, er hun farens øyesten. Han oppdrar henne til å bli en sterk og rådsnar kvinne. Uheldigvis har hun også arvet sin fars temperament. Det voldsomme bråsinnet får henne opp i flere problemer enn hun selv liker, men hun er ikke en som raskt gir opp på sine drømmer. Alt hun drømmer om er å reise. Å oppdage nye, urørte steder. En datter i en slekt av oppdagelsesreisende, er hun ikke en som lar kjønnet sitt stå i veien for det hun higer etter.

Vi følger Frøydis fra hun er sytten år (år 1000) til hun er en gammel dame på over 90. I løpet av disse årene skjer det masse. Frøydis gifter seg, får barn, har elskere, får fiender, reiser til Vinland, krangler og kjemper, elsker og utvikler seg. Alt i alt et langt, spennende liv.

Endelig bruser det i henne igjen, hvert pulsslag sender glede gjennom henne. Hun får lyst til å rope. Hun lever. Torvard forstår ikke at trangen til å reise er i blodet hennes, blodet hun har fått fra faren, farfaren og enda lenger tilbake… De er en hel slekt av oppdagere.

Frøydis er ikke en karakter jeg sympatiserte mye med en stund. Hun er hard, sta, snarsint og hevngjerrig, men etter hvert som hun blir eldre utvikler hun seg masse. Hun lever ikke et lett liv, i en verden der menn bestemmer, hvor religionen er i endring og naturen er hard og ugjestmild er hun en kvinne av sin tid. Karakterutviklingen hennes er stor, og jeg ble ganske så engasjert i henne og hennes liv.

Vi møter mange faktiske historiske mennesker her. Eirik Raude, vikingen som oppdaget Grønland. Leiv Eiriksson, som oppdaget Vinland. Også Gudrid Torbjørnsdatter, Torfinn Karlsevne, Bjarne Grimolvsson, Torvard Einarsson, Torgils Leivsson og Torbjørg Lillevolven, for å nevne noen. Frøydis selv er også en kvinne som faktisk levde, men det finnes svært lite informasjon om henne.

Vi får også lært en del om vikingene og deres levesett. Det er fremdeles masse vi ikke vet om denne tidsperioden, og mye må vi gjette oss til. Og selv om historien om Frøydis er fantasi og oppdiktning, er det en del ting i boken som faktisk skjedde. Oppdagelsen av Vinland for å nevne noe. Jeg likte svært godt de historiske fakta forfatteren har fått med. Dette og alle de faktiske personene bringer en fin dybde til romanen og vil også være av interesse for de interessert i vikinger og de store  Sagaene.

Kvinnen ved jordas kant holder et høyt tempo. Den er ikke spesielt lang, men det skjer noe stort sett hele tiden. Lange uvirksomme år hoppes over, vi er kun med på de mest betydningsfulle årene av Frøydis liv. Slutten fant jeg noe forhastet. De siste årene pløyes raskt gjennom og det føltes litt som om forfatteren bare ønsket å komme seg til slutten raskest mulig.

Men nå er det for sent, for sent for alt som kunne vært. Tiden er ubønnhørlig. Har den gått, kommer den ikke tilbake.

Skrivestilen er noe haltende. Det er ikke mye poetisk flyt. Hele boken føltes som en gjenfortelling. Som om dette ikke var den faktiske historien, men forfatterens raske gjenfortelling av den. Det føltes uvant til å begynne med, men aldri fælt. Dette er tross alt en saga, og skrivestilen reflekterer dette. Et flott stilistisk valg som hjelper på leseopplevelsen.

Jeg likte denne romanen. Jeg lo og gråt. Irriterte meg og gledet meg. Alt i alt en meget engasjerende bok som jeg leste på veldig kort tid. Anbefales til alle vikinger og kanskje spesielt til de som ønsker å lese flere bøker om sterke kvinner.

Kvinnen ved jordas kant slippes på markedet i dag, 26.01.17.

Tusen takk til Juritzen forlag for anmeldereksemplar.

Varsjøen

/ Julie Karoline / 2 kommentarer

Skrevet av Thomas Marco BlattVarsjøen | edgeofaword

Forlag: Kolon (2016)

Sjanger: Roman

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

Varsjøen er Blatts første roman. Tidligere har ha gitt ut diktsamlingen Slik vil jeg måle opp verden, en diktsamling han vant Tarjei Vesaa` debutantpris for i 2006. Varsjøen har høstet mye god kritikk etter utgivelsen. Forlaget har skrevet at romanen handler om de mørke sidene ved å vokse opp i Norge – en elegant, lavmælt og til tider komisk skildring av en mann som får både fortiden og nåtiden snudd på hodet.

Boken handler om Morten Bodrum. Han er gift med to små barn og arbeidsledig. Arbeidsledigheten er selvvalgt og legger stress på ekteskapet. Da Morten var 12 år mistet han storebroren sin i en drukningsulykke. Brødrene hadde vært og badet i Varsjøen med vennegjengen da Markus falt, slo hodet og druknet. Nå 20 år etter ringer en barndomskamerat og sier at han vet hva som egentlig skjedde den fatale sommerdagen. Dermed begir Morten seg på en reise for å finne sannheten og for å finne seg selv.

Det var noe med Varsjøen som med all sin ro og skjønnhet også skremte meg.

Varsjøen er dyster og lavmælt. Den skildrer en mann med barndomstraumer som aldri har blitt løst opp i og som farger livet og minnene hans mer enn han vil innrømme. Morten er en mann med mye undertrykt sinne og redsel som gir utslag i en slags giddesløshet. Han har i mange tilfeller mistet bakkekontakten. Det er som om han ser på livet sitt gjennom en tv-skjerm. Det virker som han blir styrt gjennom valgene han tar, og i mange tilfeller husker han ikke hva han har gjort.

Jeg er enig i at romanen er lavmælt og elegant. Den er mørk og jeg innrømmer at jeg felte noen tårer. Jeg er ikke enig i at den til tider er komisk. Jeg lo ikke en eneste gang. Mest fordi jeg ikke likte hovedpersonen. Han er rett og slett fæl. Han er slem, egoistisk, tankeløs og snarsint. Nå er jo det litt av poenget, men det ble for mye for meg. Morten sitter med mange minner han ikke har fått bearbeidet. Minner som har snudd og vridd på seg. Samtidig klarte jeg ikke helt å sympatisere med han. Han er så langt utenfor sitt eget liv. Han er for ekstrem, for usympatisk. Han bryr seg ikke om noen andre, ikke en gang kona. Og selv om han er glad i barna sine, merker vi en distanse her også.

Selve romanen er fin; plottet er flott utarbeidet. Boken har godt driv og en fin rød tråd. Jeg likte selve historien og jeg likte hvordan Blatt har lagt opp hendelsesforløpet og tempoet. Romanen hopper en del i tid, men det er aldri forvirrende.

Språket er fint, men dette er ikke en lettlest roman. Her må man lese en god del mellom linjene. Samtalene er veldig oppstykket og forvirrende. Det er i grunn ingen forløsende samtaler her. Leseren må tyde mange små hint og bemerkninger for å få med helheten. Noe som er en flott måte for forfatteren å understreke selve hovedpersonens oppfatning på. Romanen er skrevet i jeg-form, så det er alltid Morten sin side av historien vi får, en oppfatning som kanskje ikke alltid stemmer med realiteten.

Jeg er veldig delt når det gjelder denne romanen. Jeg ser hvorfor denne boken har fått så mye god kritikk. Jeg ser den gode historien, det dystre og elegante. Dessverre taklet jeg ikke hovedpersonen, noe som trakk ned leseopplevelsen min for mye. Kanskje du vil like den bedre enn meg?

Høstens pocketparty hos Gyldendal

/ Stine-Marie / 1 kommentar

Den siste torsdagen i september var det igjen tid for pocketparty hos Gyldendal. Til tross for vakkert høstvær holdt vi oss innendørs denne gangen, og det var rigget til party i storsalen i Gyldendalhuset.

Fokuset denne gangen var krim, og vi møtte veteranene Jørn Lier Horst og Jan Mehlum, krimblogger og debutforfatter Geir Tangen, samfunnskritiske Agnes Lovise Matre og TV-veteranene og forfatterparet Cilla og Rolf Börjlind.

Pocketparty hos Gyldendal september 2016 | edgeofaword

Julie Karoline er starstruck to meter fra blogger-kollega og krimforfatter Geir Tangen. Jørn Lier Horst leser høyt fra høstens utgivelse, Når det mørkner.

Jørn Lier Horst innledet kvelden med å lese høyt fra sin nye bok, Når det mørkner. Dette blir den ellevte boken om William Wisting, og handlingen finner sted på tidlig åttitallet der William er en fersk konstabel på politivakta. Når det mørkner kommer i begynnelsen av november og er kortere enn de andre bøkene i William Wisting-serien. Også er den billigere da.

«Dette er også da faktisk, fant jeg ut når jeg leste gjennom, et sånt klassisk lukket rom mysterium», delte Jørn Lier Horst med oss.

Jan Mehlum jubilerer som forfatter denne høsten; det er tyve år siden den første krimromanen hans kom. Nå er da den femtende romanen hans, Et hardt slag, tilgjengelig i pocket.

Igjen møter vi tønsbergadvokaten Svend Foyn. «Det er noen fordeler ved å la de semiprofesjonelle, altså de amatørmessige, etterforskerne herje vilt fordi de er i mindre grad styrt av byråkratiske og all verdens andre regler for hvordan etterforskningen bør foregå», sier Mehlum der han trekker klare paralleller til sine  amerikanske forbilder. Han prøver likevel alltid å plassere sin inspirasjon i den norske virkeligheten.

Den sekstende romanen til Jan Mehlum er rett rundt hjørnet. Den har da tittelen To komma åtte sekunder og forventes i butikken i midten av oktober.

Agnes Lovise Matre er aktuell med pocketversjonen av sin andre bok, den psykologiske trilleren Kledd naken. Her er det voldtekt som er temaet, et absolutt tidsaktuelt tema. Så langt i sin karriere som krimforfatter, og spesielt med sitt nye manus, berører Matre vesentlige temaer i samfunnet, «Den første boken jeg skrev handlet om spiseforstyrrelser fordi det er noe som jeg selv har hatt som voksen. Så da hadde jeg lyst til å si noe om det vi ikke snakker om. Og da ble det liksom en greie. Så da ble voldtekt det neste».

Til tross for sin status som debutforfatter er Geir Tangen kjent for oss fleste bokbloggere. I flere år har han anmeldt og skrevet om krim på bloggen sin, bokbloggeir. Tidligere i år tok han imidlertid Norge med storm da han debuterte som forfatter med krimromanen Maestro. Nå tilgjengelig i pocket er denne en roman forlagsredaktøren hans karakteriserer som en «krim-krim» eller en slags meta-krim.

Selv sier Tangen, «Ja, for jeg leker meg en del med krimsjangeren i Maestro. Det har nok litt med at jeg er krimblogger, så jeg har skrevet en god del om krimlitteratur, og jeg har anmeldt en del krimbøker. Også var det noe med denne historien som lokka og lurte veldig med at jeg hadde lyst til å få dette meta-perspektivet, med at det på en måte er en krim om en krim». Som forlagsredaktøren hans sier, «dette er en krim spekket med krim».

Både Agnes Lovise Matre og Geir Tangen har levert inn manus til det som vil bli deres tredje og andre bok, respektivt.

Cilla og Rolf Börjlind på pocketparty hos Gyldendal

Cilla og Rolf Börjlind er aktuelle med en ny krimroman på nyåret 2017.

Forfatterparet Cilla og Rolf Börjlind er aktuelle med pocketutgivelsen av Svart Daggry, den tredje boken i serien om Olivia Rönning og Tom Stilton. Til de som lot seg rive med av Springflo i sommer, kan vi jo også fortelle at innspillingen av deres andre bok, Den tredje stemmen, er planlagt til neste vår. I tillegg er dette radarparet aktuelle på nyåret med sin fjerde bok i serien, nemlig Sov du vesle spire.

Med en så karismatisk gjeng med krimforfattere (og forlagsredaktører) var det vanskelig ikke å kose seg. Vi tok et par bilder på vei ut (av oss selv, selvfølgelig) og gikk ut i det deilige høstværet med hver vår goodiebag i hånden. Her fant vi et forhåndseksemplar av Belgravia av Julian Fellowes som kom ut i sommer, Den siste gode mann av A.J. Kazinski og Springflo av Cilla og Rolf Börjlind. Sistnevnte gleder vi oss spesielt til å lese.

 

 

Den 13. disippel

/ Julie Karoline / 8 kommentarer

Skrevet av Tom EgelandDen 13. disippel | edgeofaword

Forlag: Aschehaug (2014)

Sjanger: Krim

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Den femte boken om arkeolog Bjørn Beltø, og den andre boken i serien jeg har lest. Tidligere har jeg lest Nostradamus´ testamente. At jeg ikke har lest de tre første bøkene ennå er ikke et problem, bøkene kan lett leses individuelt. Allikevel kan det være lurt å ha lest de tidligere bøkene da Den 13. disippel kommer med noen vitale avsløringer. Dette gjør ikke meg noe, jeg har tenkt å lese de første allikevel.

Bjørn Beltøs venn og kollega Victoria ligger for døden. Hun trygler Bjørn om hjelp til å løse et gammelt mysterie, nemlig forsvinningen til en israelsk arkeolog i 1978. Da Victorias mann og sønn blir overfalt av ukjente gjerningsmenn vekkes Bjørns nysgjerrighet. Hva skjedde egentlig i -78? Sammen med den forsvunne arkeologens datter reiser han til Israel for å komme til bunns i mysteriet.

En nøkkel, men ingen lås. Et brev uten mening. Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne å nøste eller hva jeg leter etter. Mitt liv i et nøtteskall.

Man skal ikke lese mange sidene før boken fanger deg i sitt mysterie. Hva har skjedd? Hvorfor? Hva fant de? Tempoet øker raskt, vi får få rolige sider, før vi fyker av gårde. Dette er spenningskrim, eller thriller, på sitt beste. Tempoet river deg med, og med en slik fart at man ikke merker hvor mye tid har gått eller hvor mye man har lest, før huset blir stille og alle lysene er slukket og du innser at du er den eneste som fremdeles er våken. Og hva gjør du da? Jo, du leser videre.

Selv om tempoet er høyt og mysteriet er fengende, er ikke denne like spennende som Nostradamus´ testamente. Lenge skjønte jeg ikke helt sammenhengen med hva karakterene snakket om, temaene de diskuterer, og selve forsvinningen på 70-tallet. Kanskje det var noe jeg ikke fikk med meg, kanskje jeg overså noe, men selv om jeg var forvirret leste jeg videre og løsningen kom, heldigvis, for en dag.

En arkeolog graver ikke først og fremst i jord og sand, men i det ukjente. Vi vet aldri hva vi kommer til å finne. Eller hvilken betydning det vil ha. Arkeologi er et fag uten fasit…

Tom Egeland er en mester i å bygge opp historier, da spesielt konspirasjonsteorier. Jeg elsker det. Dette er min type krim. Det ligger en enorm mengde bakgrunnsarbeid bak bøkene om Bjørn Beltø, og Egeland spinner det sammen til noen flotte konspirasjonshistorier.

«Høres ut som noe Dan Brown har funnet på.»

Dette er bøker som får deg til å tenke, til å fundere, og selv om det er fiksjon føles det som om man lærer noe. Fantastisk.

Denne boken ga absolutt mersmak. Og selv om slutten på enkelte tidligere bøker har blitt avslørt, skal jeg absolutt lese dem. I år kom det også ut en ny bok om Bjørn Beltø, Djevelmasken, og den har jeg nå sikret meg et eksemplar av. De tidligere bøkene er nå på salg i pocketutgaver, ganske så billig, så det er ingen unnskyldning for ikke å kjøpe de. Bortsett fra for meg, siden jeg har to av bøkene i hardcover og dermed ønsker alle i samme format. Jeg kan ikke fordra serier med bøker hvor alle er i forskjellig format. Det ser så rotete ut i hylla mi.

Alle lurer alle. Sånn er det med den saken. Vi har alle våre motiver, våre skitne små hemmeligheter.

Rydde ut

/ Julie Karoline / 3 kommentarer

Skrevet av Helene UriRydde ut | edgeofaword

Forlag: Gyldendal (2013)

Sjanger: Roman

Kilde: Goodiebag pocketparty Gyldendal

Anmeldt av Julie Karoline

Stine-Marie og jeg var på pocketparty hos Gyldendal en dag i juni. Alle som møtte opp fikk med seg en goodiebag da vi gikk og denne boken var en av bøkene i posen. Helene Uri er ei kjent forfatter med 16 romaner under beltet i tillegg til 6 bøker hun har skrevet sammen med andre. Flere av bøkene er oversatt til andre språk. Rydde ut er den første romanen hennes jeg leser.

Helene er i gang med å skrive en roman om Ellinor, en kvinnelig lingvist. Under arbeidet med denne romanen dør Helenes mor. Romanen tar en bråsving og ender opp med å handle like mye om Helene som Ellinor. Nå som den eldre garde er borte fra Helenes liv blir hun plutselig veldig opptatt av hvor slekten hennes kommer fra, da spesielt sin farfar som hun vet lite om. Rydde ut er en roman om språk og historie. En roman om savn, tilhørighet og ord.

Dette er en meget spesiell roman. Den er en del fiksjon og en del biografi. Romanen om Ellinor fletter seg inn og ut av Helenes liv i en sorgfull periode av hennes liv. Og selv om Helene bedyret ovenfor ei venninne at hun aldri skulle skrive seg selv inn i en roman, endte hun opp med å gjøre nettopp det.

Du kan skrive deg selv inn i boken, sier hun. Nei, sier jeg. … Jeg skriver ikke på den måten, sier jeg, har aldri gjort det og kommer aldri til å gjøre det. Å jo, sier venninnen min. Jeg kan love deg her og nå at jeg aldri kommer til å skrive en bok der jeg selv er med, sier jeg irritert…

Selv om romanen hopper mellom fantasi og virkelighet blir det aldri forvirrende. Ellinor blir en måte for Helene å bearbeide sitt eget liv og sorg, og forfatteren fletter mye av sitt faktiske liv inn i Ellinors fiktive.

Tre kvinnekropper. Mammas, min og Ellinors. De henger sammen, den ene er utenkelig uten den forgående, først mammas, så min, så Ellinors.

Språket er lett, mer som en samtale. Ord og utrykk, både kjente og nye, flettes sømløst inn i teksten. Helene skriver på en måte som trekker leseren inn og det var lett å følge. Jeg likte denne skrivestilen veldig godt og ble raskt revet med i følelsene som ligger rett bak ordene.

Å være sørgende ligner på å være skrivende. Når skrivingen er på sitt mest intense, ser jeg alt ut fra romanen jeg holder på med. … Nå ser, hører og lukter jeg mamma overalt.

En annen ting jeg likte godt var måten jeg fikk ta del i utviklingen av Ellinor og historien hennes. Den utarbeides gjennom boka, men tar aldri over hendelsesforløpet. Jeg vil si at mesteparten av romanen handler om Helene og hennes søken etter historie. Noen ganger følte jeg at dette tok litt stor plass. Det ble til tider litt langtekkelig og repetitivt, selv om disse delene var meget interessante og velskrevne.

Boken har ikke en definitiv slutt, hvordan kan den det? Dette er jo et utdrag fra Helenes liv. Boken slutter da sorgen ikke er like voldsom lenger og når Ellinors historie ender. Det var artig å se hvordan Helene utvikler romanene sine, hvordan hun jobber med dem. Gjennom hele boken er hun veldig åpen om sin skriveprosess. Det var også artig å se hvor mye hun innarbeider egne opplevelser og erfaringer inn i romanene sine. Hun legger mye av seg selv i dem.

Gråten tar henne. Det er akkurat sånn det føles, som en utenforstående kraft bestemmer over henne, feier med seg, tvinger henne i kne, får kroppen hennes til å gjøre ting hun ikke kan kontrollere. Hele kroppen rister av tårer. Hun lar tårene strømme. Det er godt, som om noe smelter i henne, noe som raser ut av henne i et skred.

Flere har hevdet at dette er en av Helenes bedre romaner. Det kan jeg ikke uttale meg om, men det jeg vet er at jeg kommer til å lese mer av henne for jeg likte denne boken godt. Jeg anbefaler Rydde ut for deg som ønsker å lese en annerledes roman.

Ting er som ord. Et enkeltord har en klar funksjon, er slett ikke uten betydning. Et ord kan være vakkert og velklingende. Eller det kan gi motbydelige assosiasjoner. Men det er først når ordet inngår i en sammenheng med andre ord, at det kan svulme, bristeferdig av mening.

Norsk sokkel

/ Julie Karoline / 2 kommentarer

Skrevet av Heide LindeNorsk sokkel | edgeofaword

Forlag: Gyldendal (2015)

Sjanger: Roman

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

 

Det begynner ofte med titlene for Heidi Linde. Hun finner en spennende tittel og former teksten rundt den. Da hun kom på den interessante tittelen Norsk sokkel, bestemte hun seg for å skrive en tilhørende roman. Den fantes jo tross alt ikke fra før. Dermed ble det en bok om den norske velferdsstaten.

-Vi har jo folketrygden da, sier hun, det er ingen som havner på gata her i landet.

Boka er delt opp i en rekke noveller. Hver novelle tar opp en ny side ved velferdssystemet og omhandler nye mennesker. Alle karakterene hører sammen på ulike vis, som en stor utvidet familie, og vi møter både menn, kvinner og barn. Novellene er ikke lange, men vi rekker å få fine, dype innblikk i karakterene.

Dette er ikke en tradisjonell roman med hovedplott og handlingskurve. Novellene er små, korte innblikk i karakterenes liv, som små snapshots. Vi følger karakterene over korte perioder i deres liv, hvor de møter en eller annen side av velferdsstaten. Det er mer en samling historier om de små og store valgene vi tar i hverdagen, både de bevisste og ubevisste. Alltid med velferden i ryggen.

Hva hver enkelt karakter strever med er ikke alltid like lett å få tak i. Heller ikke hva selve poenget i hver novelle er. Historiene er ganske åpne, og en må lese en del mellom linjene. Hver novelle ender i en liten cliff-hanger. Problemene som oppstår blir ikke løst, men alle karakterene tar noen valg, forløsende valg, enten bevisst eller ubevisst, men vi får ikke vite hva som skjer med dem videre etter det.

Man har alltid et valg. … Selv det å ikke velge, er et slags valg.

Personlig likte jeg ikke alle novellene like godt. Noen traff meg bedre enn andre, men det er vel kanskje normalt. I og med at karakterene er så vidt forskjellige skulle det godt gjøres å like alle. En raskt titt på nettet viser at dette ikke var noe bare jeg syntes, men vi foretrekker visst ikke alle de samme novellene.

Alle karakterene er forskjellige, noe som gir boka en flott eim av realisme. Alle er i forskjellige stadier av livet, med egne drømmer og håp. Jeg fant flere av karakterene ekstremt usikre og kjente at jeg enkelte ganger ble lettere irritert over dem.

Hvorfor kan det ikke finnes en felles forståelse for hva som er riktig? … Noen burde gi en definisjon, formulere et slags etisk regelverk og sette to streker under…  

Boken er ekstremt detaljert. Alt er nøye nedskrevet, både relevante og ikke relevante detaljer. Det er som å se gjennom en liten, firkantet skjerm, hvor alt av bakgrunnsstøy blir synlig, ikke bare det som skjer i forgrunnen. Dette ble litt slitsomt i lengden. Jeg fant ut at jeg foretrekker bøker som holder en tydelig retning, hvor alt av uvesentlig svada blir luket bort.

Alt i alt er dette en interessant bok. Om den er god eller dårlig kan diskuteres, den er definitivt annerledes. Dette er en bok som skaper reaksjoner og oppmuntrer til ettertanke. Et lite stykke Norge i bokform.

Hver nye epoke man når, som liksom kommer som et sjokk. Alle disse eldre som nærmest forbløffet slår fast at de har blitt gamle, at livet har gått så fort. … Og slik fortsetter det helt inn i døden. Og hva da? Sperre opp øynene i et siste krampaktig, men selvfølgelig helt forgjeves sekund, rope: men hallo?! Skal jeg også være blant dem som dør?!

Den siste vikingkongen, krigens læregutt

/ Julie Karoline / 2 kommentarer

Den siste vikingkongen | edgeofawordSkrevet av Jan Ove Ekeberg

Utgitt av Gyldendal (2016)

Sjanger: Roman

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

–Den største styrken i mannen sitter i sinnet. Krigere som ikke finne den styrken, får korte liv– står på coveret av denne romanen og setter tonen for resten av boka. Dette kan like mye være en ungdomsbok, en coming of age historie, som en historisk roman, for det er ikke bare hovedpersonen som lærer og vokser i denne boken, leseren lærer og vokser litt også.

Historien om Olav Haraldson, også kjent som Olav den hellige, vet de fleste noe om. Kongen som kristnet Norge. Kongen som døde på slaget på Stiklestad. Harald Hardråde har nok også mange hørt om, men kanskje ikke alle vet at disse to var brødre. De mest ihuga historiefansen vet så klart dette. Samtidig er det så mange navn, like navn, fra denne tidsepoken, at det er raskt å blande alle Haraldene og Olavene sammen. Da er det kjekt med en historisk roman som kan hjelpe oss med å holde styr på historien vår. I hvert fall en liten bit av den.

Boka handler om Harald Sigurdsson, senere kjent som Harald Hardråde, kong Olavs yngste halvbror. Harald er rappkjefta, bortskjemt og korttenkt. Han havner ofte i trøbbel, alvorlig trøbbel, og moren ser ingen annen råd enn å sende han bort. Både for at han skal modne og for å redde livet hans.

På deg er det bare musklene i kjeften som er ferdig utvokst.

Harald blir sendt av gårde med Rane Kongsfostre. Rane fostret Olav i tiden før Olav ble konge, og nå tar han, motvillig, Harald til seg. Det blir noen tøffe år for Harald, men etter hvert lærer han å tøyle sinnet sitt og krigens kunst.

En modig mann uten stridskløkt er like lite verdt i striden som en feig mann. De er begge blant de første som faller.

Kong Olav måtte rømme landet da Kong Knut, den danske vikingkongen med sete i England, krevde Norge som sitt. For Harald bringer dette stor skam over familien, men han ønsker å hjelpe Olav tilbake til makten. Han slår seg sammen med Olav ved Stiklestad og kjemper ved hans side i dette historiske slaget.

En konge som reiser fra landet sitt, (kan) ikke stole på at vennene hans skal sitte ved gårdene sine og vente til kongen kommer hjem igjen.

Boken slutter rett etter dette slaget, og gir et håp om at det skal komme flere bøker om Harald Hardråde. For han levde et meget spennende liv, og han endte med å bli Norges siste vikingkonge. Det er hans død i 1066 som markerer slutten på vikingtiden.

Den mannen som står alene, lever et fattig liv, om han er aldri så rik. En trell med venner er en sterkere mann enn en venneløs konge.

Den siste vikingkongen er spennende. Kanskje ekstra spennende når man vet at mange av personene vi møter i boka er faktiske historiske personer. Det gir boka et eget liv, og drivet er utrolig bra fra første side. Allikevel vil jeg ikke påstå at boka er fantastisk.

Mange personer blir nevnt. Utrolig mange, som historisk sett er viktige, men i denne sammenhengen unødvendige. Mange blir nemlig bare nevnt en gang. For meg ble det vanskelig å holde styr på alle personene, og jeg mistet tråden flere ganger.

Skrivestilen mangler flyt. Den hopper og spretter av gårde. Jeg fant den rett og slett hakkete. En slik bok trenger ikke lange beskrivelser og overdådige metaforer. Jeg ber ikke om det heller. Men jeg savner allikevel en bedre flyt.

Boka har en fin lengde (356 sider innbundet), og det er spenningsmomenter spredd jevnt gjennom den hele. Jeg fant boka helt grei, hverken det dårligste eller det beste jeg har lest.

For lesere som liker historiske romaner, som ønsker å lære mer om Harald Hardråde og denne meget spennende tiden av vår historie, er dette en ok bok. Den har tross alt mange korrekte historiske fakta i seg. Jeg kan også anbefale den for blodharde vikingfans.

Broren sa at ingen natt er så lang eller så mørk at mennesket slutter å håpe. For mennesket slutter aldri å håpe, selv når døden står rett foran dem. Det ligger i menneskets hjerte å håpe. Håpet er et tegn på at mennesket lever, og i daggryet ligger det alltid håp.

 

Sommerens pocketparty hos Gyldendal

/ Stine-Marie / 2 kommentarer

Tirsdag denne uken satte vi kursen mot Gyldendalhuset for sommerens pocketparty. Vi ble lovet en fin kveld på takterassen med en håndfull norske forfattere, og selvfølgelig også en goodiebag.

Vi møtte Johan Harstad, Heidi Linde, Marianne Fastvold, Kjell Ola Dahl og Helle Stensbak. Disse fem står bak noen av Gyldendals storsatsinger i årets pocketutgivelser, da henholdsvis Max, Mischa og tetoffensiven, Norsk sokkel, Coctaileffekten, Kureren og Monopol.

Pocketparty @ Gyldendal | edgeofaword

 

Heidi Linde, blant annet kjent for sin barnebokserie om Pym Petterson, kom i år ut med sin roman Norsk sokkel i pocketutgave. Boken har blitt overøst med femmere på tvers av aviser og blogger.

Om valget av tittel sier Linde: «Det begynner ofte med titler for meg når jeg skriver en roman. Så tenkte jeg, norsk sokkel, det høres ut som en kjempe bra roman. Den fins ikke, så da må jeg skrive den sjøl». Hovedpersonen er velferdsstaten Norge.

Johan Harstad har med Max, Mischa og tetoffensiven skrevet om teaterverden og kunstverden i USA. På spørsmålet om hvordan han nærmet seg dette temaet, svarer Harstad, «Med frykt». Det direkte og ærlige svaret mottar latter fra publikum.

Marianne Fastvold tok med seg sin mann på arrangementet, og sammen underholdt ekteparet med en musikalsk høytlesning av det første kapittelet i Coctaileffekten omgitt av herlig trekkspillmusikk. Dette var i utgangspunktet ikke en bok jeg hadde ofret mange tanker, men den humoristiske undertonen i teksten og den sjarmerende fremføringen fra ekteparet Fastvold gjorde at jeg nesten kjøpte meg boken. Nesten.

Helle Stensbak, som beskriver seg selv som en politisk flyktning fra Hamar, debuterte i fjor med krimboken Monopol. Hun har blitt veldig glad i sine karakterer, både helter og skurker, og kom med dette lille gullkornet: «Rigmor er min beste Skybert-venninne».

Kjell Ola Dahl fortalte om sitt valg av Ester som hovedperson i Kureren at han ønsket en hovedperson det var vanskelig å skrive om. Han ønsket å utfordre seg selv. Likevel tror han ikke det blir flere bøker om Ester.

Goodiebags fra Gyldendals pocketparty | edgeofawordPå vei ut mottok vi hver vår goodiebag. Innholdet i denne var ikke like bra som ved forrige pocketparty der vi fikk tre bøker og et norgesglass, men vi sier da aldri nei, takk til gratis bøker. Denne gangen fikk vi med oss Rydde ut av Helene Uri og En sang fra fortiden av Katherine Webb.

Alt i alt var det en koselig litteraturkveld. Julie Karoline tok med seg en signert utgave av Norsk sokkel. 

 

Fie faller

/ Julie Karoline / 1 kommentar

Skrevet av Therese AasvikFie faller | edgeofaword

Utgitt av Vigmostad Bjørke (2016)

Sjanger: Roman

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

Jeg hørte først om denne boken via Beathes bokhjerte og tenkte at dette ikke var en bok for meg. Da Stine-Marie nevnte at hun hadde et leseeksemplar av den som jeg kunne lese var jeg først skeptisk. Fra de anmeldelsene jeg hadde lest var jeg temmelig sikker på at jeg ikke kom til å like den, men jeg bestemte meg for å gi den en sjanse. Mest fordi den er skrevet av en norsk forfatter og jeg ønsker å lese mer skrevet av norske forfattere. Jeg er utrolig glad for at jeg ga den en sjanse, for jeg endte faktisk med å like den.

Fie faller handler om Fie, ei kvinne på 37 med to barn, mann og hus på Bygdøy. Her strever hun med å holde livet perfekt, overfladisk perfekt, en perfekt tilværelse hun selv ikke trives i. Hun har et anstrengt forhold til eldste datteren, en au-pair hun ikke stoler på og venner hun ikke trives sammen med. Når hun oppdager at mannen har en affære, revner det overfladiske livet hennes og hun faller.

Hvorfor blir alt feil? Skjønner de ikke at hun egentlig vil noe helt annet?

Grunnen til at jeg trodde jeg ikke kom til å like boken var Fie. Hun slo meg som en meget materialistisk og overfladisk person. Med centimeter tykk sminke og ingen ting på innsiden. Hvor det viktigste er status og hvordan livet hennes tolkes av andre, men ikke hvor det som finnes innvendig eller bak kulissene er noe viktig.

Det er du som sammenligner deg, Fie. Hele tiden gjør du det.

Jeg tok ikke feil, Fie er nøyaktig slik. Hun er fanatisk opptatt av det utvendige. Allikevel likte jeg henne, for hun er ikke så hul som man skulle tro. Det foregår så mye på innsiden og hele hennes personlighet gnisser mot den virkeligheten hun har skapt seg. Det skal ikke mange sidene til før leseren skjønner hvor dypt nede i depresjon hun har falt.

Alt føles feil. Hodet til Fie er alt for tungt med alt dette som ikke skal tenkes på, hun sitter fast. Familien hennes sitter samlet på den andre siden. De skjønner noe hun ikke forstår.

Forfatteren har gjort en kjempe jobb med å beskrive en person som ikke er på lag med seg selv. Der hun sitter på utsiden av sitt eget liv, som en film, og ikke kjenner seg igjen. Mange av beskrivelsene og metaforene er til å ta og føle på. Reisen til Fie er fantastisk, selv om hun tar en rekke valg som er ganske ekstreme. Jeg heiet på henne hele veien, og selv om slutten er nokså åpen, vet jeg at livet hennes vil bli bedre.

Forventningen har langsomt seget ned langs veggene, ned til gulvet, blitt en del av underlaget.

Boken er ganske kort, og full av metaforer som gir den en dybde det lette språket til tross. Jeg har lest flere norske bøker med samme skrivestil; mange korte, gjentagende setninger som gjør en lettere forvirret, ispedd noen lange setninger som gjør en andpusten. Slik som Hav av tid og Oljeregnbuer. Jeg liker veldig godt denne skrivemåten. Det er med på helheten av boken, hvor ikke bare innholdet beveger deg, men også presentasjonen av den. Det er fantastisk å lese.

Dette var en bok som tok meg på senga. Den overasket meg skikkelig. Ikke med innholdet, tittelen er en liten give away i forhold til hva den handler om, men det overrasket meg hvor mye jeg likte den. En sann fornøyelse å lese, hvor jeg både lo og gråt. En kjapp, liten bok hvor også leseren ender med å lære noe om seg selv. Anbefales.

Jeg får late som, tenker hun, Lotte er for høyt oppe til å merke hvor jeg er, jeg får late som helt til det kanskje virker.

Den syvende demonen

/ Julie Karoline / 5 kommentarer

Skrevet av Øivind BorgeDen syvende demonen | edgeofaword

Forlag: Font (2016)

Sjanger: Krim

Kilde: leseeksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

Ikke på denne måten, vær så snill! Gode Gud, vær nådig – ikke på denne måten.

Den syvende demonen er en vaskeekte krim. Du har det merkelige mordet, etterforskeren med mentale sår og mistenkte i bøtter og spann. Boken har for det meste fått gode anmeldelser. Noen har også gått så langt som å spå at dette kommer til å bli årets beste norske krim.

Bogart Bull er hovedpersonen. Han utnevnes til den norske representanten i et europeisk etterforskningssamarbeid, og allerede den første uken blir han sendt til Frankrike der en norsk milliardær blir funnet brutalt drept i sitt eget hjem. Bull samarbeider godt med det franske politiet og viser seg å være en veldig god og smart etterforsker. Flere ting skjer i løpet av etterforskningen, og det er mange spor å ta tak i før saken blir løst på slutten av boken.

Boken følger krimsjangeren til det fulle og er proppfull av klisjeer. Heldigvis er boken uten mye blod og gørr. Ja, mordet er ganske bestialsk, men vi slipper de grundige og detaljerte beskrivelsene av liket. Vi hopper mye frem og tilbake i tid, fra begynnelsen av 1900 tallet, via andre verdenskrig og frem til i dag. Hvorfor vi stikker innom disse tidsperiodene er ikke like lett å skjønne med det første, men bidrar med å legge bakteppet for morderen.

Hendelsesforløpet er relativt uforutsigbart. Forfatteren kaster inn enkelte skruballer med jevne mellomrom, og det skal godt gjøres å gjette hvem den skyldige er. Jeg gjettet meg i hvert fall frem til feil mistenkt. Allikevel fant jeg ikke historien spesielt spennende; det var aldri noen situasjoner hvor spenningen drev meg videre. Tempoet er rolig, og på grunn av hoppingen i tid, blir det også nokså oppstykket.

Øistein Borge skriver bra, det skal han ha. Det er få lange overdådige beskrivelser. Språket er ikke romantisk og metaforisk, men rett på og enkelte ganger relativt bombastisk. Samtidig har han klart det kunststykket å ikke bli for ekkel, for rå.

Det er tydelig at han har gjort grundig forarbeid med de historiske delene av boken. Det meste virket realistisk og troverdig. Det er ingen av karakterene som gjør noe totalt uforventet, selv om jeg ikke syns morderens motiv var spesielt godt. Som morder trenger man kanskje ikke gode grunner?

Persongalleriet er bredt og spennende. Karakterene er troverdige og har flere lag. Det er ikke mange flate karakterer i denne boken. Det jeg savner er en karakterutvikling, selv om Bull tar noen avgjørelser på slutten som bringer noen endringer. Nå er ikke karakterutvikling i fokus her, og for meg virket det mer som om forfatteren følte han måtte slenge inn noe på slutten for å gi Bull mer dybde, mer retning.

I morgen er det ett år siden. Det holder, Bogart. Herfra finnes det bare to veier: fortapelse eller et anstendig liv. Det finnes ingen mellomting, bare et limbo…

Det kan virke som om det kommer flere bøker om Bogart Bull. Det hintes om et par utfordringer som kan komme i en eventuelt oppfølger. Personlig kommer jeg nok ikke til å lese de.

For meg var denne boken helt grei. Jeg har lest verre krimbøker, men også bedre. Nå er jeg mer glad i spenningskrim/thrillere enn bøker av denne typen, og jeg syntes denne var gjennomsnittlig. Likevel er dette en bok som godt kan leses ved hytteveggen på påskefjellet.