oversatt skjønnlitteratur

Det tapte symbol

/ Julie Karoline / 2 kommentarer

Skrevet av Dan BrownDet tapte symbol | edgeofaword

Forlag: Bazar (2009)

Originaltittel: The Lost Symbol (Doubleday 2009)

Oversatt av Kjell Olaf Jensen

Sjanger: Krim

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Da er tiden kommet for å legge ut en anmeldelse av den tredje boka om Robert Langdon, og den tredje boka i min pågående utfordring. Utfordringen går normalt ut på å lese alle bøkene til en selvvalgt forfatter, men denne gangen bestemte jeg meg for å kun fokusere på en bokserie av en forfatter, nemlig Robert Langdon serien av Dan Brown. Du kjenner kanskje til Engler og demoner? Eller Da Vinci koden? Da kan det nok hende du har hørt om Det tapte symbol også.

Robert Langdon får en merkelig melding om å møte opp for å holde et foredrag på kort tid. Siden det er hans gode venn Peter Salomon som har sendt beskjeden, stiller Langdon villig opp. Dessverre viser det seg raskt å være en felle. Noen har lokket Langdon til Washington, men det er ikke Salomon. Hva har skjedd med hans gode venn? Og hvorfor blir det funnet en uhyggelig og okkult gjenstand i den amerikanske kongressbygningen akkurat når Langdon er der? Igjen må Langdon nøste opp i et nettverk av mysterier og hemmeligheter, med det religiøse og det okkulte som bakteppe.

Intet er skjult som ikke vil bli gjort kjent, intet er hemmelig som ikke vil komme for en dag.

Det er ikke lett å skrive anmeldelse og ikke virke for gjentagende fra anmeldelsene jeg allerede har skrevet av Dan Brown sine bøker. Så annerledes er de nemlig ikke. Brown ha funnet sin nisje, sin skrivemåte. Om det gjelder bøkene om Robert Langdon eller de andre krimbøkene han har skrevet, er de i oppsett veldig like. Du har en kriminell handling som avslører noen gamle hemmeligheter og skjulte organisasjoner, gjerne innenfor det religiøse eller okkulte miljøet. En hverdagshelt som kunne vært hvem som helst, men med kunnskaper som er akkurat de man trenger for å løse mysteriene rundt de kriminelle handlingene.

Kjedelig, tenker du kanskje? Repeterende? Tja, repeterende, kanskje, men kjedelig? Absolutt ikke!

Når man henter inspirasjon fra religioner, er det mye å ta av. Og selv om oppskriften på bøkene til Brown er relativt lik, er ikke gjennomførelsen det. Men, dette er bøker for oss som liker spenningsromaner. Som liker handlinger med religiøse fanatikere og okkulte innslag. Som liker den heseblesende skrivestilen, hvor man blir andpusten kun ved å lese noen sider. Hvor man rives stadig videre i et forrykende tempo, til man har kommet til siste side og lurer på hvor det ble av dagen (eller natta) og hvor lenge siden det er siden man var på do eller spiste noe.

Jeg kommer til å være uendelig mye mektigere når jeg forlater denne bygningen enn da jeg kom.

Det tapte symbol er dessverre ikke min favoritt i serien og grunnen til det er at skurken er så overdrevet og lite troverdig at det er vanskelig å virkelig sette seg inn i situasjonen Langdon befinner seg i. Ja, Langdons søken etter sin venn er spennende, og mye av de religiøse undertonene er også det, men hele plottet rundt skurken virker forhastet og for enkel. Jeg skulle ønske Brown hadde brukt litt mer tid på skurken og hans utvikling. Kanskje jeg pirker litt mye? Boka er nemlig spennende. Det burde holde det.

«Symbolsk,» sa Langdon, «representerer dette menneskehetens mislykkede forsøk på å forvandle det menneskelige intellekt til gudelignende makt…»

I 2021 kom det en filmatisering av boken. Eller mer korrekt: en tv-serie. Denne gangen er det ikke Tom Hanks som briljerer i sin tolkning av Rober Langdon, men en mye yngre Ashley Zukerman. Zukerman gjør en god jobb han, men jeg savnet Tom Hanks. Og selv om en serie gir boken en mye bedre plass til å utfolde seg, er det en del endringer jeg ikke skjønner. Hvorfor endret de alderen til Langdon? Hvorfor endret de flere familiære relasjoner? Er det kun for å få til en kjærlighetshistorie? Er det virkelig slik at en serie uten et kjærlighetsplott blir for kjedelig? Endringene som er gjort gjør nemlig ingenting for historien, så hvorfor ha dem? Og selv om serien var spennende, så anbefaler jeg boken fremfor den.

Da gleder jeg meg til neste bok ut, Inferno, hvor vi igjen møter Tom Hanks i filmatiseringen.

 

 

Da Vinci koden

/ Julie Karoline / 3 kommentarer

Skrevet av Dan BrownDa Vinci koden | edgeofaword

Forlag: Bazar (2017)

Originaltittel: The Da Vinci Code (Broadway Books, 2004)

Oversatt av Inge Ulrik Gundersen

Sjanger: Krim/thriller

Kilde: Kjøpt

Anmeldte av Julie Karoline

Nå og da bryner jeg meg på ekstra utfordringer i lesingen min, og denne gangen hadde jeg bestemt meg for å lese Dan Brown sine bøker om Robert Langdon. Slike konspiratoriske thrillere er noe jeg liker godt (sjekk gjerne ut mine anmeldelser av Tom Egelands bøker om Bjørn Beltø), så selv om jeg har lest noen av bøkene fra før, gledet jeg meg til å ta fatt på utfordringen og lese de igjen. Dessverre, på grunn av en rekke hendelser i familien, rakk jeg ikke å bli ferdig med utfordringen i fjor. Men i stedet for å gi opp, bestemte jeg meg for å gi meg et år til på å fullføre, og nå har turen endelig kommet til Da Vinci koden.

Da Vinci koden er den tynneste boken i Robert Langdon serien, men det gir så absolutt ingen begrensning på spenningen. Jeg har tidligere anmeldt Engler og demoner, som er min favoritt av Dan Brown, men Da Vinci koden er nok den boken han er mest kjent for. Hvis man skal lese bøkene i riktig rekkefølge, er dette bok nummer to, etter Engler og demoner.

P.S. Finn Robert Langdon

Vi blir kastet rett inn i handlingen ved oppdagelsen av et grusomt mord på en bekjent av Langdon. Dessverre peker bevisene mot ham som morderen og han kastes ut i et heseblesende kappløp, ikke bare for å bevise sin egen uskyld, men også for å finne den egentlige morderen. Samtidig må han må løse et gammelt mysterium som kan endre hele den kristne troen. Et mysterium mange ønsker skal forbli en hemmelighet.

«Sophie,» sa han, «dette er seglet jeg fortalte om! Våpenskjoldet til Sion-ordenen.»Hun nikket. «Bestefar sa at jeg aldri skulle nevne den nøkkelen igjen.»

…

Langdon grøsset. Sion-ordenens eneste formål var å beskytte en hemmelighet. En hemmelighet som som innebar stor makt.

Robert Langdon i seg selv er ikke en typisk helt, men en helt ordinær mann med et noe sært interessefelt. Han er ikke over gjennomsnittet sterk eller modig, men er en mann man kan treffe hvor som helst. Det som skiller han ut er hans fotografiske minne og hans interesse for symboler og religiøs ikonologi. Langdon er er godt utviklet hovedkarakter, med en godt utarbeidet forhistorie og dybde, som det er lett å like og heie på.

Karaktergalleriet ellers i boken er stort, med flere karakterer man møter ofte, mens andre kommer og går raskt. De fleste er godt utarbeidet, med forhistorier og noe ekstreme mål. Vi møter dessverre noen stereotypiske karakterer, som den eksentriske mangemillionæren (det virker som det finnes en i hver Dan Brown bok), men ikke så mange at det blir irriterende. De fleste karakterene er godt plassert for å bringe historien videre, og ja, det er flere det er helt greit å mislike.

Å lage en hovedkarakter som på mange måter er gjenkjennelig gir boken et troverdig løft. Langdon er kunnskapsrik og skarp, og selv om noen av hans opplysninger og oppramsing av fakta kan virke noe malplassert, er de svært interessante og opplysende. Hele boken er proppfull av faktisk informasjon blandet sammen med fiktiv historiefortelling. Summen blir en spennende og tankevekkende historie med høyt tempo og spenningsnivå.

Denne kvelden har blitt den merkeligste og mest magiske i mitt liv.

Brown klarer nemlig på mesterlig vis å spinne en historie som tar for seg konspirasjonsteorier, historiske fakta og kristen historie, ispedd en stor dose kunst- og arkitekthistorie, og selvfølgelig: fri fantasi. Mengden med research for denne boken må være enorm! Men så absolutt verdt det, for boken er spennende og tankevekkende. Var du ikke interessert i konspirasjoner fra før, blir du kanskje det nå. For hva om..?

Alle elsker konspirasjonsteorier.

Språket i boken er helt greit, og litt mer ryddig enn i Engler og demoner. Det er tydelig at Brown har fått litt mer erfaring i skrivingen. Oversettelsen er grei og flyter godt. Jeg føler ikke at jeg har gått glipp av noe ved å kun lese boken på norsk. I boken møter vi flere språk, som latin og fransk, og alt blir heldigvis oversatt slik at leseren slipper å sitte og lure.

Da Vinci koden er filmatisert, og den første i filmserien. Litt rart, og selv om jeg ikke skjønner helt hvorfor, tenker jeg det kan være fordi denne boken er mer populær enn Engler og demoner. Filmatiseringen er grei, den holder seg ganske nærme boken, og man går ikke glipp av så alt for mye ved kun å se filmen. Ikke slår det feil at det er Tom Hanks i hovedrollen som Robert Langdon heller.

Alt i alt er Da Vinci koden er god og spennende thriller, hvor vi rives med i en verden av konspirasjonsteorier og ekstremisme. Anbefales!

Neste bok ut i min utfordring er Det tapte symbol.

Feil sted, feil tid

/ Julie Karoline / 1 kommentar

Av Gillian McAllisterFeil sted, feil tid | edgeofaword

Forlag: Kagge forlag (2023)

Originaltittel: Wrong Place Wrong Time (2022)

Oversatt av Line Gustad Fitzgerald

Sjanger: Krim

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Årets påskekrim var en bok jeg fikk i gave av Stine-Marie. En bok hun hadde fått anbefalt fra en ekspeditrise i en bokhandel, som anbefalte denne til alle som liker krim uten blod og gørr. Og det er jo meg, så tusen takk for anbefalingen. Og nå er det min tur til å anbefale denne videre.

Feil sted, feil tid er ikke en typisk krim, mer en psykologisk thriller. Eller kanskje en roman ispedd krim? Uansett hvordan man rangerer den, er den unik. Historien starter med en kriminell handling, som ikke er unikt i seg selv, men det er måten hovedpersonen må finne årsaken til handlingen som er annerledes. For så fort det kriminelle har skjedd beveger vi oss stadig bakover i tid sammen med hovedpersonen. Hovedpersonen havner i en ufrivillig tidsreise lenger og lenger bakover i tid og må nøste opp i alle de små hendelsene og hintene som en dag vil ende i noe kriminelt.

Til slutt, da åstedsgranskerne har dratt, og da politiet har gått gjennom og tatt med seg Todds eiendeler, legger Jen seg på sofaen og stirrer opp i taket. Og det er da tårene kommer. Varme og raske og våte. Tårene for framtiden. Og tårene for i går og det hun ikke så komme.

Jen er en advokat i 40-årene, lykkelig gift med Kelly, en snekker, og med en tenåringssønn, Todd. Todd har akkurat fylt 18, men Jen finner det vanskelig å gi slipp på sin myndige sønn og når han begår et drap rett foran øynene hennes, faller hele hennes verden i grus. Hva var det som ledet Todd til å begå drap? Hvordan kunne gutten hun oppdro begå slik en grusom handling?

Etter en emosjonelt slitsom dag sovner Jen på sofaen og våkner dagen før den skjebnesvangre dagen. Hun finner raskt ut at ingen andre vet hva som kommer til å skje, at hun er den eneste som har begitt seg ut på en tidsreise. Og hver morgen våkner hun stadig lenger i fortiden. Besatt på å bevise at Todd ikke kunne drept noen uten provokasjon, benytter hun seg av muligheten til å ta de valgene hun ikke tok da hun levde dagene første gang. Og sakte, men sikkert oppdager hun hemmeligheter som kan hjelpe henne med å finne årsaken til drapet.

Det var ingenting, det var en drøm, det er noe, det er et mareritt. Hun er gal, hun er gal, hun er gal.

Jen er en ganske alminnelig karakter. En person det er lett å kjenne igjen, for vi kjenner mange av typen. Ei kvinne som strever med å balansere jobb og familie, med konstant dårlig samvittighet for enten det ene eller det andre. Og når Todd begår drap, skylder hun på seg selv og sine mangler som mor, ikke på sønnen. Man blir kanskje ikke direkte glad i henne, men med en karakter som er så lettkjennelig, blir man raskt engasjert i hennes historie og reise. Hun har ikke en voldsom karakterutvikling gjennom boken, men etter som hun reiser stadig lenger bakover i tid og ser sine egne handlinger og valg på nytt, blir hun stadig tryggere på seg selv.

Historien i seg selv er kanskje ikke spesielt utfordrende og spennende. Plottet er ganske så enkelt, tempoet er rolig (bortsett fra den stadige forflyttingen i tid) og det skjer ikke så mye skremmende, men måten historien er skrevet engasjerer likevel. Boka var fengene, og jeg klarte nesten ikke å legge den fra meg. Og selv om jeg gjettet meg til løsningen før avsløringen, holdt boken meg fast.

«Du finner nok ut av omfanget», mumler han før han føres bort.

Nå og da bytter vi synsvinkel og følger en annens historie. Dette skjer ikke ofte, så det rekker ikke å bli plagsomt, men jeg sitter igjen med følelsen at disse kapitlene ikke er så veldig viktige. Ja, de gir et litt bredere innsyn i selve historien, men de gir ikke så mye mer informasjon enn at vi kunne klart oss uten. Forfatteren kunne, med litt mer fantasi, løst denne informasjonsflyten på en annen måte, slik at vi kunne fulgt Jen hele veien. Det hele føles litt lettvint. Men som nevnt, det skjer ikke så ofte at det blir direkte plagsomt.

Alt i alt er dette en god historie, og selv om den kanskje ikke når helt opp på terningkastet, så er det en bok jeg anbefaler. Den er unik, lettlest og lettslukt, med en god oversettelse. Dette er rett og slett en grei bok å kose seg med i vårsola for oss som gjerne leser krim, men ikke liker så mye blod og gørr.

Engler & demoner

/ Julie Karoline / 4 kommentarer

Skrevet av Dan BrownEngler & demoner | edgeofaword

Forlag: Bazar Forlag AS (2004)

Sjanger: Krim

Originaltittel: Angels & Demons (Pocket Books, 2000)

Oversatt av Peter A. Lorentzen

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Igjen prøver jeg meg på en ny utfordring, hvor jeg leser bøker til en bestemt forfatter. Det er noen år siden sist jeg tok på meg en utfordring, så det er absolutt på tide. Denne gangen valgte jeg bøkene om Robert Langdon, skrevet av Dan Brown, og først ut er selvsagt Engler & demoner.

«Robert Langdon … det er meg.»

Mange er kjent med Dan Browns Da Vinci koden, men det mange kanskje ikke vet er at Engler & demoner kom først. Det er gjennom denne boken Dan Brown introduserte Robert Langdon til verden.

Robert Langdon er professor i religiøs ikonologi ved Harvard, relativt populær blant sine studenter og noe verdenskjent via sine publiserte bøker om symbolsk semiotikk. Tidlig en morgen blir han oppringt av direktøren ved Cern, som søker hans bistand i å oppklare et mord på en ansatt. Langdon sier først nei, men når det kommer frem at mordet har tilknytning til det gamle Iluminati brorskapet, pirres hans nysgjerrighet og han lar seg overtale til å bistå. Snart innvikles Langdon i et dødelig mysterium med Vatikanet som bakteppe.

Illuminati hadde ålet seg som en slange opp fra historiens svunne dyp og tatt kvelertak på en gammel fiende. Ingen krav. Ingen forhandlinger. Bare gjengjeldelse. Demonisk enkelt. De klemte til. En hevn de hadde forberedt i fire hundre år.

Jeg leste denne boken første gang for mange år siden, og den har siden da stått som min favoritt av Robert Langdon bøkene. Det har ikke endret seg etter å  ha lest den en gang til. Dette er en spennende historie som byr på flere overraskelser underveis og det skal godt gjøres å gjette seg til hva som skjer.

Dan Brown skriver greit, om noe gjentagende og lettvint. Det merkes at dette er en av hans første bøker. Jeg er ikke superfan av beskrivelser av matlaging, som ikke har noen annen hensikt enn å fylle ut sider, eller av at karakteren beskriver seg selv når han ser i speilet. Hvem er det egentlig som står og beskriver seg selv mens de titter i speilet? Det gjør nå ikke jeg, og jeg vil jo tro at ikke mange andre gjør det heller. For meg tyder dette på en litt uerfaren skribent. Heldigvis retter dette seg noe utover i bokserien.

Jeg har valgt å lese bøkene på norsk, og Lorentzen har gjort en god jobb med oversettelsen.

Kritikken til tross, så er dette en godt utarbeidet historie, med hemmelige organisasjoner, religiøse tradisjoner og en drøss av gamle hemmeligheter. Robert Langdon er en motvillig helt, som blir dratt gjennom mysteriet av sin nysgjerrighet og lojalitet til mennesker han møter. Han er absolutt ingen actionhelt. Dette er en litt støvete professor som ofte havner i situasjoner han har ingen forutsetninger til å mestre, men som, ved å bruke kløkt og sin kunnskap om symboler og historie, kommer seg gjennom prøvelsene.

Teknikeren stirret på gjenstanden en lang stund og fornemmet bulderet fra en storm i anmarsj.

Det er lett å like Robert Langdon, han er en god og velutviklet karakter. Brown er flink til å skape et bredt og variert karaktergalleri, hvor de fleste karakterene virker troverdige. Dessverre kommer man ikke helt unna enkelte stereotyper. Vi møter en del karakterer i boken, og det kan kanskje bli litt mange, men heldigvis ikke så mange unødvendige.

Engler og demoner er filmatisert og er å finne på flere Streaming tjenester. Selv om denne er plassert som nummer to i filmrekken, med Da Vinci koden som den første. I hovedrollen som Robert Langdon finner vi Tom Hanks,  som gjør en god jobb i rollen som en støvete professor. Dessverre kutter filmen ut en del av de tingene som gjør boken så spennende. Dette er ikke uvanlig når det gjelder filmatiseringer, men det er vanskelig å skjønne noen av endringene. Har du bare sett filmen anbefaler jeg på det sterkeste å lese boken. Den er mye bedre.

 

Hjem til mørket

/ Julie Karoline / 1 kommentar

Skrevet av Amy EngelHjem til mørket | edgeofaword

Forlag: Cappelen Damm (2022)

Sjanger: Krim/ thriller

Originaltittel: The Familiar Dark (Dutton Books, 2020)

Oversatt av Egil Halmøy

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Nå er det påske igjen, og med påsken kommer også krimbøkenes høysesong. Tidligere har vi anmeldt flere krimbøker rundt påsketider (sjekk gjerne ut tagen Påskekrim), men i år blir det kun denne.

Hjem til mørket er ikke en ny bok, den kom ut første gang i 2020 på engelsk, men nytt for i år er den norske oversettelsen av Egil Halmøy. Dette er en psykologisk thriller som føyer seg godt inn i rekken av psykologiske thrillere som Lycke, Jeg lar deg gå og Harpiks.

Det som treffer deg hardest, er aldri det du forventer. Det er alltid noe skjult og snikende, noe som smyger seg mot deg bakfra mens du har oppmerksomheten rettet mot noe annet.

Eve Taggert bor i en liten glemt by i Mossouri sammen med sin 12 år gamle datter Junie. Eve kommer fra feil side av togskinnene, med en beryktet mor og en tøff oppvekst, men hun har valgt å vende ryggen til fortiden for å gi datteren et bedre liv. Alt dette faller i grus da datteren blir funnet drept på lekeplassen. Drapet drar Eve tilbake til en fortid hun trodde hun hadde forlatt, og et liv hun ikke lenger ønsket å leve.

Når sant skulle sies, var det ikke så viktig for meg å leve lenger. Men jeg var den eneste som kunne snakke for Junie. 

Eve klarer ikke å la politiet ta hånd om etterforskingen, hun må ha svar. Med den barndommen og oppveksten hun har hatt, har hun ikke stor tiltro til dem heller, en mistro hun deler med de hun vokste opp sammen med. Eve setter derfor i gang sin egen etterforskning, en etterforskning som trekker henne tilbake til det livet hun forlot og til erkjennelser hun ikke ønsker å få.

Gjennom hennes søken etter hvem som drepte Junie, får vi vite mer og mer om hennes liv og om livene til de som var med på å forme henne. Verden er for mange brutal, kanskje mest for kvinner, og bare ved å bli en del av den brutaliteten klarer man å overleve. Og når Eve til slutt oppdager hvem gjerningspersonen er, klarer hun å legge brutaliteten og mørket bak seg, eller lar hun seg oppsluke av den? Hvor langt er hun villig til å gå for sin kjærlighet for Junie?

Det var et eller annet som gnagde i meg, en liten bit informasjon som gled ut av rekkevidde hver gang hjernen min prøvde å få tak i den.

Språket i boken er flytende og godt, med ord og setninger som treffer følelsene rett på. Man skulle tro at et slikt mørke ville innebære lange setninger med tunge ord, men Engel har klart oppgaven med å skrive lett og ledig samtidig som han holder historien mørk og rå. Oversettelsen er også god, jeg fikk ikke følelsen av at jeg mistet noe ved ikke å lese på originalspråket.

Det er Eves stemme vi følger, hennes tanker og følelser vi blir delaktige i. Kun helt på starten og på slutten av boken får vi innblikk i andres stemmer, men de handler begge om Eve og gir oss en dypere innsikt i hvem Eve er.

Eve tar oss med på en reise inn i de mørke avkrokene av livet, og vi møter mange interessante personer. Dessverre er noen av dem litt stereotypiske, men ikke så ille at det blir slitsomt.

Jeg sa det hun ville høre, for jeg hadde ikke hjerte til å fortelle henne at det var for sent. Jeg følte meg allerede hjemme i mørket.

Hjem til mørket er rå og brutal. Den skjærer i deg som en skarp kniv og vrir rundt til følelsene dine blør. Boken bringer med seg et mørke som suger deg inn, og det er kun ved å lese til slutten du har noe håp om å se lyset igjen. Dette er en av de bedre psykologiske thrillerne jeg har lest.

Boken er ikke lang, det tar ikke lange tiden å lese den, men for en følelsesmessig berg og dalbane det er. Som leser kastes du rett inn i det, og boken slipper ikke tak før siste side er lest. Kanskje ikke da engang. Anbefales!

 

Der skogen møter stjernene

/ Julie Karoline / 1 kommentar

Skrevet av Glendy VanderahDer skogen møter stjernene | edgeofaword

Forlag: Verbena (2021)

Sjanger: Roman

Originaltittel: Where the Forest Meets the Stars (Lake Union Publishing, 2019)

Oversatt av: Janneke Flem Jansen

Kilde: Anmeldereksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

Jeg har en forkjærlighet for bøker med fine titler, og denne er ingen unntak. Da Verbena, et nyoppstartet forlag, kontaktet oss og spurte om vi ønsket å anmelde deres første utgivelse, var det tittelen jeg først falt for, og takket ja til. Jeg ante fint lite hva jeg gikk til, og noen ganger er det deilig med overraskelser, for jeg kan likeså godt si det med en gang: denne boken likte jeg.

Jo jobber med doktoravhandlingen sin på et avsidesliggende sted. Dagene tilbringer hun alene i skogen med fuglene hun observerer. Plutselig en dag får hun besøk av ei lita jente, som påstår hun kommer fra stjernene. Før hun kan dra hjem igjen må hun se fem mirakler. Jo slites mellom fornuft og medmenneskelighet. Hun ønsker å gjøre det rette for jenta, som kaller seg Ursa, men forfølges også av plikten til å gjøre det riktige i henhold til loven. Mens hun slites mellom valgene, lar hun jenta bo hos seg. Dagene og ukene går, og straks er sommeren på hell. Forholdet dem imellom står snart foran en større prøvelse når Ursas fem mirakler er opplevd. For hvem egentlig er Ursa?

Hun så på henne. «Tenk om jeg virkelig kommer fra en annen verden? Har du noen gang, bare ett sekund, trodd på meg?»

Der skogen møter stjernene er Glendy Vanderahs debutroman. Hun er utdannet biolog og ekspert på utrydningstruede fugler, og romanen er skrevet rundt Vanderahs kunnskap om fugler. Hovedpersonen selv forsker på fugler, og gjennom sine forklaringer til Ursa kan vi som lesere også lære en del om feltet. Dette er en bok som ikke bare underholder, men som også forteller en del om et fagfelt man ellers ikke vet så mye om.

På coveret av boken står det: «Der skogen møter stjernene er en overraskende og annerledes bok om håpets og kjærlighetens kraft», et sitat som forklarer boken godt. Ved første blikk er boken en lettlest roman, en slik bok man pløyer raskt gjennom og som man glemmer like raskt, men boken overrasker. Den tar noen vendinger man ikke forventer og har en dybde man først ikke ser. Det var hovedsakelig dette som gjorde at jeg likte boken mer enn hva jeg trodde jeg kom til å gjøre. Å, som jeg liker slike overraskelser.

Jo er en hovedperson man raskt liker, selv med sin sære trekk. Hun er en kvinne som har opplevd mye, og som på mange måter har blitt litt glemt av livet. Når Ursa dukker opp blir hun tvunget til å se på livet sitt på nytt og ta noen valg hun aldri tenkte hun kom til å måtte ta. Karakterutviklingen hennes er kanskje ikke enorm, men den er der. Eller, det er mer som en slags karakteroppvåkning.

Ursa er lynende intelligent, samtidig et barn med sine barnslige egenskaper. Hennes reaksjonsmønstre er troverdige og forståelige. Enten om hun kommer fra stjernene eller ikke, blir man like fort glad i henne som det Jo blir, kanskje til og med fortere.

«Vet du hva jeg tenkte? Jeg tenkte på kvarkene til Ursa. Det er noe veldig merkelig med det som har skjedd etter den jenta dukket opp.»

Vi treffer ikke mange karakterer i boka, det er lett å holde oversikt, og flere av karakterene er komplekse og troverdige. Er det noe som trekker historien noe ned, er det at noen av relasjonene er relativt stereotypiske og repareres noe raskt på slutten, men siden de ikke har noe med hovedhistorien å gjøre, går det greit.

Den røde tråden er lett å følge, vi blandes ikke inn i så mange parallelle tråder. De trådene som er der veves rundt hverandre på en lett måte, og vi rotes ikke inn i lange, innviklede tilleggshistorier. Romanen er en lettlest bok, selv med dybden som avsløres etter hvert.

Språket er lett, og oversettelsen er god. Det er et par skrivefeil her og der, men ikke irriterende mange. At dette er Vanderahs første roman merkes på språket, da det er veldig enkelt og kanskje en del overforklart.

Der skogen møter stjernene er en bok om medmenneskelighet, håp og kjærlighet, som viser oss flere av de finere egenskapene mennesker har. Dette er en bok som passer fint i sommervarmen, men hvis du er som meg og har lett for å gråte en skvett, er det ikke en bok man tar med seg på de mest folksomme strendene. Ta den heller med på fjellet og les den i ro og mak i skogen.

Tusen takk til Verbena for en nydelig leseopplevelse.

Hviskeleken

/ Julie Karoline / 1 kommentar

Skrevet av Chandler BakerHviskeleken | edgeofaword

Forlag: Kagge forlag AS (2020)

Originaltittel: Whisper Network (2019)

Oversatt av Kaja Rindal Bakkejord, MNO

Sjanger: Roman

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

#MeToo kampanjen avslørte for verden hvordan hverdagen er for mange kvinner. Den satte igang en mengde diskusjoner, både offentlige og private, og viste at kvinner ikke står alene. At du ikke er den eneste som har opplevd trakassering, men at vi er mange. For en mannlig kollega av meg: ikke overrasket over at det dessverre er noen, men at det er så mange?

En annen bivirkning av #MeToo er alle bøkene som nå slippes som handler nettopp om trakassering og seksuell trakassering. Slik som Moxie, Det jenter er lagd av, Skamløs og Hun ba om det. Og det er bare noen av de bøkene vi har kommet over. Til forskjell fra de øvrige er Hviskeleken en roman for et voksent publikum, satt i et miljø som burde ha vært mer modent.

Sloane, Ardie og Grace har jobbet i Truviv Inc. i årevis. Når toppsjefen uventet dør, er alt lagt til rette for at alfahannen Ames skal ta over hele selskapet. Hver av kvinnene har sitt spesielle og kompliserte forhold til Ames, og det har lenge blitt visket om hvordan han behandler kvinner. Advarslene har vært ignorert, feid under teppet, glemt og gjemt, men verden er forandret og kvinnene nekter å være tause vitner til at Ames blir forfremmet og hyllet.

Mens vi trengte ansiktsløftninger og fillers for å holde oss relevante, trengte de bare å bli eldre for å bli mer distingverte. Tro ikke at vi ikke merket oss det.

Hele handlingen er lagt til et mektig firma i Chicago, og vi tar få turer utenfor kontorbygningen. Boken beskriver et miljø fullt av mistro og usikkerhet. Hvor kvinner tar på seg nærmest umenneskelige roller for å klare jobbene sine. Du kan føle desperasjonen stråle ut fra sidene.

Det hele starter når toppsjefen uventet dør, en hendelse som ville skapt ringvirkninger i de fleste firmaer. Når også en liste over byens «mannsgriser» blir delt mellom kvinner byen over, settes det igang en rekke hendelser og avsløringer som vil forandre Truviv Inc. for alltid. For ikke å snakke om våre tre hovedpersoner.

For hvordan kan du avsløre en oppførsel som har pågått over mange år og som har skapt alt for mange sår, samtidig som du må beskytte deg selv i et utilgivelig miljø?

Mange av hendelsene som avdekkes er basert på virkelige hendelser, enten av forfatteren selv, eller fra kvinner forfatteren har snakket med. Å vite at slike ting faktisk har hendt, gir boken en ekstra dimensjon. Og man kan lett bli irritert over at kvinnene bruker så lang tid på å stå opp for seg selv. Men hva hadde vi gjort selv?

Visse former for adferd så vi gjennom fingrene med – vi tålte jo en frekk vits. Andre – menn som gjorde et poeng av å fortelle oss om sitt åpne ekteskap, som fulgte etter oss inn på toalettet, som sendte eksplisitte tekstmeldinger for så å påberope seg å være alt for full til å huske det, som ikke fikk med seg ordet «nei», og som protesterte når de gjorde det, som tafset oss på rumpa – kunne vi ikke la passere. Vi takket Gud for at det ikke var oss. Og når det var det, følte vi en syk form for trøst i at det ikke bare var oss, en lettelse som minte om den man får når man er i bakrus og nettopp har spydd.

Skrivestilen er rotete. Vi hopper mellom Sloane, Artie og Grace uten helt klare skiller. I tillegg er det en vi-forteller der som er vanskelig å få taket på. Jeg fant det hele forvirrende og klarte aldri helt å komme inn i en slags leseflyt. Dette trakk hele leseopplevelsen ned for meg.

Jeg oppdaget etterpå at vi-stemmen er forfatteren sine innspill med hendelser og tanker fra virkeligheten. Dette hjalp meg noe, men skrivestilen passet fremdeles ikke meg. Om det er oversettelsen, eller originalteksten, er vanskelig å si, men hele boken kunne godt trengt både to og tre runder til gjennom språkvasken.

Boken er også veldig lang og treg. Det skjer veldig lite over lang tid. Om den kunne vært kortere er vanskelig å si, men jeg måtte tvinge meg videre ganske lenge før jeg følte at vi kom noen vei.

Samtidig reflekterer dette et miljø der ingen stoler på hverandre, der ingen forteller noe før én velger å ta sats. Og når først den ene åpner munnen, følger plutselig alle andre etter. Som stilistisk valg fungerer det, men det går det for sakte til å bygge opp en god spenning.

Å mislykkes var en luksus vi ikke kunne ta oss råd til, lenket sammen som vi var, med skjebnene våre låst fast i hverandre. Én flopp fra en kvinnelig regissør og ingen ville ha «jentefilmer», ett børsfall hos et selskap med en kvinnelig administrerende direktør og kvinner var ikke i stand til å lede, én falsk anklage, og vi var alle løgnere, alle som én. For når vi mislyktes, skyldtes det kromosomene våre, det var ikke fordi markedet falt eller på grunn av ineffektiv reklamekampanje eller ren uflaks.

Skrivestilen til tross er boken provoserende og tankevekkende. Den viser oss hvor vanskelig det er å si i fra. At for mange bedrifter er det lettere å si opp de som varsler, enn å faktisk endre praksis.

Så hvis #MeToo avslørte hvor mange historier og opplevelser det faktisk er der ute, er det nå på tide å virkelig jobbe for en endring i bedrifters håndtering og praksis rundt trakassering. Og der vil bøker, som Hviskeleken, ha en stor rolle.

Sloane strakte seg over bordet og klemte hendene til både Grace og Ardie, og Ardie syntes litt synd på menn fordi de aldri fikk holdt hverandres hender.

Møt meg på museet

/ Julie Karoline / 1 kommentar

Skrevet av Anne YoungsonMøt meg på museet | edgeofaword

Forlag: Bazar forlag (2019)

Originaltittel: Meet Me at the Museum (Greene & Heaton 2018)

Oversatt av Kirsti Øvergaard, MNO

Sjanger: Roman

Kilde: Anmeldereksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

Mange romaner handler om det samme, det finnes ikke så mye variasjon egentlig. Det handler om å finne seg selv, om familiehemmeligheter og kanskje aller mest om kjærlighet. Møt meg på museet er i den sammenhengen ikke spesielt original, men er fremdeles en unik roman.

Tina Hopgood føler seg fanget i en tilværelse, et liv, hun ikke kan huske at hun noensinne valgte selv. Etter at hennes beste venninne dør uten at de fikk gjennomført sin største plan, skriver Tina et brev til et museum i Danmark for å vise at hun i hvert fall fikk gjort noe. Hun forventer ikke et svar og overraskelsen er derfor stor når hun får et brev tilbake.

Anders Larsen har nettopp mistet kona og klarer ikke lenger å drømme om eller planlegge en fremtid. Brevet fra Tina, selv om det ikke er adressert til han spesifikt, setter igang en helingsprosess.

Ikke tenk at du må slutte å skrive. Brevene dine får meg til å tenke, og jeg liker denne tenkingen, så vær så snill, ikke slutt å skrive.

Snart skriver de to jevnlig brev til hverandre. Sakte, men sikkert åpner de seg og skriver om gleder, sorger, oppdagelser og drømmer. For Tina blir dette veien ut av en tilværelse hun ikke holder ut, mens for Anders gir brevene han muligheten til å finne frem drømmene og planene sine igjen.

Kan to fremmede, i to forskjellige land, hjelpe hverandre gjennom sorg og skuffelser?

Hvorfor hadde jeg levd det livet jeg hadde levd, gjort så lite, oppnådd så lite? Når livet mitt er så betydningsfullt for meg, hvordan kan det ha seg at jeg ikke kunne gjøre krav på betydningsfullhet i øynene til en uinteressert observatør?

Møt meg på museet er en typisk roman om å finne seg selv, om sorg og kjærlighet, så hva er det som gjør denne unik?

Hele handlingen fortelles gjennom brev. Det er korrespondansen mellom Tina og Anders vi leser, to fremmede som tilfeldigvis starter en brevveksling og klarer på denne måten å fylle en hel roman med handling.

Jeg vet ikke hvor disse tankene kom fra, bortsett fra at når jeg setter meg ned for å skrive til deg, er det som om alle båndene som holder bevisstheten min sammen, løsner og lar underbevisstheten tyte frem.

En grei måte å gjøre sin roman annerledes på, og Youngson har en fin og lett skrivemåte. Den kan føles litt gjentakende og masete, spesielt i begynnelsen, men har en del fine bemerkninger og tolkninger på livet.

Brevene kommer i kronologisk rekkefølge. Vi møter heldigvis to karakterer som klarer å vente på et brev før de svarer, noe som gjør handlingen enkel å følge.

Oversettelsen er dessverre så som så. Altså selve oversettelsen av ordene er grei, men det er en del tunge og kronglete setninger som ikke fungerer helt på norsk. Det engelske skriftspråket har lange setninger og utallige kommaer, og jeg kunne ønske oversetteren hadde skrevet om litt på disse. Det hadde ikke endret noe på handlingen, men heller gjort teksten mer helhetlig. Men kanskje oversettere ikke har lov til å endre slik på teksten?

Jeg er bekymret for at vi nå, etter å ha hjulpet hverandre med å komme over sorg, graver oss ned i håpløshet. Hjelpeløshet.

Både Tina og Anders er fine og interessante karakterer. De oppleves som litt tafatte til å begynne med, men de tar seg fort opp og har noen flotte karakterutviklinger. Det meste som skjer er relativt forutsigbart, men det dukker opp noen overraskelser allikevel.

Vi treffer flere karakterer gjennom boken, alle forskjellige og heldigvis ikke for forutsigbare og stereotypiske. Siden vi blir kjent med dem gjennom Tina eller Anders er det ikke rom for egen tolkning av personligheter, men vi blir overrasket, skuffet eller gledet slik Tina og Anders blir.

Det finnes øyeblikk, ikke sant, når man får en undertrykt tanke fremst i bevisstheten og forstår at man har tenkt dette, uten å tenke det, en god stund, og tid og sted for når dett gikk opp for en, blir et fysisk minne, for alltid komplett og fullt mulig å gjenkalle.

Alt i alt en fin, unik og koselig roman som passer for deg som søker lett underholdning.

Tusen takk til Bazar forlag for anmeldereksemplar.

Livet, motorsykler og andre umulige prosjekter

/ Julie Karoline / 1 kommentar

Skrevet av Katarina BivaldLivet, motorsykler og andre umulige prosjekter | edgeofaword

Forlag: Gyldendal (2018)

Sjanger: Roman/chick-lit

Originaltittel: Livet, motorcyklar och andra omöliga projekt (2015)

Oversatt av Kristin Preus

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Jeg forelsket meg helt i Bivalds Leserne i Broken Wheel anbefaler da jeg leste den for en stund tilbake. Jeg var ikke sen om å skaffe meg en ny bok av forfatteren, men det tok dessverre en stund før jeg fikk lest den. Nå, en flott (og sjelden) sommerdag ved Trøndelagskysten, satt jeg i solveggen og koste meg. Boken ble slukt på noen timer.

Det er her veien til galskapen begynner. Jeg sitter i gangen og snakker med utgangsdøra mi.

Anette oppdager plutselig hvor stille og kjedelig livet hennes er da datteren på 19 flytter hjemmefra for å studere. Hvor ble det av alle planene og drømmene man hadde som ung? Anette henter dem frem igjen og børster støv av dem: kjøre motorsykkel, kjøpe hus og klare seg selv. Fornøyd over at hun i hvert fall har fått til en av dem, nemlig å klare seg selv, setter hun i gang med kjøretimer for motorsykkel. Samtidig bestemmer hun seg for å si ja til flere umulige prosjekt. Plutselig oppdager Anette spenningen av livet på nytt og hvor mye livet har å by på for den som våger. Men våger hun virkelig alt som skjer? Eller er det tryggest å holde på det faste og det vante?

Min neste [tanke] er en stille forbannelse av hele den kjeden av omstendigheter som gjør at jeg står her akkurat nå, så langt utenfor komfortsonen min at jeg ikke engang hadde funnet tilbake med kart, kompass og GPS.

Så, chick-lit er ikke den mest litterære av sjangrene. Den har enkelt språk, er relativt forutsigbar og stereotypisk. Ofte med pinlig humor, en dæsj romantikk og en nå og da en smule livsvisdom. Det er en enkel underklasse av romaner som er skapt for enkel underholdning, og det er akkurat det du får i Bivald sine bøker.

En lett sommerlektyre som gjør at du humrer (og ikke bare av humoren) og kanskje feller en tåre eller to. Chick-lit er romantisk komedie i bokform og noen ganger er det nøyaktig det man trenger.

Selv om språket er lett, og flere av karakterene er så stereotypiske at det grenser på det kjedelige, har boken en del perler.

Mange ting som man husker fra barndommen, er mye mindre når man ser dem igjen i voksen alder. Sånn er det ikke med motorsykler. De er veldig store. Faktisk fryktelig store.

Anette er en kvinne mange nok vil kjenne seg igjen i. En kvinne som plutselig oppdager hvor mye tid man egentlig har. Tid som snegler seg av gårde. Tid som strekker seg foran seg uten at man har noe å fylle den med. Hun sitter litt fast i livet hun lever, og med mørk sarkasme og selvironi, holder hun livet på avstand. Til hun plutselig velger å gjøre noe med det. Det er kanskje ikke alle som velger å lære seg å kjøre motorsykkel, men ønsket om forandring kan vi nok alle kjenne oss igjen i. Karakterutviklingen hennes er enorm.

«Ikke vær redd. Jeg har andre ting å konsentrere meg om. Jeg skal lære å kjøre motorsykkel og forsvinne inn i solnedgangen,» sier jeg.

Boken er spekket med humor, men heldigvis ikke så mange flaue hendelser. Som regel er det kommentarene til Anette som trekker på leserens smilebånd.

Språket er ikke allverdens. Det er enkelt og hverdagslig, kanskje litt uferdig?  Kunne absolutt trengt mer bearbeiding. Boken føles litt hastig satt sammen og er langt fra et litterært mesterverk.

En ting jeg likte var fortellerperspektivet. Boken er skrevet i førsteperson uten innblikk i andres tanker og følelser. Er det noe jeg misliker sterkt er det bøkers jegpersoner som vet alt om hva alle tenker og føler ut fra enkle blikk og armbevegelser. Er Anette usikker på de andre karakterene er vi det også.

Hvordan kan jeg ha gått inn i dette med så lave forventninger og likevel vise meg å være både naiv og overoptimistisk?

Til tross for romanens enkelthet likte jeg den. Ikke like godt som Leserne i Broken Wheel anbefaler, selv om Livet, motorsykler og andre umulige prosjekter mulig er mer troverdig. Begge bøkene feier seg flott inn sammen med chick-lit bøker av større, mer etablerte forfattere. Lesere bør allikevel ha en forkjærlighet for denne typen romaner før man begir seg inn i bokpermene på Bivald sine bøker.

Sammen

/ Julie Karoline / 1 kommentar

Skrevet av Julie CohenSammen | edgeofaword

Forlag: Bazar forlag (2019)

Originaltittel: Together (Orion Books 2017)

Oversatt av Kirsti Øvergaard, MNO

Sjanger: Roman

Kilde: Anmeldereksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

Innimellom snubler man over en bok som er så original og annerledes at du vet at den vil bli med deg lenge. Sammen er en slik bok. På coveret står spørsmålet om boka er en stor kjærlighetsroman, eller en roman om stor kjærlighet? Og det er nettopp dette vanskelige, men samtidig viktige spørsmålet som gjennomsyrer boka.

Jeg elsker deg, skrev han. Du er min begynnelse og min slutt, Emily, og alle dager imellom dem.

Robbie og Emily har vært sammen i over femti år. Deres kjærlighet for hverandre binder dem sammen og avgjør hvilke valg de tar. Valg som er så oppskakende og livsendrende at de forsaker mye for å kunne være sammen. Og hele tiden murrer spørsmålet i bakgrunnen: gjorde de det riktige?

Det var et mønster de hadde skapt i begynnelsen av forholdet, ikke helt i begynnelsen, men siden, da de oppdaget at kjærligheten bare kunne vare hvis tausheten holdt den sammen på bestemte steder.

I Sammen er det ikke bare historien som er annerledes, men også oppsettet av boken. Historien begynner på slutten og vi leser oss bakover. Ganske så interessant skrivemåte, og man kunne tro at det var irriterende, men det er det ikke. Måten Cohen har lagt opp historien på gjør det hele til en sammenhengende roman. Du presenteres for mange avgjørelser i begynnelsen og må lese deg bakover for å finne ut hva som forårsaket de avgjørelsene. Litt som å få svarene presentert før spørsmålene.

Som i de fleste romaner får vi store avsløringer på slutten av boka, men samtidig tidlig i historien. Romanen hadde ikke fungert ellers. Det hadde rett og slett ikke vært like spennende å lese romanen i kronologisk rekkefølge. Og følelsene man sitter igjen med etter at boken er ferdiglest ville vært noen helt andre. Jeg kan gå så langt å si at de hadde nok vært motsatte av det de er nå. Bare det at Cohen har klart en slik tveegget oppfatning står det mye respekt av.

… men av og til snakker vi ikke om de tingene som er viktigst for oss. Av og til greier vi ikke det.

Selve språket i boka er bra. Det flyter godt samtidig som det ikke er for avslørende eller overforklarende. Bare det å skrive en bok bakfra må være fryktelig mye arbeid, men Cohen mestrer det. Boken er som et puslespill. Du blir presentert for helheten i starten av romanen, men ikke hver enkelt brikke som avgjør helheten. Den må du lese deg frem til, eller bakover til.

Fortiden var et tveegget sverd. Det påførte sår, og sårene du ikke snakket om, ble betente. De vokste inni deg og bare ventet på å briste.

Bøker som hopper mye i tid har aldri vært av mine store favoritter, men det tenkte jeg ikke mye over her. Vi følger kun Robbie og Emily, og vi går bare bakover i tid hele veien. Vi slipper dermed den forvirrende tidshoppingen. Hver tidsepoke vi følger gir oss en avslørende bit av puslespillet samtidig som de driver oss videre.

Både Robbie og Emily er de fortellende stemmene og det er litt irriterende at vi hopper mellom de to ofte, noen ganger i samme avsnitt. Samtidig er det et viktig virkemiddel. Det å få ta del i begges virkelighet gir en super trygghet i kjærligheten deres. Hvis denne tryggheten ikke hadde ligget til bunn ville nok leserne reagert annerledes på noen av valgene til paret.

Alt i alt en bok jeg anbefaler varmt. Og det store spørsmålet om de gjorde det riktige? Les den og avgjør selv.

Dette øyeblikket kan ikke vare, men det gjør det ikke mindre virkelig.

Tusen takk til Bazar forlag for anmeldereksemplar.