skjønnlitteratur

Time Travelling with a Hamster

/ Julie Karoline / 2 kommentarer

Skrevet av Ross WelfordTime Travelling with a Hamster | edgeofaword

Forlag: Harper Collins (2016)

Sjanger: Barn 10+

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

My dad died twice. But only the second time was my fault.

Al er en 12 år gammel gutt som bor sammen med sin mor, en stefar han ikke har noe til felles med og en stesøster han hater. Det eneste positive med tilværelsen er farfaren og et lite hamster han fikk i 12 årsgave. Noe han også får på 12 årsdagen sin er et brev fra hans avdøde far. I brevet forteller faren om hvordan Al kan redde livet hans: nemlig ved å reise tilbake i tid. Med et hamster i lommen og en gryende forståelse av relativitetsteorien setter Al i gang med oppdraget. Det skal vise seg å være mye vanskeligere enn han først trodde.

My dad died twice. Once he was thirty-nine, and again four years later when he was twelve. (He’s going to die a third time as well, which seems a bit rough on him, but I can’t help that.) The first time had nothing to do with me. The second time definitely did….

Historien blir fortalt i jeg form og vi følger Al og hans tanker og meninger. Han er en smart 12 åring, en nerd på mange måter. Han har få, om noen, venner og deler ikke de samme interessene som sine jevngamle. Hans beste venn er farfaren Byron. Savnet etter faren er stort, så stort at han faktisk begir seg ut på tidsreiser selv om han vet at det er komplisert.

Handlingen er spennende og det skjer stort sett noe hele tiden. Al er flink til å presentere menneskene rundt seg, som heldigvis ikke er mange. Flere av situasjonene han havner i er også relevante og lette å identifisere seg med.

Det er ikke bare tidsreiser vi møter her. Boken handler også om en gutt som går fra barn til ungdom, mobbing, et farsideal som ikke viser seg å stemme helt med virkeligheten, relativitetsteorien, parallelle univers og hamster. Alt flettet sammen på en spennende og til tider sarkastisk måte. Al er rett og slett en herlig, morsom og smart unge. Han bruker lette metaforer for å forstå situasjonene han havner i og bruker mye tid på å finne ut hva relativitetsteorien egentlig er, som er den mest vriene teorien vi blir presentert for i boken.

I’m walking through a dark forest of words, and looking for a clearing of sense.

Dette er en fornøyelig bok for barn og vi får håpe den blir oversatt til norsk. For barn som ønsker å bryne seg på en engelsk bok er denne absolutt å anbefale. Språket er lett, selv de mange vanskelige teoriene blir forklart på en enkel og forståelig måte. Hvis noen ønsker å prøve seg på den engelske versjonen kan det være lurt med en voksen eller en ordbok i nærheten som kan hjelpe til med noen av ordene.

Boken er relativt tykk til å være en barnebok, men med sin store skrift og korte kapitler er den ikke uoverkommelig. Boken er også delt opp i passende spenningsintervaller, noe som gjør lesingen lettere. Det er ingen bilder, men forfatteren har vært flinkt til å beskrive områdene og menneskene vi møter.

Selv om det er mye som foregår er det ikke vanskelig å følge med på historien. Forfatteren har gjort en god jobb med å legge seg på et nivå som passer for 10+. Dette er forfatterens debut roman og vi kan nok regne med flere små perler fra den kanten fremover.

Stupendously unlikely. It’s a cool phrase.

Dagboken

/ Julie Karoline / 6 kommentarer

Skrevet av Nicholas SparksDagboken| edgeofaword

Forlag: Damm (2007)

Sjanger: Roman

Originaltittel: The Notebook

Oversatt av Elsa Frogner

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

 

En av utfordringene 2016 til oss her på Edge of a Word er å lese alle bøkene til en valgt forfatter. Jeg valgte meg Nicholas Sparks, og først ut av hans bøker ble denne. Dagboken er Nicholas Sparks debutroman og kom ut første gang i 1996. Jeg leste en oversatt utgave som kom i 2007. Hvordan jeg egentlig skaffet meg denne boken er noe uklart, enten kjøpte jeg den, den var en gave eller fra en bokklubb jeg glemte å avbestille. Uansett har den stått ulest i bokhylla i mange år. Helt til nå.

Jeg er ikke spesiell, og det vet jeg. Jeg er en vanlig mann med vanlige meninger, og jeg lever et vanlig liv. Det er ingen monumenter reist til min ære, og navnet mitt vil snart bli glemt. Men jeg har elsket et annet menneske av hele mitt hjerte, og i dypet av min sjel. Og for meg har det alltid vært nok.

Det er mange år siden jeg så filmatiseringen av denne boken, og jeg elsket den. Siden har jeg sett den flere ganger opp gjennom årene. En altoppslukende kjærlighetshistorie mellom to så forskjellige mennesker er det lett å bli revet med av. Filmen er romantisk, følsom og hjerteskjærende. Dermed gledet jeg meg til å lese boken. Jeg valgte i hvert fall å begynne utfordringen min med den. Skuffelsen var derfor stor da boken endte med å være gjennomsnittlig.

Det er ikke ofte jeg møter filmatiseringer som er bedre enn bøkene (faktisk bare to ganger: Stardust av Neil Gaiman og nå denne), og mange vil nok påstå at jeg er litt for streng. Jeg har gitt den nokså lave terningkast både på Goodreads og Bokelskere, noe lavere enn gjennomsnittet. Men mine forventninger var da også ganske høye. En fin film bør komme fra en enda finere bok, ikke sant?

Ok, så kjærlighetshistorien er like henrivende og voldsom i boka som i filmen, men der filmen bygger opp flere spenningsmomenter faller boken til kort. Den er rett og slett kjedelig. Flere hendelser kunne vært gjort mer spennende, de kunne ha blitt hauset opp mer. Kjærligheten mellom Noah og Allie er altoppslukende, det kommer frem, men de er litt for forståelsesfulle, litt for tilgivende. Alt bare glir over uten noen form for dramatikk. Filmen er som en gnistrende fakkel som brenner i vind og regn, mens boken er som et lite lys som står i le og sakte, men sikkert brenner ned.

Gud, så vakker hun er, tenkte han. Og han kjente hvordan det verket i han. For noe hadde hendt i løpet av måltidet. Han hadde ganske enkelt forelsket seg igjen. Det visste han nå der de satt ved siden av hverandre. Han hadde forelsket seg i en ny Allie, ikke bare i minnet om henne. Men egentlig hadde han aldri holdt opp med å elske henne, og dette var hans skjebne, det forstod han.

Boken er rotete skrevet. Det er lite driv og få, om noen, spenningsmomenter. For meg virket boken platt og underarbeidet. Historien i seg selv er fin og karakterene er lette å like, men det manglet det lille ekstra. Og det skal egentlig ikke så mye til. Boken er veldig kort, og med bare noen få sider ekstra kunne forfatteren skapt noen flotte spenningsmomenter. Karakterutviklingen er liten, men boken fokuserer ikke så mye på dette eller andre momenter. Kjærligheten står hele tiden i sentrum.

Jeg sitter skuffet igjen og jeg kommer nok ikke til å lese denne flere ganger. Jeg får holde meg til filmen. Siden dette var hans første roman blir det spennende å se hvordan Sparks utvikler seg videre. Klarer han å skrive mer spennende bøker?

Kjærlighet, i disse ømme tider

er følsom og uendelig ren.

La morgenlyset strømme med

myk og skinnende kraft

for å vekke den evige, visse kjærlighet

Neste bok ut for meg i denne utfordringen blir Minnenes melodi (A walk to Remember).

Påskekrim

/ Julie Karoline / 2 kommentarer

Nå er påsken her, og for mange betyr det påskeegg, påskerenn og påskekrim. Bokhandlene bugner nå over av krimbøker, men hva er lurt å bruke bokbudsjettet på?

Vi på Edge of a Word har den siste uken anmeldt fem forskjellige krimbøker:

Lycke av Mikaela Bley

Jeg lar deg gå av Clare Mackintosh

Den syvende demonen av Øistein Borge

De vakreste av Karin Slaughter

Den største straffen av Robert Wilson

Av disse likte vi best, og anbefaler mest: Lycke og Jeg lar deg gå.

Ellers anbefaler vi også

Wienerbrorskapet av Ingar Johnsrud

Alex av Pierre Lemaitre

Berlin Noir Trilogien av Philip Kerr

Hvis du ønsker å lese mer om disse, eller trenger flere tips kan du sjekke bokelskere.no

Det er flere bokbloggere som fokuserer på krim, og her finner du anmeldelser på det meste innen sjangeren. Vi anbefaler å ta en titt innom my criminal mind og bokbloggeir.

God påske!

Den største straffen

/ Julie Karoline / 2 kommentarer

Skrevet av Robert WilsonDen største straffen | edgeofaword

Forlag: Gyldendal (2012)

Sjanger: thriller/spenningskrim

Originaltittel: Capital Punishment

Oversatt av Inge Ulrik Gundersen

Kilde: gave

Anmeldt av Julie Karoline

Robert Wilson er en kjent britisk krimforfatter. Han har gitt ut en rekke bøker, og flere av dem er oversatt til norsk. For noen år siden fant han ut at han trengte en ny utfordring og bestemte seg for å skrive en thrillerserie med hovedfokus på kidnapping og kidnappingskonsulenter. Den største straffen er hans første bok innen thrillersjangeren og den første boken i en trilogi.

Charles Boxer jobber som kidnappingskonsulent i et privat firma. Jobben bringer han rundt om i verden og gir han kontakter innenfor flere ulike miljø. Boxer er god i jobben sin, han er konsentrert og fokusert og innehar mye erfaring. Han er ikke en mann som gir seg lett, men blir helt til saken er løst, selv lenge etter at hans rolle som konsulent ikke lenger er nødvendig.

London er i de siste forberedelsene til OL da rikmannsjenta Alyshia D’Cruz blir kidnappet. Det kommer ingen krav om løsepenger og Boxer skjønner raskt at kidnapperne er ute etter noe annet. Redd for hva som kan skje med Alyshia, og hvilke konsekvenser det kan ha for OL, settes en rekke instanser i sving for å finne jenta, uten at media og befolkningen generelt får vite hva som er i gjære.

«Hva er det som skjer?» spurte Isabel.

«Politiet,» sa Boxer. «På vei til sitt store øyeblikk.»

Boken er lang. Skriften er liten, tettpakket og proppfull av informasjon. Dette er en tung bok, med mange navn og mange røde tråder. Til tider var det veldig forvirrende hvem som var hvem, hvem som hadde et forhold til hvem og hvem som var på hvilken side. Noen karakterer er mer fremtredende enn andre, og vi følger personer på begge sider av kidnappingssaken.

Boken var lenge forvirrende og irriterende, det er så få oppklaringer underveis. Jeg fant ikke boken spesielt spennende i starten, heller mer frustrerende. Leseren får ikke ordentlig greie på kidnapperne, hvem den ansvarlige er og hva hensikten er før veldig sent i boken. Innen den tid har leseren møtt så mange bipersoner at det er vrient å skjønne hvem den ansvarlige er i virvaret av mistenkte.

Wilson har virkelig satt seg inn i hvordan en kidnappingskonsulent jobber og hvordan en kidnappingssak løses. Han har selv snakket med kidnappingskonsulenter, så arbeidsmetoden i boken er relevant og virkelig. Dette gir boken en ekstra dybde og handlingen føles ekte og genuin.

Forfatteren har også lagt et bredt grunnlag av personer, bekjentskaper og interesser som strekker seg fra slummen i India, til heroinsmuglere i Pakistan, til ISI og andre terrorgrupperinger, til et London i høyt terrorberedskap. Den er sprekkfull av gjengoppgjør, mafia og korrupsjon. Så full at jeg ga opp å følge med etter hvert. Det ble for mye for meg, for mange å holde rede på. Når jeg endelig fikk greie på hvem den ansvarlige var, hadde interessen og nysgjerrigheten min dalt såpass mye at den eneste grunnen jeg leste var fordi jeg ville se hva som skjedde med Alyshia. Alt det andre ble bare bakgrunnsstøy.

Boken er ment å være en thriller, og noe en thriller skal ha er høyt tempo. Tempoet er, tja, ikke kjempe høyt. Noe som trekker ned tempoet er den evige introduksjonen av nye karakterer. De siste 100 sidene derimot økte tempoet voldsomt og alle de løse trådene ble samlet sammen.

For meg ble boken en skuffelse. Den er godt skrevet, absolutt, og temaet er spennende. Dessverre ble det for mye som foregikk på en gang til at jeg klarte å henge med. Kanskje du vil like den bedre?

«Du må gjøre deg fortjent til alt.»

«Fortjent?»

«Ja, fortjent. Jeg vet at det er noe din kravstore generasjon ikke er vant til.» …

«Fortell meg hvordan jeg kan gjøre meg fortjent til disse tingene, da.»

«Ved å svare på spørsmål.»

De vakreste

/ Stine-Marie / 2 kommentarer

De vakresteDe vakreste av Karin Slaughter | edgeofaword

Skrevet av Karin Slaughter

Forlag: Cappelen Damm, 2016

Sjanger: Krim

Engelsk tittel: Pretty Girls (HarperCollins, 2015)

Oversatt av Mona Berge

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Stine-Marie

 

Da du forsvant, advarte moren din meg om at det ville være verre å få greie på nøyaktig hva som hadde skjedd med deg, enn ikke å få vite noe i det hele tatt. Vi kranglet stadig om det, for kranglingen var det eneste som hold oss sammen akkurat da.

Det er over tjue år siden den eldste søsteren til Clare, Julia, forsvant. Forsvinningen, inkompetent politiarbeid og jakten på sannheten rev resten av familien i stykker. Nå forsvinner en ny jente, og sårene fra fortiden rives opp. Så blir Clares ektemann brutalt myrdet i et smug og noen bryter seg inn i huset.

Sjokkert og nedtynget av sorg, avdekker Clare dystre hemmeligheter i ektemannens liv. Med sin eldste søsters ukjente skjebne som en sten i magen, graver Clare dypere. Hvem var egentlig ektemannen hennes? Men jo dypere hun graver, jo flere hemmeligheter og spørsmål finner hun. Og nå mer enn noen gang trenger hun sin andre søster, som hun ikke har pratet med på nesten tjue år.

Si at du vil.

De vakreste har en tydelig og klar fortellerstemme og er godt skrevet. Jeg har aldri lest en av Karin Slaughter sine bøker på originalspråket, men følte ikke at det manglet noe her. Mona Berge kan skrive og har gjort en god jobb med å få språket og historien til å flyte på norsk.

De tre fortellerstemmene var flotte. Vi får innblikk i historien som den utspiller seg i nåtid gjennom de to kvinnene. Forsvinning til Julia og det kaoset denne etterlot seg for familien hennes blir vi best kjent med gjennom faren hennes. Det er fra faren vi får den virkelige følelsesmessige dybden.

<<Jeg vil føle meg normal igjen,>> sa hun til meg en gang. <<Hvis jeg later som lenge nok, blir det kanskje virkelig.>>

Jeg likte veldig godt forholdet mellom de to søstrene og den personlige utviklingen de viser gjennom det hele. Dette tilførte noe håndfast og ekte til historien. Det gjorde oss også bedre kjent med hovedpersonene og deres følelsesliv og adferd.

Handlingen holder et høyt tempo. Vi kastes raskt ut på dypet, og herfra er det ingen nåde. Vi får få hvilepauser og handlingsutviklingen holder fast i en sterk rød tråd med kun små hopp vekk fra det kronologiske. De vakreste var til tider nesten uutholdelig spennende.

Var sannheten lettere å bære enn alt det grufulle de hadde sett for seg?

På mange måter koste jeg meg veldig med denne boken. Likevel trekkes den noe ned av et lite troverdig plott og svake bipersoner. Det er til tider noe nesten karikaturmessig over personskildringene.

Jeg har lest en del anmeldelser nå som nevner handlingstvister og sjokkerende avsløringer. Da er jeg glad for at jeg leste boken før jeg leste de anmeldelsene. Bortsett fra en liten en helt i starten, var det minimalt med handlingstvister. Det hele var relativt forutsigbart. Det betyr ikke at jeg fant boken kjedelig. Jeg heiet på hovedpersonene og deres jakt på sannheten, jeg bladde gjennom side på side for å få med meg deres sjokk og følelser, og jeg gledet meg til å se hvor drøy og bestialsk den skulle bli.

De vakreste er den nye frittstående psykologiske thrilleren til Karin Slaughter. Den sjokkerer i sine grufulle detaljer og kan absolutt få deg til å grøsse. Absolutt ikke dårlig påskelektyre.

Den syvende demonen

/ Julie Karoline / 5 kommentarer

Skrevet av Øivind BorgeDen syvende demonen | edgeofaword

Forlag: Font (2016)

Sjanger: Krim

Kilde: leseeksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

Ikke på denne måten, vær så snill! Gode Gud, vær nådig – ikke på denne måten.

Den syvende demonen er en vaskeekte krim. Du har det merkelige mordet, etterforskeren med mentale sår og mistenkte i bøtter og spann. Boken har for det meste fått gode anmeldelser. Noen har også gått så langt som å spå at dette kommer til å bli årets beste norske krim.

Bogart Bull er hovedpersonen. Han utnevnes til den norske representanten i et europeisk etterforskningssamarbeid, og allerede den første uken blir han sendt til Frankrike der en norsk milliardær blir funnet brutalt drept i sitt eget hjem. Bull samarbeider godt med det franske politiet og viser seg å være en veldig god og smart etterforsker. Flere ting skjer i løpet av etterforskningen, og det er mange spor å ta tak i før saken blir løst på slutten av boken.

Boken følger krimsjangeren til det fulle og er proppfull av klisjeer. Heldigvis er boken uten mye blod og gørr. Ja, mordet er ganske bestialsk, men vi slipper de grundige og detaljerte beskrivelsene av liket. Vi hopper mye frem og tilbake i tid, fra begynnelsen av 1900 tallet, via andre verdenskrig og frem til i dag. Hvorfor vi stikker innom disse tidsperiodene er ikke like lett å skjønne med det første, men bidrar med å legge bakteppet for morderen.

Hendelsesforløpet er relativt uforutsigbart. Forfatteren kaster inn enkelte skruballer med jevne mellomrom, og det skal godt gjøres å gjette hvem den skyldige er. Jeg gjettet meg i hvert fall frem til feil mistenkt. Allikevel fant jeg ikke historien spesielt spennende; det var aldri noen situasjoner hvor spenningen drev meg videre. Tempoet er rolig, og på grunn av hoppingen i tid, blir det også nokså oppstykket.

Øistein Borge skriver bra, det skal han ha. Det er få lange overdådige beskrivelser. Språket er ikke romantisk og metaforisk, men rett på og enkelte ganger relativt bombastisk. Samtidig har han klart det kunststykket å ikke bli for ekkel, for rå.

Det er tydelig at han har gjort grundig forarbeid med de historiske delene av boken. Det meste virket realistisk og troverdig. Det er ingen av karakterene som gjør noe totalt uforventet, selv om jeg ikke syns morderens motiv var spesielt godt. Som morder trenger man kanskje ikke gode grunner?

Persongalleriet er bredt og spennende. Karakterene er troverdige og har flere lag. Det er ikke mange flate karakterer i denne boken. Det jeg savner er en karakterutvikling, selv om Bull tar noen avgjørelser på slutten som bringer noen endringer. Nå er ikke karakterutvikling i fokus her, og for meg virket det mer som om forfatteren følte han måtte slenge inn noe på slutten for å gi Bull mer dybde, mer retning.

I morgen er det ett år siden. Det holder, Bogart. Herfra finnes det bare to veier: fortapelse eller et anstendig liv. Det finnes ingen mellomting, bare et limbo…

Det kan virke som om det kommer flere bøker om Bogart Bull. Det hintes om et par utfordringer som kan komme i en eventuelt oppfølger. Personlig kommer jeg nok ikke til å lese de.

For meg var denne boken helt grei. Jeg har lest verre krimbøker, men også bedre. Nå er jeg mer glad i spenningskrim/thrillere enn bøker av denne typen, og jeg syntes denne var gjennomsnittlig. Likevel er dette en bok som godt kan leses ved hytteveggen på påskefjellet.

Jeg lar deg gå

/ Stine-Marie / 5 kommentarer

Skrevet av Clare MackintoshJeg lar deg gå av Clare Mackintosh | edgeofaword

Forlag: Cappelen Damm (2016)

Sjanger: Krim

Engelsk tittel: I Let You Go (Sphere, 2014)

Oversatt av Ulrik Farestad

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Stine-Marie

 

Hun kneler ved siden av ham og prøver febrilsk å finne pulsen. Rundt henne ser hun sin egen pust bli til en hvit sky i luften. Hun ser mørket som danner seg under hodet hans og hører sitt eget skrik som om det er noen andre som skriker.

Fem år gamle Jakob blir påkjørt og drept på vei hjem fra skolen; sjåføren så ikke engang ut til å sette ned farten. Sjåføren stikker av, og en sjokkert og desperat mor sitter alene igjen med sin døde sønn i armene.

Førstebetjent Ray Stevens settes på saken, og sammen med den ferske betjenten Kate, prøver han å holde hodet kalt og snøre sammen de mangelfulle ledetrådene påkjørselen etterlot seg. De kan likevel ikke unngå å la seg påvirke av drapet på et lite barn.

Ulykken etterlater Jenna Gray med en sorg og en skyldfølelse hun ikke kan sette ord på; Jakob er død. Livet hun har brukt så mange år på å bygge opp har kollapset rundt henne. Hun har mistet alt og alle. Hun forlater Bristol uten mål og mening. Hun kutter all kontakt med omverdenen og slår seg ned i en avsidesliggende liten kystby i Wales. Det tar imidlertid ikke lang tid før fortiden innhenter henne og livet hennes på nytt raser sammen.

Det var min feil. Vi burde ha tatt en annen vei hjem, jeg burde ikke ha pratet, jeg burde ha stoppet ham.

Jeg lar deg gå har en følelsesladet tyngde som få krimbøker kan skryte på seg. Den griper tak i deg allerede i første kapittel. Den er fylt med så mye fortvilelse og sorg at du kjenner smerten fysisk.

Jeg lar deg gå ble nominert til beste romandebut av Huffington Post i 2015, og det skjønner jeg godt. Clare Mackintosh har skrevet en veldig god psykologisk thriller. Den er allikevel ingen sekser for meg, og jeg skal forklare deg hvorfor.

Clare Mackintosh har delt fortellerrollen mellom førstebetjent Ray Stevens og Jenna. I kaptlene vi tilbringer sammen med Ray, leser vi om hans andre saker, hans problemer i ekteskapet og hans problematiske sønn. Dette bidrar selvfølgelig til å gi karakteren en egen historie og personlighet, men det er så få faktiske ledertråder i den aktuelle saken at det til tider blir tamt og kjedelig. Når det til slutt kommer nye fakta på bordet, er det hele over på et blunk.

Jeg stoler ikke på instinktene mine lenger – de har tatt feil så mange ganger før

I motsetning er kapitlene til Jenna gripende og spennende. Vi trekkes inn i hennes sorg. Vi heier på henne der hun prøver å bygge seg opp et nytt liv, og vi fortviler med henne når det hele kollapser rundt henne atter en gang.

Begge karakterene er sterke og nyanserte. De viser en fantastisk dybde og ettelater ingen tvil om at de har levd egne liv før du ble kjent med dem.

Det skuffet meg at du, til tross for alt, var akkurat som alle de andre.

Det er sjeldent en krimbok klarer å treffe meg i hjerterota. Det er like sjeldent at en krimbok overrasker meg.  Jeg lar deg gå klarte å gjøre begge deler. Clare Mackintosh bygger opp historien mesterlig og tar leseren fullstendig på senga med en eksplosjon av en handlingstvist. Dette er en krimbok jeg anbefaler på det varmeste for de som liker spenningsromaner med følelsesmessig dybde, og de som foretrekker krim uten for mye blod og vold.

My Criminal Mind og Rita leser har også anmeldt denne.

Lycke

/ Julie Karoline / 4 kommentarer

Skrevet av Mikaela BleyLycke | edgeofaword

Forlag: Cappelen Damm (2016)

Sjanger: Krim

Oversatt av Heidi Grinde

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

Gud som har oss småbarn kjær, se til meg som liten er.

Hvor jeg meg i verden vender, er mitt liv i dine hender.

Lykken kommer, lykken går.

Tenk på den som aldri kjærlighet får.

Mikaela Bley kalles Sveriges nye krimdronning, og med sin debut roman Lycke, mener mange at hun feier andre etablerte krimforfattere av banen. Jeg personlig syns Lycke er en samkjørt og spennende krim.

Lycke er en åtte år gammel jente som forsvinner en fredagskveld i mai. Foreldrene leter desperat etter henne, mens politiet tror det dreier seg om en rømmingssak. Etter som dagene går tar politiet saken mer alvorlig, men de klarer ikke å se på sakens kjerne, da de holder seg til statistikk og egne protokoller. Bare Ellen Tamm, en journalist i TV4, graver seg gjennom det lille av bevis og holder saken på rett vei. Hva har skjedd med Lycke?

Ellen Tamm er hovedpersonen i boka, selv om vi også følger tre andre kvinner; Helena (Lyckes mor), Chloe (Lyckes stemor) og Mona (Lyckes dagmamma). Ellen Tamm er en profilert TV4 journalist, med dype, personlige sår og traumer som trer frem når hun tildeles saken om Lycke. Dette er en bok like mye om forsvinningssaken som den er av Ellens vei til selvhelbredelse. Boken handler mye om psykologiske lidelser, som ensomhet, selvbebreidelse og mangel på kjærlighet. Hovedpersonen sliter mye med angst, og forfatteren har gjort en fantastisk jobb med å beskrive Ellens psykiske problemer.

Pust, Ellen, forsøk å puste. Døden, døden, døden. Ellen valgte å gjenta det ordet som skremte henne mest, det som mante fram bilder hun gjerne ville, men ikke klarte, viske vekk.

Det er ikke noe blod og gørr i denne boka, heldigvis. Dette er en spenningskrim på sitt beste, for boka er spennende. Ekstremt spennende. Jeg klarte ikke å legge den fra meg, og endte med å lese den i løpet av en dag. For hvor er Lycke?

Vi blir drevet fremover, jeg vil ikke si i forrykende fart, men tempoet er høyt og jevnt, slik det skal være i spenningskrim (eller thriller om du vil). Skrivestilen er flott, ført med en lett penn og med mye dybde. Den har flere overraskende trekk og selv om jeg klarte å gjette meg til løsningen før det ble avslørt, vil jeg ikke si at boka var forutsigbar. Det var heller et resultat av veldig bra skriving. Jeg leste boken oversatt til norsk og oversettelsen er veldig god. Heidi Grinde har gjort en god jobb.

Persongalleriet er vidt og varierende. Alle karakterene har troverdige karaktertrekk, selv om du ikke ender opp med å like dem alle sammen. Ellen, med sine nevrotiske trekk, er lett å sympatisere med. Du vil så gjerne strekke hendene inn i boka og hjelpe henne. Trøste henne. Det er ikke ofte jeg sympatiserer så mye med en karakter som jeg gjorde her. Hennes utvikling er fantastisk. De øvrige kvinnene sitter også med en del personlige utfordringer og alle svikter Lycke på hvert sitt vis. Noen av problemene deres kan du skjønne, andre ikke.

Gråten satt fremdeles i halsen som en kork som hverken ville la seg trekke opp eller trekke ned.

Det er ikke ofte jeg liker en krim så mye som dette. Forfatteren har gjort en veldig god jobb og jeg håper det blir flere bøker om Ellen Tamm. Anbefales virkelig til krimlesere som ikke liker mye blod og gørr.

The 5th Wave

/ Stine-Marie / 3 kommentarer

Skrevet av Rick YanceyThe 5th Wave av Rick Yancey | edgeofaword

Forlag: Penguin Books (2013)

Sjanger: Ungdomsroman (YA); Science Fiction

Norsk tittel: Den 5. Bølgen (Gyldendal, 2015)

Kilde: kjøpt

Anmeldt av Stine-Marie

 

If aliens ever visit us, I think the outcome would be much as when Christopher Columbus first landed in America, which didn’t turn out very well for the Native Americans.

        – Stephen Hawking

Det er nesten ett år siden jeg leste den fantastisk spennende boken til Rick Yancey, The 5th Wave. Og i den anledning at filmatiseringen endelig er kommet til en kino nær deg, skriver jeg nå en kort anmeldelse.

The 5th Wave er en ungdomsbok som faller innenfor Science Fiction-sjangeren og beveger seg videre inn mot dystopi. Vi befinner oss i et postapokalyptisk USA etter invasjonen av romvesener. Menneskeheten befinner seg på randen av utslettelse.

The truth is, once they found us, we were toast.

Vi følger tre ulike hovedpersoner gjennom boken. Vår tøffe og vittige heltinne, Cassie, er den som bygger opp verdenen for oss. Hun er en overlever. En pessimistisk og kritisk syttenåring på vandring alene for å finne igjen lillebroren sin.

Ben er vår andre hovedperson. Hans overlevelse handler mindre om forberedelse og mer om flaks. Han er desidert mer desorientert og mindre kritisk enn sin kvinnelige motpart. Til slutt følger vi også Sammy, den fem år gamle lillebroren til Cassie.

We are humanity, the banner read. Wrong. We’re pale reflections of it, weak shadows, distant echoes.

The 5th Wave er første boken i en trilogi. Trilogien fullføres av The Infinite Sea (2014) og The Last Star (2015). Så langt er det kun første og andre bok som er blitt oversatt til norsk.

Noe av det jeg likte best ved boken var skrivestilen til Yancey. Den var gripende, lett og formidlet perfekt den dystre stemningen i historien. Den tok tak i meg og fraktet meg til en verden i kaos. Jeg elsket hvert sekund av det.

I’m walking in a dense fog of white lifeless nothingness. Dead space. No sound, Not even the sound of my own breath. In fact, I can’t even tell if I’m breathing. That’s number one on the “How do I know if I’m alive?” checklist.

Historien beveger seg i et perfekt tempo og er fullpakket av spenningselementer. Spenningen stiger sakte, men sikkert mot en eksplosjon av en slutt. Dette er en bok det er vanskelig å legge fra seg.

Vi treffer et ensemble av troverdige karakterer. Cassie utgjør en tøff og pessimistisk heltinne som viser oss at ingen ting er slik det virker. Sammy gir oss sitt naive og barnlige syn på en verden i kollaps, mens Ben tilfører kontrast og en hva om-følelse. Boken har mottatt litt kritikk for at karakterene mangler dybde. Det var ikke en følelse jeg fikk, og jeg må påpeke at dette er første bok i en trilogi. Plottet står i fokus, og her er karakterene til stede for plottet.

Er plottet eller karakterene helt og holdent unike og originale? Kanskje ikke. Mangel på originalitet er noe boken har mottatt kritikk for og noe jeg har slaktet andre bøker for før. Likevel sitter jeg her og roser denne opp i skyene, men jeg har ikke dårlig samvittighet for min tilsynelatende dobbeltmoral. Det som gjør denne boken bra er sammensetningen og utførelsen.

Do you know how to tell who the enemy is?

Det svakeste i historien var romansen. Jeg føler ikke at den tilførte noe til historien og kun var med for å kunne sette Young Adult som sjanger. Klisjéene fortsetter å prege ungdomslitteraturen, og kanskje var det redaktøren som ba om litt romantikk?

Alt i alt er The 5th Wave en utrolig spennende Science Fiction light for ungdom, som er umulig å legge fra seg. Den er lettlest og gripende med en flott og annerledes skrivestil. To ord: Les den!

 

Jeg kommer snart

/ Stine-Marie / 2 kommentarer

Jeg kommer snart av Selma Lønning Aarø | edgeofawordSkrevet av Selma Lønning Aarø

Forlag: Flamme Forlag (2015)

Sjanger: Roman

Kilde: Lånt

Anmeldt av Stine-Marie Simensen

 

Mannen min trodde lenge jeg var en kåt jævel.

Julie er en trebarnsmor i et tilsynelatende lykkelig ekteskap. Hun er publisert forfatter og har et godt hjem, en flott familie og  en au pair. Alt er tilsynelatende perfekt. Bortsett fra at Julie aldri har hatt en orgasme. Siden hennes tidlige seksuelle debut som 13-åring har hun simulert orgasmer. Hun får dem ikke med menn og ikke alene.

Hvorfor simulerer Julie orgasme? Er det for å leve opp til samfunnets og partnerens forventninger? Er det for å vise mannen at han strekker til, at han er en real mann? Eller er det for å dekke over en følelse av utilstrekkelighet som kvinne når hun ikke får det til?

Julie er lei – lei av å late som. Hun bestemmer seg for at hun også skal få en orgasme, koste hva det koste vil. Hun går til anskaffelse av en vibrator, låser seg inne på soverommet og dedikerer seg helt og holdent til oppgaven; hun skal onanere på fulltid til hun får det til – til hun kommer.

Mest sannsynlig kan jeg lære meg å få orgasme. Jeg må bare øve. Så må jeg selvfølgelig forsøke ikke å la meg distrahere, det lønner seg ikke å tenke på mødre, fedre eller gressklippere. 

Julie er en kvinne som har brukt store deler av livet på å finne sin identitet, oftest gjennom seksuelle møter og forhold. Når vi møter henne har hun funnet sin identitet som forfatter og som mor. Dette trues imidlertid av en langvarig skrivesperre og en mesterkokk av en au pair. Identiteten og livet til Julie faller i ubalanse, og hun avleder oppmerksomheten ved å begrave seg i et nytt prosjekt – orgasmeprosjektet.

Et av problemene ved denne boken for meg er at jeg ikke klarer hverken å sympatisere, forstå, identifisere meg med eller like hovedpersonen. Dog ikke i en like stor grad som Ingrid i Ingrid Winters makeløse mismot, er Julie selvsentrert, sytete og på grensen til latterlig. Hun er egoistisk og mangler helt klart empati, alt dreier seg på en eller annen måte om henne. Hun er irriterende opptatt av sin au pair og hun har en veldig avslappet holdning når det gjelder troskap til mannen sin.

Ikke for pen, men akkurat passe. Jeg ville selvfølgelig ikke huse et menneske som var stygt. Samtidig kunne ikke aupairen være for pen heller. Så lite sex som A tross alt fikk, ville det være en risikosport.

Hun blir nærmest sykelig opptatt av sin manglende evne til å oppnå orgasmer og virker i stand til å ofre alt og alle for å komme. Jeg skulle gjerne sagt at det hele ender i en stor finale, en eksplosiv orgasme eller ny forståelse av hva som er mest viktig i livet, men slutten er kort og skuffende.

Skrivestilen til Aarø er lett og engasjerende. Historien om Julie er til tider underholdene og trekker litt i smilebåndene. Underholdningsnivået synker imidlertid gradvis gjennom historien etter hvert som man blir lei av å lese om vibratorer og squash, merkelige kjærester og seksuelle opplevelser. Latteren kommer sjeldnere og til slutt blir lesingen en hinderløype man vil bli ferdig med.

En kjapp oppsummering er på sin plass. Det som ligger til grunn for hittil manglende suksess på området, er altså følgende:

  1. Jeg har kroppslige hemninger.
  2. Jeg er for praktisk anlagt.
  3. Jeg har en mor.

Jeg kommer snart setter ting på spissen og utgjør en kritikk av det moderne kropps- og sexfikserte prestasjonssamfunnet der normalitet eller perfeksjon er målet. Vi er omgitt av tips og råd for sexlivet, regler på hvor ofte vi skal ha sex i et forhold og jevnlige oppdateringer av sexrelatert statistikk, gjerne i Dagbladet eller VG. Likevel opplever vi fortsatt et tabu rundt det å prate om sex og orgasme, og det er lett å tenke seg redselen for å føle seg utilstrekkelig og mislykket dersom man ikke inngår i eller overgår gjennomsnittet er utbredt blant de moderne kvinner.

Det kommer ikke til å gå, tenker jeg, men på den annen side: Er det så farlig? Hvorfor er det flaut ikke å få det til? Hvorfor kan jeg ikke bare snakke med vennene mine om det?

Jeg kommer snart tar dermed opp et viktig og tidsaktuelt tema. Dessverre ble denne historien litt for mye av en «god ting», og med en hovedperson jeg ikke klarer å identifisere meg med eller like, ble lesingen fort traurig.