Skrevet av Terry Pratchett og Stephen Baxter

Forlag: Doubleday (2014)

Sjanger: Science Fiction

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Step into new worlds…

Bok nummer tre i The Long Earth serien. Stephen Baxter og Terry Pratchett fortsetter sin utforskning av The Long Earth, og har også tilføyd planeten Mars i sitt fler-parallelle univers.

Jeg advarer med det samme, her kan det komme noen spoilers hvis du ikke har lest de to første ennå (The Long Earth, The Long War).

The Long Mars plukker opp tråden fem år etter The Long War. Datum Earth er nesten ubeboelig, og menneskene har spredd seg utover millioner av parallelle verdener. Joshua Valiente er fremdeles med oss, nå i førtiårene, separert og reiser uavlatelig mellom verdenene, hvor han ofte blir tilkalt for å hjelpe til med alvorlige Long Earth-problemer. Sally Linsay, som vi også har fulgt siden bok én, blir med sin far, Willies Linsay, til Mars. Sammen utforsker de The Long Mars.

Sally tried to get her head around that. “So we took a step into Long Mars. But it doesn’t – umm, run parallel to the Long Earth.” “It seems not,” Willies said, peering up into the sky. “The Long Earth chain of stepwise alternates, and the Long Mars chain, are independent of each other… They are both loops in some higher-dimensional continuum.”

Ved å åpne opp Mars i sitt fler-parallelle univers, fortsetter Pratchett og Baxter sin utforsking av evolusjonen. De leker med vitenskap, biologi og det vi vet om Mars, men alltid innenfor troverdige rammer. Nøyaktig hvorfor vi blir tatt med til Mars blir ikke forklart før ganske sent ute i boka, og grunnen, når den først kommer, syns jeg var litt dårlig forklart. Her blir det mye synsing. I en serie hvor alt henger nøye sammen, hvor alt blir forklart og nøye sammensveiset, blir det her en del gjetting og vill synsing. Forfatterne kan komme unna det ved at de bruker nettopp Willies Linsay, en man med rette kan kalle en gal vitenskapsmann. Han er jo tross alt mannen som oppfant The Stepper Box; apparatet som gjør det mulig for mennesker reise i The Long Earth.

Menneskets evolusjon er et hovedtema i The Long Mars. Åpningen av The Long Earth ble en katalysator for menneskets utvikling, og vi presenteres for vårt neste evolusjonære steg. Dette er ikke problemfritt. Vi møter menneskets frykt for det ukjente og blir med på en slags heksejakt av de Neste. Joshua Valiente må igjen trå til som megler og får uønsket makt over avgjørelsen av de Nestes skjebne.

“Stupidity is universal, it seems.”

Jeg liker forfatternes bruk av menneskets iboende frykt for egen undergang og det ukjente. Vi har blitt tatt med gjennom maktelitens redsel for å miste sine “undersåtter” i The Long Earth, menneskets frykt for annet intelligent liv i The Long War, og nå av redselen for evolusjonens utrydning av mennesket slik vi kjenner det. I alle tilfellene får frykten mennesket til å ta dårlige, og til tider dumme, valg. I alle tilfellene står Valiente som et fyrtårn av håp. Han blir med rette kalt kongen av The Long Earth, og viser oss at det er mulig å forene ulike tankesett og levemåter. Det er mulig å leve side ved side med andre intelligente vesener i The Long Earth.

Det rolige tempoet vi har blitt vant til fra de forrige bøkene fortsetter også her. Vi må fremdeles lese en del mellom linjene, men med det solide grunnarbeidet forfatterne la ned i den første boka blir det stadig mindre nødvendig. Det er ikke mye som overasker mer heller. Tanken om parallelle jordkloder og alle dens evolusjonære forskjeller er ikke lenger ny og det er ikke mye som sjokkerer. Det som kan sjokkere er menneskets oppførsel og natur, men den er ikke unaturlig. Forfatterne har tenkt nøye gjennom menneskets mange personligheter og natur, både på godt og vondt, og vi kan alle kjenne oss igjen i flere av tankesettene og reaksjonene.

Det har blitt færre karakterer å følge i The Long Mars, og hver karakter får tilegnet flere avsnitt før vi går videre til neste. Nå i den tredje boken er personlighetene til de ulike karakterene stadfestet, og de reagerer slik vi forventer. De skuffer og gleder oss akkurat som mennesker i det virkelige liv, og det er en fryd å lese om dem.

Denne boken har, som de forrige, sine plottpoeng og problemer, men det tar aldri helt av. Det blir aldri så spennende at det ikke går an å legge fra seg boka. Vi er på en reise, en evig oppdagelsesreise. Om et hovedpoeng med serien har viste seg ennå er usikkert. Hva er egentlig poenget med The Long Earth? Her kan vi bare gjette, og jeg har absolutt gjort meg noen meninger. Om de stemmer gjenstår å se.

Neste bok ut er The Long Utopia.

He imagined a sky full of threads of Longworlds, like broken necklaces drifting in some dark oceans. Maybe you could have a Long Venus, a Long Jupiter, even, if the mind took you there. But why? Why should it be that way? What was it all for? He suspected he would never find a satisfactory answer to such questions.”