Forfatter: Stine-Marie

These Shallow Graves

/ Stine-Marie / Legg igjen en kommentar

Skrevet av Jennifer DonnellyThese Shallow Graves av Jennifer Donnelly | edgeofaword

Forlag: Hot Key Books (2015)

Sjanger: Ungdomsroman

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Stine-Marie

 

These Shallow Graves er satt i 1890-tallets New York og faller innenfor sjangeren ungdomsroman med videre vinkling inn mot historisk krim.

«The truth can be a hard thing, Jo. It’s often best left hidden.»

Vår heltinne er Josephine Montfort, en sytten år gammel kvinne fra en av New Yorks eldste, rikeste og mest respekterte familier. Som de fleste andre unge piker født inn i velmøblerte hjem, er hennes fremtid nøye planlagt: hun skal se vakker ut og oppføre seg uklanderlig slik at hun kan gifte seg med en av byens rikeste unge menn. Deretter skal hun få så mange barn hun kan og ellers være til så lite bry som mulig.

Men dette er ikke nok for Jo. Hun ønsker seg det spennende livet til en journalist, og med pennen i hånden drømmer hun om å avdekke urettferdighet og utnyttelse i de lavere sammfunnsklasser.  Når hennes far dør under mistenkelige forhold, trosser hun både klasse og kjønnsrolle i sin søken etter sannhet og rettferdighet. Dessverre er dette livet ikke forenelig med tidens oppfatning av dannede kvinner. Og hennes privilegerte bakgrunn viser seg fort å være mer til hinder enn til hjelp.

Det er tross alt ikke passende for en ung kvinne å stille spørsmål om ting som betyr noe. Passende samtaleemner inkluderer interiør, blomster, mote, ball og været, og under ingen omstendigheter inkluderte de politikk, menneskerettigheter og mord.

«You can’t possibly find my work interesting. No girl could. Let’s find a subject more pleasing to the feminine sensibilities – the weather.»

Den unge journalisten Eddie Gallagher blir den ufrivillige partneren til Josephine. Han er gatesmart og ærlig, og den første personen Jo kan vise sin sanne karakter. Sammen tråler de New Yorks slibrigste strøk på jakt etter ledetråder. Det viser seg imidlertid raskt å være minst like utfordrende å holde Jo ute av trøbbel og hennes gode rykte inntakt.

Jeg koste meg veldig med denne romanen. Den har alt: originalitet, spenning, velutviklede karakterer, morderisk ondskap, kjønnsrollepolitikk og kjærlighet, alt med en god dose humor. Dette er ingen typisk og klisjétung ungdomsroman.

Spennende og interessant, er These Shallow Graves en ungdomsroman som er verdt å få med seg.

«If you’re going to bury the past, bury it deep, girl. Shallow graves always give up their dead.»

Som det overveldende flertall av romaner, er den imidlertid ikke perfekt, og som vanlig har jeg ingen skrupler mot å fortelle deg hvorfor.

Handlingstvistene var ofte lette å resonnere seg frem til på egen hånd. Gjerne lenge før Jo og Eddie, som kom med sin resonnering ett eller to kapitler senere og strakk den ut i det langtekkelige. Det legges dermed lite press på å måtte lese mellom linjene eller fange opp ledetråder; du får alt forklart likevel, gjerne et par ganger. Dette bidrar til å skape en lettlest roman.

Dette er relativt vanlig i ungdomsromaner, ungdommer har tross alt mindre erfaring både i liv og i lesing enn oss voksne, men det er lov til å utfordre leseren. These Shallow Graves går den trygge veien og skaper en veldig fornøyelig og relativt spennende krim. Men i sitt trygge format, vil den heller aldri nomineres til priser eller gå inn som en av de bøkene som former livene til de rundt seg.

Likevel er det aspekter ved denne romanen som gjør den til flott lesing. Det største av disse er en fantastisk utført kjønnsrolletematikk. Gjennom Jo Montefort vil dagens ungdom oppleve på nært hold hvordan det var å være en ung kvinne for drøyt hundre år siden. De samfunnsmessige normene og forventningene er perfekt innbakt i historien.

Why is it, she wondered now, that boys got to do things and be things and girls only get to watch?

De store spenningselementene var godt skrevet. Romanen har tempo og driv, og med unntak av de langtekkelige og forsinkede avsløringene, holder den leseren engasjert gjennom det hele. Til tross for et gjennomgående preg av forutsigbarhet, bæres vi med storm gjennom en avløsning og en slutt som står perfekt til romanen.

These Shallow Graves er en veldig god krimroman for ungdom. Den berører sentrale temaer som er like viktige den dag i dag. Jeg anbefaler den spesielt som en levende og spennende illustrasjon av kjønnsrolleproblematikken.

«My darling Jo, there is no one more unfortunate than we ourselves,» she said. «We are not engaged yet, you and I. We’re spinsters. Pathetic nobodies. We can go nowhere on our own. We must not be too forward in speech, dress, or emotion lest we put off a potential suitor. We are allowed no funds of our own, and most of all» – she squeezed Jo’s hand for emphasis – «no opinions.»

The Infinite Sea

/ Stine-Marie / 1 kommentar

The Infinite Sea av Rick Yancey | edgeofawordSkrevet av Rick Yancey

Forlag: Penguin Books (2014)

Serie: The 5th Wave

Sjanger: Ungdomsroman (YA); Science Fiction

Norsk tittel: Det endeløse havet (Gyldendal, 2015)

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Stine-Marie

 

He was squeezed between what the world had been and what the world had become, who he was before and who he was now, and the cost of all the unspoken promises weighing on his heart. He’s just a baby. Would you shoot a child?

The Infinite sea er andre bok i Rich Yanceys trilogi og oppfølgeren til The 5th Wave. Denne anmeldelsen vil mest sannsynlig røpe deler av handlingen i den første boken, så har du ikke lest den er dette et godt sted å avslutte.

Vi plukker opp bekjentskapet med Cassie, Sam, Ben, Ringer, Teacup, Poundcake og Dumbo. Denne gangen på det rotteinfiserte hotellet der Cassie og Evan Walker avtalte å møtes igjen etter redningsaksjonen. Men tiden drar ut, og Evan Walker dukker ikke opp. Nå som treningsbasen er blåst til himmels, er spørsmålet hvordan de skal overleve vinteren. Kulda er nådeløs og mat en mangelvare. De kan ikke bli på hotellet.

En brosjyre om et gammelt hulesystem gir dem løsningen. Ringer legger i vei for å finne hulene, mens de andre blir igjen på hotellet. De ser hverandre ikke igjen.

Promises are the only currency left.

Mens bok én var actionfylt med et raskt hendelsesforløp, er bok to adskillig mer bedagelig. Ikke alle spenningselementene er viktige med hensyn til plott, men er tilført for å forhindre at vi kjeder oss. Oppgaven til bok to er å forklare hva som skjer og sette scenen for finalen. Dette merkes godt.

Som i forrige bok hopper vi litt mellom fortellerstemmer, men i motsetning til første bok befinner vi oss hovedsakelig hos Ringer. Ringer viser seg å være nøkkelen til gåten om de andres strategi og deres tilstedeværelse på jorden.

«Run», he whispers.

I shake my head. «I can’t.»

Vi tilbringer veldig lite tid sammen med Cassie, og jeg savnet hennes galgenhumor og snedige kommentarer. Ringer er mer alvorlig, direkte og fåmælt. Dette skiftet i personligheten til fortellerstemmen, bringer også med seg en endring i stemningen i boken.

Samtidig betyr det at vi blir bedre kjent med de andre personene i boken. Vi lærer om bakgrunnshistorien til både Poundcake og Ringer. Dette aspektet var veldig bra og sårt nødvendig for å skape dybde i historien. Yancey har virkelig brakt disse flotte karakterene til live.

The Infinite Sea klarte ikke å holde det høye tempoet som ble etablert i første bok. Tatt i kombinasjon med stemningsendringen og mangelen på humor, nådde leseopplevelsen ikke opp til det samme nivået. Disse er likevel så små ting, kanskje et resultat av å være en veldig kritisk leser, at det ikke påvirker min anbefaling av denne serien. Jeg skal absolutt lese siste bok i trilogien.

I am drowning in blood. Not mine. The blood of the billions who died before me, an infinite sea of blood that envelops me and bears me down to the lightless bottom.

“If you are human, there is no hope.”

The Cement Garden

/ Stine-Marie / 1 kommentar

The Cement Garden av Ian McEwan | edgeofawordSkrevet av Ian McEwan

Forlag: Vintage, 2006

Sjanger: Roman

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Stine-Marie

 

I did not kill my father, but I sometimes felt I had helped him on his way. And but for the fact that it coincided with a landmark in my own physical growth, his death seemed insignificant compared with what followed.

Vi møter Jack, Julie, Sue og Tom. Fire søsken oppvokst i et fraflyttet og forsvinnende strøk i utkanten av en by i England. Deres far dør plutselig av slag, og kort tid etter blir moren også syk. Med beskjeden fra legene om at hun ikke kommer til å bli bedre, holder hun seg borte fra helsevesenet og dør hjemme i sin egen seng. Ingen vet at de fire søsknene er blitt foreldreløse.

No one ever came to visit us. Neither my mother nor my father when he was alive had any real friends outside the family. They were both only children, and all my grandparents were dead.

I sorgen og sjokket over hva som har hendt, trekker de fire seg vekk fra samfunnet og vekk fra hverandre. Huset blir et gravkammer der tiden står nesten stille, og deres isolasjon setter stadig dypere spor.

Historien fortelles i førsteperson, og hovedpersonen er Jack. Femten år gammel og nest eldst, faller mye av ansvaret over huset og hans søsken på ham. Men Jack ønsker ikke å være voksen, han ønsker ikke å ta vare på sine yngre søsken. Han trekker seg stadig vekk fra sine søstre, han slutter å dusje eller klippe neglene, han slutter å ønske noe som helst.

When I was four I had believed it was my mother who devised the dreams I had at night. If she asked me in the morning, as she sometimes did, what I had dreamt it was to hear if I could tell the truth.

The Cement Garden er den tredje boken jeg har lest av Ian McEwan så langt, som del av min 2016 utfordring. Dette er også den av de tre jeg har likt best.

Plottet er tungtveiende, og handlingen er til tider vanskelig å fordøye. McEwan drar den langt; han går hele veien. Men han krysser tabuens grenser på en så mesterlig og avdramatisert måte at det føles både innlysende og naturlig. Det hele føles så utrolig sikkert.

I forhold til Amsterdam og The Child in Time, er språket mye mer direkte og handlingsorientert. Her finner vi ingen lange, poetiske beskrivelser av landskap eller følelser. Språket reflekterer Jack på en god måte og bidrar til å skape den avdempede og melankolske stemningen i boken.

Jeg kan absolutt anbefale The Cement Garden. Kort, direkte og tungtveiende er dette en bok du kommer til å huske.

The Child in Time

/ Stine-Marie / 2 kommentarer

Skrevet av Ian McEwanThe Child in Time av Ian McEwan | edgeofaword

Forlag: Vintage 1992

Sjanger: Roman

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Stine-Marie

 

The Child in Time er min andre bok i årets utfordring. Det betyr at jeg har ikke kommet så langt på vei som jeg burde. Halve året er gått og hele elleve bøker gjenstår etter denne.

He had been back a thousand times, seen his own hand, a shelf, the goods accumulate, heard Kate chattering on, and tried to move his eyes, lift them against the weight of time, to find that shrouded figure at the periphery of vision, the one who was always to the side and slightly behind, who, filled with a strange desire, was calculating odds, or simply waiting. But time held his sight for ever on his mundane errands, and all about him shapes without definition drifted and dissolved, lost to categories.

I The Child in Time møter vi Stephen Lewis, en suksessfull barnebokforfatter engasjert i en komite for å utforme en nasjonal retningslinje for barneoppdragelse. Hans liv er en ensom blanding av savn, sorg og alkohol.

To år tidligere var Stephen lykkelig. Han bodde i et flott hus med en fantastisk kone og deres tre år gamle datter, Kate. Men på en helt vanlig dag, under en helt vanlig tur på butikken, blir Katie kidnappet. Stephen blir en mann besatt. I flere måneder tråler han Londons gater med bilder av Katie. Han ser henne overalt, men finner henne aldri. Hans kone blir apatisk og begraver seg selv i sorgen. Deres manglende evne til å bearbeide sorgen og kommunisere med hverandre driver de to fra hverandre. Ekteskapet faller i grus.

Their old intimacy, their habitual assumption that they were on the same side, was dead. They remained huddled over their separate losses, and unspoken resentments began to grow.

The Child in Time er en sørgende manns selvransakelse etter et tragisk tap, tap av et barn, av en familie. Han studerer sitt eget liv og sin barndom opp mot tidens ubarmhjertige tann. Men dette er ikke bare en bok om å miste seg selv etter å ha mistet et barn, dette er en bok om tap av barndommen selv.

Jeg brukte veldig lang tid på å komme meg gjennom boken da min leseopplevelse ikke var spesielt fornøyelig. Mitt engasjement for historien og Stephen, dog veldig høyt i starten, ble slipt stadig mindre av handlingens uendelighet og svært usammenhengende plott. Jeg fant boken langtekkelig og veldig treg. Dette var ikke boken for meg.

Jeg mistet taket i den røde tråden gang på gang, og famlet rundt i mørket etter noe som etterlignet et poeng. Poenget, når endelig funnet, var noe annet enn hva jeg forventet og ikke et jeg fant spesielt interessant.

He had nowhere to go, no moment which could embody him, he was not expected, no destination or time could be named; for while he moved forward violently, he was immobile, he was hurtling round a fixed point. And this thought unwrapped a sadness which was not his own. It was centuries, millennia old. It swept through him and countless others like the wind through a field of grass. Nothing was his own, not his strokes or his movement, not the calling sounds, not even the sadness, nothing was nothing’s own.

Historien er vanskelig å følge med kontinuerlige brudd i tidslinjen og utvisking av grensen mellom fantasi og virkelighet. Den er lang, svevende og mangler en tydelig retning. Det er så mye i den som kunne (kanskje burde) ha blitt utelatt.

Dette er ikke en bok jeg personlig vil anbefale. Jeg syntes den var treg og lite interessant. Jeg krysser fingrene for at jeg liker de andre bøkene hans bedre.

Utvelgelsen

/ Stine-Marie / 1 kommentar

Skrevet av Kiera CassUtvelgelsen av Kiera Cass | edgeofaword

Forlag: Vigmostad & Bjørke (2016)

Sjanger: Ungdomsroman (YA)

Originaltittel: The Selection (HarperTeen, 2012)

Oversatt av Frøydis Arnesen

Serie: The Selection

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Stine-Marie

 

Vi befinner oss i det fremtidige Nord-Amerika som nå går under navnet Illéa. Illéa er et monarki med et sterkt kastesystem. Det unge riket er preget av strenge regler og tunge straffer som reflekterer den konstante trusselen for opprør, terror og krig, både innenfor og utenfor egne grenser.

Kronprinsen har nådd gifteklar alder, og det er på tide å velge hans fremtidige dronning. Landets lover krever at hans prinsesse skal velges fra folket. Alle unge kvinner i gifteklar alder mottar en invitasjon til å melde seg på konkurransen. Av disse velges 35 håpefulle kvinner på tvers av kaster til å delta i Utvelgelsen, et tv-sendt mediesirkus der gevinsten er ære for familien, kronen og prinsen selv.

Mamma var i ekstase da vi fikk brevet i posten. Hun hadde allerede bestemt seg for at all problemene våre var løst, borte for alltid. Det store hullet i den lysende planen hennes var meg.

America Singer er en femmer, noe som vil si at hun er kunstner. Hennes spesialitet er piano, fiolin og sang. America er håpløst forelsket i sekseren Aspen, og ønsker ikke å ha noe som helst med konkurransen å gjøre. Presset utenfra er imidlertid enormt. Blir hun valgt ut som en av de 35 deltakerne, blir hun automatisk en treer og trenger aldri å gå sulten igjen. Vinner hun, blir hun og hele familien hennes enere. Dette er tidenes lotteri.

Jeg ville ikke bli kongelig. Og jeg ville ikke være en ener. Jeg ville ikke engang prøve.

Utvelgelsen kan beskrives som Ungkaren møter Dødslekene. Beretningen er et sjarmerende eventyr om en prins som skal finne sin prinsesse, og det er romantikk fra start til slutt.

Vi finner ørsmå innspill av politikk som viser at beretningen kan bli til så mye mer. Kanskje blir den det etter hvert som vi leser oss videre gjennom serien, men jeg vil ikke vedde på det foreløpig. Denne første boken er nesten ren underholdning, og underholdende er den absolutt.

De øvre kastene så på meg som jeg hadde stjålet noe fra dem. Fra firere og ned jublet de for meg – ei helt alminnelig jente som hade kommet seg opp i verden. Jeg skjønte med ett hva jeg betydde for dem. Det var som om jeg representerte dem, på den ene eller den andre måten.

I Utvelgelsen støter vi igjen på en av de vanligste klisjéene i ungdomslitteraturen, nemlig trekantsdramaet. Denne gangen ble det litt vel mye og litt for påtatt. America trekkes mellom hennes første kjærlighet og hennes voksende kjærlighet for prinsen. Akkurat som i Hunger Games, Twilight, Rød dronning, osv. er det ikke vanskelig å gjette hvem hun kommer til å velge til slutt. Med mindre det blir ingen av dem.

America er en flott heltinne man lett kan bli glad i. Hun er rappkjeftet, lojal, sta og snakker før hun tenker. Hun kjenner ikke seg selv så godt. Hennes ord og handlinger viser en person, men i tankene sine påberoper hun seg egenskaper hun ikke har. Hun hevder det ikke ligger i henne å beordre folk rundt seg, likevel er dette noe hun gjør regelmessig og tidlig. Hun hevder hun ikke liker rampelyset, men hun tiltrekker seg fort og ofte oppmerksomhet. Hun er 17 år gammel, og det kommer til syne.

De andre karakterene føles litt flate, men dette er jo også bare første boken i en serie. Det kommer mer, og med mer kommer nok også personskildringer med dybde og personlig vekst. La oss håpe det.

Beretningen fortelles i førsteperson i et lett og ledig språk uten lyriske skildringer og vakre formuleringer. Språket som egenskap står ikke i fokus, men dette kan være et resultat av oversettelsen. Uansett bidrar dette til å skape en veldig lettlest bok. Det kan være en idé å ta med flere bøker på ferien, gjerne Eliten.

Plottet er enkelt, klisjéene ruver og personskildringene er mangelfulle. Men sidene og tiden flyr forbi, og man sitter igjen med et glis om munnen, sulten på mer. Boken har noe, det skal være helt sikkert. Man kan si hva man vil om kvalitet, men det krever litt å skrive en bok som får deg så hekta.

Så da kommer spørsmålet. Har jeg lyst til å lese neste bok i serien? Absolutt, dette ga mersmak.

Utvelgelsen er utrolig underholdende. Dette er sjarmerende feelgood fra start til slutt, og god sommerlektyre for den romantikk sultne. Dette kan også være en god bok for ungdommer som ikke er så glade i å lese, spesielt for de som likte både Twilight– og Hunger Games-filmene.

Neste bok i serien er Eliten, som allerede er kommet ut på norsk.

Sommerens pocketparty hos Gyldendal

/ Stine-Marie / 2 kommentarer

Tirsdag denne uken satte vi kursen mot Gyldendalhuset for sommerens pocketparty. Vi ble lovet en fin kveld på takterassen med en håndfull norske forfattere, og selvfølgelig også en goodiebag.

Vi møtte Johan Harstad, Heidi Linde, Marianne Fastvold, Kjell Ola Dahl og Helle Stensbak. Disse fem står bak noen av Gyldendals storsatsinger i årets pocketutgivelser, da henholdsvis Max, Mischa og tetoffensiven, Norsk sokkel, Coctaileffekten, Kureren og Monopol.

Pocketparty @ Gyldendal | edgeofaword

 

Heidi Linde, blant annet kjent for sin barnebokserie om Pym Petterson, kom i år ut med sin roman Norsk sokkel i pocketutgave. Boken har blitt overøst med femmere på tvers av aviser og blogger.

Om valget av tittel sier Linde: «Det begynner ofte med titler for meg når jeg skriver en roman. Så tenkte jeg, norsk sokkel, det høres ut som en kjempe bra roman. Den fins ikke, så da må jeg skrive den sjøl». Hovedpersonen er velferdsstaten Norge.

Johan Harstad har med Max, Mischa og tetoffensiven skrevet om teaterverden og kunstverden i USA. På spørsmålet om hvordan han nærmet seg dette temaet, svarer Harstad, «Med frykt». Det direkte og ærlige svaret mottar latter fra publikum.

Marianne Fastvold tok med seg sin mann på arrangementet, og sammen underholdt ekteparet med en musikalsk høytlesning av det første kapittelet i Coctaileffekten omgitt av herlig trekkspillmusikk. Dette var i utgangspunktet ikke en bok jeg hadde ofret mange tanker, men den humoristiske undertonen i teksten og den sjarmerende fremføringen fra ekteparet Fastvold gjorde at jeg nesten kjøpte meg boken. Nesten.

Helle Stensbak, som beskriver seg selv som en politisk flyktning fra Hamar, debuterte i fjor med krimboken Monopol. Hun har blitt veldig glad i sine karakterer, både helter og skurker, og kom med dette lille gullkornet: «Rigmor er min beste Skybert-venninne».

Kjell Ola Dahl fortalte om sitt valg av Ester som hovedperson i Kureren at han ønsket en hovedperson det var vanskelig å skrive om. Han ønsket å utfordre seg selv. Likevel tror han ikke det blir flere bøker om Ester.

Goodiebags fra Gyldendals pocketparty | edgeofawordPå vei ut mottok vi hver vår goodiebag. Innholdet i denne var ikke like bra som ved forrige pocketparty der vi fikk tre bøker og et norgesglass, men vi sier da aldri nei, takk til gratis bøker. Denne gangen fikk vi med oss Rydde ut av Helene Uri og En sang fra fortiden av Katherine Webb.

Alt i alt var det en koselig litteraturkveld. Julie Karoline tok med seg en signert utgave av Norsk sokkel. 

 

Markspist måne

/ Stine-Marie / 1 kommentar

Skrevet av Sally GardnerMarkspist måne av Sally Gardner | edgeofaword

Forlag: Vigmostad & Bjørke (2016)

Sjanger: Ungdomsroman (YA)

Originaltittel: Maggot Moon (Hot Key Books, 2012)

Oversatt av John Grande

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Stine-Marie

 

Det er best å ikke kikke ut. Og hvis du er nødt, er det best å holde kjeft om det. Jeg er ikke så dum at jeg skriver disse ordene ned på papir.

Markspist måne er en original ungdomsroman satt i et dystopisk samfunn. Jeg kjenner bunnoter av George Orwells 1984 og William Goldings Fluenes herre. Hvis du har lest disse, vil denne sammenligningen gi deg et inntrykk av stemningen i boken.

Moderlandet planlegger den store månelandingen. Med månen skal de utvide sitt territorium, og anskaffelsen vil utgjøre regimets største bragd og stadfeste dets overlegenhet. Med månen i sin besittelse, vil ingen våge å utfordre deres suverenitet.

Lovet være Moderlandet.

Historien fortelles av Standish Treadwell, en ung gutt som bor sammen med sin bestefar i Sone sju i Moderlandet, et sted reservert for samfunnets avvikere og urene. Hans beste venn Hector er forsvunnet, slik som så mange andre, strøket fra boka, navnene glemt. Men før han forsvant, avdekket Hector en hemmelighet, en som Moderlandet vil gjøre alt for å holde skjult. Nå er det opp til Standish å avsløre hemmeligheten i sin kamp mot undertrykkelse.

Språk- og stilmessig er dette en fantastisk bok. Markspist måne har et modig plott med en intens og original oppbygging. Kapitlene er korte, og handlingen utspilles i et raskt tempo.

Beretningen inneholder scener av voldelig natur og enkelte skildringer er på grensen til groteske. Dette er ikke nødvendigvis noe negativt, selv i en ungdomsroman. Her bidrar de til å skildre et dystopisk samfunn og legger et grunnlag for hovedpersonens valg og handlinger.

Det var blod på skjørtet hennes. Det var blod overalt.

Hele historien fortelles i førsteperson med en intens fortellerstemme full av emosjonell tyngde. Språket er direkte og dramatisk. Fortellerstilen bidrar til å gjøre Markspist måne til en unik ungdomsbok, men påfører historien også visse begrensninger. At historien fortelles ut ifra synspunktet til en relativt ulærd og ureflektert tenåringsgutt som aldri har opplevd annet enn sitt eget nabolag, fører til at vi får utdelt bare en håndfull brikker til det 1000-brikkers puslespillet som utgjør Moderlandet. Jeg ønsket mer.

Selv om intensiteten og kvaliteten var til stede i denne ungdomsromanen, følte jeg at den manglet intimitet og mulighet for innlevelse eller deltakelse. Jeg klarte ikke helt å investere i hverken hovedpersonen eller handlingen, til tross for det alvorlige temaet og de grusomhetene vi ble vitne til.

Likevel er dette en fantastisk bok. Den styrer unna alle klisjéene vi er blitt så vant til i ungdomslitteraturen, og vi finner en relativt original historie mellom hendene våre. Dette kan være en god bok for ungdommer som ikke er så glade i å lese. Den holder et hurtig tempo, styrer unna lange, lyriske beskrivelser og fortelles i et enkelt og personlig språk. Plottet er tungtveiende og spennende.

Fordi overlevelse ikke er nok

/ Stine-Marie / 1 kommentar

Skrevet av Emily St. John MandelFordi overlevelse ikke er nok av Emily St. John Mandel | edgeofaword

Forlag: Font Forlag (2016)

Sjanger: Roman

Originaltittel: Station Eleven (Knopf, 2014)

Oversetter: Kirsti Vogt

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Stine-Marie

 

Fordi overlevelse ikke er nok er karakterisert som en postapokalyptisk endetids roman for voksne. Den er en dystopisk roman med en meget avdempet tone. Den handler ikke om samfunnets sammenbrudd, men heller om menneskets natur før og etter en nær apokalyptisk hendelse.

Jordens befolkning rammes av en spesielt aggressiv influensapandemi, Georgia-influensaen. De som blir smittet utviser symptomer innen et par timer og er døde innen to døgn. Vi følger en håndfull hovedpersoner både før og etter utbruddet.

Historien begynner like før influensautbruddet på en teaterscene i Toronto. Den berømte skuespilleren Arthur Leander spiller Kong Lear på denne dagen som skal vise seg å bli hans siste. Senere samme kveld blir pandemien er et faktum, og et par dager senere tar også sivilisasjonen sine siste åndedrag.

Helvete er fraværet av mennesker du lengter etter.

Tyve år senere møter vi Den omreisende symfoni, en gruppe skuespillere og musikere som reiser mellom spredte bosetninger i grensetraktene mellom Canada og USA og fremfører Shakespeare. På den fremste vogna i følget står tekstlinjen: Fordi overlevelse ikke er nok. Snart ankommer de bosetningen St. Deborah by the Water, ledet av en voldelig profet, og livene deres tar en ny vending.

Fordi overlevelse ikke er nok er en treffende tittel. Dette er en beretning om humanitet og menneskelig natur etter det moderne samfunnets kollaps. Den går forbi overlevelse og til de valgene vi må ta for å bevare vår menneskelighet og forstand i fravær av sivilisasjonens ramme. Dette er en sterk roman om erindring og jakten på en fremtid i en ny verden.

«Jeg vet ikke,» sa kameraten deres nå. «Er det fortsatt noen vits i å lære unger om hvordan det var?»

…

«Jeg er ærlig talt ikke sikker,» sa Daria. «Spørsmålet er antagelig om kunnskap om disse tingene gjør dem mer eller mindre lykkelige.»

Jeg ble mindre begeistret over denne historien enn både kritikere og andre lesere. En stor årsak til dette er nok at jeg visste veldig lite om boken på forhånd. Ofte betyr det at jeg har få forventninger, men det var ikke tilfellet her; Jeg så postapokalyptisk roman, og leste følgende:

nedbrytelse av samfunnet + død + ødeleggelse + kaos = spennende

Fordi overlevelse ikke er nok ga meg imidlertid:

Shakespeare + middagsselskap + opplisting av elektronikk som nå ikke virker + kjendissladder + daglige gjøremål uten elektrisitet og innlagt vann = ikke så spennende

Ordet postapokalyptisk ga meg forventninger som ikke ble innfridd, og jeg ble skuffet. Selv om det er en god bok, strevde jeg dermed med å komme meg gjennom store deler av den. Jeg la den fra meg da jeg var kommet omtrent halvveis for så å lese to krimbøker og tre ungdomsbøker før jeg plukket den opp igjen.

Hvis jeg ser bort ifra denne skuffelsen og min resulterende mangel på interesse for Arthur Leander og hans tre koner, anerkjenner jeg at dette er en meget god bok. Er det en av de beste jeg har lest? Nei. Er den så fantastisk at den må vinne alle litterære priser? Nei.

Historien er litt langtekkelig og oppstykket. Når den endelig begynner å bli virkelig spennende, hopper vi tilbake 30 år i tid og leser 50 sider om Arthur og hans første ekteskap. Dette gjentar seg gjennom boken. Det er ingenting direkte galt med det, men det resulterer heller ikke i en spesielt spennende bok. Jeg ville foretrukket et mer kronologisk handlingsforløp på det som skjer etter utbruddet med en gradvis oppbygging av spenningsnivået, og heller kun hoppet tilbake i tid for Arthur.

Som det er følte jeg konstant at jeg ble avbrutt og nektet innlevelse i historien.

Hvis man ser bort i fra den oppstykkede strukturen, er dette stilmessig en godt skrevet fortelling. Språket er skildrende og detaljert. Mandel klarer med enkelte velplasserte setninger å skape slags språklig spenning, en forventning av spenning.

Av alle som var tilstede i baren den kvelden, var bartenderen den som levde lengst. Han døde tre uker senere, på vei ut av byen.

Vi møter mange nyanserte og realistiske karakterer. Personskildringene er gode, men vi ser lite personlig utvikling. Den mest interessante karakteren er nok profeten. Hvordan ble han slik? Tja, si det. Det var tydeligvis et ikke-tema for Mandel.

Fordi overlevelse ikke er nok har inspirert til mange fantastiske anmeldelser om intense følelser og dype eksistensielle inntrykk. Min reaksjon var noe mer dempet, og jeg klarte ikke å leve meg inn i historien. Jeg kan imidlertid se hvorfor veldig mange likte den.

Amsterdam

/ Stine-Marie / 6 kommentarer

Skrevet av Ian McEwanAmsterdam av Ian McEwan | edgeofaword

Forlag: Vintage (2005)

Sjanger: Roman

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Stine-Marie

 

Da har jeg gått i gang med min 2016 utfordring og lest min første bok av Ian McEwan. Valget falt på Amsterdam, vinneren av Bookerprisen 1998.

As far as the welfare of every other living form on earth was concerned, the human project was not just a failure, it was a mistake from the very beginning.

Vi befinner oss innledningsvis i London på nittitallet der vi bivåner bisettelsen til Molly. Scenen er en av eksistensiell fortvilelse når venner og fiender møtes for å minnes sin tidligere venn og elskerinne.

Clive Linley er en berømt komponist i ferd med å komponere sitt livs verk, en symfoni til ære for det nye millennium. Vernon Halliday er sjefsredaktør i The Judge, en avis som synger på sine siste vers. Clive og Vernon er gamle venner, begge tidligere elskere av Molly. George er Mollys enkemann, en kontrollerende forlegger med liten forkjærlighet for Mollys venner. Julian er politiker med ambisjoner om statsministerskap. Han også en tidligere elsker av Molly.

Mollys død etterlater et nesten synlig hull i livene til sine tidligere elskere. Hun var ikke bare en fellesnevner, hun var ankeret til deres ego, vingene til deres drømmer og grunnmuren til deres siviliserte selv. Uten denne støtten begynner trådene av gammelt vennskap så smått å løsne. Såret stolthet og tvil drar i de løse trådene, og litt om litt rakner både vennskap og liv.

To air differences and remain friends, the essence of civilized existence, don’t you think?

Amsterdam er en observasjon av ego, ambisjon og hjerteløshet. Når profesjonell suksess står på randen av et moralsk dilemma, velger man anstendighet eller ambisjon? Hvor langt er man villig til å gå for å sikre sitt omdømme og ettermæle?

Er den så pretensiøs som mange mener den er? Nei, absolutt ikke. Amsterdam tar for seg de mørke sider av menneskets natur på et elegant språk. Den belyser det hensynsløse og hjerteløse i den kulturelle og politiske elite. Det at den også inneholder store ord og filosofiske funderinger er ikke et grunnlag for å kalle den pretensiøs.

Språket er skildrende, melodisk og filosofisk. Vi får en kontrast til de kompromissløse personskildringene og det mørke plottet med de tidløse og vakre beskrivelsene av landskap, musikk, liv og eksistens. Vi finner vakker og velformulert kritikk av samfunn og emner som opptar våre hovedpersoner.

The old guard of modernism had imprisoned music in the academy where it was jealously professionalised, isolated and rendered sterile, its vital covenant with a general public arrogantly broken.

Personskildringen skjer gradvis og hensiktsmessig. Litt etter litt ser vi nye dybder ved deres egentlige selv til det restrukturer vår forståelse av dem alle.

We know so little about each other. We lie mostly submerged, like ice floes, with our visible social selves projecting only cool and white.

Handlingen utfolder seg raskt og her ligger også grunnen til at jeg ikke gir denne boken full pott. Amsterdam etterlot meg med følelsen av at det var noe som manglet. Det er noe jeg ikke helt kan sette fingeren på, men oppbyggingen til den siste handlingstvisten var ikke grundig nok til å rettferdiggjøre valget til de to hovedpersonene. Resultatet er at boken ble litt intetsigende, en som hverken vekket de store følelsene eller etterlot et dypt inntrykk. Dette er ingen The Sense of an Ending av Julian Barnes eller Never Mind av Edward St. Aubyn.

Likevel kan jeg anbefale Amsterdam av Ian McEwan. Historien har dybde, driv og et nydelig språk. Sistnevnte kan være litt tungt for de som leser lite engelsk, men det finnes en norsk oversettelse.

An Ember in the Ashes

/ Stine-Marie / 1 kommentar

Skrevet av Sabaa TahirAn Ember in the Ashes av Sabaa Tahir

Forlag: HarperCollins Publishers (2015)

Norsk tittel: En glo i asken (Fontini Forlag, 2016)

Sjanger: Fantasy; Ungdomsroman (YA)

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Stine-Marie

 

An Ember in the Ashes er en fantasyroman for ungdom og utgjør første del av en trilogi. Både plott og setting trekker sterk inspirasjon fra romersk historie, antikkens mytologi og Midtøstens legender.

Vi blir kastet inn i en verden av mørke, vold og hat. Et imperium bygd på krig, blod og smerte har lagt det moralske samfunn i aske. Men i menneskets natur finner vi også håpet om en bedre fremtid og drømmen om frihet, og snart finner vi en glo i asken. I krysningspunktet der det ondeste i mennesket møter det beste kastes vi inn i en episk kamp der selve menneskeligheten står på spill.

From among the battle-hardened youth there shall rise the Foretold, the Greatest Emperor, scourge of our enemies, commander of a host most devastating, and the Empire shall be made whole.

Gjennom to hovedpersoner, Laia og Elias, befinner vi oss på begge sider av konflikten. Laia er en «scholar», en benevnelse for befolkningen av et rike som nå er underkastet imperiet, og lever i undertrykkelse på randen av fattigdom. Hun har mistet sine foreldre til imperiet. Når resten av hennes familie også blir tatt fra henne, sitter hun igjen med to valg: Å flykte for sitt eget liv, eller å kjempe for sin bror, kanskje på bekostning av sitt eget liv.

Elias er en «martial», medlem av den herskende overklassen, oppvokst på akademiet, torturert og tvunget til å drepe fra barnsben av.  En «maske» i trening til å bli en hensynsløs og nådeløs drapsmaskin for keiseren. Hans høyeste ønske er å unnslippe akademiet og finne sin egen frihet, før akademiet frarøver ham det siste av hans menneskelighet. Men før tidspunktet kommer for å rømme, får han et glimt av sin egen skjebne, og han blir tvunget til å ta et valg som kan påvirke hele imperiet.

This life is not always what we think it will be,” Cain says. “You are an ember in the ashes, Elias Veturius. You will spark and burn, ravage and destroy. You cannot change it. You cannot stop it.

Jeg likte An Ember in the Ashes veldig godt. Plottet er langt fra originalt og vi følger en gammel oppskrift innen sjangeren ungdoms-fantasy. Dette er den samme gamle historien om et klasseinndelt og undertrykkende imperium, en spådom og en revolusjon. Dette er da også grunnen til at den ikke får full pott på terningsskalaen. Vi møter imidlertid nye karakterer og en annerledes og forseggjort verden som trekker sterk inspirasjon fra vår egen verdenshistorie og mytologi.

Historien bærer preg av det originale og utførelsen er særdeles god. Sabaa Tahir tørr også å dra den litt lengre enn mange andre forfattere innen samme sjanger; ondskapen er styggere og mer eksplisitt.

Handlingen utspiller seg i et raskt tempo, spenningen opprettholdes på tvers av kapitler. Ondskapen er til å ta og føle på. Den er så ond, og det gjøres så bra.  Både Laia og Elias viser fantastisk personutvikling, og det legges stor vekt på personlig utvikling og mellommenneskelige forhold.

Everything here is blood and violence

Laia er ikke den typiske heltinnen som ofte preger ungdomslitteraturen. I vår verden ville hun nok ha vært akademiker. Som datter av to sterke motstandskjempere, føler hun press på å leve opp til deres ettermæle. Å være modig er ikke noe som faller naturlig for henne, og lysten til å flykte og å stikke av holder seg sterk gjennom historien. Men hun kjemper, hun blir værende og hun utvikler seg til å bli modigere og modigere.

My big brother reaches home in the dark hours before dawn, when even ghosts take their rest. He smells of steel and coal and forge. He smells of the enemy.

Elias har alle forutsetninger for å være en brutal og nådeløs drapsmaskin. Likevel har han klart å bevare en grad av sympati og empati. Når vi møter han i starten av historien er han i konflikt med seg selv. Hans ønske om frihet og hans følelse av lojalitet og vennskap er stilt opp mot hverandre. Hans ferd gjennom historien tar han fra en selvopptatt gutt til en rettferdig og ansvarsfull mann som er villig til å ofre alt for de han bryr seg om.

An Ember in the Ashes er en godt skrevet og utrolig spennende fantasyroman som jeg anbefaler på det sterkeste til alle som elsker fantasy for ungdom. Dette til tross for at den bidrar til en allerede klisjefylt ungdomssjanger. An Ember in the Ashes ble utgitt på norsk i år under tittelen En glo i asken. Neste bok i serien, A Torch Against the Night, kommer ut på engelsk senere i år.

Når valget står mellom overlevelse eller familie, frihet eller lojalitet, hva velger du?