Bøker

Bokanmeldelser

Livets veier

/ Julie Karoline / 3 kommentarer

Skrevet av Nicholas SparksLivets veier | edgeofaword

Forlag: Damm og Søn AS (2003)

Sjanger: Roman

Originaltittel: A Bend in the Road (Warner Books 2003)

Oversatt av Kari Engen

Kilde: Lånt på biblioteket

Anmeldt av Julie Karoline

Jeg oppdaget nettopp at Sparks kommer med en ny bok nå i høst. Hva gjør jeg nå? Jeg har bare fire bøker igjen av de nitten jeg hadde planlagt å lese. Rekker jeg enda en før nyttår? Vi får se. Uansett leser jeg tålmodig videre gjennom utfordringen min. Nå er jeg så nære slutten at jeg ser lyset i enden av tunnelen.

I Livets veier møter vi Miles Ryen, en småbysheriff. For to år siden mistet Miles sin kone, Missy, i en trafikkulykke. Nå sitter han med ansvaret for deres unge sønn, Jonah, en kjærlighetssorg han ikke kommer over og mysteriet rundt ulykken hengende over hodet. For den som kjørte på Missy er aldri blitt tatt og politiet er ikke i stand til å løse saken. Så en dag møter han Sarah Andrews. Hun er Jonahs lærer og ny i byen. Nylig skilt og med et knust hjerte er hun ute etter å starte et nytt liv. De trekkes forsiktig mot hverandre og sammen finner de tilbake til latteren og kjærligheten. Men skjebnen er ikke ferdig. En skjebnesvanger hemmelighet ligger over dem og setter deres tro og overbevisninger på prøve.

Hvor tar egentlig en historie fatt? Livet byr sjelden på klart definerte begynnelser, øyeblikk vi kan se tilbake på og si at det var da det hele startet. Likevel finnes det øyeblikk da skjebnen griper inn i våre dagligliv, og setter i gang en rekke hendelser med et utfall vi aldri kunne forutsett.

Plottet i Livets veier er ikke spesielt originalt, allikevel overrasket denne boken meg. Jeg vil ikke påstå at dette er en av de beste bøkene til Sparks, men jeg endte opp med å like den mer enn jeg trodde jeg skulle. Hovedgrunnen til det er Miles. Han er på en utrolig reise. Humøret hans er så opp og ned, og til tider kunne jeg nesten ikke utstå mannen, men utviklingskurven hans er enorm. Og hvis det er en ting som virkelig høyner min leseopplevelse, så er det nettopp det.

Miles er også ganske så annerledes enn andre av Sparks hovedpersoner, da han har flere usympatiske trekk. Noe som også trakk denne boken opp for meg. Jeg har nevnt tidligere hvor flate jeg finner flere av Sparks karakterer, og da jeg leste Tre uker med min bror, fant jeg ut hvorfor de er så like alle sammen. Et par ganger har Sparks brutt med denne formen, blant annet i Kjærlighetens kraft, og også med Miles. Sarah er litt flatere, og selv om hun også har en svak utviklingskurve, føles hun mer som en bikarakter. Historien handler mest om Miles.

Jeg brukte ikke lang tid på denne boken, da språket som alltid er lett og ledig. Man kommer ikke gjennom en Sparks bok uten noen klisjeer, men denne er ikke den mest klissete kjærlighetsromanen hans. Oversettelsen er grei, selv om jeg satte spørsmålstegn ved noen ordvalg.

Livets veier er en helt ok bok. Det skjer ikke så mye nytenkende og originalt her, men er fin underholdning på mørke høstkvelder.

 «Hvis du sier at det er over, bør du følge ditt eget råd.» Charlie passet på at Miles hørte alvoret i stemmen hans. «Hva skal det bety?» spurte Miles. «Hvis det er over – hvis det virkelig er over – så ikke la det ødelegge resten av livet ditt.» «Jeg skjønner ikke hva du mener.» Charlie ristet på hodet og sukket. «Jo, det gjør du.» sa han.

Den ene pluss en

/ Julie Karoline / 2 kommentarer

Skrevet av Jojo MoyesDen ene pluss en | edgeofaword

Forlag: Bastion (2014)

Sjanger: Roman

Originaltittel: The one pluss one (2014)

Oversatt av: Elisabeth Haukeland

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Denne har ligget i lesebunken en stund. Jeg kjøpte den da Jojo Moyes var på Tanum Karl Johan i 2014. Hvorfor den har ligget til nå er jeg  usikker på, men da jeg skulle en uke på hytta i høstferien tok jeg med flere tykke bøker, deriblant denne, for der har jeg tid til å lese dem. Ble jeg skuffet av denne? Absolutt ikke. Jeg endte opp med å gå glipp av en lang tur p.g.a. boken. Jeg klarte rett og slett ikke å legge den fra meg.

Vi møter Jess. En ung, enslig mor til to, med to jobber for å få endene til å møtes. En dag får datteren hennes en unik mulighet og Jess er villig til å gjøre hva som helst for at datteren. Til og med tillate en fremmed mann å kjøre henne, ungene og bikkja gjennom landet. Ed Nicholls er kanskje ikke helt villig til å hjelpe, men han har demoner han prøver å rømme fra, og reisen gir han muligheten. Reisen blir en tur utenom det vanlige, og både Ed og Jess lærer mye om det å kjempe for sine drømmer.

Han hadde tilbudt seg å kjøre den kranglete vaskehjelpen sin, de to merkelige ungene hennes og en gigantisk, stinkende hund helt opp til Skottland. Hva pokker var det han hadde tenkt på?

For et fantastisk plott. Stikk flere ulike mennesker inn i en trang bil og send dem ut i det ukjente. For en fin måte å utforske det menneskelige på. Om historien er realistisk? Det er kanskje ikke mange som hadde begitt seg ut på en slik tur, men desperate situasjoner krever desperate handlinger. Og Moyes får det til å fungere.

Jess er en komplisert karakter, men absolutt elskverdig. Hun ønsker å gjøre alt for barna sine, men mangler midlene. Hun driver familien fremover med nesten umenneskelig kraft og overlever på positivitet alene. Jeg fikk raskt respekt for henne. Ed er tafatt, innesluttet og arrogant. Han er rik og strever med å forstå problemene til Jess. De siste årene har han levd et liv som en drøm, men har fått en brutal oppvåkning til livets realiteter. Eds flere lag kommer sakte, men sikkert frem utover i boken. Begge karakterene er sammensatte, og både de og barna har noen flotte karakterutviklinger. Moyes har fortalt at hun bruker mye tid på å utarbeide karakterene sine, og det merkes.

«Fordi alt dette må ha vært verdt noe… Det må det.»

Jeg lo og gråt mens jeg leste denne. Moyes har en flott, sarkastisk humor som skinner gjennom flere ganger. Spesielt kommer den til syne da vi får innblikk i ungenes synsvinkler. Denne boken hopper nemlig mellom de fire karakterene, en metode jeg ikke har så mye til overs for, men som fungerte uten å bli for irriterende her.

Språket er lett og ledig. Et par steder må man lese mellom linjene, men man slipper å gjette seg til betydninger. Dette er en godt utarbeidet roman. Oversettelsen er god, Haukeland har klart å formidle skrivestilen til Moyes på en flott måte. Det er for øvrig hun som oversatte Paris for en, Et helt halvt år og Etter deg.

For det meste har Den ene pluss en fått kritikk ved ikke å være like god som Et helt halvt år. Og det er den ikke. Samtidig er den ikke kjedelig. Jeg hadde lest flere bøker av Moyes før jeg leste Et helt halvt år, dermed ble ikke jeg så skuffet av denne. Forventningene mine var kanskje ikke så høye som mange andres. Denne føyer seg flott inn i rekken av Moyes tidligere bøker, både når det gjelder skrivestil, tema og historieutvikling. For de som har lest flere av Moyes bøker (og ikke bare Et helt halvt år) vil nok denne falle i smak. Jeg anbefaler den i hvert fall.

Sannsynlighetsloven kombinert med de store talls lov sier at for å slå oddsene, må du av og til gjenta en hendelse et økende antall ganger for å få det resultatet du ønsker. Jo mer du gjør det, desto nærmere kommer du. Eller, som jeg forklarer det for mamma, det betyr rett og slett at noen ganger må du bare stå på og ikke gi opp.

Varsjøen

/ Julie Karoline / 2 kommentarer

Skrevet av Thomas Marco BlattVarsjøen | edgeofaword

Forlag: Kolon (2016)

Sjanger: Roman

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

Varsjøen er Blatts første roman. Tidligere har ha gitt ut diktsamlingen Slik vil jeg måle opp verden, en diktsamling han vant Tarjei Vesaa` debutantpris for i 2006. Varsjøen har høstet mye god kritikk etter utgivelsen. Forlaget har skrevet at romanen handler om de mørke sidene ved å vokse opp i Norge – en elegant, lavmælt og til tider komisk skildring av en mann som får både fortiden og nåtiden snudd på hodet.

Boken handler om Morten Bodrum. Han er gift med to små barn og arbeidsledig. Arbeidsledigheten er selvvalgt og legger stress på ekteskapet. Da Morten var 12 år mistet han storebroren sin i en drukningsulykke. Brødrene hadde vært og badet i Varsjøen med vennegjengen da Markus falt, slo hodet og druknet. Nå 20 år etter ringer en barndomskamerat og sier at han vet hva som egentlig skjedde den fatale sommerdagen. Dermed begir Morten seg på en reise for å finne sannheten og for å finne seg selv.

Det var noe med Varsjøen som med all sin ro og skjønnhet også skremte meg.

Varsjøen er dyster og lavmælt. Den skildrer en mann med barndomstraumer som aldri har blitt løst opp i og som farger livet og minnene hans mer enn han vil innrømme. Morten er en mann med mye undertrykt sinne og redsel som gir utslag i en slags giddesløshet. Han har i mange tilfeller mistet bakkekontakten. Det er som om han ser på livet sitt gjennom en tv-skjerm. Det virker som han blir styrt gjennom valgene han tar, og i mange tilfeller husker han ikke hva han har gjort.

Jeg er enig i at romanen er lavmælt og elegant. Den er mørk og jeg innrømmer at jeg felte noen tårer. Jeg er ikke enig i at den til tider er komisk. Jeg lo ikke en eneste gang. Mest fordi jeg ikke likte hovedpersonen. Han er rett og slett fæl. Han er slem, egoistisk, tankeløs og snarsint. Nå er jo det litt av poenget, men det ble for mye for meg. Morten sitter med mange minner han ikke har fått bearbeidet. Minner som har snudd og vridd på seg. Samtidig klarte jeg ikke helt å sympatisere med han. Han er så langt utenfor sitt eget liv. Han er for ekstrem, for usympatisk. Han bryr seg ikke om noen andre, ikke en gang kona. Og selv om han er glad i barna sine, merker vi en distanse her også.

Selve romanen er fin; plottet er flott utarbeidet. Boken har godt driv og en fin rød tråd. Jeg likte selve historien og jeg likte hvordan Blatt har lagt opp hendelsesforløpet og tempoet. Romanen hopper en del i tid, men det er aldri forvirrende.

Språket er fint, men dette er ikke en lettlest roman. Her må man lese en god del mellom linjene. Samtalene er veldig oppstykket og forvirrende. Det er i grunn ingen forløsende samtaler her. Leseren må tyde mange små hint og bemerkninger for å få med helheten. Noe som er en flott måte for forfatteren å understreke selve hovedpersonens oppfatning på. Romanen er skrevet i jeg-form, så det er alltid Morten sin side av historien vi får, en oppfatning som kanskje ikke alltid stemmer med realiteten.

Jeg er veldig delt når det gjelder denne romanen. Jeg ser hvorfor denne boken har fått så mye god kritikk. Jeg ser den gode historien, det dystre og elegante. Dessverre taklet jeg ikke hovedpersonen, noe som trakk ned leseopplevelsen min for mye. Kanskje du vil like den bedre enn meg?

Kjærlighetens kraft

/ Julie Karoline / 4 kommentarer

Skrevet av Nicholas SparksKjærlighetens kraft | edgeofaword

Forlag: Damm og søn A.S (2005)

Sjanger: Roman

Originaltittel: The Wedding (Warner Books 2003)

Oversatt av Gro Skaare

Kilde: lånt på biblioteket

Anmeldt av Julie Karoline

Nå er det ikke mange bøker igjen av årets store utfordring. Jeg er sikker på at jeg skal rekke alle før året er omme, spesielt hvis resten er like korte og lettleste som denne. Kjærlighetens kraft er en frittstående oppfølger av Dagboken, men det er ikke Allie og Noah vi følger her. Hovedpersonen er Wilson Lewis, Allie og Noahs svigersønn.

Wilson og Jane har vært gift i 30 år, og Wilson elsker sin kone like høyt nå som da han giftet seg med henne. Da han derimot glemmer bryllupsdagen deres begynner han å tvile på om Jane fortsatt føler det samme for han. For å gjøre bot på forglemmelsen og for å vinne tilbake sin kones hjerte legger han en plan. Da han ikke er en spesielt romantisk person tyr han til den mest romantiske mannen han kjenner, nemlig svigerfaren Noah, for hjelp. Da bryllupsdagen nærmer seg kommer datteren med nyheter som kan endre de nøye planlagte planene til Wilson. Hun skal nemlig gifte seg og hun ønsker å gifte seg på deres bryllupsdag. I stedet for å la dette hemme planen, bestemmer han seg for å fyre opp under dem. Han skal vinne tilbake sin kone.

Til å ikke ha en romantisk hovedperson er boken ganske romantisk, men i forhold til de fleste andre bøkene til Sparks er denne forfriskende romantisk. Her er det hovedpersoner som har kjent hverandre lenge, de har vært gift i 30 år og har tre voksne barn. Dermed slipper vi en del av den kleine første kjærligheten som mange av bøkene drypper av. Wilson har ikke et romantisk bein i kroppen og det er artig å se hvordan han prøver å gjøre noe han ikke kan.

Jeg er solid, ja. Pålitelig, absolutt. Trofast, uten tvil. Men romantikk – og jeg hater å innrømme det – er like fremmed for meg som å føde.

Wilson er en karakter som endrer seg en god del gjennom boka. Mange av Sparks karakterer har en lei tendens til å være ganske så statiske, men ikke her. Wilson er ikke redd for å innrømme sine feil, og vi får være med på en fin utviklingskurve.

Språket er, som alltid, lettlest og enkelt. Det er ikke mange dype metaforer her. Wilson filosoferer noe over livet sitt, men vi går ikke så alt for mye i dybden. Bare akkurat nok til å bli kjent med han. Boken er fortalt i jeg-form så vi slipper den evige hoppingen mellom karakterer. Oversettelsen er også fin. Skaare har klart å holde på Sparks fortellerstil uten at det går ut over norsken.

Kjærlighetens kraft var en fornøyelse å lese. Den var forfriskende og litt utenom så mange av de andre bøkene til Sparks. Jeg endte opp med å like denne godt. Den er romantisk uten å bli klissete, hovedpersonen er ikke statisk og det dukker opp flere overraskende momenter underveis. Det var også koselig å møte Noah igjen, som jo må være Sparks mest romantiske karakter.

Jeg holder fast ved den leksen som Noah lærte meg om kjærlighet og det å holde liv i den, og selv om jeg aldri kommer til å bli en sann romantiker som Noah, betyr ikke det at jeg noen gang kommer til å la være å prøve.

Neste bok ut blir Livets veier.

Kjære John

/ Julie Karoline / 3 kommentarer

Skrevet av Nicholas SparksKjære John | edgeofaword

Forlag: Cappelen Damm 2008

Sjanger: Roman

Originaltittel: Dear John (Warner Books 2006)

Oversatt av Ingegerd Wallberg Tronslien

Kilde: Lånt på biblioteket

Anmeldt av Julie Karoline

Jeg begynner å nærme meg slutten av årets utfordring, med 13 av 19 bøker lest. Noen ganger føles det som at dette kommer til å gå bra, at jeg skal klare det. Andre ganger ikke. Alt avhenger av boken jeg nettopp har lest. Etter Tre uker med min bor og Julies vokter hadde jeg et stort oppsving i motivasjonen. De var to gode og interessante bøker, men så kom denne. En bok som føyer seg inn blant de intetsigende. Det beste av meg og Et vanskelig valg for å nevne to. Det tok meg lang tid å komme gjennom Kjære John.

I Kjære John møter vi John, en amerikansk soldat stasjonert i Tyskland. Han er hjemme hos sin far på perm da han møter Savannah. Kjærligheten blomstrer raskt dem imellom, men den er ikke uten problemer. John må snart tilbake til Tyskland, og de bestemmer seg for å prøve avstandsgreia. Et år senere er John tilbake, og de fortsetter forholdet. Nå ha John bare et år igjen av tjenestetiden og de velger å holde ut. Det ingen av dem kan forutse er 11 september. USA kaster seg ut i krigen mot terror og John melder seg for en ny runde i tjeneste. Denne gangen settes det allerede anstrengte forholdet seg på den ultimate testen.

Som regel skriver Nicholas Sparks lykkelige slutter. En gang i blant dukker det opp historier hvor han ikke gir oss dette. Vi får raskt vite at denne historien ikke får en lykkelig slutt, Sparks avslører dette i innledningen. Dermed mistet jeg raskt drivet. Hva er poenget med å lese en kjærlighetshistorie der jeg vet at de ikke ender opp sammen? Vi ønsker gode slutter. Vi ønsker at kjærligheten skal triumfere.

… da blikkene våre møttes, kjente jeg noe som sa klikk, som en nøkkel når den blir dreid rundt i låsen.

Sparks skriver hverdagsromanser. Han skriver om dagligdagse mennesker som lever dagligdagse liv. I det virkelige liv overlever ikke alle kjærlighetshistorier, dermed kan de ikke overleve i alle bøker heller. Det er greit. Jeg har ingen problemer med det. Problemet mitt var at jeg fikk vite dette på side 12, men skulle fremdeles lese hele boken. Det var som å begynne på slutten og lese fremover. Utrolig kjedelig.

John er en person man får sympati for. Han er ikke perfekt, men strever hele tiden med å bli et bedre menneske. Han har en liten utvikling i boken, da når det gjelder hans forhold til hans far. Denne biten likte jeg godt og kunne godt tenkt meg at boken fokuserte mer på dette. Savannah likte jeg ikke, så det at forholdet ikke overlever er helt ok.

Savannah kunne av og til ligne svært på den lille stemmen som hadde slått seg til inne i hodet mitt, uten å bry seg med å betale husleie…

Boken er skrevet i jeg form, vi følger John hele tiden. Dette var en flott avveksling fra Sparks andre bøker der vi hopper fra person til person. Til nå er det bare Minnenes melodi av de jeg har lest som også har jeg-form. Jeg liker denne skrivemåten best. Jeg liker at leseren ikke alltid vet hva alle tenker og føler, det gjør ting litt mer spennende og leseren må investere litt mer i lesingen.

Oversettelsen er grei. Tronslien har oversatt flere av Sparks bøker, og jeg har tidligere kritisert oversettelsene. Her tror jeg ikke oversettelsen gjør noe fra eller til i historien. Den er allerede for intetsigende. Jeg vet jeg er streng nå for Kjære John har fått noen gode anmeldelser, men jeg vil ikke pynte på meningene mine. Denne boken er kjedelig. Det eneste som hindrer den i å få bunnkarakter er forholdet mellom John og hans far. Det finnes ganske mange andre Sparks bøker som er mer verdt lesetiden.

Når jeg tenker på deg og meg og det vi hadde sammen, vet jeg at det ville være enkelt for andre å avfeie den korte tiden vår som ganske enkelt et biprodukt av dager og kvelder tilbrakt ved sjøen, en “flørt” som i det lange løp ikke vil ha noen som helst betydning.

Neste bok ut er Kjærlighetens kraft.

De druknedes bok

/ Julie Karoline / 4 kommentarer

Skrevet av Erika SwylerDe druknedes bok | edgeofaword

Forlag: Vigmostad & Bjørke (2016)

Sjanger: Roman

Originaltittel: The Book of Speculation (2015)

Oversatt av Bodil Engen

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

De druknedes bok er Erika Swylers debutroman og den har skapt flere bølger i den litterære verdenen. Boken er original og unik, og et slikt friskt vindpust sprer seg raskt.

I boken møter vi Simon. En bibliotekar som bor alene i et slitt, gammelt hus som står i fare for å rase ut i havet. Han nekter å flytte for huset rommer så mange minner. Om moren som druknet i havet rett utenfor, om faren som visnet bort og om søsteren som reiser rundt med tivoli og sjelden kommer hjem. En dag dumper en gammel bok ned i fanget på Simon. EN bok som inneholder noe illevarslende. Alle kvinnene i Simons slekt dør unge. De drukner alle sammen, og de drukner alltid den 24.juli. Med bare noen få dager igjen til den uheldige dagen er alt Simon klarer å tenke på hvordan han skal redde søsteren sin.

Esken inneholder en stor bok, omhyggelig innpakket. Allerede før jeg åpner den, varsler den mugne, litt syrlige lukten om gammelt papir, tre, skinn og lim. … Et lite gys iler gjennom meg. Boken er svært gammel…

Språket i De druknedes bok er merkelig og jeg tviler på at det har noe med oversettelsen å gjøre. Boken er skrevet på en måte som gir få forklaringer. Flere ganger måtte jeg lese deler om igjen. Simon er i tillegg en fåmælt type og jeg ønsket jeg kunne riste litt i fyren ved flere anledninger. Ofte oppfører han seg som om ting bare skjer med han uten at han helt tar del i det og han er ufattelig flink til å utsette ting. Han sitter fast i minnene sine og virker helt ute av stand til å komme seg videre i livet. Kappløpet om å redde søsteren hans blir like mye et kappløp om å redde seg selv.

Vi bærer slekten med oss som et anker, det holder oss fast i stormen og sørger for at vi aldri driver vekk fra den vi er. Vi bærer slekten med oss slik vi holder pusten under vann, den holder oss flytende, holder oss i live.

Dette er en bok som spenner over store tidsepoker. Annen hvert kapittel handler om Simon, mens i de andre følger vi historien til en stum sirkusartist ved navn Amos på slutten av 1700 tallet. At disse historiene henger sammen kommer fort frem, og som leser sitter man med mye mer informasjon enn Simon fra en ganske tidlig side. Det ble litt frustrerende til tider.

Det var dessverre litt for lett å gjette seg til hva sammenhengen mellom de to parallelle historiene er, og hva den utløsende katalysatoren er. Jeg mistet raskt drivet og leste boka kun for å lese den ferdig. Selv om plottet i seg selv er originalt nok, kunne jeg ønske forfatteren hadde gjort historien litt vanskeligere å løse, litt mer tvetydig.

«Hun er vakker, ja visst. Men hun er ikke som deg, ikke som meg. Se på henne. Hun er en halv sjel, på jakt etter en annen. Hvis du slår deg sammen med den jenta,» hun spyttet frem det siste ordet, «så kommer hun til å drukne deg.»

Å lese en bok om bøker gir alltid et lite gledesgys. Det er så mange bemerkninger rundt bøker en bokorm raskt vil kjenne seg igjen i. Dessverre fant jeg ikke denne boka spesielt bra. For meg ble den for sær. Plottet i seg selv er spennende, men den ble for rar. Hvorfor bøker om tivoli og/eller sirkusfolk ofte er sære, vet jeg ikke, men det er en gjenganger. Dessverre ble ikke plottet spennende nok til å veie opp for særheten. Det finnes mange andre bøker som er mer verdt lesetiden enn denne.

Julies vokter

/ Julie Karoline / 5 kommentarer

Julies vokter | edgeofawordSkrevet av Nicholas Sparks

Forlag: Damm (2004)

Sjanger: Roman

Originaltittel: The Guardian (Warner Books 2003)

Oversatt av Kari Engen

Kilde: Lånt på biblioteket

Anmeldt av Julie Karoline

Boken som tok meg helt på senga. Så langt i utfordringen min har det blitt mange like bøker. Nå og da har jeg funnet noen perler, og det har jeg gjort igjen. Denne er så annerledes enn Sparks øvrige bøker. Jeg burde egentlig skrive spenningsroman ved sjanger.

«Fra der hvor jeg er, skal jeg passe på deg. Jeg skal være din skytsengel, beskytte deg mot alt vondt.»

Julie er ei ung enke etter at ektemannen døde av kreft. Jim etterlater Julie alene i en by hun ikke kjenner, men det siste han gjør er å gi Julie en hund. En stor Grand Danois som hun døper Singer. Selv om det absolutt ikke er den type hund hun kunne tenkt seg, ender hun allikevel med å bli svært glad i og avhengig av Singer.

Tre år etter ektemannens død finner Julie veien ut på markedet igjen. Hun treffer flere menn før hun møter Richard. En rik, kjekk mann som overøser Julie med gaver. Samtidig finner hun seg stadig i selskap med Mike, ektemannens beste venn og hennes gode støtte i årene etter dødsfallet. Snart tar hun et valg og følger hjertet, men det viser seg å gi katastrofale følger. En gal psykopat forfølger henne. Han er overbevist om at hun tilhører han og snart skal de være sammen for alltid.

Verden er full av vakre kvinner, tenkte han mens han så på henne. Det fantes kvinner som fikk menn til å snu seg, selv om de gikk arm i arm med kjæresten sin, det fantes kvinner som slapp unna med en advarsel når de ble stoppet i en fartskontroll, rett og slett ved å blunke kokett. Og så var det Julie.

Jepp, det er artig å finne en hovedperson med samme navn som en selv. Og så har hun oppstoppernese, akkurat som meg. Veldig gøy. Jeg føler meg nesten beæret.

Julie er ung, allerede en enke i en aldre av 23. Hun er sønderknust og strever med å finne veien ut i kjærligheten igjen. Og så med en psykopat i hælene er det ikke lett for Julie å fortsette livet sitt. Hun våger å satse, men trekkes stadig tilbake inn i usikkerheten når uforklarlige ting begynner å skje rundt henne. Men dette er jo fremdeles en Sparks roman og kjærligheten seirer over det hele.

Denne boken er spennende. Faktisk ganske så nervepirrende til tider. Sparks sier selv at han strevde med å skrive denne historien. Han fant det vanskelig å bygge opp spenningen på en god måte, men han klarte det. Jeg klarte ikke å legge fra meg boken. Først fordi jeg måtte finne ut hvem psykopaten er, og så med å se hvordan det hele løser seg. Bra gjort, Sparks!

Julies illusjon av trygghet hadde slått sprekker, og nå ville hun at en eller annen, hvem som helst, skulle sette den sammen igjen.

Boken hopper veldig mye mellom karakterene. Det er aldri noen tvil hva noen føler eller tenker. Som jeg har nevnt i tidligere anmeldelser av Sparks bøker, syns jeg dette er en litt enkel løsning. Jeg kunne ønske det var litt mer spenning rundt de andre karakterenes indre liv. Samtidig klarer Sparks å skrive en spennende handling i Julies vokter.

Språket er ganske lett og ledig. Sparks er ikke kjent for å skrive poetiske og dype bøker. Dette er først og fremst en kjærlighetshistorie. Romantikken oser fra boken, men samtidig ganske så forsiktig og usikker. Jeg liker det spillet med Julies følelser. De virket meget troverdige. Julie har mistet sin sjelevenn, så det er naturlig at hun er så forsiktig som hun er.

Hun lo og tenkte: Jeg liker denne mannen. Noe annet er umulig.

Oversettelsen er så som så. Det er en del grammatiske snarveier. Setninger som fungerer på engelsk fungerer ikke alltid på norsk. Jeg kunne ønske oversetteren var flinkere til å skrive om til god norsk. Jeg har vansker for å tro at det vil gå ut over handlingen eller Sparks skrivestil.

Julies vokter er en av de bedre bøkene til Sparks, og er absolutt verdt en lesing. Til tross for det dystre plottet og spenningen er den ganske så lettlest og tar ikke lange stunden å pløye gjennom. Noen tårer felte jeg også.

Neste bok i utfordringen er Kjære John.

The Mistborn Trilogy

/ Julie Karoline / 2 kommentarer

The Final Empire, The Well of Ascension, The Hero of AgesThe Mistborn Trilogy | edgeofaword

Skrevet av Brandon Sanderson

Forlag: Gollancz (Orion Publishing Group, 2009)

Sjanger: Fantasy

Kilde: Julegave

Anmeldt av Julie Karoline

Min flotte yngre søster ga meg denne serien til jul. Et bokssett med tre bøker. Med flotte omslagsbilder og gripende anmeldelser fra andre kjente fantasy forfattere. Jeg brukte litt tid på denne serien, ikke fordi den var vanskelig eller kjedelig. Tvert imot, den var fengende og spennende, og jeg ønsket å bruke tid for å virkelig nyte den. Jeg anmelder hele trilogien på en gang så jeg ikke skal gi bort for mye av handlingen.

What if the Dark Lord won?

Vin er et gatebarn. Foreldreløs og forlatt av sin storebror må hun klare seg alene i de trange gatene i hovedstaden Luthadel. Vin tilhører Skaa folket, et slavefolk som lever i frykt og dårlige forhold under verdens selvutnevnte gud og keiser, The Lord Ruler. En keiser som har sittet på tronen i tusen år. Ethvert forsøk på å trekke The Lord Ruler av tronen har feilet, men nå dras Vin inn i et siste forsøk på opprør. Et opprør uten sidestykke.

Ikke det mest originale plottet, kanskje, men gjennomføringen; ohh, den er genial. Jeg ble sugd inn i historien fra første side og nøt hver eneste side helt til slutten i bok tre. Noe som utgjør hele 2130 sider.

Vin er ei 16 år gammel jente da vi først møter henne. Hun lever i skyggene og holder sammen med byens tyver o.l. I dette riket må de være ekstremt forsiktige, og ingen stoler på noen. Vin er mistroisk, forsiktig og paranoid. Noe hun trenger å være da hun ikke er en normal jente. Vin har krefter. Hun er en mistborn. En mistborn er en som kan benytte seg av allomancy, kraften til å hente styrker fra metaller. Å være en Skaa mistborn er farlig. The Lord Ruler ønsker å holde kreftene blant keiserrikets elite, og alle Skaa som mistenkes for krefter jaktes på og henrettes.

Heldigvis for Vin blir hun funnet av en annen Skaa mistborn, Kelsier, og det er han som lærer henne å bruke kreftene sine. Han oppdager raskt at hun er usedvanlig sterk og evnerik, og som lederen av det nye opprøret setter han henne midt i det hele.

Jeg likte Vin veldig godt. Hun starter som en mistroisk tenåring, men hun har en fantastisk karakterutvikling. Først med utviklingen av kreftene sine, så med å stole på gruppen hun blir en del av, så på kjærligheten. For, ja, det blir litt kjærlighet her også. Ikke mye, aldri klissete, og ikke noe stor dramatikk rundt det. Jeg fant romantikken koselig, og Elend, mannen hun forelsker seg i, er en fyr som er lett å like. Sarkastisk, boklærd og fullstendig forelsket i Vin.

“Belief isn’t simply a thing for fair times and bright days, I think. What is belief – what is faith – if you don’t continue in it after failure?” Vin frowned. “Anyone can believe in someone, or something, that always succeeds, mistress. But failure… ahh now, that is hard to believe in, certainly and truly. Difficult enough to have value, I think.”

Ok, skal prøve å ikke gi bort mer av bøkene nå, men det er et par ting jeg må trekke frem. Ting som er så utrolig godt gjennomført. Det som er med fantasy er at alt kan skje, men det som skiller god fantasy fra dårlig/middelmådig fantasi er et alt er troverdig i den settingen som er satt. Det har Sanderson klart her. Allomancy, altså kraften til metaller, var forvirrende til å begynne med, men man kom raskt inn i det. Det er så godt gjennomført. Helt genialt, egentlig. Og hvis man blir forvirret er det en oversikt bakerst i hver bok i tilfelle man går surr i hvilket metall som gjør hva. Etter hvert blir vi også introdusert for flere ulike måter å benytte seg av metallene på.

Karakterene er mangfoldige, det finnes ingen platte eller endimensjonale personer her. Og det er ikke bare hovedpersonen som har en fin utviklingskurve. De fleste karakterene endrer seg gjennom bøkene. Alle utvikler seg, noen mer enn andre, men alle lærer og forandrer seg. Og mer enn en gang overrasker de deg.

En annen ting som er godt gjennomført her er slåsscenene. I alt for mange bøker blir disse scene enten kuttet ut eller dårlig gjennomført. Med så gjorde han, så gjorde hun osv. Det slipper vi her. Slåsscenene er adrenalinfyllte og godt beskrevet. Jeg tror faktisk jeg aldri har lest bedre.

Hele verdenen er godt bygd opp. Dette er en skadet verden, med en rød sol, aske som faller hver dag, og brune trær og planter. Og hver natt kommer tåken (mist) som skremmer og holder menneskene fast under keiseren. Blomster med farger og grønne planter er bare en myte her. En myte få tror på. Hvorfor verden er slik får du ikke vite før i bok tre, men det er her Sanderson virkelig viser hvor god han er. Ting og personer som virker så ubetydelige i bok én ender opp med store og viktige roller utover i bok to og tre. Jeg elsker slik oppbygging. Forfatteren har virkelig jobbet med historien sin. Her finnes ingen plotthull. Ingen ting er tilfeldig.

“Well, the Church of the Survivor teaches that Vin will someday cleanse the sky of ash and the air of mists. I figure while she’s at it, she might as well bring back the plants and the flowers. Seems like a suitably feminine thing to do, for some reason.”

Hvis det er noe jeg kan trekke ned på er det bok to. Den starter ganske så tregt. Her er det mye politikk og uthaling. Det virkelige spennende ligger og murrer i bakgrunnen hele tiden, men det tar en stund før man kommer dit. Etter en titt på Goodreads ser jeg at jeg ikke er den eneste som føler det slik. Allikevel fant jeg alle bøkene spennende og komplett uforutsigbare. Sanderson har ingen problemer med å ta livet av godt likte karakterer. Noe som bidrar til autentisiteten i bøkene. For i hvilken krig overlever alle?

The Mistborn Trilogy er en mustread innen fantasysjangeren. Jeg sitter med et sug i magen etter den. Den er spennende, uforutsigbar, troverdig og med fantastiske karakterer og karakterutviklinger. Absolutt herlige bøker. Og det beste er jo at han har skrevet flere bøker fra denne verdenen. Bøker jeg absolutt skal lese.

“Brandon Sanderson is the real thing – an excited storyteller with a unique and powerful vision” David Farland.

“Intrigue, politics, and conspiracies mesh complexly in a world Sanderson realises in satisfying depth and peoples with impressive characters.” Booklist.

Tre uker med min bror

/ Julie Karoline / 5 kommentarer

Skrevet av Nicholas Sparks og Micah SparksTre uker med min bror | edgeofaword

Forlag: Damm (2005)

Sjanger: Biografi

Originaltittel: Three Weeks with My Brother (Warner Books 2004)

Oversatt av Ingegerd Norbye Tronslien

Kilde: Lånt på biblioteket

Anmeldt av Julie Karoline

Utfordringen min dette året er å lese alle romanene til Nicholas Sparks. Jeg hadde originalt bestemt meg for å bare lese de bøkene han har skrevet selv og kun romanene hans. Jeg var ikke klar over at Tre uker med min bror ikke var en roman før jeg hadde hentet den på biblioteket. Dermed trengte jeg egentlig ikke å lese den, men nysgjerrigheten min tok over. For hvordan er Nicholas Sparks som person? Hvordan er mannen bak de mange verdenskjente bøkene?

Jeg angrer ikke på at jeg tok meg tid til å lese denne biografien, som i tillegg også er en reiseskildring av en tre uker lang verdenrundt reise han tok med sin storebror. Jeg føler jeg har fått litt mer respekt for forfatteren. Nå har jeg møtt mannen bak bøkene. Mannen bak de mange kjærlighetshistoriene som får selv de mest hardbarka til å rødme og smile lykkelig. Og ja, han er en romantiker, men han er også så mye mer.

Jeg kan ikke anmelde denne boken på standard vis. Jeg kan jo ikke anmelde en annen persons liv. Det jeg kan gjøre er å trekke frem sider ved Sparks som jeg mener er relevant for hans forfatterkarriere.

Fra en katolsk familie er Nicholas den midterste i en søskenflokk på tre. Alle er født rett etter hverandre, Micha i desember 1964, Nicholas desember 1965 og Dana desember 1966.

«Husk alltid,» sa hun, «at uansett hva kirken sier, så finnes det ingen sikre perioder.» Jeg så opp på henne, tolv år den gangen. «Mener du at vi var et slags uhell alle tre?» «Ja! hver eneste en av dere.» «Men bra likevel?» Hun smilte. «Så bra som det går an å bli.»

Faren var student da de var små, mens mor gikk hjemme. De hadde aldri mye penger og vokste opp i fattige strøk. Her fikk familien være i fred, da de nok var den fattigste familien i området. Med få leker hjemme, var nærområdet guttenes lekeplass og de havnet i en hel haug av utfordrende situasjoner. Jeg med mitt pedagogikk-hjerte gispet flere ganger og tenkte rett som det var på omsorgssvikt, men verden var annerledes på 60/70 tallet. I dag hadde nok barnevernet trådd inn.

Etter hvert ble faren ferdig med studiene og fikk seg jobb på et universitet. Mor jobbet noen år som tannlegeassistent. De flyttet noen ganger, men tilbrakte mest tid i California. Micah var en stund på vei inn i et dårlig miljø, men da Nicholas oppdaget konkurranseløping fikk han med seg broren sin og de klarte å holde seg på rett kjøl.

Moren døde av en rideulykke rett etter at Nicholas giftet seg med sin kone Cathy. Bare få år senere døde faren, som lenge hadde slitt med depresjon. Noen få år etter det igjen ble det oppdaget at Dana hadde hjernesvulst, noe hun døde av 33 år gammel. Micah og Nicholas er nå de siste igjen av sin familie. Turen de tok sammen var for å minnes, men også for å finne tilbake til hverandre.

«Dette kommer til å bli vårt livs opplevelse.»

«Det er jeg sikker på, lillebror.»

At Nicholas har levd et slikt hardt liv er ikke lett å trekke ut fra romanene hans, selv om han legger mye av seg selv og sin familie i dem. Jeg har nevnt tidligere at jeg syns mange av hans karakterer er veldig like, noe som bli litt ensformig når man leser alle rett etter hverandre. Nå har jeg funnet ut hvorfor.

Mange av karakterene liker å løpe. Nicholas drev selv med konkurranseløping. Faktisk fikk han college stipend pga dette. Dessverre fikk han problemer med beinet og måtte gi seg. Jogging er noe han fremdeles driver med.

«Det eneste jeg har lyst til er å løpe.» «Tenk om du ikke kan det?… Tenk om skaden din aldri blir bra?…» «Mor…» … «Jeg vet ikke,» sa hun og trakk på skuldrene. «Skriv en bok.»

Mange av karakterene er gode lyttere. Faren til Nicholas var en akademiker på høyt nivå, og en veldig god lytter. Nicholas forteller om flere ganger da han gikk til faren sin for råd, men at farens metode var å la han finne svar på sine egne problemer. Han bare lyttet og stilte relevante spørsmål.

Flere av karakterene har opplevd å miste noen til kreft. Søsteren Dana kjempet mot hjernesvulst i mange år, og dette satte dype spor i Nicholas. Faktisk er Minnenes melodi skrevet med Dana som inspirasjon. Dette er for øvrig min favorittbok av Sparks og jeg kan ikke annet å lure på om det er fordi han la mye av sin egen sorg i den. Han innrømmer at det er den eneste boken han gråt mens han skrev.

Mange av karakterene er veldig aktive og friluftsorinterte. Micah er en veldig aktiv mann. Etter Danas død bestemte han seg for å leve livet. Noe som resulterte i surfing, waterboarding, klatring osv. Nicholas henter mye inspirasjon herfra. Faktisk så ligner flere av karakterene på Micah. Moren deres var glad i å ri, dette er også noe som hentes frem i flere romaner.

I alle bøkene er det mye snakk om Gud, kirken og kristendommen. Kanskje ikke så rart med tanke på at Nicholas er katolikk. Han er en religiøs mann som setter troen sin høyt.

Vi møter også karakterer med enkelte utfordringer, som autisme. Nicholas og Cathys andre sønn er et barn med utfordringer. De har aldri fått en diagnose på hva som virkelig feiler han, selv om autisme har blitt slått frempå flere ganger. Med fem barn, en aktiv reiseplan og ønsket om å være en god ektemann og far, lever Nicholas et ganske så hektisk liv. Tidligere jobbet han også som legemiddelselger, men sluttet med dette da han kunne leve av bøkene sine. Faktisk fikk han 1 million dollar i signeringsbonus for den første boken sin: Dagboken.

Tre uker med min bror i seg selv er fint skrevet. Hvert kapittel starter med informasjon og opplevelser fra steder Nicholas og Sparks dro til, før vi tas med tilbake i livene deres. Jeg likte måten den var lagt opp på og jeg likte overgangene. I tillegg legger han inn litt fakta fra hvert sted de besøker.

Noe jeg stusset på var oversettelsen. Den var grei, men ikke helt konsistent. I hele boken er romanene til Sparks, når nevnt, skrevet med sin norske tittel, men på slutten står de kun med sin originaltittel. Kanskje ikke all verdens å henge seg opp i, men jeg fant det merkelig. Og fotos? Boken inneholder private fotos? Du mener vel fotografier?

Jeg kunne ønske jeg hadde lest Tre uker med min bror først i utfordringen min, den kastet et nytt lys over romanene hans. Samtidig var det greit å ta den nå. Jeg begynte å bli ganske så lei av romanene hans. Nå har jeg fått litt ny energi til å fortsette, jeg har tross alt ikke mange bøker igjen.

Tre uker med min bror er en fin biografi. Nå leser ikke jeg mange biografier, men jeg liker å få vite mer om forfatterne jeg leser. Dette er nok en bok for de spesielt interesserte.

Min bror og jeg har ikke kranglet – eller engang vært uenige i noe – siden vi var barn. Han, i likhet med min kone, er den beste vennen jeg har. Og hvis noen spør han, vil han si det samme om meg. Foreldrene våre kan nok ha vært nokså skrullete til tider, men uansett hva de gjorde, så virket det.

Neste bok er Julies vokter.

The Tropic of Serpents, a Memoir by Lady Trent

/ Julie Karoline / 6 kommentarer

Skrevet av Marie BrennanThe Tropics of Serpents | edgeofaword

Forlag: Titan Books (2014)

Sjanger: Fantasy

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Bok nr. to i serien Memoir by Lady Trent. Jeg leste den første, A Natural History of Dragons, i fjor. En bok jeg kjøpte mest for bildet på forsiden (en drage), og som jeg endte med å forelske meg i. I sommer endte jeg med å kjøpe de neste tre bøkene i serien, men med så mange bøker i lesebunken min har jeg foreløpig bare lest denne. The Tropic of Serpents er en flott oppfølger.

… during these years I found myself accused of fornication, high treason, and the status as the worst mother in all of Scirland. It is rather more than most women manage in their lives, and I own that I take a perverse sort of pride in the achievement.

Isabella, altså Lady Trent, er ei dame med bein i nesa. Hun har levd et spennende og ikke et rent så lite farefullt liv og det er hennes eget liv hun skriver om. I den første boken får vi høre om hennes første tur til Vystrana for å studere drager og selv om denne turen endte med å bli ganske så skummel og sorgtung, gjorde den lite for å slukke det brennende engasjementet hun har for drager. Faktisk så brenner bare flammen sterkere.

Det har gått noen få år siden hun fikk sønnen sin, men hun er rastløs etter en ny ekspedisjon. Sammen med sin gode venn, mr. Wilker, og en ny bekjent, Natalie, forlater hun sin tre år gamle sønn hos sin svoger og drar til Eriga for å studere sumpdrager. Her havner hun midt i en politisk kamp og hennes forsøk på å redde dragene setter henne i livsfare flere ganger.

“But we aren’t any kind of threat, are we?” “No,” I said. “I don’t see how we could be.” Later I would recall those words with a great deal of irony.

En kvinne i en mannsdominert verden. En smart kvinne i et samfunn der kvinner skal holde seg hjemme og oppdra barn, Isabella setter konvensjonene på prøve. Hun nekter å føye seg etter samfunnets normer. Hun kjemper for alt hun får, mens hun tynges ned av alt samfunnet krever av henne. Hun er ei kvinne man kan se opp til. En kvinne som forandrer verden.

“‘Would that I were a man,’” I said, quoting Sarpalyce’s legend. “Except that I do not wish I were a man. I only wish that being a woman did not limit me so.”

Isabella elsker drager og hun er villig til å ofre mye for dem. Hennes verden vet svært lite om dem og hennes nysgjerrighet er fascinerende. Dessverre handler denne boken alt for lite om drager. Ja, de er der. Og ja, det er alltid det underliggende temaet, men her er det mye politikk. Det skjer ganske mye med Isabella som ikke har så mye med drager å gjøre. Istedet får vi vite mye om landene hun besøker. Forskjellige kulturer og normer som er ganske interessante. Brennan har hentet mye fra våre egne kulturer og jeg liker hennes portrettering av disse, men jeg savner dragene.

Give me dragons any day; I understand their ways far better than those of my fellow human beings. We make our world much too complicated.

Til tross for manglende kontakt med drager (ikke misforstå, det er drager her), er boken svært spennende. Isabella har en fantastisk humor. Sarkastisk og til tider ganske så mørk. Hun utvikler seg stadig og er en sterk kvinne som man ikke kan annet enn å respektere.

… knowing and experiencing were separate things.

Språket i boken er lett og direkte. Den er skrevet i jeg-form, uten noen gang å hoppe inn i hodet på de andre karakterene. Er det ting som ikke Isabella ser eller skjønner, gjør ikke vi det heller.

Jeg hadde ingen problemer med engelsken. Den er lett å forstå, med få fremmedord. Jeg vet ikke om bøkene er oversatt til norsk, men med det enkle språket passer denne for mange.

Disse bøkene er så originale og spennende at de er vanskelig å legge fra seg. Dette er ikke en typisk fantasy bok. Det er ingen kamp mellom det gode og det onde her. Det er ingen dverger eller alver. Dette er en helt vanlig verden, med helt vanlige mennesker, men en verden med drager. Brennan har skrevet en flott og unik fantasybok med en dæsj av historiskroman/kostymedrama. Anbefales.

Astrid Terese har også anmeldt The Tropic of Serpents og den neste i serien The voyage of the Basilisk.